Let’s talk about this

Nå har det blitt mye alvor på bloggen de siste dagene. Det skulle egentlig ikke bli sånn, pinsehelgen skulle egentlig være litt lystigere. Etter hendelsene i London, og før minsten ble innlagt og alt ble snudd på hodet, skrev jeg nemlig et noe mindre alvorlig innlegg. Jeg må innrømme at jeg trives bedre med å skrive litt dypere tekster, men siden jeg har stukket utenlands for helga (må komme unna media vet dere..) så var det greit å publisere dette. Og seriøst, det er et reelt problem for meg! So, here it goes.

I dag kunne jeg nok en gang skrevet om den gale verden vi lever i. Om terror og om frykt. Men jeg føler at jeg har fylt den kvoten ganske bra de siste ukene. Følelsene mine har ikke forandret seg, men angsten for at noe skal ramme også oss er enda mer tilstede enn før. Å reise til Washington DC om få dager er ikke mye fristende akkurat nå. Om jeg kunne stoppe verden og hoppe av så hadde dette vært tidspunktet. Men jeg vil ikke dvele ved det. Kan ikke overtenke. Kan ikke la frykten ta over.

Så la oss heller snakke om dette:


Ser du hva jeg mener? Ikke? Du som har fått barn, ser du det? Se nøye på bh-en som stikker ut. Riktig! En amme-bh! En genial oppfinnelse når man ammer. Det har ikke jeg gjort på et par år.. Men disse bh-ene sitter fortsatt på. Disse lite pene og usexy, men ytterst komfortable bh-ene. I over 3 år har de vært fast inventar hos meg, selv lenge etter ammeslutt altså. Litt flaut. Det var denne mammauniformen da.. 3 år! 3 1/2 faktisk! Er det andre der ute som er like håpløse som meg?

Jeg innser jo at undertøy-skuffen min absolutt trenger en oppgradering. Dette går jo ikke! Men så hater jeg å kjøpe sånt. Bh-størrelser er vanskelig. Jeg har aldri helt funnet den rette for meg. Tall og cup og ditt og datt. Dette er jeg, til tross for det som skulle ha vært lang erfaring, analfabet på. Jeg hater å gå inn i butikker og titte på sånt. Jeg gir opp. Samme med bikini. Jeg har dem som funker så lenge som mulig bare for å slippe å kjøpe ny, begynne hele prosessen på nytt. Nå må jeg det også, for stroppene på bikinioverdelen min etterlater seg svarte striper på huden min. Til tross for at den er blå. Det blir flott nå til sommeren. Men jeg vil ikke. Gidder ikke. Finner ikke den rette. Jeg går inn i butikkene, titter, rister på hodet og går ut igjen. 

Si meg, du der ute. Er dette unormalt? Er det flere der ute som sliter med denne “bh-angsten”? Finnes det kanskje noen som går med amme-bh selv om barna begynner å nærme seg voksen alder, noen som er enda verre enn meg? 

Jeg skal oppgradere bh-kolleksjonen min! Jeg må! Snart! I alle fall før minsten skal konfirmeres..

#bh #bikini #angst #problemer

Irritabel hjemmemamma

Her sitter jeg. Mammauniformen er på, minsten er syk (igjen!) og stua er bomba. Altså, enda mer bomba enn vanlig. Den er alltid et virvar av leker og andre ting. Ikke noe glansbilde her. Ikke noe utstillingshjem. Her bor vi. Er det ikke det som er meningen med et hjem egentlig? Det aner meg at det finnes mye bak kulissene der rosabloggerne viser frem sine perfekte hjem. Sånt gidder ikke jeg. Det er det det er. Men rene gulv har jeg altså, de ble tross alt vasket tre ganger i går.

Jeg er heller ikke den perfekte hjemmemammaen i dag. Jeg blir fort irritabel når minsten er syk nok til å være hjemme, men frisk nok til å mase konstant. “Mamma, mamma, mamma..” Det skjærer meg i ørene og pirker meg i lillehjernen innimellom. Og så blir jeg sint på meg selv fordi jeg i det hele tatt føler sånn. For jeg elsker jo den lille mannen. Og jeg er heldig som i det hele tatt har maset hans. Det er på ingen måte noen selvfølge. Barn er ingen selvfølge. Han er ingen selvfølge, uten at jeg skal utdype det akkurat nå.

Skrivelysten blomstrer ikke akkurat her jeg sitter med en liten trykkoker i hodet. Men jeg benytter denne anledningen til å be om fortsatt hjelp til deling av gårsdagens åpne jobbsøknad. Drømmejobben har ikke dukket opp over natta. Men kanskje en på din venneliste trenger akkurat meg..?

Blåmandag?

Det føltes litt sånn da jeg kl. 6 i morges forsøkte å åpne øynene. Skikkelig mandagsfølelse. Men så kommer man seg opp og igang, også er det ikke så ille alikevel. Faktisk var det litt deilig å komme inn i litt rutiner igjen etter 17. mai og sykdom. Greit å få puste litt etter 5 dager med barn rundt seg 24/7. Også blir jo dette en kort uke. I alle fall for mange av dere der ute. Jeg oppdaget i går at det var skolefri på fredag, og i dag at det også var planleggingsdag i barnehagen samme dag. Der kunne jeg gått på en smell gitt.. Har ikke like stålkontroll som jeg pleide å ha.

Så da blir det tre hverdager denne uka, best å utnytte dem så godt man kan. Noen skikkelig langhelg blir det ikke på oss, for turnusarbeideren vår jobber i helga. Men vi får torsdagen sammen alle mann i alle fall. Litt kjipt med sånne helger, men nå som det er bare noen bittesmå uker til vi skal ha over en måned ferie sammen så skal jeg ikke klage. 

Ja, for nå er det under en måned til vi flyr over dammen igjen. Enter reisefeber. Jeg er gjerne ute i siste liten når det gjelder helligdager, men når det gjelder ferier er jeg som oftest tidlig ute. Jeg kjører full pakke med lister og pakking dager i forveien. Prøver liksom å unngå stress, men litt blir det uansett. Men jeg koser meg også med disse forberedelsene og planleggingen. Litt treig har jeg vært denne gangen, vi har fortsatt bare hotell de to første dagene. Men så er dette med å booke hotell litt vanskelig også, når vi ikke vet når vi er hvor. Vi har bare en litt foreløpig tidsplan å gå etter. Skal se vi ender opp med å sove i leiebilen enkelte plasser. Det skulle tatt seg ut. Tenker jeg skal ta meg en runde med hotellsøk i dag som jeg har litt tid til sånt. Det blir virkelig en utfordring i forhold til den planlagte reiseruten.

Håper jeg får til å ta dere med på denne turen..

 

Ha en fin mandag der ute!

Dagen i bilder – Akershus Festning

Som sagt, hverdagen med tre barn er alt annet enn forutsigbart, så i dag ble det bare fire av oss som dro på en liten søndagstur til Oslo og Akershus Festning. Mor tok med seg kamera, og fikk tatt noen bilder av en by full av turister og våryre mennesker. Sånne dager liker vi!

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

20 vs. 40

Hvordan var din lørdag? Rolig og avslappende eller full av fest og moro? Og ikke minst, hvordan er din søndag? Er formen bra eller ble det rett og slett noen glass for mye i går?

Jeg har vært der. Tro det eller ei, jeg har vært 20 en gang jeg også. Det var en tid da jeg sov til langt utpå lørdagen. Ja, hvis det ikke ble bytur og shopping da. Telefonen ble flittig brukt for å finne ut hvor det var vors eller fest og hvem som skulle hvor. Telefonen der altså. Ikke mobilen. Sånt hadde vi ikke, det var fasttelefon – sånn med ledning mellom rør og apparat! Lite bevegelsesmuligheter..


Så var det prepping for kvelden. Man hadde selvfølgelig bare seg selv å tenke på. Og den gangen kunne man åle den slanke ungdomskroppen inn i hva som helst (hold-in og push-up var fortsatt fremmedord). Og det gjorde jeg, så kort og tight som mulig. Man kunne også bruke evigheter på badet mens man sminket seg og samtidig sang med på hiter som “Saturday night” og “Cotton Eye Joe”. Å, det var tider det..!


Så ble det fest da, med allsang, øl, vin og sprit. Gjerne med litt inneklemt drama. Fulgt av bytur da man var gammel nok til det (ja, gjerne før det også). Latter, skråling, dansing. Noen ganger litt krangling og grining. Noen ganger kysset man feil person. Noen ganger våknet man rett og slett i feil seng. Og ofte husket man lite eller ingenting fra moroa kvelden før.

Og søndagen, den var et kapittel for seg. Walk of shame, skallebank og fyllesyke. Lovnadene til seg selv om å aldri drikke igjen. Ja, det var tider det!

20 år etter så gårsdagens lørdag helt annerledes ut. Da våknet jeg tidlig av at en febervarm minstemann hostet så han spydde i senga vår. Hurra! Høydepunktet på dagen var jentungens danseforestilling, den jeg tok av meg mammauniformen for. Også en påfølgende handletur på Kiwi da. Det er stas! Vel hjemme var det på med mammauniformen igjen, og en times trøsting av utslitt hostegutt. Sashimi og et glass vin sammen med mannen, det er jo hyggelig – de minuttene man faktisk får litt fred. Og mannens strålende idé om å se en film sammen var jo god, hadde jeg bare ikke sovnet midt i den mest spennende delen. Litt over midnatt krøp jeg nærmest opp trappen og besvimte i senga. Det var lørdagen sin det! Og avslutningen var jo kanskje ikke så ulik en lørdag som 20-åring, sånn bortsett fra tidspunktet.. Men for all del, sånt hender da også.


Og i morges våknet jeg med et par små føtter i ansiktet. Litt groggy, kanskje litt som deg som var på fylla i går. Men uten hodepine og det som verre er. Og jeg gledet meg over at hostegutten for første gang siden fredag verken hadde feber eller brakk seg i senga vår. Endelig en dag der jeg slipper å vaske sengetøy! Og resten av dagen ligger åpen foran meg oss. En hel fridag til bare familien. Kjenner jeg barna mine rett vil det nok bli litt krangling, litt opposisjon. Men jeg vet at også fine stunder venter.

Jeg ville ikke byttet bort livet i dag mot mitt gamle liv for noenting. Det gamle livet var OK en gang, det var moro, det var spennende. Men det var også slitsomt. Et evig jag etter aksept. Etter å passe inn. Noen ganger ensomt. Jeg gleder meg over de morsomme og gode minnene fra den tiden. Men det er så mye bedre å være her, i tryggheten av en selvskapt familie. I det litt kjedelige og forutsigbare. I den grad noe kan være kjedelig og forutsigbart med tre barn i huset..

Uansett om du er 20 eller 40, eller midt imellom, singel eller etablert, fyllesyk eller ikke, ønsker jeg deg en fabelaktig søndag!

For what it’s worth

Etter gårsdagens OOTD.

I clean up fairly nicely when I want need to..


 

Outfit of the day

Jeg skulle visst ikke ha nevnt det med barnehage og sykdom i går, for nå er vi igang igjen. Er tross alt 3 uker siden sist. Det tror jeg faktisk er rekord! Aldri så galt at det ikke er godt for noe. 

Jeg ser at alle disse toppbloggerne stadig vekk kjører dagens outfit. Så jeg tenkte jeg skulle vise frem mitt også. Jeg presenterer herved mitt OOTD.


T-skjorte og over 11(!!) år gammel, slitt mammabukse fra H&M. Accessory: vaskekost fra Jif

Og da mener jeg slitt..

For å sette den ekstra spissen på antrekket er det greit å gå bh-løs med puppene hengende ned på magen.

Og hårsveisen er liksom prikken over i’en.

Og hårsveisen er liksom prikken over i'en..
Det sier seg kanskje selv at det er greit å ikke dusje eller sminke seg for å få denne stilen.

Hurra for mammastilen, er sikker på at mannen min føler seg som verdens heldigste som har denne rypa hjemme!

Noen som kjenner seg igjen?

Bare hjemme?

Etter at de to eldste barna våre ble født tok vi et litt “annerledes” valg. Litt gammeldags kanskje. Vi bestemte oss for at jeg ikke skulle gå tilbake til jobben min etter endt permisjon men heller være hjemme med barna mens de var små. Det betyr ikke at vi synes det er galt med begge foreldre i arbeid og barn i barnehage, men for oss var dette viktig og riktig. Mannen har en godt betalt jobb, og med litt ofring går det meste greit. Da vi trengte større plass enn leiligheten på Grünerløkka valgte vi for eksempel å kjøpe billigere utenfor Oslo. Og det blir lite shopping av dyre merkeklær, ja, egentlig lite unødvendig shopping. Arveklær er helt fint. Barna får alikevel det de trenger, og har vel egentlig også det meste av det de ønsker seg. I tillegg har de stort sett alltid noen her hjemme når de kommer fra skolen eller ellers skulle trenge det. Samtidig som de fint kan være hjemme alene også.

Da de eldste var små gikk de i barnepark 4 timer om dagen. På den måten fikk de sosialisering og lek med andre barn, samtidig som de fikk mye ro og hjemmetid. Og de timene de var borte kunne jeg jobbe litt hjemmefra. Helt suverent. Det siste året før skolestart valgte vi å ha dem i barnehage, på den måten fikk de litt skoleforberedelser og de ble kjent med flere som de skulle begynne på skole med. Da vår mellomste gikk i barnehagen begynte jeg å jobbe deltid, noe som også funket veldig bra. Jeg kom meg litt ut, fikk bruke meg selv på en annen måte og samtidig sosialisere litt og var alikevel veldig mye tilstede hjemme.

Så ble jeg ganske uventet men veldig etterlengtet gravid med tredjemann, og et kronglete svangerskap kunne ikke skjules til vikariatet jeg var i ble fast. Dermed har jeg vært litt uønsket hjemmeværende etter minstemann begynte i barnehage i august. Ja, for med ham valgte vi barnehage fra han var 2 år. Delvis fordi barneparken ikke eksisterer lenger, det er ikke marked for sånt lenger. Og selvfølgelig fordi planen var å komme seg ut i jobb i løpet av kort tid. Sånn ble det ikke. Jeg er nok ikke den eneste som opplever at det er enormt mange om beinet i arbeidsmarkedet for tiden, og som stadig vekk kjenner på nederlaget ved å ikke nå helt opp. Men mer om det en annen gang.

Fordelen med dette er jo at barna fortsatt har meg mye hjemme. De eldste kommer sjelden hjem til tomt hus. Minsten slipper stress og lange dager i barnehagen. Og det har ikke vært noe problem i forhold til all sykdommen som har kommet med barnehagestart. Sannsynligvis hadde jeg aldri kommet meg gjennom en full arbeidsuke bare på grunn av det.. 

Men jeg føler dessverre at mange ser litt skjevt på dette med å være hjemmeværende, spesielt når det er frivillig. Man er bare hjemme og slapper av liksom. Hva har du å bli sliten av? Det er en ganske sår følelse. Jeg skal love deg at jeg ikke slapper av mye her hjemme. I og med jeg også har en frilansjobb som jeg gjør her hjemmefra, føler jeg egentlig at jeg aldri har fri. Det går i ett hele dagen. Dødtiden mens barna er på skole og i barnehage brukes på intens jobbing, rydding, husvask, klesvask og annet forefallende. Så er det full rulle med lekser, middag og fritidsaktiviter. Og ofte enda litt mer jobbing innimellom der. Med en frilansjobb er heller ikke helgene hellige, det blir gjerne jobbing innimellom alt annet da også. Ja, jeg er hjemme, men jeg er hjemme på en annen måte. Jeg blir like sliten som en med 100% jobb, kanskje mer til og med. Jeg føler ofte at jeg ikke har noe fristed, hjemme er jobb på en måte. Det er faktisk ganske slitsomt. Men samtidig så føler jeg meg så utrolig privilegert som får være så mye til stede i barnas liv. 

Er du hjemmeværende kjenner du deg kanskje igjen. Frivillig eller ufrivillig, det er ingen lek. Det er ikke et bedagelig latmannsliv. Vi er ikke noe mindre viktige eller mindre verdt enn de utearbeidende. Vi er ikke bare hjemme!


#mammalivet #hjemmeværende

Annerledes 17. mai-frokost

Som forventet, selv om den kom som julekvelden på kjerringa, ble det 17. mai i år også. Og til tross for både bunadskriser og en del stress ble den ganske fin også. Barna har hurraet seg gjennom to barnetog, mor har fått såre føtter etter bunadsko og far er grisetrøtt etter nattevakt. Og enda har vi ikke kommet oss til middagen.. 

Og vet dere hva? Jeg klarte til og med å lage en 17. mai-frokost som ble hevet innpå mellom tog rundt Skaugum og bygdas eget tog.


Og her er vi litt orginale (tror jeg da). I tillegg til rundstykker, pålegg og alt det der, har vi også en litt annen tradisjon. La meg slå et slag for breakfast tacoen. Hørt om den før? Det har alltid vært en tradisjon hos familien min i USA at på søndager og enkelte helligdager spiser vi breakfast tacos til frokost. Da take away varianten selvfølgelig. Dette har jeg begynt å lage her hjemme ved spesielle anledninger, og alltid på 17. mai. Konseptet er superenkelt.

Du lager eggerøre.

Du steker bacon.

Du varmer opp tacolefser og legger ønsket mengde bacon og eggerøre på.

Du ruller den sammen, og vips, deilig, hjemmelaget breakfast taco.

Prøv det! Anbefales på det sterkeste!
 

Hvordan jeg løste bunadskrisen

Ett ord: cape-vær!


Sender med dette en takk til værgudene som lagde perfekt “bunad med cape-vær” på Østlandet i dag. Sola holdt seg tydeligvis der Sunnmørsbunaden egentlig hører hjemme, så jeg kunne åpne noen hekter over brystet, slenge på meg capen, tviholde på den hele dagen og samtidig vise fram i alle fall skjørtet på bunaden min. Bedre enn å la den henge i skapet tross alt. 

Men nå skal bunadsko sparkes av slitne føtter (er ikke det en himmelsk følelse?), og bunaden skal inn i skapet igjen. Og neste gang skal den passe perfekt over brystet!

Ha en fortsatt fin 17. mai alle sammen!