Den vanskelige avstanden

Jeg hater denne følelsen! Den følelsen jeg alltid får når det nærmer seg hjemreise herfra. Når jeg våkner hver morgen med en litt sånn uggen følelse. En liten klump i magen. Et lite verk i hjertet. De siste årene har det blitt verre og verre. I år topper det seg.

Det handler ikke om at ferien nærmer seg slutten. Det handler om å nok en gang reise langt bort fra familien min og vite at det er rundt 11 måneder til neste gang jeg ser dem. Å ikke vite hva som vil skje i løpet av de neste månedene. Å være så innmari langt unna.

I år er usikkerheten om hva som vil skje større enn noen gang. En del av meg vil bli her. For livet er i endring. Det skjer ting som er langt utenfor vår kontroll. Denne ferien gikk fra en følelse av ro til en skruball som kom ut fra ingensteds. Mer en kanonball faktisk, som traff meg hardt rett i trynet. En jeg på en måte har ventet på, men som kom fra en helt annen retning enn ventet. Og jeg så den ikke komme akkurat nå heller. Den traff visst ikke bare midt i planeten heller, jeg tror nok hjertet har tatt litt skade også. Jeg frykter at det vil bli enda vondere, og da hjelper det på ingen måte å være langt borte.

Men jeg har ikke noe valg. Vi må hjem til livet vårt. Mannen må tilbake på jobb, og barna etterhvert i skole og barnehage. Jeg har også ting som venter meg der hjemme. Avtaler som må holdes. Spennende ting. Fine ting. Kanskje et steg eller to nærmere drømmen skal tas. Livet vårt skal gå videre, uansett hva som skjer. Samme hvor tungt det kan være.

At livet er uforutsigbart er det ingen tvil om. Tragiske nyheter som har kommet hjemmefra vitner også om det. Man vet aldri når livet snus på hodet. Livet kan være urettferdig som bare pokker.

Og det føler jeg det er for oss også om dagen. Jeg sliter med å håndtere det som skjer. Hodet henger ikke helt med. Humøret og tålmodigheten går i bølger. Jeg prøver å dytte det unna, men det funker ikke. Det skjærer i hjertet. Jeg hater usikkerheten som henger over meg. Hater den gnagende følelsen i magen og i hjertet. Hater avstand. Hater å ikke kunne være tilstede. At noen av mine aller nærmeste og kjæreste er en lang og dyr flytur unna. Ille nok når alt er ved normalen, nesten uutholdelig når det ikke er det. Jeg gruer meg til å ta farvel om noen dager, vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Hvordan jeg skal orke. Angsten er skyhøy for at det blir den siste gangen, den siste klemmen.

Alt jeg kan gjøre nå er å suge inn mest mulig minner. Alt lagres i hjernen og hjertet. Alt jeg allerede kjenner så godt. Lyden av kjente stemmer. Ansikt. Smil. Klemmer. Å bare være tilstede. Sammen. Gode øyeblikk. Og håpe, bare håpe at alle ses igjen nok en gang neste sommer!

En gave fra oss sist usikkerheten rådet. Den gangen gikk det bra. I år ble magneten til en t-skjorte med samme ordlyd, nok en gang familiens mantra. Usikkerheten og angsten er enda større. Og hva er egentlig failure?

#familie #avstand #utfordringer #savn

Happily ever after!?

7. juli er over oss igjen. En helt vanlig sommerdag for mange, en litt mer spesiell dato for noen av oss. For dette var oss to på denne dagen for nøyaktig 11 år siden.

Lykkelige og nygifte på skogstur med fotograf og forlovere.

Livet vårt sammen hadde nesten akkurat startet, og vi ante ikke hva vi hadde i vente. Nå trodde vi nok ikke på eventyrenes «og så levde de lykkelige alle sine dager». Vi hadde tross alt allerede nesten 3 år sammen og to kjappe svangerskap bak oss.

Bryllup med en på halvannet år og et syv uker gammelt dåpsbarn.

Men at livet skulle by på så kraftige utfordringer som det gjorde bare 3 år senere – det kunne vi ikke forutse. At vi skulle oppleve å miste ikke bare et, men flere barn under svangerskapet i de følgende årene, det var kanskje like greit at vi ikke visste. Vi gikk gjennom stormer og orkaner. Vi mistet nesten fotfestet. Blåste nesten bort fra hverandre. Men vi kom oss styrket gjennom på den andre siden. Heldigvis!

Livet er jo sånn, fullt av oppturer og nedturer. Og vi har definitivt fått vår del av alt. Gleder og sorger, hånd i hånd. Det var ikke en selvfølge at vi skulle komme gjennom de mørkeste stundene, men i forrige uke sto vi i Las Vegas og ga hverandre de samme løftene på nytt. Noe som begynte nesten som en spøk ble noe fint og viktig. En spesiell stund for oss og de tre barna vi er så heldige å ha hos oss.

Nå skulle alt bare vært lykke og ferie. Men livet tar ikke pause selv om vi reiser bort. I løpet av ferien har vi rukket å motta veldig gode nyheter, men også veldig dårlige. De gode vil gjøre hverdagen vår bittelitt lettere. De dårlige orker jeg foreløpig ikke å tenke på konsekvensene av. Men de påvirker meg allerede stort sett hele tiden. Det ligger som en konstant klump i magen. Et verk i hjertet. Hodet var fullt av tanker da jeg i ro og fred la meg ut i bassenget i morges. De kvernet mens jeg lå der og duppet, hørte på stillheten, så på min egen skygge og de små ringene av bølger som rolig bredte seg utover når jeg plasket litt med håndflaten. Og jeg gjorde som jeg har gjort de siste dagene, ga hjernen litt ro ved å svømme. Bare telle runder mens kroppen min gled rolig gjennom det blanke, lunkne vannet som omkranset kroppen min. Dette er min terapi akkurat nå.

Jeg vet dessverre at vi nok en gang har prøvende tider foran oss. Kanskje spesielt jeg, men det vil påvirke oss alle. Ting skjer, ting som vi ikke kan gjøre noe med. Jeg er redd for at det vil bli mye bekymring, mange tårer og verkende hjerte. Og jeg vet at jeg ikke er den letteste å leve med når sånt skjer. Jeg frykter at vi snart vil stå i en ny storm, men jeg tror på at vi skal klare å holde oss oppreiste også denne gangen. Du vil nok ikke alltid forstå reaksjonene mine, men jeg kommer sannsynligvis til å trenge deg mer enn noen gang, mannen min. For selv om jeg håper jeg tar feil, så frykter jeg likevel tiden som ligger foran oss. Ikke minst hvor den vil ende.

Takk for at du har vært der. Takk for at du er der. Jeg trenger deg også videre! I gode og onde dager – for alltid, som vi nettopp lovet hverandre på nytt. Vi visste bare ikke hvor nær vi var nye utfordringer.

Jeg holder deg når du med en god porsjon høydeskrekk balanserer på en sten over Grand Canyon (for jeg hadde helt sikkert klart å holde deg igjen om du hadde falt), du holder meg når følelsene raser.

Takk for at du er min klippe! Gratulerer med bryllupsdagen!

#ossto #bryllupsdag #godeogondedager

Svar på spørsmålsrunde

Hallo mandag og reisefeber! I dag skulle jeg virkelig helst holdt meg under dyna. For på sånne dager som denne blir gjerne det meste feil. Blåmandagen toppet seg for alvor her i huset da jeg slapp en bøtte med skittent vaskevann ned trappa. Ja, jeg vet at jeg egentlig var ferdig med husvask på en stund. Men så var det denne «vaskemanien» da. Nå vet jeg i alle fall at vi kommer hjem til rent hus.

Jeg lovet svar på min lille spørsmålsrunde i dag, og her kommer de. Responsen var ikke akkurat overveldende, men det var utrolig hyggelig med de spørsmålene som kom.

– Hva er din favoritt bok?

Jeg har vel ikke egentlig noen favorittbok. Blir dessverre lite tid til lesing, noe som innimellom er et savn for en gammel lesehest. Jeg har en enorm stabel med uleste bøker på soverommet. Men når jeg får tid til å sette meg ned og lese, går det gjerne i svensk og norsk krim. Jo Nesbø er vel blant de største favorittene tror jeg.

– Favoritt film?

Det blir lite filmtitting også, jeg klarer liksom ikke å finne roen til å sitte stille så lenge. Men en av mine all time favoritter må være Forrest Gump. Elsker den filmen!

Er såpass glad i den filmen at vi måtte innom Savannah i fjor for å se plassen der Forrest Gump satt på benken med sin sjokoladeboks. Og er vi innom en plass i USA som har restaurantkjeden Bubba Gump, er det nesten obligatorisk å spise der. Morsomt konsept og god mat.

– Hva liker du best ved å ha en blogg?

Jeg liker å få utløp for skrivekløen min. Kjenner at jeg har blitt mye mer kreativ og levende i tankevirksomheten etter at jeg begynte å blogge. Liker det spesielt godt når jeg kan skrive om ting jeg brenner for. Det varmer så godt når jeg vet at jeg har skrevet noe som virkelig treffer, som kanskje kan være til trøst eller hjelp for andre. Også synes jeg det er en kjempebonus å bli litt kjent med andre hobbybloggere da!

– Hva synes mann og barn om bloggen din?

Barna synes det er stas, og skulle vel egentlig vært litt mer fremtredende her inne. “Mamma, skriv om det da!” Mannen synes også det er en positiv ting, han har nok merket at jeg har forandret meg litt det siste året og at bloggen er en stor del av det.

– Hvor gamle er barna dine og hvorfor deler du ikke mer av dem i bloggen?

Barna er 12, 11 og 4 år. Som nevnt over så kunne de gjerne tenkt seg å være mer synlige på bloggen, men jeg synes det er litt skummelt og ønsker å skjerme dem mest mulig. Alt blir liksom for offentlig på blogg kontra privat Instagram, Facebook og Snapchat. For der hvor jeg har en viss kontroll over hvem som har tilgang deler jeg gjerne bilder for eksempel. Høres kanskje litt dumt ut, men det er nå en gang det valget jeg har tatt. 

– Hva er din favoritt matrett?

Det varierer vel litt, men jeg er veldig glad i sushi. Ukas høydepunkt er på lørdagskvelden når vi skjærer opp Salma-laks i biter og har grønnsaker ved siden av. Nam!

– Hvilke blogger leser du?

Jeg leser flere, ingen nevnt, ingen glemt. Dog foretrekker jeg hobbybloggere fremfor de store, kjente bloggerne. Det finnes mange perler om du leter litt utenfor bloggtoppen.

– Du er glad i USA. Kunne du tenke deg å flytte dit?

Nei! Det har jeg prøvd, før barn, og det holder lenge for meg. Jeg foretrekker definitivt USA som ferieland, og synes Norge er den aller beste plassen å bo, spesielt med barn.

Når det er sagt, så gleder jeg meg til å feriere der borte i ukene fremover. For det er rimelig behagelig og anbefales på det sterkeste. Bare synd avstanden er så lang.

Tusen takk til dere som sendte meg spørsmål. Send meg gjerne fler, så kanskje jeg får samlet opp til et nytt q&a-innlegg etterhvert.

Og med det tar jeg rett og slett ferie og psyker meg opp til et døgn på reisefot. Vi blogges fra den andre siden av dammen!

Bilde fra Pinterest.

Og du, følg meg gjerne på Facebook og Instagram!

#spørsmålsrunde #svar #q&a

 

Når frykten tar over skoleårene

Helt siden jeg så dette innslaget på God morgen Norge i forrige uke har jeg tenkt på å skrive noen ord om dette temaet. Jeg var i ferd med å sende barna til skolen og ante fred og ingen fare da Trude Havik, som har skrevet doktorgrad om skolevegring, dukket opp på skjermen. Jeg måtte rett og slett droppe alt jeg hadde i hendene og bare lytte. For hun snakket jo om meg! Skoleårene mine kom tilbake og traff meg med et brak.

Jeg nevnte jo flyktig i et innlegg bare noen dager før dette at jeg slet i skoleårene.

Jeg omtalte det som skulking, men det er jo akkurat det skolevegring ikke er. For det er ikke det at man ikke vil. Man klarer rett og slett ikke. Man er redd. Noen ganger av kjente årsaker, i mitt tilfelle var det ukjent. Eller kanskje visste jeg det innerst inne den gangen for over 30 år siden (ja, så gammel er jeg faktisk), men det har gått i glemmeboka nå. Mye har gått i glemmeboka. Faktisk hadde jeg til og med glemt at det fantes et navn på det, en definisjon. Jeg husket bare hvordan jeg slet. Men denne morgenen kom dette ordet tilbake til meg. For det var jo det de kalte det, skolevegring.

Skolevegring

Når barn vil, men ikke klarer å gå på skolen. Kjennetegnes av sterkt ubehag eller motvilje og kroppslige plager som vondt i hodet eller magen. Kan ofte være knyttet til angst.

Kilde: Trude Havik, forsker ved Universitetet i Stavanger

På en måte var det godt å se dette innslaget, se at dette faktisk er noe som blir tatt på alvor. Men så er det jo trist også, at det er såpass utbredt at noen tar doktorgrad på det. Og et kjapt Google søk på temaet viste det samme. Jeg er slettes ikke alene om å oppleve dette. Selv om det føltes sånn den gangen.

En spent seksåring på første skoledag, fortsatt lykkelig uvitende om hvor vanskelig deler av skoletiden skal bli.

Jeg husker så godt den altoppslukende angsten. Den som lå i bakgrunnen hele tiden, men ble sterkere og sterkere jo nærmere man kom skoletid. Det var vanskelig å sovne på kvelden, og enda verre å stå opp om morgenen. Frykten ga fysiske utslag. Men jeg ville så gjerne klare. Ofte tvang jeg meg selv avgårde, men ble overmannet av frykt på veien. Da satte jeg meg gjerne i skogen rett ved huset vårt til skoledagen var over. Lille meg, skolesekken, skolebøkene, matpakken, trærne og fuglene i flere timer. Ensomt og kaldt. Og en stadig frykt for å bli oppdaget og tvunget til skolen.

For i ren fortvilelse skjedde det selvfølgelig at foreldrene mine prøvde å tvinge meg til skolen. De kunne kjøre meg dit mens det foregikk en desperat maktkamp i bilen. Det var så vondt! Og jeg følte meg helt alene mot resten av verden. Meg mot skole, foreldre og lærere. Jeg følte meg sviktet av alle når de tvang meg. Nå i ettertid skjønner jeg dem jo. Jeg hadde gjort alt i min makt selv om det gjaldt mine barn. Sannsynligvis hadde jeg, selv om alle artikler jeg nå har lest fraråder det, forsøkt med tvang. I alle fall mild tvang. Jeg håper jeg slipper å stå i den situasjonen som mamma, og priser meg lykkelig over at barna våre inntil nå trives på skolen.

Jeg selv får små flashback hver gang jeg er på skolen deres. Det er noe med lukten der. Jeg merket det spesielt godt sist vi var der på utviklingsamtale. Den litt ugne lukten som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Den tar meg tilbake til en tid jeg helst vil glemme. En tid jeg tydeligvis har fortrengt mye av. Men når jeg kjenner denne lukten kommer kvalmen veltende og jeg må nesten holde pusten. Jeg husker klumpen i magen og den lammende frykten. Jeg husker bortforklaringene og løgnene. Jeg husker skammen og ønsket om å mestre. Ønsket om å være som de andre, gå glad og bekymringsløs til skolen. Følelsen av å ikke bli forstått. Følelsen av å bli sett som en skulker. En taper. En som ikke gadd. For det handlet om så mye mer enn gidde eller ikke gidde. Det var ikke latskap eller ønske om å gjøre helt andre ting. Det handlet ikke om å ikke klare seg faglig, for jeg var så absolutt skoleflink. Det handlet rett og slett om å ikke klare. Alt gikk i svart og kroppen sa stopp.

9 år etter første skoledag, tydelig sliten og snart ferdig med obligatorisk skolegang..

Jeg var så liten da det begynte. I første eller andre klasse. Med uendelig mange skoleår foran meg. Jeg fikk hjelp utenfra, og det var bedre lenge. Så begynte det på nytt på ungdomsskolen. 9. klasse var et eneste langt fravær. Et mareritt. Jeg klarte etterhvert et år på videregående, men etter en ny smell måtte jeg ordne resten på egenhånd, som privatist. Tidkrevende og enorme mengder selvdisiplin. Men hver eksamen var en seier. For ikke å snakke om da jeg kom hjem fra USA og bestemte meg for å begynne på skole! Da overrasket jeg både meg selv og mange rundt meg. Nå var utdanningen bare ettårig, noen dager i uken på kveldstid. Men det funket. Jeg klarte det med glans! En liten ting for mange, en stor bragd for meg. Ironisk nok kunne jeg godt tenkt meg mer skolegang nå. Eller studier i alle fall. Men nå passer det ikke inn i resten av livet og hverdagen. Kanskje en dag..

Skolevegring. Det er noe med ordet. Smak på det. Skolevegring. Vegring. Med en gang ordet vegring kommer inn i bildet høres det så vondt og vanskelig ut, nesten sykelig. Som spisevegring. Alle vet at det er en tøff situasjon. Og uten at disse to tilstandene kan sammenlignes, så har de sine likheter likevel. Det er en slags frykt, noe kroppen bare ikke klarer. Og det påvirker ikke bare en selv, men alle rundt. Jeg vet at disse årene var slitsomme for foreldrene mine, kanskje spesielt for mamma som var den som måtte stå i det hele tiden da pappa reiste mye. Hun gjorde alt hun maktet. Andre rundt kjente nok også på det, ikke minst besteforeldre. I tillegg var det en ekstra utfordring for lærerne mine både på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg var stort sett veldig heldig med disse, det var mye omsorg i de fleste. Og da jeg nok en gang møtte veggen på videregående møtte jeg en helt fantastisk lærer som kom hjem til meg og underviste meg i flere fag som privatist. Disse timene var høydepunkter i en ellers ganske vond hverdag, og resulterte i tillegg i toppkarakterer. Hun har nok kanskje en liten del av æren for skrivegleden min også. Hun ga meg i alle fall troen på at jeg hadde evner og vekket en glød i meg. Helt unik var hun! Hun har en helt spesiell plass i hjertet mitt, og har sannsynligvis betydd mer for meg enn hun aner selv. Såpass mye at jeg nesten får klump i halsen når jeg innimellom møter henne tilfeldig på hjemlige trakter. Så da vet du det, om du skulle slumpe til å lese dette. Du vet hvem du er. Jeg husker ikke om jeg noen gang har sagt til deg hvor mye denne tiden betydde. Ei heller om jeg noen gang har takket. Så TAKK! Tusen takk!

Venner må nok også ha lurt. Om de ikke visste. De forsto kanskje litt. Jeg tror i alle fall ikke at jeg fortalte dem den egentlige grunnen til at jeg ofte uteble fra skolen. Jeg var vel bare syk. Jeg var mye syk. Kanskje hadde jeg andre unnskyldninger. Men uten de vennene jeg hadde, så hadde jeg neppe kommet meg på skolen i det hele tatt. For de var tryggheten min de dagene jeg kom meg dit. Sannsynligvis uten å vite det selv. De kunne lett ha sluttet å bry seg. De kunne lett ha sluttet å være sammen med meg, jeg som så ofte ikke var tilstede. Men når jeg kom, så var de der. Jeg var ikke alene. Og det er jeg sånn passe sikker på at jeg aldri har takket for. Så til dere som var der og dere som fortsatt er der, TAKK! 

Og mamma, aller mest mamma. Hun som kanskje hadde det aller verst. Nå som jeg har barn selv ser jeg det så godt. Det skal ikke mye til før hjertet blør. Og man kjemper og ofrer, gjør alt man kan for at barna skal ha det bra. Og det gjorde du, mamma. Alt som sto i din makt. Jeg skjønner at det var vondt. Her strekker ikke ordene til. TAKK!

Mammas ord, mammas minner. Mye er nok fortrengt også her.

Skolevegring er ikke et oppdiktet ord. Det er ikke en lek. Det er ikke latskap og skulking. Det er et reelt problem. Og det er så vondt! Så fortvilende. Og skamfullt. For det føles flaut når du rett og slett ikke tør å gå på skolen. Når alt knyter seg i deg. 

Om du som leser dette kjenner deg igjen, om du kanskje sliter med å gå på skolen, vit at du ikke er alene. Jeg leste i en artikkel om Trude Haviks forskning på temaet at det statistisk sett er 1 i hver skoleklasse som har dette problemet, og sannsynligvis enda flere siden mange ikke snakker om det. Du gjør sannsynligvis så godt du kan. Noen dager trosser du angsten og kommer deg gjennom skoledagen. Andre dager funker det ikke. Bare fortsett å prøve. Ikke gi opp! Og snakk med noen. For all del, snakk med noen! 

Og til deg, du mamma eller pappa som leser dette. Du som ser barnet ditt streve. Du som med knust og blødende hjerte gjør alt du kan for å hjelpe. Du som ikke vet din arme råd. Du som gruer deg til hver morgen, hver kamp for å få barnet ditt til skolen. Du som kanskje kjenner skam og skyld. Det er ikke din feil! Søk hjelp. Ikke stå i det alene. Snakk med skole, med PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) og/eller BUP (barne- og ungdomspsykiatrien). Finn en løsning som passer for ditt barn. Veien kan være lang, men den kan absolutt bli lysere.

Og tenk, det blir oppegående mennesker av skolevegrere også!

#psykiskhelse #angst #skolevegring #minerfaring #fotokjerringgåridybden #vondtmenærlig

Skummelt lykkelig

Er det noen som kjenner igjen den følelsen? Den gode varmen som bare brer seg inni deg. Det starter i hjertet og flommer ut i armer og ben, fingre og tær. Livet er bare godt!

Når sola skinner og alt blir bare rosa og hjerter og sånn. Til og med rosablogg (gulp)!!!

Der er jeg nå. Alt føles så fint, og jeg er sånn (nesten) tvers igjennom tilfreds. Helt uten at noe spesielt har skjedd. Det kan være så enkelt at jeg er våryr. Sola skinner og snøen smelter. Sånt gir en ekstra lykkefølelse.

Livet byr jo fortsatt på de samme utfordringene som før, jeg bare takler dem bedre. Litt sånn på strak arm.

Den dumme kvisa på siden av nesen for eksempel. Den som plutselig dukket opp i går, vond og vanskelig å få tak på. Den som vanligvis hadde irritert meg grønn. Nå får den bare være, ikke så farlig med det.

Sikkert bare jeg som legger merke til den likevel..

Ungene er fortsatt fulle av påfunn og humørsvingninger, men jeg takler det bedre. Jeg har mer tålmodighet. Klarer oftere å telle til ti. Finne gode, konstruktive løsninger. Og når jeg er glad ser jeg jo ofte at de også blir gladere. Det blir mer harmoni. Og plutselig kjenner jeg at jeg elsker dem enda litt høyere enn jeg trodde var mulig.

Når den slitne og litt sutrete barnehagegutten legger armene rundt halsen din og du bare er full av tålmodighet og kjærlighet.

Mannen er fortsatt den samme. Innimellom like irriterende og like teit. Men så er det plutselig så mye lettere å se alle de gode sidene hans også. Hvorfor man en gang valgte å si ja til å tilbringe resten av sitt liv sammen med akkurat ham. Gleden over at det fortsatt er oss, til tross for alle stormer. Og gleden over alt vi har sammen. Og den deilige vissheten om at sommerens felles eventyr bare er to måneder unna. Jeg elsker roadtrips sammmen med denne mannen!

Apropos sommerferien. Jeg har jo selvfølgelig fått med meg flyulykken som skjedde i USA på tirsdag. Det er jo typisk at sånt skjer når det nærmer seg at jeg selv skal ut å fly. Og så var jo dette flyet også på vei til Dallas, ekstra nært der altså. Jeg kunne lagt meg i fosterstilling og avlyst sommerferien. En plass langt der inne frister det. For når jeg leser og ser dette så er jeg der. Jeg sitter ombord på dette flyet, og jeg kjenner på panikken. Jeg har sannsynligvis allerede vært innom dette scenarioet i hodet mitt mange ganger før, sammen med alle andre katastrofer som kan inntreffe på et fly. Jeg som er avhengig av å sitte nær vinduet når vi er ute og flyr, vurderer plutselig sete midt i flyet. Og bare så det er sagt, når jeg ser hvordan disse passasjerene har på oksygenmaskene sine, så tenker jeg at jeg skal lese sikkerhetsinstruksjonen ekstra nøye neste gang. For de skal vel ikke bare over munnen vel?

Uansett, akkurat nå vipper selv ikke dette meg av pinnen. Jeg er (nesten) helt zen. Det går bra. Nå sjekkes forhåpentligvis flyene ekstra nøye, og det er sikrere enn noen gang å fly! (OK, jeg kjenner en aldri så liten usikkerhet der, men vi sier det sånn!)

Så sånn er det altså. Nå om dagen går livet ganske så på skinner, og jeg er «queen of my castle». Gudinne i mitt eget liv. Nesten uovervinnelig. Og det er da det blir skummelt. For før eller siden kommer nedturen. Et eller annet kommer ut av det blå og gir deg en midt på tygga. Og du faller pladask ned fra den rosa skyen. Den som er ekstra høyt oppe når du er våryr og lykkelig. Og da slår du deg. Kraftig.

Men når det skjer får jeg kanskje litt mer å skrive om igjen også. For jeg skriver nemlig best når ikke alt går etter planen. Når livet butter litt imot. Da føler jeg at det jeg deler kanskje kan hjelpe andre, og det er kanskje det jeg ønsker mest. Så inntil jeg faller, blir det kanskje litt mer intetsigende innlegg fra meg. Sånne som jeg føler er litt verdiløse selv.

Men ordentlig rosablogger, det blir jeg aldri!

#lykkelig #nevrotiker #venterpåfallet

Angsten og skammen

Hjertet galopperer så det nesten hopper ut av brystet. Munnen er tørr. Nervene ligger utenfor kroppen. Kvalmen velter seg i deg og du vil helst stikke av. Forsvinne helt. Være for deg selv. Du forbanner disse følelsene og deg selv. Små ting som er så enkle for andre. Hvorfor skal det være så fordømt vanskelig for deg. Du føler deg så mislykket. Liten. Verdiløs. Angsten er en slitsom følgesvenn.

Innimellom vinner du små seire. Du føler deg normal. For en frihet. For en glede! Så er veggen der igjen. Ingen forstår kampene du kjemper. Selv ikke de nærmeste. Ingen ser hvor mye det koster. For det er jo egentlig så lett. Men så klarer du ikke. Orker ikke. Veggen er for høy. Nederlagene svir. Følelsen av utilstrekkelighet.

Du prøver så godt du kan. Prøver å late som ingenting mens stormene og frykten raser inni deg. Du vil jo så gjerne. Du vil ikke være en belastning. Du vil klare. Du vil mestre. Du vil ikke at noen skal vite. Vil ikke vise usikkerheten din. Vil ikke være svak.

Det finnes mange psykiske lidelser. Ofte usynlige. De færreste deler kampene sine. Det er for tabubelagt.

Jeg vet ikke engang hvor det begynte. Eller hvorfor. Sannsynligvis på barneskolen. Plutselig ville jeg ikke mer. Jeg gjemte meg bort og skulket. Jeg kunne late som jeg gikk til skolen og heller sitte bortgjemt i skogen. De siste barneskoleårene var mer normale, før helvetet igjen brøt løs på ungdomsskolen. Dette er år jeg helst vil glemme. Jeg trivdes sammen med de få vennene mine og var relativt skoleflink. Men det var det.

Liten og uskyldig, men på innsiden kjempes kamper ingen kan se.

Videregående var ikke noe bedre. Jeg holdt ut i en dag. Jeg var heldig og fikk jobb på en lokal radiostasjon isteden. Der blomstret jeg. Jeg tror nok jeg trygt kan si at jeg hadde et av de beste årene i mitt liv her. Så prøvde jeg meg på skole igjen. Jeg klarte et år, men til slutt endte jeg med å ta videregående fag for fag som privatist. Den eneste måten som funket for meg, selv om det krevde mye selvdisiplin og tid.

Livet mitt var ofte preget av usikkerhet og angst, uten at jeg helt kunne sette fingeren på hva som lå bak. Jeg hadde gode perioder der jeg følte meg relativt normal. Jeg fant mine plasser og mennesker som gjorde meg trygg. Noen forsvant igjen, noen ble værende. Jeg levde, prøvde og feilet. Det skulle lite til før usikkerheten kom tilbake. Og da en av mine beste venner døde av kreft traff jeg bunnen totalt. Jeg isolerte meg nesten helt. Jeg orket ikke mer av livet. Jeg turte ikke leve mer rett og slett.

Alltid litt annerledes. Litt forknytt og sjelden helt trygg.

Så kom vendepunktet. En mørk og mild augustkveld med svaberg og krabbelysing slo de høye murene mine sprekker. Midt i den dypeste og mørkeste tunnelen tok jeg mot til meg og grep en fremmed men utstrakt hånd. En hånd som skulle vise seg å forandre livet mitt. En hånd som fikk meg til å satse istedenfor å krype inn i min trygge hule. En som fikk meg til å leve. Ta sjanser. En hånd som fikk meg til å dra fra alt det trygge til en ukjent plass, et ukjent liv. Til tross for at det til tider var vanskelig, så gjorde det meg godt. Den grå musen blomstret igjen.

Spread your wings and fly – og plutselig var livet tilbake i øynene mine.

Og da jeg etterhvert kom tilbake til Norge, valgte jeg å ikke grave meg ned men heller fortsette og leve. Jeg fikk meg en utdannelse. Jeg traff nye mennesker og fortsatte å ta sjanser. Det ledet meg dit jeg er i dag. Det ledet meg til en enda tryggere og stødigere hånd, en som min passet helt perfekt i. En som fikk meg til å innse at jeg er bra nok akkurat som jeg er. En som fikk meg til å blomstre mer enn noensinne. Mitt valg om å fortsette å leve ledet meg til et liv jeg på et tidspunkt ikke trodde jeg noen gang kom til å få. Med mann og barn og alt som hører med.

Likevel lever jeg med disse følelsene i varierende grad hver dag. Jeg kjenner på angsten og skammen. På dårlig selvtillit. På usikkerhet. På følelsen av å være annerledes og ikke passe helt inn. Og jeg føler på dårlig samvittighet. Det er vanskelig å stole på andre. Jeg har innfunnet meg med at dette er noe jeg må leve med. Dette er meg. På gode dager ganske normal. På dårlige dager må jeg kjempe for å mestre. For å holde på en fasade. På sånne dager koster alt litt ekstra og jeg blir ekstra sliten. Det er en kamp, rett og slett. Noe jeg egentlig gjerne skulle vært foruten. Men på den andre siden så kan det snus til noe litt positivt også. Jeg blir kanskje mer sensitiv og forståelsesfull over at også andre sliter med sitt. Og selv om jeg ofte føler jeg må kjempe litt ekstra og innimellom går på nederlag, gleder jeg meg også litt mer over hverdagens små seire. Og jeg vet så inderlig godt at jeg egentlig er heldig. Jeg er ikke den som sliter aller mest. Det er mange der ute som kjemper mye større kamper enn meg. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Du er tøff. Du er modig. Og akkurat som meg er du bra nok som du er, både på gode og dårlige dager!

#psykiskhelse #angst #tabu #minhistorie #detteermeg #forståmeg #branok

Røtter

Det finnes en plass der roen senker seg. En plass der jeg hører mer til enn noen annen plass. En plass hvor identiteten og røttene mine er. En plass hvor jeg er 100% komfortabel. En plass hvor jeg er hjemme, mer hjemme enn på den plassen jeg har skapt et hjem.

Der vokste jeg opp i trygge rammer. De første årene i kjellerleiligheten hos mine besteforeldre. Jeg hadde altså fire trygge voksne i umiddelbar nærhet, og manglet ikke et gram oppmerksomhet eller kjærlighet. Innimellom fikk jeg være med besteforeldrene mine til legekontoret de drev, der surret jeg mellom pasienter og Donald-blader på venterommet og mormor på laboratoriet. Jeg kan fortsatt kjenne den stramme lukten av sprit i nesen, og jeg kan se den spennende legekofferten til morfar levende for meg. På sommertid var jeg ofte med dem når de reiste til hytta et stykke utenfor byen. Et landlig paradis på en knaus med fantastisk utsikt over vannet. Å være sammen med dem der var barndoms-lykke på høyt nivå. De var sånne tvers igjennom gode mennesker. Mormor og morfar, de var på en måte et ekstra sett foreldre gjennom barndommen. Og jeg var heldig og fikk beholde dem lenge. Helt til jeg selv var voksen. Nesten helt til de ble oldeforeldre. Dessverre bare nesten.

Heldig som jeg var, hadde jeg enda et sett fantastiske besteforeldre. Farmor og farfar. Som ofte inviterte til ball på torsdager (potetball altså), og som gjerne tok meg med til sin hytte, hvor vi kunne fiske i elva, spise rabarbra og gå i potetåkeren. Og gå på utedo! Farfar falt fra da jeg var 10, men farmor holdt ut. Farmor som alle i byen kjente. Hun som gjorde så mye godt for andre. Hun som bakte og stod i. Hun som alltid fortalte meg spennende historier fra da hun var barn. Hun som alltid hadde tid. Hun som var så sprek. Gikk og gikk, dog stadig mer krokrygget. “Rett deg opp, farmor”, pleide hun å si. “Rett deg opp!” Av mine fire besteforeldre tror jeg kanskje at farmor er den jeg har mest av. Jeg er ikke på noen måte like fantastisk og oppofrende som henne, men jeg har definitivt en del av hennes gener. Skrivegleden for eksempel. Og selv om mange sier jeg ligner på min mors side av familien, så skjer det innimellom at jeg får et glimt av meg selv i speilet og ser litt av farmor. Leppene hennes, jeg tror jeg har leppene hennes.

Jeg var heldig som fikk vokse opp sånn, med besteforeldre som var veldig involvert i livet mitt. Som ga meg ekstra trygghet og kjærlighet. Som var gode forbilder. Som jeg er stolt av å dele gener med.

Og jeg var heldig som fikk vokse opp der jeg gjorde. I byen som fortsatt føles som hjemme, selv 13 år etter at jeg flyttet derfra. Plassen der jeg føler meg helt komplett. Der mesteparten av min historie er. Der jeg har vært på utallige turer på Aksla og Fjellstua. Der jeg titt og ofte i vær og vind har heiet frem de lokale fotballheltene på “Myra”. Der jeg har “vasa” rundt i byen mang en gang. Spist soft-is hos Stuen. Kjent lukta av saltvann og fersk fisk fra båtene i Brosundet. Sittet i stillhet på kaia og følt på roen mens jeg har sett sola gå ned i havet. Der jeg knyttet vennskap med barndomsvennene. Der vi vokste opp sammen, prøvde og feilet, lo og gråt. Der vi gikk fra skolebarn i lek til festglade tenåringer. Der vi var fornuftige og ufornuftige, engler og demoner. Der vi oppdaget kjærlighet og kjærlighetssorg. Der grunnlaget til voksenlivet ble lagt.

En gang var byen min for liten. For kjedelig. Jeg ville ut og vekk. Først da jeg dro så jeg verdien og skjønnheten til hjembyen min. Jeg kom hjem og skulle bli, men skjebnen ville det annerledes. For mannen i mitt liv dukket plutselig opp i Oslo og var grunnet jobb ikke flyttbar. Så byen min ble ofret for kjærligheten, som viste seg å være et ganske riktig valg. Men selv nå, etter alle disse årene, er det Ålesund som er hjemme. Ordentlig hjemme. Hjertehjemme. Det er der jeg er meg. Bare meg.

Innimellom, når jeg er der på besøk og ser tenåringsjenter gå forbi, ser jeg meg selv. Og jeg misunner dem. Jeg vet at de sannsynligvis lengter ut akkurat som jeg gjorde. Mange vil kanskje dra, og oppdage akkurat det samme som jeg har gjort. Jeg får lyst til å stoppe opp og fortelle dem hvor heldige de er. Som fortsatt bor der, og fortsatt har alt dette fine foran seg. Kaotisk men fint.

Jeg er meg på grunn av der jeg kom fra. Familien min, vennene mine og byen min har formet meg til den jeg er i dag. Og jeg vil aldri slippe taket i røttene mine. Og byen min. Å komme hjem er alltid et høydepunkt. Og jeg  hjem noen ganger i året, selv om det aldri blir nok. Om en uke er jeg der igjen, og jeg kjenner at det kribler i hele kroppen. Ventetiden har vært lang – det er lenge siden høstferien og forrige besøk. Men nå er årets første tur så nær at jeg nesten kan ta og føle på det. Bare noen små dager, så er jeg hjemme. Halvannen uke hvor mann og barn blir med til min verden. Halvannen uke hvor dialekten min blir litt mer sunnmørsk enn vanlig. Halvannen uke hvor jeg vil smile for meg selv hver gang jeg hører min egen dialekt rundt meg. Halvannen uke da jeg er meg, helt komplett meg. Og best av alt, halvannen uke med familie og venner. Dem som har vært der alltid. Jeg gleder meg!

#røtter #familie #venner #byenmin #hjemme #ålesund

Den lille, store 4-åringen

Du fine, lille, store 4-åringen min. I limboland mellom liten og stor. Innimellom mammas «baby», innimellom så veslevoksen som bare en fireåring kan være. Fortsatt er livet bare en lek. Fortsatt er du lykkelig uvitende om om alle utfordringer som vil komme.

Du er fortsatt så liten. Enda ikke en meter høy. Du snakker fortsatt ikke helt rent, og du blir stadig overrasket når du plutselig klarer å si vanskelige ord riktig. Du har fortsatt din sjarmerende «babystemme», og i munnen har du bare små melketenner. Du er enda et nesten helt blankt ark, men også en svamp som suger til deg nye kunnskaper i imponerende fart og mengder.

Du er familiens klovn og diplomat. Du elsker å få oss til å le, og du utelukker ingen i dine kjærlighetserklæringer.

Du er proppfull av selvsikkerhet, men likevel kan verden en sjelden gang bli stor og skummel også for deg. Selv sosiale sommerfugler kan innimellom bli usikre.

Og selv om du stortrives med barn og voksne i barnehagen, er hjemmet og kjernefamilien fortsatt sentrum i ditt univers. Der eldre søsken ofte foretrekker opplevelser og venner, er toppen av lykke for deg en dag da alle er hjemme. Dager da du kan veksle mellom pappatull, mammakos og lek og oppmerksomhet fra storesøsken. Dager da du sovner ved siden av storebror midt i en morsom film, med magen full av popcorn og et tilfreds smil om munnen.

Du som finner lykke i et plaster og en falsk tatovering. Du som ser en skatt i en gråstein. Du som er full av påfunn og stadig sier de rareste ting. Du som er nysgjerrig på verden men fortsatt søker kos og ro i mammas trygge favn.

Snart skal et helt annet liv innhente deg. Og bare tanken gjør at kloen setter seg om mammahjertet. For etter neste sommer, når du fortsatt bare er 5, blir hverdagen mindre lek og mer alvor. Da skal du i flere timer om dagen sitte stille ved en pult og lære. Du skal lese, skrive, regne og snakke engelsk (OK, det gjør du strengt tatt en del av allerede). Hadde du bare kommet til verden 12 dager senere hadde du hatt et helt år ekstra med lek og forberedelser før denne tiden kom. Du hadde vært 6 1/2 før skolehverdagen tok over. Du hadde vært mer klar for dette nye livet. 12 små dager – og da hadde du fortsatt vært født før termin. 12 dager som gjør et helt års forskjell.

Med din rivende utvikling vil du nok modnes ganske mye før den tid. Men kanskje ikke nok. Jeg frykter at det vil bli tøft å sitte på skolebenken som femåring. Jeg var nesten syv før jeg begynte, og lærte ikke noe mindre av den grunn. Kanskje mer. Fordi jeg var mer klar for det da enn jeg ville ha vært et år tidligere.

Kanskje er min bekymring ubegrunnet. Kanskje er det bare jeg som ikke er klar. Du er jo minstemann. For alltid «babyen» min. Men når jeg ser på deg i dag kan jeg ikke skjønne at du skal være klar til å forlate en hverdag med lek, lego og togskinner om under halvannet år. Og bekymringene er større nå enn da dine søsken som var «heldige» og ble født tidligere på året nærmet seg skolealder. Muligens fordi jeg ikke helt visste hva de gikk til, eller kanskje fordi de allerede var 6 år. Kanskje var de rett og slett mer modne. Eller kanskje er omstendighetene annerledes nå. Kanskje er jeg mer opplyst. Kanskje er jeg mer hønemor. Eller kanskje, bare kanskje ser jeg verdien i det å bare være barn en stund. Bare få utvikle seg i sitt eget tempo og lære gjennom lek. Uten press og stress. Uten lekser. Et år har mye å si, og jeg skjønner ikke dette behovet for å ha 5/6-åringer plassert bak en pult flere timer om dagen, dag ut og dag inn. Som nevnt, vi som begynte da vi var 6-7 år har klart oss helt fint vi også. Vi er ikke på noen måte mindre smarte enn dem som har begynt tidligere. Men vi har fått et ekstra år hvor vi bare kunne være ubekymrede barn. Og innimellom kan det telle like mye.

Lille, store, fine 4-åringen min. Takk og lov for at du fortsatt bare er 4. For at du fortsatt bare er et barn, nesten konstant i livlig lek. Takk og lov for at du fortsatt har et år og noen måneder på deg før du plasseres bak en pult. Takk og lov for at livet ditt fortsatt stort sett bare er en lek. Takk og lov for at det fortsatt er innenfor å være litt liten, å bare være et barn. Det skal du få lov til! Livet setter tidsnok større krav.

#familie #barn #mammalivet #mammahjertet

Middelaldrende menn og prestasjonsangst

Nå har jeg skrevet bursdagsinnlegg til alle barna, så da må jo mannen i huset også få et på sin dag. Naturlig nok må det bli litt annerledes, for der jeg ved barnas bursdager har hatt en del fokus på fødslene deres, så har jeg selvfølgelig lite kjennskap til dette når det gjelder mannen. Ikke har jeg kjent ham hele livet hans heller, sånn som jeg har med barna (igjen, naturlig nok). Men jeg er veldig glad for at svigerforeldrene mine fikk og oppdro denne fine mannen!

Et av mine favorittøyeblikk med en ganske fin og muligens middelaldrende mann.

De siste 13 bursdagene har jeg vært en del av livet hans, og fått feire dem sammen med ham. Feiringer som egentlig er en historie for seg selv. For det var to ulike verdener som møttes da vi møtte hverandre. Jeg hadde bortimot sluttet å markere min bursdag, mens bursdager i familien hans fortsatt var og er en “big deal”. De skal feires. Praktisk nok så er det flere som har bursdag på samme tid, så man slår sammen flere og rullerer på hvem som står for feiringen. Faktisk er det bare jeg som har bursdag helt for meg selv, men siden jeg knapt markerer den er ikke det mye stress. Ellers er den eneste bursdagsfeiringen vi holder hvert eneste år gutta våre sin, og med 12 dagers mellomrom på bursdagene slår vi selvfølgelig dem sammen. Ellers feires mannens bursdag sammen med tanten som har bursdag samme dag, og Snuppa sin dag feires sammen med svigermor og hennes tvillingbror. Annethvert og tredje hvert år er det altså vi som steller i stand, ganske greit. For sånne bursdagsfeiringer har medført mye stress gjennom disse 13 årene. For meg altså. For da får jeg prestasjonsangst. Eller rettere sagt, jeg pleide å få det. Lenge. Jeg husker enda veldig godt en samtale rundt søndagsmiddagen hos svigerforeldrene mine, et par måneder inn i forholdet til mannen og meg. Dette var til alt overmål en av de første gangene jeg møtte familien hans, og av en eller annen grunn kom samtalen inn på bursdager. Og da svigermor nevnte at jeg måtte bake kake(r) som mannen kunne ha med seg på jobb den dagen han fylte 40, gikk jeg umiddelbart i panikkmodus. Jeg, som var verdens dårligste husmoremne, hvis eneste matlagingskunnskaper var Toro tomatsuppe og chilligryte med Heinz ketchup som basis. Skulle jeg bake til hele arbeidsplassen til mannen? Og arrangere familieselskap attpåtil? Vel og merke var mannen fortsatt bare 33, men dette virket helt uoverkommelig, selv om svigermor tilbød seg å hjelpe meg. Og så var det det faktum at vi snakket 6 1/2 år frem i tid et par måneder inn i forholdet da. Og at det til og med var helt naturlig. Jeg som pleide å være vinglete og usikker visste allerede da at den 40-årsdagen måtte jeg takle. Og joda, noen år senere sto jeg for koldtbord og kaker da vi feiret mannens 40.

Selvfølgelig ikke uten stress og prestasjonsangst. Vi er som nevnt fra to ulike verdener. Mannen er veldig avslappet til sånne feiringer. Jeg var alltid opptatt av å få til, prestere. Alt måtte være på stell. Muligens noe jeg har fra min egen mor. Det har ofte vært panikkrydding, panikkvasking og kaos ved kakebaking. Dagene før sånne feiringer har vært alt annet enn hyggelige. Det har vært unntakstilstand. Jeg har surret rundt meg selv, vill i blikket og med håret til alle kanter. Jeg har kommandert, kjeftet, grått og skreket. Det har nesten vært på randen til skilsmisse (nei, nå gidder jeg ikke mer altså!). Og når gjestene har ankommet har jeg vært totalt utslitt. Heldigvis lærer man langs veien, og nå, med en god del bursdager under beltet, går det langt roligere for seg. Selvfølgelig kan det fortsatt gå en kule varmt. Med en mann som er tidsoptimist og gjerne gjør sine oppgaver i siste øyeblikk, mens jeg selv er stikk motsatt, sier det seg selv at det kan bli litt irritasjon. Men vi har kommet langt. Nå er det faktisk hyggelig å arrangere bursdager. Jeg stresser ikke fullt så mye. Jeg er ikke fullt så manisk lenger. Nå kan jeg til og med kose meg litt med forberedelsene. Alt må faktisk ikke være helt perfekt. Huset må ikke skinne. Jeg gjør så godt jeg kan. Og en ting skal jeg ha, som sunnmøring sørger jeg i alle fall for at det blir nok kaker.

I morgen er det dags igjen. Vi skal feire mannen og tanten, som begge fyller år i dag. Det har gått noen år siden den store 40-årsdagen, feiringen er litt enklere, men selskap blir det. Noe som innebærer at selve bursdagen til mannen ikke blir den helt store affæren. Jeg har selvfølgelig kjøkkentjeneste, sunnmørske kakebord lager seg ikke selv. Mens bursdagsbarnet og tidsoptimisten sikkert må fly noen turer i butikken for å kjøpe ting jeg hadde glemt at jeg trengte, sånn mellom sport og bilprogram på TV. Forhåpentligvis er jeg ferdigbakt før kvelden kommer. For da skal vi benke oss foran skjermen sammen med barna og se MGP. Hu hei, for en feiring! Et tydelig tegn på at middelalderen har gjort sitt inntog (i alle fall hos mannen, jeg er fortsatt litt yngre og mye festligere..).

Neida, både mannen og jeg foretrekker en kveld hjemme fremfor party og hæla i taket. Jeg tror en relativt rolig dag etterfulgt av MGP-kveld passer ham perfekt. Bare slappe av. Han liker å slappe av.. Vi er sikkert litt kjedelige, men vi er det sammen. Det er lenge siden tiden da vi gikk ut og festet. Strengt tatt har vi gjort veldig lite av det. Vi var begge ganske ferdige med festing da vi møttes, og foretrakk roligere kvelder allerede da. Men vi drakk mer vin den gangen. I alle fall sammen.. Vi så flere filmer og vi slappet mer av. Så kom barna – ganske kjapt. Familielivet tok oss fort.

Noen kilo og en god del stormer siden..

Så, til deg mannen min.

Livet har forandret seg de siste 13-14 årene. Det er fullt av jobb og plikter, og lite tid til oss to. Bare oss. Likevel ville jeg ikke gjort noe annerledes. Alt falt liksom på plass da vi møttes. Selv om alt skjedde overraskende og overhode ikke etter planen. Og gjennom årene har vi vokst sammen, og blitt kjedelige og en en del kilo tyngre sammen. Vi har jobbet sammen og kjempet sammen. Vi har stått i stormer som har truet med å knekke oss, rive oss opp med rota. Men vi har lent oss til hverandre i vindkastene mens røttene våre har grodd sammen og holdt oss stående. Vi er et ganske bra team til tross for våre ulikheter. Som Yin og Yang. Og du er fortsatt min beste venn og den personen jeg trives aller best sammen med.

Nå skulle jeg sikkert skrevet mange pompøse ord om hvor fantastisk du er, og kanskje slengt med et kline-bilde eller to (men noe sånt bilde tror jeg uansett ikke eksisterer). Men det sies jo at om man må proklamere alt sånt i sosiale medier så har man det kanskje egentlig ikke så bra. Og det vil man jo ikke at folk skal tro. Jeg er uansett ikke så flink til sånne ting. Å si fine ting altså. Jeg burde kanskje skryte av deg litt oftere faktisk. Skryte mer og klage mindre. Jeg er ikke alltid så flink til å se hva du gjør for oss. Eller i alle fall ikke så flink til å anerkjenne det i en slitsom og travel hverdag. Da ser jeg heller alt som bør gjøres, og føler gjerne at jeg er den eneste som faktisk gjør noe med det. Og jeg forvandler meg til en irritert og sint kjeftekjerring. Det kan bli noen krangler – der jeg kanskje krangler mest. Innimellom (kanskje til og med ofte) er kritikken irrasjonell og ufortjent. Jeg vil verken krangle eller såre deg. Jeg er like full av feil som jeg innimellom beskylder deg for å være. Fullere kanskje. Men så sitter det ofte så innmari langt inne å innrømme feil også. Å si unnskyld. Det er det du som er flink til, og jeg har noe å lære. Da du fant meg, var det jeg som trakk det lengste strået. Innimellom tenker jeg fortsatt at jeg ikke fortjener deg.

Nå høres det egentlig ikke ut som vi har det så bra i det hele tatt, men det har vi altså. Vi lever bare ikke på en rosa sky. Livet består tross alt av flere hverdager enn festdager.

Jeg skulle så gjerne gitt deg alt du ønsker deg i dag. Til deg som ofrer så mye og gir så mye til oss. Som eldstemann så fint sa det da vi var på gavejakt: “Jeg vil kjøpe noe som viser hva pappa betyr for meg.” Jeg er dog noe usikker på hva betydningen bak et par sokker er..

Jeg vet likevel at du setter pris på det du får, og ikke minst tanken bak. Og jeg lover deg at kakene du ønsker deg blir bakt med mye kjærlighet. Jeg lover at jeg skal prøve å holde stressnivået til et minimum. Og jeg håper at du vet at jeg setter pris på hver eneste bursdag jeg vi kan stelle i stand for deg og barna, og at jeg med glede tar minst 13 år til med småstress og kakebaking. Jeg gleder meg til å feire deg! Akkurat deg! Min ganske fine, slitne, kjedelige, kjærlige, oppofrende, irriterende, trygge, stødige, tøffe, modige, flinke, tålmodige og snille mann! Mitt favorittmenneske. Min andre og ofte bedre halvdel. Jeg viser det kanskje ikke alltid, men innerst inne så digger jeg deg!

Sammen med deg kan selv grå og regnfulle dager bli både fine og morsomme.

 

#bursdag #familie #prestasjonsangst #mannenmin

Kvinnedag, sa du?

Det er Kvinnedagen. Dagen da kvinners rettigheter står i fokus. Noen skal ut og gå i tog. Høre på eller til og med holde appeller. We can do it og alt det der.

Her i huset våknet jeg til noe som slett ikke gjenspeiler dette. I dag føler jeg rett og slett at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Bare en liten bevegelse, så føles det som om hodet vil eksplodere. I can’t do shit der altså..

Og denne formen er selvfølgelig lite kombinerbar med å ha to av tre barn hjemme. Jeg trodde det skulle gå ganske greit da eldstemann var sendt avgårde til skolen. En forkjølet jente fikk innta sengen sin igjen, og etter det har jeg ikke hørt noe mer fra henne. Heldige jente! Jeg selv stappet i meg noen blå piller (bokstavelig talt faktisk) og krøp under dyna ved siden av en liten, snorkende kropp. Nå skulle hodepinen soves bort! Men selvfølgelig, akkurat da kroppen begynte å slappe av, sluttet den lille kroppen å snorke og satte i gang med en sår hoste isteden. Jeg ba til høyere makter om at han ville sove videre, men det var visst dårlig forbindelse i dag. Før jeg visste ordet av det satt minsten som stort sett alltid må vekkes når han skal i barnehagen og pirket på meg. «Mamma, jeg vil ned!» Det hjalp ikke hvor mye jeg tryglet om at han kunne sove litt til, han var ferdig. Jeg prøvde å forklare hodesituasjonen min, men han visste råd: «Men mamma, du kan jo bare holde for ørene, så får hodet ro..»

Joda. Det virker…ikke! Jeg prøver så godt jeg kan å sitte helt stille i sofaen, men det er ikke lett når poden setter i gang. «Mamma, jeg er sulten!» «Mamma, jeg er tørst!» «Atsjoooo» *med påfølgende eksplosjon fra nesen* «Mammaaaa! Papiiiiiir!»

Jeg prøver å kjøpe meg litt ro med Disney på TV. Men skravla hos fireåringen går non-stop. Og jeg må selvfølgelig se på alt det interessante som skjer på skjermen jeg også. Om jeg ser bort tar den lille fyren fysisk tak i ansiktet mitt og snur det riktig vei. «Se da, mamma!» «Se nå!» «Mamma.» «Mamma!» «Mammaaaa!!» Holde for ørene, sa du?

Det er Mikke, det er Pysjhelter, prinsesser og heltehunder. Og lyd. Mye, mye lyd! Jeg hiver innpå noen piller til og en hel mengde kaffe. Trøstekaffe. Nei, jeg føler meg slettes ikke som en fantastisk, sterk kvinne som kan klare alt akkurat i dag..

Realiteten denne Kvinnedagen. Udusjet, usminket, uren hud, dundrende hode og lysømfintlig. Og det uten en real fest kvelden i forveien.

#kvinnedag #mammalivet #wecandoit #icantdoit #utslått