Tiden siden mandag kan ikke beskrives som noe annet enn kaotisk. Høstferien i Ålesund hvor krefter skulle samles, den jeg hadde gledet meg sånn til, ble behørig avlyst for min del. Isteden befinner jeg meg nå 7402 (nok en gang takk til Google) km unna.

Rett etter at jeg skrev det forrige blogginnlegget ble livet og planene helt snudd på hodet. Det lille håpet om kjøp av tid ble brutalt knust, og mandag kveld kom den hjerteskjærende beskjeden om at det ikke var mer å gjøre. Ikke uventet, men jeg brøt likevel helt sammen. Jeg holdt meg samlet lenge nok til å si fra til pappa at nå kom jeg over til ham, etterpå kom jeg meg knapt nok ned trappa. Jeg hadde derfor en god del tvil om jeg i det hele tatt skulle klare å komme meg hele veien til Texas helt alene.

Men jeg visste at jeg måtte. At dette var riktig. Og at tiden til å gjøre det var nå, fortest mulig. Etter høstferien kunne ha blitt for sent. Onsdag morgen startet dermed en vond og lang tur over dammen.

Aldri har denne turen føltes lenger enn den gjorde i går.

Før jeg dro trodde jeg at jeg kom til å knekke sammen en plass på veien. Kombinasjonen flyskrekk og formålet med turen var fullstendig overveldende. Ville jeg bli liggende i fosterstilling ved mellomlanding i Tyskland? Eller kanskje kollapse på flyet? Hvis jeg i det hele tatt klarte å komme meg avgårde da.. Tirsdag kveld var det mye mer fristende å bli hjemme. Krølle meg sammen under dyna eller sitte i sofaen med mann og barn rundt meg.

Hvordan skulle jeg klare å reise fra denne koseklumpen og resten av gjengen min?

Men det gikk! Jeg følte meg til tider bitteliten og ensom, men det dukket opp en uant styrke, og jeg kom meg hele veien over til den andre siden av Atlanterhavet uten sammenbrudd og komplikasjoner, og med bare noen få tårer. Turen var lang, nesten lengre enn vanlig. Og for en som er vant til å reise med en hel, kaotisk flokk, var det uvant å kun ha meg selv å tenke på. Utrolig nok klarte jeg til og med å sove litt på flyet. Dessverre ikke på det sjarmerende viset, jeg tok meg selv flere ganger i å våkne med åpen munn, gjerne med et lite snork. Godt var det i alle fall, å samle litt krefter underveis. Og som alltid, når turen nærmet seg slutten og jeg så dette utenfor flyvinduet, føltes det som å komme hjem.

Dallas, jeg trodde ikke jeg skulle se deg igjen så snart, men det er godt å være «hjemme».

Jeg var heldig og slapp noen lang forklaring med formålet for turen i immigration. For her var jeg forberedt på at vannkranene skulle komme for fullt. Og jammen var det flaks at jeg søkte om ny ESTA i helgen. Innerst inne visste jeg at tiden rant mye fortere enn jeg ville innrømme.. Og endelig, 20 timer etter at jeg sto opp i Norge og startet reisen, fant jeg fetteren min som ventet med en varm klem i ankomsthallen før han kjørte meg hjem. Hjem til pappaen min. Og da jeg kom inn døra og så ansiktet hans, visste jeg med sikkerhet at jeg hadde gjort det rette valget. Det er her jeg skal være akkurat nå.

Trygt plassert i senga ved siden av pappa etter en lang reise. Roen senker seg og det føles bare riktig.

Om jeg savner gjengen min der hjemme? Å, ja! Jeg har knapt vært borte fra ungene siden de ble født (og eldstemann blir 13 over nyttår). Minsten har jeg ikke vært borte fra en eneste natt. Han liker i tillegg å ligge inntil meg om natten, så denne natten har vært en smule ensom. I tillegg er jeg borte fra dem på ubestemt tid. Jeg har en fleksibel returdato, men ingen vet helt hvor lang tid dette vil ta. Og jeg sitter her med en sånn ambivalent følelse, hvor jeg på den ene siden vil hjem til mann og barn så fort som mulig, men på den andre siden så vet jeg hva den returen innebærer. For jeg blir her til pappa er borte. Jeg drar ikke fra ham igjen nå. Nå skal jeg sitte hos ham og snakke med ham til jeg ikke har den muligheten lenger. Tanken er så vond, samtidig som det er så godt å være her. Jeg trodde jo at jeg dro fra ham for siste gang i sommer. Nå er jeg tilbake, det er pappa som må dra fra meg og oss. Vi som er her hos ham skal hjelpe ham så godt vi kan på veien. Det føles nesten uvirkelig, men er altså høyst virkelig. Dagene som kommer blir tøffe, men også fine. Fordi jeg får være her og holde pappaen min i hånda, akkurat som jeg ønsket.

#familie #pappa #pappajente #kreft #fuckcancer

Når noen spør deg hvordan det går, kommer du gjerne med standardfrasen «det går bra». Eller kanskje et «joda, det rusler og går» når ting egentlig ikke er så veldig bra. Og så lar man det være med det, går kanskje videre til en interessant samtale om været eller gårsdagens middag. Med mitt forrige blogginnlegg har jeg vel slått grundig fast en gang for alle at det ikke går så veldig bra med meg om dagen. I utgangspunktet en smule ukomfortabelt å være så ærlig, men så er det altså sånn livet er akkurat nå. Og jeg vil jo være en ærlig blogger. Så da føles det feil å late som om alt er fryd og gammen når noe i livet mitt påvirker meg så mye.

Jeg har også vært en smule ukomfortabel med å dele den hele, triste sannheten. Jeg vet jeg har kommet med små drypp helt siden i sommer, og mange har nok forstått hvem og hva det handler om. Men å skrive alt føltes så alt for personlig. Og det ville bli så alt for virkelig. Men å tie gjør det ikke mindre virkelig. Sannheten er at min elskede pappa i sommer ble diagnostisert med en krefttype som ikke levner mye håp om et langt liv. En krefttype hvor man snakker mer om måneder enn år. Sannheten er også at kroppen hans ikke har tålt behandlingen han begynte på i sommer. Nå står vi igjen med kun en mulighet for å kanskje kjøpe litt mer tid. Det er vondt og brutalt, og det gjør noe med alle oss som er glade i ham.

Det er ikke pent, men dette er virkeligheten. Når du prøver å jobbe, men tankene og de vonde følelsene overmanner deg.

Det er ikke vits i å skjule dette. Det tar for mye plass i livet mitt akkurat nå. Og hvorfor ikke skrive om det? Det forrige innlegget mitt var en liten lettelse å dele. Og jeg fikk så mye varme tilbake fra dere der ute. Nå skriver jeg på ingen måte for å få sympati. Jeg driver ikke og velter meg i selvmedlidenhet. Men det er likevel godt å dele. Mange har vært i mine sko før meg. Mange står i det samme akkurat nå. Og mange vil dessverre følge etter i fremtiden. Og selv om alle reagerer forskjellig i sånne situasjoner, kan man alltid kjenne seg igjen i et eller annet.

Jeg skal virkelig ikke gjøre dette til en sutreblogg. Eller en pårørendeblogg. Men nå som jeg står i denne situasjonen kan jeg like gjerne gjøre den til noe konstruktivt, og kanskje være til hjelp både for meg selv og andre. Det er mye å forholde seg til som pårørende til en som er alvorlig syk. Det er mange følelser. Mange tanker. Og man gjør plutselig ting som virker helt sære, som å ta screenshot hver gang man snakker med sin kjære på FaceTime. Ja, for noen av oss er ikke så heldige at vi kan være sammen med den som vi er så glad i. Noen av oss får ikke vært der og hjulpet, gitt omsorg og holdt vår kjære i hånden når slutten nærmer seg. Og det gjør kanskje det hele enda vanskeligere. Å ta farvel med pappa i sommer er nok det vondeste og vanskeligste jeg noensinne har gjort. Og jeg vet ikke om jeg kan leve med at det var den siste avskjeden. Jeg tenker mer og mer på å hive meg på et fly for å være hos ham og resten av familien over dammen. Og det er også rart. Bare det å sitte og se på enveis flybillett for en person, jeg som pleier å bestille turer til hele familien. Nå er det plutselig bare “1 voksen”. Like snålt var det å fornye ESTAen, skrive inn pappa som kontaktperson i USA som jeg alltid har gjort, for så å tenke at det nesten blir feil. For han vil jo ikke være der så mye lenger, og ESTAen er gyldig i to år. Og så er det neste gang vi må søke om ESTA da. Da finnes sannsynligvis ikke pappa mer. Dette ble nok siste gang jeg oppga ham som kontaktperson. Og så spinner tankene..

Ikke er det enkelt å eventuelt reise fra familien min her på ubestemt tid heller. Ikke lett å reise i det hele tatt. Jeg har tross alt tre barn som er vant til at mamma er her hele tiden. Og i tillegg en mann som jobber skift. Det skaper mye usikkerhet hos oss alle. Og når vi snakker om barna; de er fullstendig klar over situasjonen. Vi skjulte realiteten for dem lenge, hele tiden mens vi var der borte og en god stund etter vi kom hjem. Men for et par-tre uker siden måtte vi bare være ærlige. Det var hjerteskjærende vondt, men likevel riktig. Noe av det som er verst oppi dette er at minstemann bare er fire år. En velsignelse på en måte, fordi han ikke helt forstår. Senest på vei til barnehagen i dag kommer det muntert: “jeg har en morfar i Texas som snart dør..” Javel, og takk for påminnelsen liksom! Det som gjør aller mest vondt er at han vil huske ytterst lite av morfaren sin, om noe i det hele tatt. De har jo bare hatt noen få sommere sammen, og hele den tiden har pappa/morfar vært redusert. Ja, for det hører med til historien at han før minsten ble født fikk en annen type kreft. Den gangen ble han behandlet, ble tilsynelatende frisk, for så å få tilbakefall for et par år siden. Etterpå har denne kreften vært kronisk, men fullstendig under kontroll. Alt dette gjør at det føles ekstra urettferdig at han nå har fått en ny og mye verre kreftdiagnose. Akkurat når skuldrene, i alle fall mine, ble senket bittelitt. Denne nye diagnosen kom og kjørte over meg og oss som et godstog. Det er ikke lenger noe håp om et langt liv. Tiden renner ut. Dagene tikker avgårde, og for hver dag er vi en dag nærmere det uunngåelige. Og selvfølgelig vet man aldri hva som venter rundt neste sving i livet. Og at alle skal dø en dag, det er helt sikkert. Men det er en umenneskelig følelse å vite at dagene til en av dine aller, aller kjæreste snart er talte. Og du kan ikke gjøre annet enn å sitte hjelpeløs og se på. Man tenker ikke på så mye annet da. All energi går til tankene som surrer i hodet, og man blir så ufattelig sliten. Men likevel ikke like sliten som den som er syk.

Når man står midt oppi dette vonde, må man bare nyte de gode og vakre øyeblikk man får. Enten det er sammen med den som er syk, sammen med noen helt andre eller alene. Dette er noe jeg prøver hardt å gjøre om dagen, selv om jeg ikke nødvendigvis får det helt til. Jeg hadde rett og slett glemt hvor altoppslukende sorg kan være. Men hverdagen stopper selvfølgelig ikke opp, selv om det kunne ha vært deilig innimellom. Og kanskje er det en liten velsignelse i det også, at man må opp og ut. Man må leve. Akkurat nå ser jeg veldig frem til høstferie om noen få dager. Stable oss alle i bilen og kjøre hjem til mamma i Ålesund. Det tror jeg blir godt akkurat nå. Tankene vil fortsatt kverne, verken i hjertet vil fortsatt være der og pappa vil fortsatt være like syk. Men kanskje kan jeg likevel finne noen fine pusterom der oppe. Noen ekstra fine øyeblikk før avgjørelser om hvordan tiden fremover skal bli må tas.

Vakre øyeblikk finnes heldigvis også i vanskelige tider.

#pårørende #kreft #ventesorg #pappa #pappajente #fuckcancer

I natt kom du på besøk igjen. Det har skjedd oftere og oftere de siste ukene. Og jeg våkner alltid like usikker. Er disse besøkene en bra ting eller er det dårlig? Det føles fint når du er der. Det føles så ekte. Men likevel også trist. Ikke alle besøk er like hyggelige. Men i natt var det fint. Bare litt bittersøtt. Du klemte meg som om du visste at det var siste gang. Og jeg klamret meg til armen din, så hardt at jeg var redd den ville knekke. Ikke et ord ble sagt, det trengtes ikke. Vi visste det like godt begge to, alt som lå i denne evigvarende omfavnelsen.

Og så våknet jeg. Alene. Med den evinnelige verken i hjertet. Savnet. Og jeg ønsket meg umiddelbart tilbake til søvnen, til litt mer tid sammen med deg. Bare fem minutter til. Bare en klem. Et blikk. Et smil.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg føler meg plutselig som en liten jente igjen. Den lille jenta som klamret seg til deg hver gang du skulle reise. Jeg kjenner igjen den gnagende følelsen i hjertet, savnet og frykten for å miste deg. Akkurat som jeg følte det den gangen. Nok en gang gråter jeg mine modige tårer. Eller kanskje ikke så modige. Frykten fra barndommen nærmer seg realitet. Og jeg sitter her, 7748 (takk Google) km unna, og ser det skje. Jeg vil aller helst trygle deg om å ikke gi opp, skrike og be på mine knær, men jeg ser hvor sliten du er. Jeg ser at du ikke orker mer. Jeg skjønner det. Jeg vet at jeg må forberede meg på et liv uten deg. Og jeg vet at det kommer snart, mye snarere enn jeg er klar for. Jeg prøver å holde hodet over vannet. Går på autopilot. Drukner meg litt i oppussing. Prøver å skjule følelsene mine, holder dem mest for meg selv. Livet går tilsynelatende sin vante gang. Men du er i hodet mitt hele dagen. Tankene kverner. Du dukker opp uansett hvor jeg er eller hva jeg gjør. Og samme hvor mye jeg prøver å være upåvirket, så gjør det noe med meg. Humøret svinger. Jeg er rett og slett litt ustabil. Hodet virker ikke. Jeg sliter med konsentrasjonen. Jeg glemmer hverdagslige ting, sånne ting som mammaer stort sett alltid holder styr på. Klumpen i halsen har satt seg fast og tårene er aldri langt unna, selv om jeg er dritgod til å holde dem tilbake. Men nå røyner det på. Hodet er slitent. Hjertet er slitent. Jeg er sliten.

Ta meg tilbake til den tiden da frykten var ubegrunnet og du alltid kom hjem til meg.

Plutselig dukker du opp i radioen også. Du er i alle sanger. Og plutselig er godsangen min fra i sommer triggeren. Den er ikke lenger glede. Den er savn. Den er der jeg vil være akkurat nå. Langt, langt unna. Og mens Keith Urban synger på bilradioen revner hjertet. Muren raser rundt meg og jeg knekker. Tårene spruter og jeg hulker så jeg nesten mister pusten. For du er hjemme. Der du er har alltid vært hjemme. Og jeg har lyst til å droppe alt annet og bare dra. Hjem til deg.

«My mind’s heavy and I can’t sleep, not even a memory

Is good enough to get me through the night, 

I’m longing for the real thing, people who know the real me

And all the ways to love me back to life

Yeah I know it’s only one call away but it’s not the same

The place that I know where they all know me

I gotta get back now to the ones who love me

Wrap myself around you, never let you go

There’s nothin’ in the world that feels like

Coming home

I’m feeling lost in all the madness

I need somewhere to ease my mind

Coming home»

Og realiteten slår nesten knockout på meg. For jeg kommer aldri hjem til deg igjen. Tiden renner ut, løper fra meg. Fra oss. Og jeg savner deg så inderlig.

Derfor setter jeg egentlig litt pris på disse nattlige besøkene. Jeg vil bare helst ikke våkne fra dem. For selv om besøkene kan gjøre meg både trist og forvirret, så er du velkommen. Alltid!

Du var der da mitt liv startet, og jeg skulle så gjerne vært der på slutten av ditt..

#sorg #ventesorg #drøm #avstand #savn #sykdom #familie #pappa #pappajente #fuckcancer #nestenuutholdelig

Noen dager går inn i historien, og man vil for alltid huske hva man gjorde og følte denne dagen. En av den nyere verdenshistoriens mest minnerike hendelser skjedde i USA for nøyaktig 17 år siden. Det begynner å bli noen år siden, men likevel føles det nesten som i går. Jeg tror ikke jeg er den eneste som fortsatt husker hva jeg gjorde og hva jeg følte denne dagen. Bildene er brent inn i hukommelsen for alltid. 

For meg var dette en helt vanlig dag. Jeg drev med nettstudier på den tiden, og klikket meg tilfeldigvis inn på en nettavis mens jeg satt og jobbet. Der hadde meldingen om at et fly hadde krasjet i World Trade Center akkurat tikket inn. Det er ikke akkurat dagligdags at fly krasjer i bygninger, men jeg tenkte likevel at dette sikkert var en liten hendelse. Et småfly som hadde forvillet seg. Ille nok forsåvidt. Av ren nyskjerrighet slo jeg på CNN, og der fikk jeg akkurat med meg at nok et fly kom brasende mot den andre skyskraperen. Og alle kunne jo se at her var det ikke snakk om noe småfly. Og to fly som ved uhell treffer to skyskrapere i løpet av kort tid er et rimelig usannsynlig scenario. Jeg husker vantroen og skrekken som skylte innover kroppen min. Jeg husker det så godt at jeg får gåsehud bare jeg skriver dette. Og så brøt det fullstendige kaos løs med meldinger om kaprede fly både her og der. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra TV-skjermen, det var som å se på en film, men alt var høyst virkelig. På et tidspunkt trodde jeg de snakket om Dallas Airport og ikke Dulles Airport, og begynte samtidig å frykte for familien min som på den tiden bodde i Houston. Hadde ikke vært et dumt mål det heller i forhold til oljeindustrien. Det ble noen telefonsamtaler over dammen denne dagen. Da ting etterhvert begynte å roe seg ned var jeg helt utslitt. Alle inntrykkene var overveldende, og alle historiene fulle av mot og sorg som etterhvert kom ut fullstendig hjerteskjærende. Når jeg som var så langt borte ble så påvirket, tenk hvordan det var for dem som sto midt i det.

I oktober 2016 var vi på New York-tur, og tilbragte noen timer på Ground Zero og 9/11-museet der. Det var veldig spesielt å være der, og å få et enda bedre inntrykk av denne mørke dagen i historien. Skal du til New York anbefaler jeg absolutt en tur innom her. Det var en spesiell stemning og ro over denne plassen, og selv minsten som da var 2 år forholdt seg helt rolig i vognen sin hele tiden mens vi gikk rundt og tittet. Inntrykkene var sterke, spesielt bildene og historiene til alle de som døde her denne dagen.

I fjor sommer var vi også innom Pentagon og fikk se hvor det flyet som styrtet der traff. Det er egentlig helt uvirkelig å se disse plassene, det er vanskelig å forstå det marerittet som utspilte seg der for 17 år siden.

For noen år siden fikk vi et spesielt flagg av min amerikanske stemor. Flag of Heroes. Her står navnene på alle first responders som ofret sine liv 11. september 2001. Og når man har det så må man jo bruke det, til tross for at  naboene sikkert tror vi er gærne, så i dag henger dette utenfor huset vårt.

Siden jeg ikke orker å gå ut i regnet for å ta bilde blir det et arkivbilde fra en tidligere 11. september. Men flagget henger ute i dag også altså!

I dag syntes jeg rett og slett det passet å dele noen av bildene fra 9/11-museet. Det ble ikke tatt så veldig mange, jeg gikk mest rundt og så og følte. Det føltes ikke riktig å fly rundt og knipse bilder. Men noen ble det, og her er noen av de tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg (og som samtidig føltes innenfor å ta bilde av).

Ground Zero Memorial, to basseng/fontener i “fotsporene”  til the Twin Towers med navnene til alle som døde 11. september 2001, samt dem som døde i WTC-bombingen i 1993. Det er overveldende mange navn..

Det første som møter deg når du kommer inn i museet er “the Tridents”, en del av strukturen fra the North Tower.

Foundation Hall

Survivor’s Stairs. Se for deg alle menneskene som skrekkslagne flyktet ned denne trappen..

Denne veggen var kanskje min “favoritt”. Sitatet traff meg rett i hjertet på så mange måter.

Denne brannbilen taler vel for seg selv..

First Responders. Denne brannstasjonen, den eneste innenfor Ground Zero, mistet 6 av sine egne.

En ny skyskraper har reist seg på nedre Manhattan, One World Trade Center, også kjent som Freedom Tower.

New Yorks skyline blir aldri den samme som før.

Til slutt et lite minne fra Washington National Cathedral. Det var tross alt ikke bare New York som ble rammet av terror denne fryktelige dagen for 17 år siden.

Hva gjorde du 11. september 2001? Del gjerne dine minner med meg!

#historie #9/11 #11september #minner #terror #wtc #groundzero #newyork #nyc #pentagon #arlington #shanksville #pennsylvania #neverforget 

Det er noe med de første, korte sekundene etter du våkner om morgenen. Litt trøtt og fortumlet, men befriende bekymringsfri. I alle fall er det sånn når jeg våkner for tiden. Sliten og ikke på noen måte klar for å møte dagen, men i noen små sekunder tidlig på morgenen glemmer jeg alt som tynger. Rommet er mørkt og akkurat passe temperert, og dynen omfavner meg mykt. Livet føles behagelig.

Så demrer det. Alt dette som henger som en mørk sky over hodet mitt. Realiteten. Bekymringen for den som ligger på et sykehus langt unna. Bekymringen for min egen helse, som ikke er helt på topp om dagen. En bekymring som forsterkes av det som skjer rundt meg. Kloen setter seg atter rundt hjertet. Og der blir den værende resten av dagen, helt til neste morgens små sekunder.

Livet går opp og det går ned. Og akkurat nå er det nedturene som preger livet mitt. Det preger meg mer enn jeg liker å innrømme. Kanskje til og med mer enn det burde. Jeg er ikke meg selv verken fysisk eller psykisk. Bare å puste føles innimellom tungt. Kroppen henger ikke med. Det er lite eller ingen energi til overs. Jeg har ofte mest lyst til å krølle meg sammen i fosterstilling og bli liggende. Skrike. Gråte. Få ut alt som er inni det verkende hjertet. Tenk så enkelt det hadde vært. Om det bare hadde hjulpet. Men det hadde ikke gjort stort mer enn å lette bittelitt på trykket, situasjonen ville uansett vært den samme etterpå. Den ville fortsatt prege livet mitt akkurat nå. Så jeg biter tenna sammen og gjør så godt jeg kan. Prøver å finne positiviteter. Lysglimt. Jeg bruker den energien jeg har på familie og jobb. På det viktigste. Men jeg skal være den første til å innrømme at jeg føler at jeg ikke strekker helt til der heller om dagen. Ikke i forhold til familien. Humøret svinger og lunta er litt for ofte kort. Jeg føler meg slettes ikke som årets mor eller kone (i den grad jeg noen gang har vært det). Så får jeg litt dårlig samvittighet på toppen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Livet føles ganske mørkt og tungt akkurat nå. Til og med urettferdig. Men jeg vet at dette også skal passere. Jeg vil nok en gang komme ut i lyset på den andre siden. Og inntil det, så nyter jeg de små morgensekundene hvor alt det vonde er glemt.

Jeg sparer dere for morratrynet mitt og illustrerer med en morgenfot isteden..

I et desperat Google-søk for å bekrefte eller avkrefte at humøret mitt for tiden er et symptom på at det har rablet helt for meg, kom jeg over noe som stemte på en prikk. Jeg er faktisk ikke gæren, jeg lider bare av ventesorg. Litt teit og småflaut, men tydeligvis helt naturlig.

«Ventesorg er en normal reaksjon, men livet er langt fra normalt når man går gjennom prosessen. Man vet at en kjær skal dø, men akkurat når det vil skje, vet man ikke. Spenningen er uutholdelig. Hvis man føler seg dårlig når den kjære er her, hvordan vil man da ha det når vedkommende er borte? En sorg man opplever før døden inntreffer, gjør ikke nødvendigvis at sorgen etter dødsfallet varer kortere. For noen kan den vare i mange år.»

Kilde: Tidsskrift for Den norske legeforening

Fotokjerring – tilsynelatende ikke gæren, bare trist..

#hverdagsliv #tungedager #humørsyk #selvdiagnose #ventesorg

Alene ute i den behagelige kveldsluften overmanner de meg. Tankene. Følelsene. Frykten. Sorgen. Sinnet. Følelsen av urettferdighet. Hodet fylles med bilder av et menneske som en gang var sterkt og fullt av liv. Et av de viktigste menneskene i livet mitt. Et av forbildene. Den uovervinnelige. Helten. Ferskere bilder overtar. Et så uhorvelig kjært menneske som nå bare er en skygge av seg selv. Savnet stikker og hjertet brister. Avstanden er så stor. Jeg vil være der. Være nær. Bare sitte ved siden av uten å si stort. For jeg ser at du er sliten. At du egentlig ikke orker å snakke. Likevel er mobilen og FaceTime livslinjen. Så kjærkomment. Og så vondt. For jeg ser at du sliter. Jeg ser at du har det vondt. Jeg ser deg visne der på den andre siden, hjertet verker. Og jeg vet at du ikke vil at jeg skal bekymre meg for deg. «Unnskyld!» sa du til meg før vi dro. «Unnskyld for at jeg gjør det så vondt for deg å dra!» Men dette er på ingen måte din feil!

«Det er bare et liv!» Nok en gang dine ord. Men det er ikke bare. Og for meg er du så mye mer enn et liv. Du er så og si hele mitt. Uten deg hadde det ikke vært noe meg. Joda, mann og barn har kommet til, men du er fortsatt en av de aller viktigste. Og joda, jeg har visst blitt voksen og vel så det. Men jeg trenger deg fortsatt! Jeg trenger deg i livet mitt! Livene våre!

Jeg frykter den dagen du ikke er der mer. Gruer meg. Jeg prøver å se det for meg, men det er fortsatt like utenkelig som før. Du har alltid vært der. Avstand eller ei. Tanken på å aldri se deg igjen, aldri høre stemmen din igjen, er uutholdelig.

Og jeg er sint. Ikke på deg. På sykdommen. På alt du har vært gjennom de siste årene. Og på denne skruballen som kom når alt så så bra ut. Når skuldrene var litt lavere. Jeg føler at du sakte men sikkert forsvinner foran øynene mine. Og jeg vil holde igjen!

Avstanden er fortvilende. Tanken på at du kanskje er borte før jeg rekker å komme tilbake dit. At den siste gangen jeg klemte deg var foran inngangsdøren da vi dro i sommer. Jeg vet det også var i dine tanker da vi kjørte bort derfra. At ikke alle kamper kan vinnes. Og at neste sommer er langt unna. Jeg hater at jeg ikke er der. Og jeg hater tanken på å ikke kunne være tilstede i de kanskje viktigste stundene. Jeg kan ikke, bare kan ikke, aldri være nær deg igjen!

Sykdom sparer ingen. Jeg har sett det før. Jeg har sett besteforeldre «visne bort», og det har vært vondt men likevel på en måte naturlig. Jeg har sett en kjær venn forsvinne sakte men sikkert så alt for tidlig. Og det har vært helt hinsides vondt. Ikke minst har jeg lidd mine egne tap, ni små som ikke fikk leve. Jeg trodde det var bunnen, men jeg har reist meg igjen. Livet har gått videre. Jeg har sett venner miste sine kjæreste lenge før de burde, og jeg har følt på smerten deres. Samtidig har jeg følt meg heldig som har vært spart for akkurat denne sorgen. Nå er det min tur. Nå er det jeg som står i det. Det måtte komme, dette uunngåelige. Og nok en gang rives jeg i fillebiter, som da vi sto i marerittet i kampen for å få minstemann. Ikke på samme måte, men like fullt i fillebiter. «Same, same but different.»

Jeg vil ikke dette! Jeg vil hoppe av! Det er så urettferdig, samtidig som jeg vet at det finnes enda større urettferdigheter der ute. Jeg burde ikke sutre og klage. Og jeg prøver så godt jeg kan å nyte livet. Jeg har blitt flinkere til det i det siste. Om jeg har lært noe denne sommeren så er det at livet er for kort og dyrebart til å kastes vekk på tull. Det bør nytes. Drømmer bør følges. Man bør glede seg over selv den minste ting. Se det positive i det negative. Men hjerne og hjerte murrer hele tiden. Usikkerheten gnager. Frykten for det som måtte komme. Sorgen over å ikke være tilstede. Og savnet etter bare en klem til.

#fuckcancer

I dag var det første skoledag i enkelte deler av landet. Resten følger etter på mandag. Små, tannløse med for store sekker tviholder i trygge foreldrehender. Fulle av forventning og sikkert en del skrekkblandet fryd. Likeså for spente foreldre. Andre, som meg, ser atter en gang hvor store barna har blitt. Disse små som nettopp ble født, og i alle fall nettopp begynte på skolen. Plutselig er de blant de eldste barna på barneskolen. De har vært gjennom det ene skoleåret etter det andre. De har fått være med på små og store begivenheter gjennom disse årene, og de har lært og utviklet seg i rasende fart. Det har vært oppturer og nedturer. Det har vært nye venner, gamle venner og en og annen hjertesorg. Og vi har fått være med. Et privilegium uten like.

Det som er mindre synlig disse dagene, er alle plassene som står tomme. Tomme knagger i barnehagen, tomme pulter i klasserommet. De fleste ser ikke at de står tomme en gang. For disse knaggene og pultene er der jo egentlig ikke. De bare skulle ha vært der. I disse dager er det mange foreldre som ser med sorg og lengsel på små mennesker langs skoleveien. Som kjenner stikket i hjertet når de kjører forbi barnehagen. For akkurat der skulle deres barn også vært. Hoppende og dansende på vei til eller fra skolen. I vilter lek i barnehagen. Deres barn skulle også ha grått sine modige tårer med et fast grep om halsen deres ved morgenens barnehagelevering. De skulle også ha gått fra barnehagen med litt dårlig samvittighet, og senere på dagen bli møtt av en lykkelig liten kropp full av historier og gode klemmer.

De skulle også ha fulgt sin håpefulle til første skoledag. Fulle av følelser, men stødige og trygge for sin litt usikre førsteklassing. De skulle også ha sittet sammen med sitt lille skolebarn og hjulpet med lekser hver ettermiddag. De skulle også ha sett den eventyrlig raske utviklingen. Sett sin lille lære å lese, skrive og regne. Hente og levere. Følge til fritidsaktiviteter. Gå på danseoppvisninger. Heie på sidelinjen i vær og vind gjennom lange fotballsesonger. Tørke tårer, plastre sår. Gi omsorg og kjærlighet. Få løvetann fra en liten barnehånd, henge barnetegninger på kjøleskapet, pynte stua med skjeve vaser laget av små barnehender.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De skulle også kjent på den litt såre følelsen over at deres lille pode plutselig er stor. Nesten uavhengig. Stikker avgårde til første dag på ungdomsskolen. Første dag på videregående. Siste år på videregående og russetid. Deres “baby” skulle også ha reist avgårde til studier her eller der, kanskje ut i verden.

Men plassen til deres små har vært tom lenge. Det ble aldri noe barnehage, skole eller oppdagelsesreiser. Det ble ikke tårer og klemmer. Det ble ikke jul og bursdag. Det ble ikke sommerferier og vinterferier. Det ble med drømmen og minnet om det som skulle ha vært. Og innimellom, som ved disse milepælene, stikker det til. Det skulle vært mitt barn. Det skulle vært oss.

Så til deg, du mamma eller pappa der ute, du som kjenner at det stikker litt ekstra i hjertet i disse dager. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Jeg føler med deg. Uansett om du har andre barn eller ikke, jeg vet at du ikke glemmer det som skulle ha vært. Og jeg håper noen rundt deg også husker. Jeg håper at noen nær deg kan gi deg en klem og nevne barnet ditt. Det barnet som ikke er synlig for andre men som for alltid lever i hjertet.

Ekstra varme tanker til deg som kjenner deg igjen her fra en mamma med en snart 7-klassing, 6-klassing og (heldigvis) fortsatt barnehagegutt, men som også kunne hatt en 3-klassing, en 2-klassing eller kanskje til og med fulgt en liten jente til sin første dag i 1. klasse i disse dager.

#ensomsorg #englemamma #knustedrømmer #tommeplasser

Til dere som måtte synes det har vært litt stille fra meg i det siste, og som kanskje til og med savner meg litt. Jeg lever fortsatt! I beste velgående til og med.

Jeg har rett og slett bare nedprioritert blogging litt etter vi kom hjem. Sommerværet vi har hatt her hjemme har vært så deilig at jeg heller har prioritert å nyte det enn å sette meg ned og skrive. Jeg vet jo hvor fort sommeren er over her i Norge, og med dagens regn føler jeg at høsten er på full fart innover oss. Faktisk har jeg i dag på meg bukse for første gang siden vi var i San Francisco i juni. Et sikkert tegn på at høst og hverdag nærmer seg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Frisk regnluft, bukse og hoodie på terrassen. Litt deilig det også.

Noen ganger er det rett og slett viktigere å nyte livet enn å dele det. Og det har jeg gjort de siste ukene. Mannen jobber mye, men barna og jeg nyter fortsatt rolige dager. I alle fall minsten og jeg, de to store farter mest rundt med venner. Vi har likevel klart å lure dem med på både strandturer og byturer. Vi har hatt flere hyggelige besøk, og nå gleder vi oss til mamma/mormor kommer på sommerbesøk i morgen. Og når hun drar hjem, er det ikke mange dagene til skole- og barnehagehverdagen er over oss igjen. Jeg er alltid like usikker på om jeg gleder meg eller gruer meg til akkurat det. Disse rolige dagene hvor vi slipper å tenke på klokka, lekser og fritidsaktiviteter er deilige. Men etter to måneder «oppi hverandre» kan det være greit med litt alenetid i huset igjen. Litt mer rutiner.

Og litt mer tid til å sortere tanker og få dem ut på tastaturet. Forhåpentligvis komme litt i «blogg-modus» igjen. For jeg har mye å dele. Livet står ikke stille. Etter å ha druknet litt i sortering av sånn ca. 10 000 feriebilder den siste uken, ser jeg at en liten oppsummering av tidenes roadtrip kan være på sin plass etterhvert. For herregud, så mye som vi har opplevd denne sommeren! Det er rett og slett vanskelig å sortere alle inntrykk og minner i den alltid like kaotiske hjernen min.

Noen «fridager» til, litt mer livsnyting, så skal bloggen prioriteres litt mer igjen!

Sånn i mellomtiden, et lite bilde fra en deilig kveld i sommer-Oslo.

#livstegn #bloggtørke #sommer #livsnyter #levlivet

Noen ganger glemmer jeg at jeg er en hobbyblogger i 40-åra. En sånn som ikke liker å trene og i alle fall ikke har råd til å operere. Som dermed har kropp og spenst deretter.

Så da jeg i sommer tok bilder av min spretne 11-åring, og hun tilbød seg å ta identiske bilder av meg, tenkte jeg at det blir kult. Spenstige hoppebilder fra Venice Beach, det måtte da være toppen av blogg-kulhet.

Jeg våknet med et brak!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Tips en for sånne bilder: stapp t-skjorta godt nedi buksa! Da burde vel bildene bli bra! Men neida..

En liten stilstudie. Ikke spesielt elegant start, og ikke mange cm over bakken. For ikke å snakke om en enda mindre elegant avslutning.

Og vi prøver igjen.

Ta sats som en klukkende høne..

Og ooooooopp…

Igjen og igjen. Det ene forsøket verre enn det andre. Helt til jeg lettere andpusten bestemte meg for å gi opp. Dette er ikke noe for middelaldrende damer som meg.

Helt til vi kommer til Galveston noen uker senere, og vi tar bilder foran en kul vegg. Ungene finner ut at det er morsomt å hoppe fra murkanten foran veggen, og det blir faktisk noen kule bilder av det. Nok en gang går rullgardina ned for mor som plutselig tror hun er en veldreid og spretten 20-åring igjen. Dette skal bli blogg-worthy!

Ta sats.. (kluuuuukk, klukk, klukk)

Og hopp!

Eventuelt fall rett ned. Tyngdekraften gjorde sitt til at veien ned var rimelig kort og landingen hard. Lufttrykket fikset resten..

Jeg holder meg til stående poseringer heretter!

#feriebilder #fotokjerring #forgammelfordette #ikkekul #fail

Herregud, for noen fine dager vi har hatt etter at vi kom hjem. Sommer i Norge er minst like bra som sommer andre plasser. Bedre kanskje, fordi vi setter ekstra pris på den.

Vi har benyttet de siste dagene til å besøke diverse badestrender her i distriktet. Ikke ofte vi bruker dem, men jammen har vi mange perler å velge mellom. Og nå som det virkelig er skikkelig sommer i Norge, så har selv de mest pysete av oss tatt en dukkert i friskt, norsk sjøvann. Langt fra de 35 gradene i Mexicogulfen, litt vondt til å begynne med, men også herlig forfriskende.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette mine damer og herrer, dette er et unikt øyeblikk. At denne kjerringa flyter rundt i norsk vann skjer sånn ca. hvert jubelår. Nyt!

Til og med mannen, som synes 30 grader i bassenger til pappa er en lidelse, har kommet seg uti et par ganger etter heftig press fra oss andre.

Barna er hakket tøffere enn oss gamlingene. Minsten eier ikke frykt, og i går gikk han rett og slett etter meg ut i vannet uten armringer. Rett etter bildet over ble tatt mistet han kontakt med bunnen (hakket kortere beln enn mor) og gikk rett under. Storesøsteren var heldigvis lynrask og dro ham opp, mens han selv var helt uberørt. Fikk bare litt vann i ansiktet liksom. Og det var jo greit, vi var jo der hele tiden. Men i dag fikk han ikke gå nær vannet uten armringer altså..

Også har vi de to største, som gjerne kan tenke seg å hoppe både fra den ene og den andre høyden av stupetårnet. Rett ned i det mørke vannet. Eller som gjerne vil svømme langt ut, mens jeg helst vil at de skal kunne nå bunnen med beina til enhver tid. Sånt skaper litt konflikter. Mamma er teit og pinglete. De kan jo å svømme. Kan det godt. Og det vet jeg. Men mamma har heller ikke flere barn å miste. Og sjøen har jeg enormt respekt for. Det er ikke som det klare bassengvannet som de boltrer seg i hos besteforeldrene i Texas.

Litt for mørkt vann til at mor føler seg komfortabel.

For fire år siden så vi med egne øyne hvor fort gjort det er da mannen min hjalp til med å redde en annen mann fra å drukne. Det er alltid i bakhodet mitt når vi en sjelden gang er på stranden. Så også i dag. Så da jeg hørte en sirene i det fjerne da vi hadde pakket sammen og gikk mot bilen, tenkte jeg mitt. Men nå ligger stranden også rett ved motorveien, og alt var rolig da vi gikk fra vannkanten. Men når vi setter oss i bilen og jeg observerer en dame som springer mot veien med mobilen til øret, og et par småjenter som springer bak mens de vifter med armene, skjønner jeg at tanken er rett. Jeg ser det på hele henne. Noe er helt feil. Så ser jeg blålysene, deretter politifolkene som springer henne i møte og videre ned mot stranden. For langs veien er det kaos. X antall utrykningskjøretøy står helt fast mellom parkerte biler og biler som er på vei ut. Mannen min har vett til å stoppe, og legger seg på hornet for at også andre på vei ut skal holde seg på parkeringsplassen.

Når vi omsider får oss ut på motorveien og titter tilbake på flere ambulanser, politibiler og brannbiler og ser at fokus er på nøyaktig den flekken av stranda vi nettopp dro fra, sprekker det for meg. Fortsatt uvitende om hva som har skjedd, men full av både angst, lettelse og sinne. Lettelse for at det ikke var noen av mine som trengte hjelp. Angst for hva som foregikk på den fredelige strandidyllen vi forlot. Var det noe vi hadde oversett da vi gikk? Lå det noen i vannet da? Snudde vi ryggen til uten å legge merke til en alvorlig situasjon? For en forferdelig tanke!

Jeg skrek regelrett til mann og barn i bilen. «Skjønner dere nå???» «Skal dere høre på meg neste gang og ikke bare gjøre narr av meg?» De fikk så ørene flagret der vi kjørte avgårde med vinduene på fullt gap. Litt av et sirkus for dem vi måtte kjøre forbi.

Nå vet jeg heldigvis at situasjonen i dag gikk bra. Snarrådige badegjester hjalp til og reddet sannsynligvis et lite liv. En familie der ute må kjenne på enorm lettelse og takknemlighet i kveld.

Og jeg, jeg ber innstendig alle foreldre der ute om å passe ekstra godt på barna deres på stranda. Slipp dem ikke av syne et minutt. Det er så fort gjort!

Og til dere som av lettvinthet parkerer langs veien og utenfor anviste parkeringsplasser. Som ser at det blir litt trangt, men som driter i det. Utrykningskjøretøy er ofte større enn personbiler og kan få problemer med å komme seg frem. Hva om det er du eller ditt barn som trenger hjelp? Hva om det står om liv og minutter og redningen rett og slett står fast? Hva om noen mister livet på grunn av din latskap og dumhet? Er det verdt det? Tenk deg om neste gang!!!

Heldigvis er denne plassen fortsatt idyllisk i kveld, og ikke plastret over alle landets nyhetsmedier som åsted for nok en tragisk drukningsulykke.

#sommer #norge #badeliv #strandliv #sjøvett #respekt #følgmed #tenkdegom