Se nøye på dette bildet. Sånn ser et menneske fullstendig ute av sin komfortsone ut. Ikke bare har man stått opp kl. 05 om morgenen, men man befinner seg også rett utenfor et TV-studio hvor det foregår en live TV-sending og vet at etter nyhetene er det en selv som sitter der inne. Ikke en situasjon jeg noen gang trodde jeg skulle befinne meg i. Helt surrealistisk.

Da jeg fikk forespørselen for et par uker siden var min umiddelbare reaksjon noe sånt som; dette gjør jeg ikke! Bare i mye sterkere ordelag. Det satt langt inne bare å svare på mailen. Men så visste jeg at dette måtte jeg gjøre. Selv om bare tanken på live TV skremte vettet av meg som både er introvert og sosialt klumsete, så var det en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Jeg kan fortsatt ikke fatte at de spurte meg, at de ville ha akkurat meg som gjest. Det er mange som kunne ha snakket om dette temaet, men de kontaktet altså lille meg. Lille, ubetydelige, kjedelige og ukjente meg. Da har jeg virkelig truffet med ordene mine. Og det er jeg så takknemlig for!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og jeg er så glad for at jeg gjennomførte det! Alle vet vel nå at dette er en viktig sak for meg. Og det er uten tvil også en viktig sak for andre. Det er fint å kunne være en stemme og et ansikt utad. Men det var også viktig på et mye mer personlig plan. Ikke bare utfordret jeg meg selv og vant. Jeg snakket også for de barna vi har mistet. De er ikke helt usynlige lenger. I tillegg ser jeg nå at å få lov til og fortelle om dem og mine opplevelser og erfaringer også blir en slags terapi for meg. Det var jo dette jeg ønsket da jeg sto midt i det, å kunne snakke høyt og fritt. Jeg trodde bare aldri at det skulle nå så langt.

Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Selv om det betydde å gå langt utenfor min egen komfortsone så var det en opplevelse for livet. OK, så var jeg så nervøs at jeg knapt husker halvparten av det som skjedde i går morges. Heldigvis var mannen med i kulissene og husker for oss begge. For det var unektelig spesielt fra begynnelse til slutt. Fra den første mailen og hyggelige, betryggende samtaler med redaksjonen. Til å bli møtt i døra av en vakt som vet hva jeg heter. Komme opp og bli sminket og stylet (det var jo nesten høydepunktet, kunne gjort den biten hver dag) ved siden av medålesunderen John Arne Riise og vær-Isabella. Til å bli servert frokost og kaffe (som om jeg orket å spise på det tidspunktet) mens man så Wenche kokkelere på kjøkkenet. Få på mikrofon, se kjente ansikter virre rundt mens man sitter der i en ut-av-seg-selv-opplevelse. Det gikk litt rundt der en stund. Men jeg følte meg hele veien så ivaretatt av profesjonelle mennesker.

Og så var det plutselig min tur. Jeg følte meg så godt ivaretatt også av Vår Staude. Det var lett å snakke med henne. Det var fullstendig surrealistisk å følge etter henne inn i et kalkunduftende studio, men også på en rar måte helt naturlig å sitte der i sofaen og snakke med henne. En sofa som forøvrig ikke er laget for oss under 1.60..

I de minuttene jeg satt der sammen med henne glemte jeg faktisk både kameraene rundt meg og alle som potensielt satt og så på. Der og da var det Vår og jeg og min historie.

Var det deilig når kameraene rettet fokus mot kjøkkenet? Ja! Har jeg følt meg dum i etterkant? Absolutt ja! Men jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det!!!

Dette har gitt meg inspirasjon til å fortsette. Jeg er ikke ferdig. Det er fortsatt mye som er usagt. Mye som er ugjort. Jeg sitter med erfaringer som kan hjelpe andre. Jeg har opplevd ting som er mulig å forandre på, så andre slipper å oppleve det samme. Jeg vil bruke de vonde opplevelsene mine til å prøve og gjøre en forskjell. Gjøre det negative til noe positivt.

Bare ikke akkurat i dag. For nå er jeg fullstendig utladet og full av alle mulige følelser både på godt og vondt. I dag lar jeg Black Friday og alt annet flyte forbi og flater ut på sofaen mens jeg sender takknemlige tanker til alle dere som har støttet meg både før og etter gårsdagen. Jeg blir så rørt og setter sånn pris på alle gode ord, det betyr mer enn dere aner! Tusen, tusen takk!

Om du har lyst å se mine 10 minutter i rampelyset, så kan du finne det her.

Jeg kan ikke garantere for innholdet, da jeg selv fortsatt ikke har turt å trykke på play..

Nå vet jeg forøvrig at TV-sminke fungerer fint også dagen derpå..

#fotokjerringgjørtinghunikkekan #utavkomfortsonen #tv #livetv #tv2 #godmorgennorge #gmn #hjertesak #kampsak #ansiktutad #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #missedabortion #utladet #takknemlig #takk #ikkeferdig #nyeplaner #sehvasomskjer

Jeg hadde en drøm om å dele og å være et ansikt utad når det gjaldt å miste barn under svangerskapet. Det er tross alt den ene tingen i livet jeg er virkelig god på. Å miste barn under svangerskapet altså. Der har jeg masse erfaring.

Å være et ansikt utad derimot, er jeg ikke fullt så god på. Det begynte i det spede, med noen statusoppdateringer på Facebook. Litt skummelt, men det var jo ikke så farlig. Så skrev jeg et mer utfyllende blogginnlegg. Veldig overkommelig. Jeg liker å skrive og er jo relativt anonym. Greit å gjemme seg bak skjermen..

Så ble artikkelen delt på Kvinneguiden/klikk.no. Ikke fullt så anonymt lenger, men på den andre siden så følte jeg plutselig at jeg nådde ut til flere. At jeg faktisk fikk satt et ansikt på det, og at jeg traff et eller annet der ute. Jeg hadde oppnådd det jeg ønsket.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så fikk jeg mail fra Foreningen “Vi som har et barn for lite” som spurte om de kunne bruke artikkelen min i medlemsbladet sitt. Selvfølgelig, jeg følte meg både takknemlig og beæret. Nå følte jeg enda mer at jeg hadde klart det jeg ønsket.

Og så kom det mail fra en hyggelig journalist som lurte på om jeg ville stille til et intervju om dette temaet. Dette overgikk jo alle forventninger. Litt skummelt føltes det, men selvfølgelig stilte jeg. Nå hadde jeg i alle fall nådd ut! Og nå hadde jeg nådd så langt som det var mulig å nå.

Trodde jeg..

Helt til jeg i forrige uke åpnet mailen min og fant en forespørsel fra TV2. TV der altså! Ironisk nok hadde noen spøkt med moren min om dette uken før, at snart ble jeg vel å se der. Helt utenkelig selvfølgelig. Verken et ønske eller noe jeg trodde skulle skje. Jeg formelig hyperventilerte da jeg leste mailen. De ville ha meg på besøk!??! Meg?!!?

Det ble noen dager med vurdering for og imot før jeg hadde en hyggelig samtale med en fra TV2 for et par dager siden. Tør jeg dette? Jeg er ikke et TV-menneske. Se på TV, ja. Men å være på TV er noe helt annet. Hvordan skal introverte, lille meg klare det? På den andre siden. Tenk at de spurte meg! For en ære. For en bekreftelse på at jeg har nådd ut med det jeg ønsket. Truffet. Og for en mulighet til å nå enda flere! Denne muligheten får jeg aldri igjen!

Så jeg hopper i det! For alle der ute som sitter med sorgen over å ha mistet et eller flere barn. Og for de barna som bare fikk leve i hjertet mitt. Jeg skal holde hodet høyt og snakke så godt jeg kan om et vanskelig og viktig tema. På live TV. Det passer jo helt fint for en introvert som trives best bak kamera..

#svangerskap #spontanabort #missedabortion #enavfire #ansiktutad #åpenhet #introvert #tv

I dag feires fedre over hele landet. Litt ekstra oppmerksomhet og litt ekstra kos. Kanskje en gave og et hjemmelaget kort. For ekstra heldige pappaer kanskje en kakebit også.

Jeg får ikke feiret min pappa. Eller, jeg får i alle fall ikke feiret sammen med ham. Han er for langt borte. Dessuten feires farsdagen i USA i juni. Og da er vi faktisk som oftest sammen, så det markeres da. Men han er likevel litt ekstra i tankene mine i dag. Og jeg er heldig som fortsatt har en pappa, selv om avstanden mellom oss er stor. Han er uansett bare en telefon unna. Det er mange som sitter med et ekstra savn etter sin pappa i dag. Som ikke lenger har noen pappa å feire. Varme tanker sendes til dere.

Så over til saken. For vi feirer pappaen i huset her i dag. Selvfølgelig gjør vi det! Vi prøver så godt vi kan å gjøre dagen hans så fin så mulig, akkurat som vi vet han prøver å gjøre for oss hver eneste dag. Vi er dessverre ikke alltid like flinke til å vise at vi vet. Hverdagen blir gjerne sånn. Man er ikke like flinke til å vise takknemlighet som man burde. Men vi er takknemlige! Vi er heldige!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

For her i huset bor det nemlig en Superpappa. En som alltid setter oss andre foran seg selv. En som fortjener å få være midtpunkt innimellom. En som i dag morges kom hjem fra nattevakt, sov halvannen time for så å bli med i kirka for at minstemann skulle få 4-årsboken. En som stiller opp på alt. En som er taxisjåfør. Leksehjelp. Sykepleier, ja til og med lege innimellom. Førstehjelper. Heiagjeng. Klatrestativ for minsten. Handyman. Trygghet. Stabilitet. Alt.

En som alltid er tilstede for barna, og for meg. En som har stått ved min side som et fjell gjennom vellykkede og mislykkede svangerskap. En som har støttet meg gjennom tre fødsler. En som har vært verdens beste pappa fra første stund. Hvem tror dere skiftet de første bleiene på alle de tre barna våre? Jo, det var pappa! Han har tatt like stor del i sånne ting som meg, til og med mer på noen områder. Så også timer på helsestasjon, utviklingsamtaler, foreldremøter og bursdager. Han trår til overalt, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten ham.

Så, til Superpappaen i huset vårt. Selv om livet kan være trått innimellom, selv om du føler at ingen ser hva du gjør, at ingen setter pris på deg. Selv om både barna og jeg kan være sure og frustrerte og ikke virke et gram takknemlige. Selv om du føler deg utilstrekkelig og som alt annet enn en Superpappa. Vit at vi ser. Vit at vi setter pris på deg og alt du gjør. Vit at vi synes du fortjener så mye mer enn det vi kan gi deg. Vit at du er uunnværlig og at vi elsker deg!

#farsdag #pappa #superpappa #takk

Noen ganger i livet står man overfor veiskiller. Viktige veiskiller. Store veiskiller. Noen er positive. Vinn – vinn. Andre er vanskeligere og kan føles som tap – tap. Veiskillet blir uoverkommelig. Selv om det kanskje bare er to veier, blir det umulig å velge. Det er for vanskelig. For tøft. Ingen kan hjelpe deg, du står i det alene. Du skriver lister for og imot. Du gråter dine modige tårer. Du håper at et mirakel skal skje, at andre krefter skal ta valget for deg. Men ingenting hjelper. Situasjonen er fortsatt like fortvilende. Altoppslukende. Du er ensom. Alene. Redd. Vettskremt. For alt hviler på dine skuldre. Og uansett hvilket valg du tar vil det påvirke ikke bare din egen fremtid, men også andres. Mest av alt barna dine. Du må kanskje ta et valg som strider fullstendig mot dine prinsipper. Hvilken vei vil være den beste å ta? Hvilken vei skader minst? Du analyserer til hodet eksploderer, uten å bli noe klokere. Til slutt må du bare velge en vei. Du lukker øynene og hopper i det, og håper at du vil lande relativt mykt. Er du heldig har du valgt den veien du vil angre minst på. Om du velger "feil" derimot..

It's a jungle out there..

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Foto: Edward Burtynsky

#veiskille #valg #livsvalg #dilemma #kaos #dypetanker

Oktober er ikke bare måneden for rosa sløyfer. Det er også måneden for rosa og blå. Dessverre drukner dette litt i alt det rosa. For det er en like viktig sak. Rosa og blå sløyfe handler om å miste barn i svangerskapet, under eller etter fødselen. Noe som akkurat som brystkreft rammer mange kvinner. Eller mange par blir vel mer riktig i denne sammenhengen. Uansett, det rammer mange. 1 av 4 kvinner opplever dette i løpet av livet. Og uansett når det måtte ramme, tidlig eller sent i svangeskapet eller under/etter fødsel er det en enorm sorg. Og ofte en ensom sorg. Det kan være vanskelig å dele. Vanskelig å snakke om. Og ofte vanskelig for dem som ikke har opplevd det å forstå.

Jeg er en av disse fire. Jeg har mistet ni høyt ønskede barn på ulike punkter av svangerskapet. Og jeg var en av dem som ikke snakket om det da vi sto midt oppe i det. Jeg bar sorgen og kampen alene. Jeg var redd for å bli sett på som stakkarslig. For å bli stigmatisert. For å bli sett på som svak. Det høres egentlig tåpelig ut, men sånn var det den gangen. Få visste hva vi gikk gjennom, og den dag i dag er det kun vi som kjenner hele historien. Først etter at vi endelig fikk minstemann turte jeg litt etter litt og åpne meg om det vi hadde vært gjennom.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da vi sto midt i det hadde jeg alltid en drøm om å kunne være åpen om dette. Jeg ønsket å sette ansikt på denne sorgen som rammer så mange. Delvis for å hedre de barna vi mistet. Selv om de kun levde i magen min, så betydde de noe. Og mest av alt i håp om å kunne hjelpe andre som går gjennom dette.

Jeg skrev litt av vår historie her på bloggen i sommer, og forrige helg kom drømmen enda et steg lenger da historien min ble publisert av Kvinneguiden. Jeg er så glad og stolt over at de ville dele teksten min, selv om det er litt småskummelt også. Jeg håper den når mange, og er enormt takknemlig og rørt over de tilbakemeldingene jeg har fått i etterkant.

I dag, 15. oktober er minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse. En bølge av lys går rundt kloden når lys tennes i alle tidssoner kl 19.00.

Hos oss tennes det lys både på gravlunden og hjemme i kveld, og de små vi aldri fikk møte er ekstra tilstede i hjertet.

Dagens oppfordring fra meg til deg er å bli med og tenne lys, og om du har lyst og mulighet, gi en liten (eller stor) slant til Landsforeningen uventet barnedød og støtt forskning på barnedød.

Om du vil lese historien vår på Kvinneguiden så finner du den her.

Og du, følg meg gjerne på Facebook.

#minnedag #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #dødfødsel #spedbarnsdød #1av4 #pregnancyandinfantlossawereness #waveoflight #waveoflight2017

Det har gått 16 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Da opplevde jeg for første gang hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.

Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og syntes selvfølgelig det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.

Men i 2001 fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Det var året da kreften tok fra meg min første kjærlighet og mest trofaste venn. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.

Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blant oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde, og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen, sto han ved min side.

Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans. Det ble turbulent – fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!

Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natten med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg da mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!

I to og et halvt år så jeg ham kjempe heroisk mot kreften. Tilbakeslag etter tilbakeslag – uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang, hørte jeg ham forbanne situasjonen. Han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham. Verden mistet et fantastisk menneske.

Men jeg var likevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.

Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem – at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker enda på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.

Når jeg er her oppe kjenner jeg at han er så nær. Innimellom tror jeg nesten at jeg ser ham. Vil springe etter og rope på ham. Men så er det jo ikke ham. Og savnet setter seg om hjertet. Alle minnene strømmer på. Fra første gang jeg så ham til den siste. Den eneste, dumme gangen jeg ikke snudde meg. For jeg gjorde det til en vane etter han ble syk, å alltid se etter ham når vi hadde møttes. Helt til han var ute av syne. Bare den aller siste gangen gjorde jeg ikke det. Da bare gikk jeg uten å snu meg. Det var for vondt å se at han hadde det vondt. Jeg har alltid angret.

Det har gått mange år nå, men han er alltid med meg. Mest av alt her i byen vår. Gatene våre. Her som alle minnene bor. Som jeg skulle ønske han var her. At vi kunne møtes over en kaffe som før. Prate som om vi aldri hadde vært borte fra hverandre. Fulgt hverandres veier gjennom livet. Men sånn ble det ikke. Så urettferdig er livet. Det klokeste hodet, den vennligste stemmen og det snilleste hjertet har vært stille lenge nå. Tilbake står minnene og en stein med navn og dato. Ditt navn, så inderlig kjært. Fortsatt så savnet.

Den eneste plassen jeg fortsatt kan besøke deg på. Så fredelig og så vakkert, akkurat som deg.

#minner #nostalgi #savn #kreft #fuckcancer

Denne lille teksten har hengt på kjøleskapet vårt i flere år nå. Jeg kom over den i den vanskelige tiden da vi kjempet for å få minstemann og bare mistet. Den traff meg rett i hjertet da, og det gjør den fortsatt. Så enkelt, men så sant.

Mange kalte meg sterk den gangen. Jeg følte meg langt fra det. Jeg følte meg heller uendelig svak. Hvorfor de sa jeg var sterk vet jeg fortsatt ikke. Kanskje fordi jeg reiste meg gang på gang. Men hvilket valg hadde jeg? Vi hadde jo to barn som trengte et normalt liv, jeg kunne ikke bare legge meg ned og dø heller. Selv om jeg ofte ville nettopp det. Det kostet å reise seg. Det kostet å fortsette. Og det kostet å innse sannheten. Den satt lengst inne av alt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For til slutt så jeg ikke lys i mørket lenger. Jeg klarte ikke å kjempe mer. Jeg innså at det ikke gikk. Jeg forberedte meg på et liv med de to barna vi hadde og smerten over dem vi mistet og drømmen som aldri ble.

Og så ble alt snudd på hodet igjen. For plutselig snudde lykken og minstemann kom. Det jeg hadde gitt opp ble plutselig virkelighet likevel.

Denne teksten symboliserer alt dette for meg. Årene med kamp og nedturer. Den knuste drømmen som likevel ble virkelighet. Og årene etterpå.

Den er så sann denne teksten. Og så passende i mange situasjoner. For meg var den trøstende når jeg var på mitt svakeste. Og nå symboliserer den kampen vi var gjennom. I tillegg er den stadig like aktuell når livet butter imot. For det gjør det vel for de fleste innimellom. Da kaster jeg et blikk mot kjøleskapet og leser disse fine ordene.

Og den er verdt å dele. Kanskje trenger nettopp du å lese disse ordene akkurat i dag. Kanskje står du i en vanskelig kamp, kanskje føler du deg svak. Kanskje må du innse at livet ikke blir som du hadde planlagt eller drømt om. Sånt krever omstilling på mange måter. Men det ordner seg som oftest, og kanskje er den nye veien som blir staket ut bedre enn den gamle.

God søndag!

#klokeord #sterk #styrke #trøst #søndag

Jeg er ikke et menneske som lett lar meg påvirke av å se eller lese nyheter. Jeg registrerer som oftest uten alt for mye følelser. Selvfølgelig er det ting som setter seg mer enn andre ting. Det er mye elendighet der ute. Men bildene som har rullet over skjermen de siste dagene har truffet meg hardere enn mye annet. Først sammenraste hus, så gater fulle av vann og mennesker som har mistet alt. Ikke unikt selvfølgelig, men akkurat disse bildene er litt “to close to home” for meg. Det var jo hjemme. Hjertet mitt blør når jeg ser storbyen Houstons gater forvandlet til innsjøer. Dette er forsåvidt heller ikke unikt, det har skjedd før. Det skal lite til før gatene oversvømmes her, “turn around, don’t drown” er et mantra hver gang det kommer en skikkelig regnskyll. Men dette er ekstremt. Verre enn noen gang, større enn oversvømmelsene etter den tropiske stormen Allison i 2001. Harvey har gjort enda mer skade enn jeg fryktet før helgen, og den er ikke ferdig enda.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Dette er en relativt vanlig ting i Houston. Kraftige tropiske regnskyll som raskt fyller de mest flomutsatte områdene med vann. Flash flood warnings popper opp på mobilen, og det er lurt å holde seg unna områdene med mest vann. På bildet under hadde det bare regnet i noen få minutter. Tenk deg flere dager med dette..

For dem som ikke er kjent med området er det vanskelig å skjønne omfanget av det som vises på nyhetene. Hvor store områder og hvor mange mennesker som faktisk er rammet. Jeg så en veldig god beskrivelse på dette før i dag, uvisst hvem som er opphavet til dette, men jeg syntes det gjorde alt litt mer tydelig:

“For my non-Houston friends- to help you understand the devastation:
Houston is huge. The greater metropolitan area is circled by the Grand Parkway – which is 170 miles (ca. 27 mil) long. That makes the area of the circle inside the Grand Parkway over 2200 sq. miles (5698 km2).

2200 square miles of densely habited, urban and suburban, areas are flooded.

Imagine if the entire state of Delaware, with twice the population of Manhattan, was under water.

About 7 million people.  Yes, that’s right…..

That’s the Houston metroplex with all of its suburbs and annexes.

It’s still raining.”

Prøv å gjøre dette om til norske forhold..

Disse to bildene sier også litt. Det øverste tok jeg i fjor sommer, det nederste er tatt av den lokale nyhetskanalen ABC13 Houston nå under flommen.

På grunn av forholdet mitt til Houston følger jeg en del sider der på Facebook, og de siste dagene har feeden min vært full av hjerteskjærende meldinger og bønner om hjelp. Jeg klarer ikke å lese alt engang. Det er ikke få ganger jeg rett og slett har fått gåsehud (og ikke på en god måte) av det jeg leser. Det er mye som ikke når media, i alle fall i Norge. Foreløpig er det offisielle tallet på omkomne etter Harvey veldig lavt. Jeg blir ikke overrasket om dette stiger kraftig når alt er over. Gjør det ikke det så er det et mirakel. Eller kanskje på grunn av alle de barmhjertige samaritanene. For tårene som titt og ofte har trillet hos meg de siste dagene har ikke bare vært på grunn av ødeleggelser og elendighet. Det er også på grunn av det enorme samholdet som kommer frem. Hele Texas står sammen i dette, sånn først og fremst. Det rører meg dypt i sjelen å se mobiliseringen for å hjelpe. Naboer hjelper naboer, ukjente hjelper ukjente. Sivile risikerer sine egne liv for å redde andre. I tillegg kommer det hjelp fra alle kanter av USA. Her er det medmenneskelighet så det holder!

Jeg kjenner Texas. Og jeg kjenner Houston. Jeg vet at de vil reise seg igjen. Og jeg gleder meg til å komme tilbake til disse kjente gatene neste sommer. For det er tradisjon å kjøre innom Houston når vi er i Texas, jeg må alltid ned til gamle trakter ved kysten. I år ble det dessverre ikke sånn, en helt annen roadtrip ble prioritert. Neste år var Galveston og Houston allerede på reiseplanen igjen, og etter disse dagene føles det nesten enda viktigere å komme tilbake dit.

Men akkurat nå verker hjertet, og magen vrenger seg for hvert bilde jeg ser av alt dette vannet. Alle disse menneskene som har mistet absolutt alt. Ansiktsuttrykkene. Blikkene. Jeg kjenner desperasjonen fra alle disse meldingene i Facebook-feeden min. Dødsangsten. Frykten for å miste nære og kjære. Jeg kjenner litt på det selv. Plutselig frykter jeg likevel for dem jeg kjenner i området. Dette ble verre enn forventet. Søndag fikk jeg heldigvis bekreftelse fra en kjær venn som bor i det samme sentrumsområdet som også en gang var mitt om at hun var trygg hos datteren litt utenfor byen, men nå virker det plutselig ikke helt trygt der lenger heller. Det er mer vann i vente og demninger er i ferd med å briste. Jeg vil helst ikke mase, men må nok sende en ny melding i dag. Jeg lurer mye på hvordan mitt gamle nabolag ser ut. Har det sluppet unna det verste eller flommer vannet der også?

Denne videoen med et klipp fra en sang Coldplay har skrevet om Houston, sier egentlig det meste akkurat nå. Jeg føler så inderlig med Texas, og spesielt fine Houston og dens befolkning. Gammel kjærlighet ruster som kjent ikke.

#vær #orkan #harvey #flom #texas #houston #texasstrong #houstonstrong

Finnes det egentlig enkle avskjeder? Jeg hater i alle fall sånt. Jeg er rett og slett ekstremt dårlig på det. Og spesielt når det gjelder de aller nærmeste. Naturlig nok. Det blir bare feil.

I går tok jeg nok en gang avskjed med pappaen min. Noe jeg strengt tatt burde være vant til, det har vært 40 år med mange avskjeder. Først gjennom oppveksten, der pappa som pilot var på reisefot store deler av året. Ambulanseflyging, skogbrannslukking i sør-Europa, diverse oppdrag her og der. Pappa var helten, og pappajenta satt hjemme og ventet og savnet. I voksen alder så innser jeg kanskje at mamma som holdt fortet hjemme var den egentlige helten, men det blir vel likevel sånn at jenter blir litt pappajenter.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg husker enda den såre følelsen hver gang pappa skulle dra. Hvordan hjertet verket. Hvordan jeg hang fast i ham og tryglet han om å bli hjemme. Kanskje finne jobb i en kiosk isteden. Godteri og en pappa som kom hjem hver dag. Det måtte være himmelen!

Og de siste 21 årene som han har bodd i USA. Selv om jeg er voksen kjenner jeg fortsatt på følelsene til den lille jenta fra barndommen hver gang vi tar farvel. Det blir aldri enklere. Og denne gangen gjør det ekstra vondt. Visst var det bonus at han og resten av familien fulgte etter oss til Norge etter vi hadde vært hos dem. Jeg gleder meg jo over den ekstra tiden vi har fått sammen. Men vips, så var det over, og avskjedens time var ubønnhørlig inne. Og nå verker hjertet altså ekstra mye. For pappas helse er ikke som den var, og sannsynligheten er stor for at jeg aldri får ham på besøk hit igjen. Sannsynligvis har jeg servert ham kjøttkaker ved stuebordet vårt for siste gang. Det er en rar, sår og vond tanke. Og det hjelper ikke at det nå er minst 10 måneder til vi møtes igjen. Nesten et år. Det er lenge det. I tillegg finnes det selvfølgelig ingen garantier. Spesielt med dårlig helse inne i bildet. Tenk om..

Det har blitt en vane de siste årene det også. Å føle på muligheten for at jeg aldri får se pappa igjen. At han ikke er der neste sommer. Tanken er uutholdelig. Det føles strengt tatt feil bare å skrive den ned. Men sånn er det. Jeg har flere ganger vært overbevist om at det har vært den siste avskjeden. Men heldigvis finnes det dyktige leger og gode behandlingsmuligheter. Nå både håper og tror jeg at vi møtes igjen neste sommer – alle sammen. Og det er en fin ting å se frem til. Men akkurat i dag føles det så uendelig langt unna..

#familie #avstand #avskjed #savn #pappa #pappajente

Innimellom glimter Facebook til med spesielle minner. Som i dag. Da dukket det opp et minne fra 4 år siden. Glade barn med ballonger og en kort og noget intetsigende tekst om fin dag og fest i heimen. Få visste hva som egentlig lå bak. For denne dagen som for de fleste andre var en helt vanlig dag, var både spesiell og etterlengtet hos oss. Etter å ha måttet avlyse planlagte timer gang på gang gjennom 3 år, var vi endelig på ordinær ultralyd og fikk se en frisk og aktiv krabat i magen. Og endelig fikk vi gi barna søskenbøkene som hadde lagt bortgjemt disse tre årene, og endelig kunne vi fortelle dem at de skulle bli storesøsken. Gleden var enorm, og det ble altså spontanfest med ballonger og kake.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Enda visste vi ikke at det var akkurat du som skjulte seg i magen. Vi visste ikke hvem du var. Var du gutt eller jente? Men vi begynte i alle fall å tro at du virkelig skulle komme til oss, selv om angsten ofte raste i meg. Svangerskap etter å ha mistet er en berg- og dalbane. Det er glede, sorg og angst hånd i hånd. Men for dem som skulle bli storesøsken var det bare pur lykke.

Jeg kan fortsatt ikke fatte at det har gått fire år siden det lille mirakelet vårt lå trygt i magen min. Eller, det viste seg etterhvert at magen min ikke nødvendigvis var så trygg, og at angsten min var berettiget. Men det endte bra. Lillebror kom, og i dag kan jeg nesten ikke huske hvordan livet var før ham. I tre og et halvt år har han lyst opp dagene våre, snurret foreldre og søsken rundt lillefingeren og tatt sin plass som minstemann i familien. Og disse storesøsknene som var så glade for fire år siden, er verdens beste og mest tålmodige storesøsken. Selvfølgelig er lillebror irriterende innimellom, men der er stort sett en gjensidig forgudelse. 

Ikke en dag går uten at jeg kjenner på takknemligheten, uansett hvor sliten jeg måtte være. Men da jeg i morges lå med en liten, varm kropp ved siden av meg og så akkurat dette spesielle Facebook-minnet, flommet takknemligheten litt ekstra over..

Her burde jeg selvsagt delt det bildet som lyste mot meg i morges, men siden det i tillegg til en haug med ballonger også tydelig viser to overlykkelige barn som ikke skal få ansiktene sine klistret på bloggen, så blir det andre løsninger istedenfor.

#facebook #minner #lykke #fest #ultralyd #takknemlighet #mammalivet