Det tok helt av

Etter innlegget mitt om de røde englene har det vært fullstendig kaos i heimen. Det tok rett og slett helt av. Når lesertallene stiger over 5000 og man plutselig (om enn for bare en dag) er den 41 mest leste bloggen i Norge, er det helt vilt for meg. Det går en smule varmt i topplokket rett og slett. Lille, ubetydelige meg. Jeg som på min månedslange karriere som blogger aldri har hatt mer enn triple lesertall. 5000! Det er mange det!

Onsdagens innlegg var nok det viktigste jeg har skrevet så langt. Fordi jeg føler at dette er en yrkesgruppe man sjelden hører om, men som er livsviktige, bokstavelig talt, i samfunnet. De fortjener litt heder og ære. Derfor er jeg både stolt, overveldet, rørt, takknemlig, ydmyk og veldig glad for at akkurat dette innlegget traff så godt. Og jeg håper så inderlig at mange av dere som har lest det er mennesker som er i akkurat dette yrket. Jeg har også et lite håp om at de som hjalp oss i pinsen leser eller har lest innlegget, og at de kjenner seg igjen. Det var nok en liten og hverdagslig hendelse for dem, men for oss betydde det mye og vil alltid være med oss.

Og faktisk, etter å ha skrevet dette innlegget har jeg fått ny respekt for mennesker jeg omgikk gjennom stort sett hele barndommen. For jeg vokste opp med en pappa som fløy ambulansehelikopter. Og disse som kommer gjennom luften er minst like viktige som dem på veien. Kommer de haster det gjerne ekstra mye. Og som barn så jeg egentlig bare pappaen min. Piloten. Viktig jobb selvfølgelig. Kommer ingen vei uten ham eller henne. Men de som sitter bak er de som virkelig redder liv. Utrolig dyktige mennesker! Det er flaut at det tok meg så lang tid å virkelig se dem.

Jeg har alltid ønsket å treffe mennesker med ordene mine, ærlig og rett fra hjertet. Om jeg aldri gjør det igjen, så vet jeg i alle fall at jeg har klart det nå. Ikke der jeg trodde jeg skulle gjøre det, men for dem det gjelder så er det ytterst velfortjent at akkurat dette innlegget tok av. 

Jeg er rett og slett en smule fortumlet over det som skjer rundt meg om dagen. Jeg har også en annen sak på gang, som jeg ikke har delt her på bloggen enda. En sak som jeg sendte avgårde som et lite leserinnlegg, og som plutselig vokste helt over hodet på meg. Det er både stort, skremmende og flaut på samme tid. Jeg pleier ikke rope så høyt, og er slett ikke vant til å bli hørt. Så dette er nytt for meg. Kommer tilbake med mer om dette etterhvert. Skrivelysten har ikke avtatt de siste dagene, for å si det sånn.

Akkurat nå vil jeg bare sende en stor takk til dere som har lest, delt og kommentert mitt forrige innlegg. Det betyr mye, ikke bare for meg, men også for dem som hver dag gjør alt de kan for å hjelpe andre mennesker når nøden er størst!

Og forresten; minstemann er etter et par døgn på sykehuset hjemme igjen og på god vei til å bli helt frisk!


#takk #takknemlig #blogg #skriveglede #skrivelyst #følgdrømmen
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

40, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv

hits