Sammenbruddet

Er det noen som husker at jeg for 3 uker siden skrev at jeg var skummelt lykkelig?

Den gangen svevde jeg på en rosa sky, men var realistisk nok til å vite at det ikke ville vare.

«Nå om dagen går livet ganske så på skinner, og jeg er «queen of my castle». Gudinne i mitt eget liv. Nesten uovervinnelig. Og det er da det blir skummelt. For før eller siden kommer nedturen. Et eller annet kommer ut av det blå og gir deg en midt på tygga. Og du faller pladask ned fra den rosa skyen. Den som er ekstra høyt oppe når du er våryr og lykkelig. Og da slår du deg. Kraftig.»

Jeg hadde forventet at denne nedturen ville komme mye før, men det tok altså nesten 3 uker før slaget i ansiktet kom og verden raste. Plutselig var jeg ikke så uovervinnelig lenger, og jeg var i alle fall ingen gudinne eller dronning i hjemmet. Om det ikke finnes en dronning av tårer, desperasjon og sinne da.

På onsdag kom det et par sånne lyn fra klar himmel (merkelig hvordan alt kommer på en gang), og jeg falt altså pladask ned fra skyen min. Og det føltes som om jeg brakk alle ben i kroppen i fallet. Det startet med en telefon fra mannen som for tiden jobber veldig mye. Jeg har innfunnet meg med at denne måneden er sånn, men det er så klart slitsomt både for ham som jobber og meg som holder fortet her hjemme. Om jeg ikke tar helt feil har han hatt fri en dag så langt denne måneden, så en kommende frihelg var kjærkommen. Det som har holdt meg oppe de siste, litt slitsomme dagene, var at han etter jobb fredags ettermiddag hadde fri til mandag morgen (her skulle han egentlig ut fra turnus hatt fri fra i går kveld til mandag ettermiddag). Men plutselig måtte han jobbe også natt til lørdag. Egentlig en bagatell, men jeg raknet. Jeg er ikke stolt av det, men sånn er det. Det er så mye å gjøre frem mot 17. mai, og lørdagen var dagen vi måtte få det meste gjort. Nå blir det isteden en lørdag der vi begge er slitne, og alt blir litt på halv åtte. Sånt kan lett vippe meg av pinnen.

Og midt oppi dette fikk jeg en mail fra reiseselskapet vi bruker til sommerens ferie om at flyet vårt mellom London og LA var kansellert. HVA??? Jeg er midt oppe i en krise og et midlertidig hatforhold til mannens jobb, jeg er sliten og jeg er allergisk som pokker, og i tillegg er det dagen før bursdagen til datteren vår. Og plutselig sitter vi med flybilletter Oslo-London, Dallas-London og London-Oslo, men ingen fly TIL USA. Det totale sammenbruddet var et faktum.

Det dere får se nå er ikke pent, men det er ærlig. Lukk øynene om dere ikke klarer å se på et skikkelig (og bokstavelig) ugly cry.

Allergisk, utslitt, trist og sinna – it ain’t pretty. For ikke snakke om en smule forstyrrende at jeg i et sånt øyeblikk dokumenterer det i tilfelle jeg skulle få bruk for det senere.

Til reiseselskapets «forsvar», for 1000kr ekstra kunne de booke oss om til et annet fly senere på dagen. Vi måtte bare vente 7 timer i London. Og sånt er jo alltid morsomt, spesielt med barn.

Naboene fikk seg nok noen timers underholdning da desperasjonen og sinnet tok over for alvor. Jeg er ikke kjent for å være verdens mest beherskede sjel når sånt skjer. Jeg fremstår nok utad som nokså rolig og sindig, men på innsiden kan det gjerne koke. Jeg mistenker rett og slett at jeg har en bitteliten sydlandsk dråpe i blodet. Morssiden av familien har drevet med klippfisk i flere generasjoner og spesialiserer seg på bacalao. Kan jeg ha litt portugisisk blod i årene tro? Smeller gjør det i alle fall innimellom. Så til eventuelle naboer som måtte lese dette. Ingen grunn til bekymring. Det er bare jeg som må lufte den eventuelle portugiseren i meg. Heftig når det står på, men stormene blåser fort over. Resten av onsdagen var i alle fall bare et kaos. Flaut å si det, dumt å være så lite i kontroll over egne følelser innimellom, men sånn er det.

Fordelen er at jeg alltid klarer å samle meg sammen etterhvert. Jeg begynte med en sinna melding til reiseselskapet. Nå i ettertid er det litt flaut, men jeg tror jeg truet dem med «TV2 hjelper deg». Mailen var saklig altså, for all del. Måtte bare skremme dem bittelitt. Så lot jeg frustrasjonen over nattevakten gå. OK, ikke helt. Kjenner fortsatt litt irritasjon over den, men fra i morgen tidlig har i alle fall mannen litt fri. Så får vi prøve å gjøre det beste ut av det.

Bursdagen til jentungen skulle ikke brukes til sinne og krangling, alt det der er uansett bortkastet energi. Man blir faktisk ekstra sliten av det. Også er det rart hva blomsterhandling og varme, solfylte vårdager kan gjøre med humøret.

Obligatorisk med sånne bilder ute i sola.

Litt skam kjente jeg på hele gårsdagen (og for så vidt enda). Eller kanskje mye. For i tillegg til trykkoker-eksplosjonen dagen før, røk også slankekuren på en smell. Det ble både et glass vin, noen munnfuller potetgull og noen sjokoladebiter på onsdagskvelden. Uten at det hjalp et gram på humøret. Trøstespising er altså oppskrytt.

Et glass vin på terrassen i vårkvelden – frustrasjonen forble like stor.

Bare å starte om igjen der altså. Og det gjorde jeg også med reiseselskapet. Jeg tok sjansen og betalte de 1000kr for hjelp til ombooking. Og vips, istedenfor et senere fly fikk jeg beskjed om at de ville prøve å booke oss om til den flyvningen som har blitt satt inn istedenfor den vi opprinnelig skulle ha (et bytte fra British Airways til American Airlines), noe som innebar bare ca. tre kvarter ekstra. Plutselig var hele reiseruten vår kanskje «back on track». Ventetiden på svar har tatt tid, og jeg føler meg fortsatt litt lurt, men i dag kom det endelige svaret på at det er i orden. Lettelsen er enorm, og roen senker seg igjen over meg.

Klar for nok et stygt men ærlig bilde?

Oi, glemte jeg å be deg se vekk?

Dette er meg i dag. Utladet, bustete og med rødsprengte kløende øyne etter at jeg desperat prøvde å klore dem ut etter litt for mange timer med polleneksponering i går.

Litt urolig i hjertet, men jeg puster rolig igjen. Jeg har ikke den konstante trangen til å gråte mer. Jeg er nesten fit for fight igjen. Bare en dusj og litt sminke nå, så er jeg klar for å få ordnet litt av det som egentlig skulle gjøres i morgen, ha trampolinebursdag for jentungen og en liten alenekveld/natt. Så håper jeg på en rolig og fin helg. Kanskje jeg finner igjen den deilige, rosa skyen min også..?

#fotokjerring #ærlig #sammenbrudd #meltdown #theuglytruth

Større enn Kristi Himmelfart

Dagen i dag er Kristi Himmelfartsdag og fridag for noen, en dag full av nostalgi for meg. For i natt var det 11 år siden vi suste avgårde i 170 km/t mot Ullevål og akkurat rakk frem før en hylende prinsesse kom til verden. Eller, prinsesse har hun vel egentlig aldri vært. Men for 11 år siden var det i alle fall et par veldig stolte foreldre som kunne introdusere denne lille lykkeklumpen til en litt forvirret storebror.

Helt fersk og hvilende etter noe som med tanke på hvor dårlig tid hun hadde må ha vært en sjokkerende overgang fra rolige dager i magen til den store verden på utsiden.

Lykken var komplett. På under halvannet år hadde vi opplevd livets mirakel to ganger, og vi var beriket med en gutt og en jente. En av hver. Fremtiden og livet kunne begynne for alvor. Med en mini-me hver. For det er neimen ikke få ganger vi har hørt at storebror ligner på far og lillesøster på mor. Det må vel være noe i det. De har nok fått det beste fra begge.

Det er i alle fall ikke tvil om at mor syntes det var stas med en liten dukke å pynte opp. I tillegg må hun ha vært verdens enkleste baby og etterhvert lille jente. Vi får vel kanskje igjen for det når hun blir tenåring..

Se på dukka med de lyse krøllene da. Stort sett alltid blid og glad, selve definisjonen på «en tulle med øyne blå».

Og sånn har det egentlig fortsatt. Litt mer motstand og opposisjon har det nok blitt med årene, spesielt nå som hun kan kvalifisere som pre-teen. Men sånt hører jo med. Sånn skal det være.

Men hun er fortsatt noe helt for seg selv. Fortsatt stort sett blid og glad, i alle fall utenfor husets fire vegger. Hun har virkelig et hjerte av gull, så god og omsorgsfull. Hun er snill og inkluderende og finner venner hvor enn i verden hun er. Og hun er den tøffeste og modigste jenta jeg vet om. Hun tør å utfordre seg selv og gjør stadig ting som både overrasker og skremmer vettet av en stakkars mor. Jeg skulle ønske jeg var halvparten så tøff og vennerik som henne da jeg selv var barn.

I dag er det hennes dag. Denne jenta som har gitt oss så mye glede. Som har beriket livet vårt mer enn jeg trodde var mulig. Og i år falt altså bursdagen på en helligdag, en kjærkommen fridag fra skolen (for de har jo så få sånne). Hun fikk sove litt lenger enn vanlig, noe som alltid er fint for små sovegriser (og for foreldrene). Så ble hun «vekket» med bursdagssang, brownies og gave på senga.

Ute vaier flagget nok en gang. I dag for det største i livet, fødselsdagen til et av våre egne mirakler!

Og jammen fikk vi på plass blomster for anledningen også.

Så forsvant bursdagsbarnet. Ut i sola. Ut til browniebaking med kusine og senere vannkrig som gjorde henne søkk våt. Ut i vårdagen som i dag nesten var sommer. Passende på en dag som denne. At sola skinner for solstrålen vår, og at hun er ute og nyter det. Hun vokser så fort, og nå for tiden er hun mer ute enn hjemme. Og er hun hjemme så er hun oppe i sin egen hule. Vemodig, men naturlig. Men vi kan godt stoppe tiden litt nå. Hun må gjerne være 11 en lang, lang stund. Hun må gjerne innimellom fortsatt være mammas lille jente, selv om hun snart vokser meg over hodet (ikke så vanskelig med mine korte 1,57 på sokkelesten).

Når den ferske 11-åringen er sånn ca. like høy som pygmè-mammaen.

Verdens beste datter, lillesøster og storesøster. Den fineste jenta i verden (alt dette er selvfølgelig helt objektivt sett). I dag er det bare din dag. Takk for at du kom akkurat til oss, og takk for at du er så inn hampen god og fin!

Gratulerer med dagen, jenta vår!

#mammalivet #mammahjertet #familie #barn #bursdag #hurra

Skjerpings, nordmenn!

Etter at jeg i fjor registrerte hvor glemt den viktige datoen 8. mai har blitt, bestemte jeg meg i går for å gjøre et lite «eksperiment». Var det tilfeldig at dagen ikke ble nevnt på skolen til barna våre i fjor?

Så barna ble sendt avgårde med beskjed om å holde munn og bare følge med. Ville Frigjørings- og veterandagen bli nevnt? Jeg hadde en liten tro, eller i alle fall et lite håp. Men også en nagende mistanke om at fjorårets stillhet ikke var tilfeldig. Og helt riktig, ikke et ord hadde blitt sagt. Våre barn på 5. og 6. trinn klarte på slutten av dagen ikke å holde seg lenger, og informerte faktisk lærerne om hvilken dag det var.

Dette er både skuffende og trist. Er ikke denne dagen i norsk historie verdt å nevnes? Jeg vet at dette ikke bare gjelder vår skole, men også andre skoler rundt om i landet. Mens for eksempel 1. mai og andre offentlige flaggdager blir behørig omtalt, drukner altså denne dagen hvor Norges frihet feires og veteraner minnes og hedres. Er ikke dette like viktig? Betyr det så lite? Tas friheten så for gitt?

Det aner meg at denne dagen hadde fått mer oppmerksomhet både i skolen og ellers om det hadde vært en fridag som så mange av de andre offentlige flaggdagene. Politikere? Anyone?

Vel så skuffende var mangelen på flagg. På en strekning på 12 km talte jeg i går 7 vaiende, norske flagg. 3 ved offentlige bygninger, et av dem hang utenfor huset vårt.. Dette er for dårlig. Om dere klarer å henge opp flagg 17. mai så klarer dere det noen dager før også. Det tar ikke lang tid! De som kjempet for vår frihet, for at nettopp du har muligheten til å bo i et fritt og trygt land, fortjener at du bruker noen minutter av morgenen din til å heise flagget. Skjerpings, nordmenn! Ikke glem det! Marker det i kalenderen for neste år allerede i dag! La det norske flagget vaie stolt også denne dagen!

#8mai #frigjøringsdag #veterandag #flaggdag #skjerpings #pekefingerfrafotokjerring

Gratulerer med dagen!

Det er 8. mai, en helt vanlig dag, men likevel ikke. Offentlige bygninger flagger, mange vet nok ikke hvorfor. Andre tenker ikke over det. Men denne dagen er altså Frigjøringsdagen, de siste årene også kjent som Frigjørings- og veterandagen. En dag for å minnes, en dag for å hedre og en dag for stolthet. Stolthet over det frie Norge, og stolthet over våre veteraner. Og definitivt en dag da jeg er ekstra stolt av min veteran.

Dagens unge vet knapt nok at Norge en gang har vært i krig, eller kanskje jeg undervurderer dem nå. Men på denne dagen i 1945 ble altså Norge atter et fritt land. Mange betalte en høy pris for at dette skulle skje. Mange ofret livet på veien. Dette er en stor del av Norges historie og bør absolutt ikke glemmes. Jeg er gift med en veteran, dog ikke fra andre verdenskrig så klart, så her i huset går sånne merkedager aldri upåaktet hen. Det norske flagget vaier foran huset vårt, og når vi har muligheten drar vi på lokale arrangement for å minnes dagen (anbefaler markeringen på Akershus Festning til alle som er i nærheten av Oslo).

Vi har begge sterke historier fra 2. verdenskrig gjennom bestefedrene våre. Hans satt fengslet her i Norge, min kjære morfar var en av de såkalte “Tysklandsstudentene”. Han var medisinstudent på universitetet i Oslo, ble arrestert og sendt i fangeleir i Tyskland. Dessverre snakket han lite om dette, det meste av det jeg vet om denne tiden har jeg lest i bøker skrevet av medfanger. At han gikk gjennom mye er det ikke tvil om. Han var heldig som overlevde, og etterhvert kom hjem med de hvite bussene. Historien til morfar gjør også denne dagen litt ekstra betydningsfull, han er veldig tilstede i tankene mine. Til tross for at det er en trist del av familiehistorien, så er det også en stolt del.

Vi tar friheten for gitt i dag, men vi skal ikke glemme! Det er fortsatt mange av de eldste blant oss som husker krigen, når de er borte bør og skal historiene deres leve videre. Alle som har noen generasjoner nordmenn bak seg, har dette i sin slektshistorie.

Stopp opp litt i dag, se deg rundt, se på livet ditt. Kanskje er du ikke akkurat der du vil være i dag, kanskje er det noe som ikke er som det skal. Men du bor i alle fall i et fritt, godt og trygt land. Kjenn på det, og send en liten takk til dem som kjempet så hardt disse årene på 40-tallet, og for all del, ikke glem!

Det er fint at landets veteraner også blir hedret på denne dagen. Det er mange som kjemper eller har kjempet i internasjonale operasjoner under norsk flagg. Noen har gitt alt også der. Og mange flere har kommet hjem med inntrykk og opplevelser som har forandret dem for alltid. Her hjemme har også familier ofret sitt mens deres kjære har vært ute i verden. Alle disse fortjener å bli sett, hedret og anerkjent.

Så GRATULERER MED DAGEN alle sammen!

Og til alle dere veteraner der ute, som har kjempet frihetens kamp, selv om kampen de siste 73 årene heldigvis ikke har vært her i Norge, TAKK FOR INNSATSEN! Dere er alle helter!

#8mai #frigjøringsdag #veterandag #vimåikkeglemme

Hipp hurra!

Flagget til topps og hipp hurra, i dag er det bursdagsfeiring i huset. Vel, en slags bursdagsfeiring i alle fall. For i dag har det gått et år siden den spede begynnelsen til denne bloggen. Kunne brukt det som påskudd til kakebakst, litt snacks og litt brus, men er man på slanker’n så er man på slanker’n.. (føler det passende å slenge på en nymotens FML her)

Koster i alle fall på meg rød trutmunn for anledningen. Og se, vekta går nedover og kinna (nesten) innover..!

I alle fall, for et år siden satt jeg her med en brennende lyst til å dele litt bilder. Kunne man gjøre sånt gjennom en blogg tro? Ja, hvorfor ikke? Så la jeg hodet i bløt, for et bloggnavn måtte jeg jo ha. Jeg var ingen fin, rosablogg-frue med livet på stell, så vaktlederfrue ble fort forkastet. Begge deler av det navnet var veldig lite meg. Men kjerring, ja, ei kjerring er jeg virkelig! Gammel kjerring. Og det skulle jo være en fotoblogg. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg registrert fotokjerring på blogg.no. Men hva skulle jeg egentlig gjøre med denne bloggen?

Det første innlegget ble i alle fall ingen høydare.

Men allerede det tredje innlegget, dagen etter oppstart, på Frigjørings- og veterandagen 8. mai, genererte overraskende lesertall. Og fotokjerringa fikk litt blod på tann. Jeg kan jo skrive også! Det har jeg jo gjort før, og det er noe jeg virkelig liker. Dermed ble fotobloggen til en blogg med mer ord enn bilder.

Og her skjedde det noe rart. For da jeg begynte å skrive, våknet en gammel glød i meg. Jeg skrev så knottene på tastaturet nesten hoppet av og kreativiteten blomstret. Og med det kom ny energi. En ny glede. En ny trygghet og selvsikkerhet. Mestringsfølelse. Livet ble, til tross for tunge og vanskelige stunder, lettere å leve. Jeg sluttet å bry meg så mye om hva andre syntes. 

Og så, en måned etter at jeg startet å blogge, midt i en skremmende periode hvor minsten ble skikkelig syk, tok det av for alvor. Da skrev jeg det som den dag i dag er mitt mest leste blogginnlegg. I tillegg er det et av de viktigste. Et av de mest takknemlige og et av de mest sårbare. Det om de røde englene. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg i løpet av noen få timer hadde over 5000 lesere. For ikke å snakke om alle de hyggelige tilbakemeldingene. At lille jeg kunne nå ut til så mange (jada, jeg vet at dette er småtteri i forhold til disse som ligger på toppen, men for en liten skrue som meg som i tillegg var helt fersk i gamet var og er dette store tall) var helt overveldende. Og jeg var så glad for at det var akkurat dette som nådde ut. Noe ekte. Og så vokste det. For ikke lenge etterpå fikk vi besøk av en journalist, og plutselig var historien vår på forsiden av lokalavisen. Jeg dro noe fortumlet og ganske stolt avgårde på ferie i fjor sommer, med vissheten om at jeg hadde brutt noen barrierer, ikke minst på det personlige plan.

Og da jeg kom hjem, følte jeg meg klar for å dele min aller mest personlige historie. Det jeg brenner for. Det jeg virkelig ønsket å sette fokus på. De usynlige barna. Det var godt å dele dette, dele offentlig at våre ufødte barn også eksisterte. Og så tenkte jeg ikke så mye mer på det, før jeg i oktober fikk et innfall om å sende dette innlegget til Kvinneguiden. Oktober er nemlig måneden der det ikke bare handler om rosa sløyfer, men også rosa og blå. Rosa og blå for å minnes de barna som ikke fikk leve, de små som dør i mors mage, under eller rett etter fødsel. Jeg fikk raskt svar om at dette ønsket de å publisere, aberet var bare at jeg ikke kunne være anonym. Det måtte publiseres med fullt navn. Inntil da hadde jeg kun vært fotokjerring, helt anonym. Vel og merke brøt jeg nok en barriere da jeg under sommerferien bestemte meg for å begynne å vise ansiktet mitt på bloggen (bilder med avkuttet eller blurret hode blir liksom litt makabert i lengden), men navnet mitt visste kun de som kjente meg. Jeg trengte ikke å vurdere det alt for lenge, for saken er så viktig, og ønsket om å sette et ansikt på det å miste barn under svangerskapet så stort. Og mens jeg satt i bilen på vei hjem fra høstferie, dukket ansiktet mitt plutselig opp både her og der ute i den store nettverdenen. Jeg var plutselig, bokstavelig talt, ansiktet på å miste ufødte barn. Og samme hvor skummelt det var, så var jeg stolt. Endelig hadde jeg gjort det jeg drømte om å gjøre de årene jeg sto midt oppi marerittet. Endelig var jeg åpen og enda litt til. Og jeg opplevde at det traff der ute. At det var til trøst og hjelp for andre. Jeg svevde nesten. Jeg kunne dø lykkelig vitende om at jeg hadde nådd “målet”.

Tipp, topp, tommel opp!

Og så kom det en mail fra en forening som ønsket å bruke artikkelen min i medlemsmagasinet sitt. Jeg var rørt og ydmyk. Så ble jeg kontaktet av en journalist som ønsket å intervjue meg om dette temaet. OK, litt skummelt, men selvfølgelig! Nå hadde ballen rullet så langt likevel. Jeg var så glad for at jeg fikk dele historien min, virkelig sette søkelyset på dette. Bruke min stemme. Og hedre de små som aldri kom til oss. For selv om de bare levde i magen min, så var de like fullt små liv, høyt elsket og høyt ønsket. Jeg hadde nådd så mye lenger enn jeg hadde sett for meg.

Og så kom det enda en mail. En som jeg absolutt ikke så komme (nå hadde jeg ikke sett de andre mailene komme heller, men..). En som fikk meg til å hyle høyt og hoppe opp fra stolen, mens jeg utbrøt noe sånt som “ALDRI I LIVET”. En mail som jeg etter at sjokket hadde lagt seg lurte litt på om var en spøk. En som tok meg litt tid å svare på. Mailen fra God morgen Norge. Jeg som er så introvert som man kan bli, en angstfylt nervebunt. Jeg som ikke er noenting, bare lille meg. Den mest naturlige personen å invitere til koselig sofaprat på live morgen-TV. Dette kunne jeg ikke gjøre! Dette ville jeg ikke gjøre! Dette klarte jeg ikke å gjøre! Men så klarte jeg heller ikke å si nei. Hvor ofte blir man invitert til å snakke om hjertesaken sin på TV liksom? Og når jeg tenkte meg om, så følte jeg meg også så utrolig beæret. Tenk at jeg hadde nådd så langt frem med ordene mine. Og etter samtale med redaksjonen, visste jeg at dette måtte jeg gjøre. Jeg ville angre resten av livet om jeg ikke tok denne sjansen. Så jeg hoppet i det, litt nølende, men med begge beina. Jeg gikk så langt bort fra min egen komfortsone som jeg kunne komme, men jeg angrer ikke et sekund! Muligens vil jeg angre den dagen jeg eventuelt setter meg ned og ser på dette innslaget selv, men sannsynligvis kommer den angeren til å dreie seg mest om måten jeg satt på i det som må være verdens mest ukomfortable sofa. For jeg hadde jo studert diverse positurer på forhånd, og min tilbakelente stil var overhode ikke det jeg hadde planlagt.

Altså. Herregud. Se på det trynet der da. Mitt altså. Når nervøsiteten renner av og du bare er sliten, glad og helt ute av deg selv. Sannsynligvis mitt største mestringsøyeblikk noensinne!

Nå, snart et halvt år senere, må jeg fortsatt nesten knipe meg i armen når jeg tenker på de nervøse morgentimene på Aker Brygge. Skjedde dette virkelig? Fikk jeg virkelig den mailen? Ble jeg virkelig sminket og stylet (takk og lov for at jeg faktisk ble det), og satt jeg virkelig der og snakket med Vår Staude mens kameraene rullet rundt meg og lukten av Wenches thanksgiving-middag bredte seg fra kjøkkenet lenger inne i studio? Jeg kan ikke fatte at jeg klarte det. Men så var det egentlig verken skummelt eller farlig, og jeg hadde gladelig gjort det igjen.

Tenk at denne bloggen og ordene jeg skriver i den fikk meg så langt. Og det på bare et halvt år, og uten jeg hadde noe mål om å nå så langt ut en gang. Det er både vilt og stort. Og jeg er uendelig takknemlig for at jeg har fått disse mulighetene, at noen har funnet ordene mine så betydningsfulle. Og de barrierene jeg har brutt gjennom dette, har forandret livet mitt. Nei, jeg har ikke blitt slank, vakker, kjent og rik. Jeg har ikke sett snurten av en eneste krone, ikke en eneste liten spons. Men jeg har opplevd noe viktigere. Jeg har vokst som menneske. Blitt enda sterkere. Jeg ser at jeg også teller. At jeg også er verdt noe (ja, for innimellom har jeg kjent meg rimelig verdiløs). At jeg også kan. Jeg har fått mer troen på meg selv og mine evner. Jeg gir mer blaffen i hva andre måtte synes om meg, jeg er meg og det er bra nok. Liker du meg ikke så er det greit. Jeg har kommet ut av skallet mitt, jeg klatrer over murer jeg trodde var for høye. Jeg har fått innblikk også i andre menneskers liv og tanker, både de som er like og de som er ulike meg. Alt dette bare fordi jeg skriver, noen ganger viktige ting, noen ganger helt uinteressante og tøysete ting. Noen ganger for få, noen ganger for mange. Og aller mest for meg selv. Fordi jeg liker det.

Men selfies blir jeg aldri komfortabel med. Det er best på denne måten.

Og til dere som leser og kommenterer. Vit at jeg setter stor pris på det. Det betyr mye å vite at jeg faktisk når frem til noen. Dere gir meg inspirasjon og motivasjon til å fortsette og «bjuda på».

Jeg har mer på lager..

Tusen takk!

#fotokjerring #blogg #jubileum #1år #tilbakeblikk #skriveglede #skrivelyst

Vet du hva 8. mai betyr?

Dette er et av de første innleggene jeg skrev på denne bloggen. I fjor ble jeg overrasket over hvor glemt datoen 8. mai er, en dag som tross alt er en viktig del av Norges historie. Der dette før virket som en viktig del av pensum på skolen, virker det nesten som om det knapt nevnes i dag. Derfor tar jeg frem igjen dette innlegget i dag. Som en liten påminner. På tirsdag er det nemlig 8. mai igjen. Dagen da friheten og veteraner minnes og hedres. 

Jeg slo jo et aldri så lite slag for Frigjørings- og veterandagen på selve dagen, 8. mai (kan leses her). Men jeg vil gjerne dra det opp igjen litt. For jeg ble litt overrasket den dagen over hvor glemt denne viktige datoen i Norges historie begynner å bli. For det virker nesten sånn, at alle glemmer den med mindre de er personlig involvert på et  vis. Frigjøringsdagen er ikke lenger tilbake enn at mange i vår eldre generasjon fortsatt både har opplevd og husker. Mennesker i veteranmiljøet husker, og er veldig flinke til å markere denne dagen. Nyhetene nevner det heldigvis til en viss grad fortsatt. Men hva med alle de andre?

Jeg har hørt mennesker si at denne dagen ikke betyr noe for dem. Og da stusser jeg litt. Denne dagen betyr da i aller høyeste grad noe for alle som bor i Norge, og spesielt dem som både er etnisk norske og har veteraner i familien. Stopp opp og tenk dere om! Hvordan hadde Norge sett ut i dag om det ikke hadde blitt et fritt land den vårdagen i 1945? Hva hadde Norge vært uten de mange som kjempet for denne friheten? Det betyr noe!!

En annen ting som overrasker meg, er hvor glemt denne dagen også virker i skoleundervisning. Våre to skolebarn er naturlig nok ganske opplyste om dette emnet, men kom hjem fra skolen denne dagen og fortalte at ingenting hadde blitt nevnt i undervisningen. Dårlig av skolen vår om dette er tilfelle, og forferdelig om dette er noe som går igjen over hele landet. Denne dagen må både være en del av pensum (men det regner jeg vel med at den er), og markeres, – i det minste nevnes, på selve dagen!

Jeg har hørt det bli nevnt at også denne dagen burde vært en rød dag. Og på sett og vis burde den det. Kanskje flere da hadde husket på viktigheten av denne dagen. På den andre siden, hvem tenker egentlig over bakgrunnen til de fleste andre offentlige fridagene vi har. Fri er fri. Hadde det egentlig hjulpet?

Det er markeringer flere plasser i Norge på denne dagen, her må jeg spesielt dra frem hovedarrangementet som foregår hvert år på Akershus festning. Dette/disse arrangementene bør så absolutt profileres mer så det hadde truffet flere “sivile”, på denne måten får kanskje flere øynene opp for denne dagen. En start er det i alle fall.

Og hva med flagging? Dette er faktisk en offentlig flaggdag. 17. mai er alle veldig flinke til å huske flagget, mens 8. mai, som i mine øyne er en vel så viktig dag i landets historie, er det rimelig glissent på flaggstengene rundt omkring. Det viser vel bare hvor glemt denne dagen faktisk er.

Det som er fint er at det offentlige Norge har valgt å inkludere også veteraner og deres innsats på denne dagen. Jeg er, som tidligere nevnt, selv gift med en veteran. Jeg kjente ham heldigvis ikke da han var ute, det tror jeg rett og slett ikke jeg hadde taklet. All ære til dem som sender sine aller kjæreste ut i verden og selv holder fortet hjemme, holder familielivet i gang i en usikker hverdag. Mannen min kom heldigvis helskinnet hjem. Hvor forandret han var etter det han opplevde der ute i verden, vet jeg naturlig nok ikke. Men han er nok en annen enn før han dro, selv om han ikke sliter med de senskadene som mange andre gjør. Jeg ser jo at det preger ham. Men han er heldig stilt i forhold til veldig mange andre.

Gjennom ham har jeg de siste årene blitt godt kjent med veteranmiljøet, da spesielt på Østlandet, og maken til mennesker skal du lete lenge etter. Dette er mennesker som har opplevd mye, mange har måttet slite etter det de har opplevd ute i verden. Noen har fått fysiske skader. Mange sliter med psykiske senskader. Og alle har som min mann blitt litt annerledes etter det de har sett og opplevd i krigssoner. Men til tross for dette er det varme, inkluderende mennesker. Og det finnes noen fantastiske og driftige ildsjeler som står på som pokker for at alle skal ha det så bra som mulig etter at de kommer hjem. Disse menneskene er helter alle som en, og fortjener å bli husket og hedret.

Disse flotte og modige menneskene fortjener å bli mer synlige, få mer respekt. Det er mange av dem. Mange sliter. Det skal ikke så mye til alltid, bare et lite “takk for innsatsen” til en person du vet har vært ute under norsk flagg. Det tror jeg hadde gledet mange.

Jeg har gjennom tidligere forhold og mange reiser til USA også et relativt godt innblikk i hvordan både aktive militære og veteraner blir behandlet på den andre siden av dammen. Der har nordmenn mye å lære. Nå er det nok en god del som er feil i systemet der også, og mange får ikke den hjelpen de trenger. Men på gaten står amerikanerne nesten i stram givakt ved synet av menn og kvinner i uniform. Og veteraner behandles med en helt annen type respekt av hvermansen. I tillegg har mange butikker, restauranter, attraksjoner, hoteller etc. noe som kalles “military discount”. Rabatt for aktive og veteraner. Og ikke bare for deres egne. Nei, også utenlandske veteraner blir tatt imot som helter. En liten gest og tegn på respekt som kanskje ikke hadde vært så dumt å innføre også i lille Norge.

Jeg har ikke makten til å forandre på verken viktigheten av 8. mai, hvordan den markeres i skolen eller hvordan veteraner blir sett på her i landet. Jeg er bare en liten stemme, men om flere stemmer i kan vi kanskje gjøre en forskjell. Om jeg bare treffer noen få mennesker med dette innlegget, så er det også verdt det. Jeg håper noen av dere som eventuelt leser dette, som kanskje vanligvis tar Frigjørings- og veterandagen for gitt, får nye tanker av mine ord. Kanskje dere neste år bruker de få minuttene det tar å finne frem flagget og henge det ut, akkurat som dere gjør på 17. mai. Og kanskje vil dere gi en veteran dere kjenner et klapp på skulderen, en klem og et “takk, og gratulerer med dagen”.

Og til dere veteraner som leser dette:

Jeg ser dere!

TUSEN HJERTELIG TAKK FOR INNSATSEN!

Privat foto
Privat foto

 

#frigjøringsdag #veteran #meninger #8mai

Slankegudinnen

For å være helt ærlig vet jeg ikke om mai med sine feiringer og med sommerferien sånn ca. 6 uker unna er den beste tiden å slanke seg på. Jeg skulle så absolutt ha begynt i januar. Men da var det kaldt og mye snø. Kroppen trengte ekstra kalorier og ekstra polstring som beskyttelse. Sånn i ettertid var det svært lite lurt. Nå er jeg der at jeg ikke gidder å ta bunaden ut av skapet for å prøve den engang. I år går jeg for komfort på 17. mai.

I det siste har jeg følt meg omtrent sånn.

Så da mannen på onsdag bestemte seg for å sette i gang med litt slanking frem mot sommerferien (og forbi), så slengte jeg meg litt motvillig men eplekjekt med. Det er lettere når man er to, noe vi erfarte for tre år siden da kiloene rant av (og senere på igjen). Nå skal dobbelthake, grevinneheng og bilringer bort!

Dag 1: sånn passelig motivert for Noka (ikke sponset, nei) og knekkebrød.

Onsdagen gikk rimelig greit, helt til kroppen på kvelden gikk inn i en slags sjokktilstand over tilførsel av kun knekkebrød og Noka-shake og sånn ca. null sukker. Motivasjonen sank med hver magekrampe, men jeg fortsatte med friskt mot dagen etter. Knekkebrød, shake og kun proteiner og grønnsaker til middag kombinert med vasketorsdag. Her måtte da kiloene rase av. Så fikk magekramper bare være magekramper.

Tidligere forsøk har ført til at kiloene har rent av de første dagene, så det var med en viss forventning jeg stilte meg på vekten fredag morgen.

Skuffelsen var til å ta og føle på..

Vekten hadde rett og slett knapt rikket seg et gram til tross for to dagers lidelser. Her var jeg på nippet til å gi opp. Dette klarer jeg ikke! Jeg orker ikke mer! Noka-shaken ble overlatt til mannen, dette gidder jeg i alle fall ikke (og dermed forsvant enhver mulighet til Noka-spons)! Og med inntak av ordentlig mat, litt frokostblanding, de evinnelige knekkebrødene og salat til middag ble jeg i alle fall kvitt magekrampene. Kaloritelleren Lifesum ble litt sint på meg da jeg tok et lite glass vin, men hvis jeg skulle overleve middagslagingen uten å stappe i meg alt tacokjøttet måtte det bare bli sånn.

Sorry, Lifesum. Det blir neppe siste gang..

Dagen i går var egentlig generelt tung hva slanking angår. Det begynte greit med sånn passe energi, rydding i hagen og godt humør. Men i takt med synkende blodsukker, mann som jobbet kveld og barn som krevde sitt gikk det sakte men sikkert nedover. Tålmodigheten forsvant som dugg for solen, og det gjorde også den tjukke, joviale mammaen. Ja, jeg fortsatte å være tjukk altså, selv om det føltes som om både magen og kinnene gikk innover. Men etterhvert kom hodepine og svimmelhet snikende, energien forsvant og jeg ble en tikkende bombe. Makan så hissig og aggressiv da. Og da en reklame for is flimret over TV-skjermen kom tårene. Jeg som nesten aldri spiser is hadde ikke lyst på noe annet. Mannen kunne dra pokker i vold med kesamen og blåbærene sine (OK, det smakte faktisk ganske godt). Og da fjernkontrollen til TVen takket for seg gikk jeg rett og slett inn i meltdown-modus. Langt fra vakkert, det skal jeg love deg. Jeg antar at mannen glatt skriver under på den.

Dette er altså tilsynelatende sintetrynet mitt. Desperasjonen lyser lang vei.

I dag var jeg sikker på at det hadde rent av et kilo eller to. Tre dagers standhaftighet bør jo belønnes. Men neida, noen gram har det blitt, men det er jo bare en dråpe i havet. Motivasjonen synker enda mer. Lunten er kort. Det er lørdag. Godteridagen over alle godteridager. Jeg er alene med ungene. Og jeg holder meg enn så lenge til et slags regelmessig inntak av knekkebrød og vann.

Det er vondt. Jeg er sliten. Jeg er sulten, selv etter nylig inntak av to knekkebrød og et glass vann. Jeg er humørsyk. Jeg føler meg ikke som den mammaen jeg pleier å være. Kroppen skriker etter sukker og fett! Og jeg bare:

Som en annen blogger så fint sa det (dog i en helt annen men likevel ikke helt ulik situasjon): «MåHaDet».

Flaks at sola skinner i alle fall, ellers hadde denne utålmodige slankegudinnen eksplodert fullstendig i dag. Dog, dagen er enda ikke over og solstikk er ikke helt utenkelig.

#fotokjerringgjørtinghunikkekan #slanking #vektnedgang #sommerkroppen2019 #kanskje2020

Jeg erklærer våren for åpnet!

Vi er fire dager inn i mai, sola skinner delvis, og jeg har trua. Trua på vår og deilige dager på terrassen. Derfor har jeg rett og slett gjort i stand mitt lille utehjørne i dag. Utemøbler ble plutselig vasket med grønnsåpe og salmiakk, alle uteputer kom frem, og Texas-skiltet er tilbake på sin hedersplass på veggen.

Og når det var gjort måtte jeg bare finne frem LED-pærene fra i fjor. Tok bare en halvtimes leting før jeg fant dem igjen på den lure plassen jeg la dem på i høst.. Nå er de på plass på markisen, henger der og dingler og rasler (litt irriterende) i vinden. Spørs om jeg var litt tidlig på avtrekkeren der, men nå klarte jeg ikke å vente lenger. Så blir det spennende å se om de lyser i år også. Kvelden vil vise.

Ny hekk er også på plass. Eller, forlengelse av hekk blir nok mer riktig. Det ble plutselig litt åpent etter at vi fjernet det store treet som sto ved trappa. Nå håper jeg disse nykommerne vokser raskt så naboene slipper å se meg i bikini til sommeren..

Nå mangler vi bare litt blomster, ny bark og noen flere plussgrader, så blir det veldig bra!

Og jeg, jeg er akkurat så happy som det muligens ser ut.

Jeg begynner seriøst å føle meg som en rosablogger (muligens på grunn av en rimelig hard slankekur, selv om vekta holder stand føles det som om magen går innover). Ikke bra..

God vårhelg!

#vår #terrasse #hageliv

Kom mai, du travle milde..

Altså, jeg fatter ikke hvor tiden blir av. Var det ikke nettopp jul? Nå er vi plutselig kommet over i mai. Vårmåneden over alle vårmåneder. Muligens min desiderte favoritt hva årets måneder angår. For det er noe med denne måneden. Visst kan den være lunefull. Kulde og snøfall kan fortsatt forekomme. Men den er også en slags lovnad om lysere og varmere tider. En titt på langtidsvarselet for vår landsdel vitner om akkurat det. Det sitrer formelig i kroppen nå som solen skinner oftere og oftere, tynnere klær kan finnes frem og jakker (innimellom) kan kastes. Det finnes ikke noe finere enn nykostede gater, hestehov som trenger seg opp gjennom de minste sprekker, hvitveis som brer seg over landskapet som et hvitt teppe og trær som spirer og blomstrer.

Så får man heller leve med det faktum at øynene klør og svir sånn at man har mest lyst til å klore dem ut. Og at det ikke ser pent ut når sminken enten renner eller gnis av i ren desperasjon. Nei, jeg dytter unna den dumme allergien som plutselig har dukket opp nå i godt voksen alder og jubler heller over våren. Allergi er tross alt forbigående, ikke sant?

Mai, du er så fin! Og så travel. Kalenderen er plutselig full av diverse arrangementer, dugnader og bursdager. Mai er på ingen måte kjedelig, og derfor går den også så alt for fort. I tillegg blir det ofte sånn at på disse inneklemte dagene da mange andre tar fri, da jobber mannen hos oss. Røde dager kommer godt med før sommerferien.. Disse vaktene er også gjerne litt lettere å leve med for meg som sitter igjen hjemme av akkurat samme grunn. Kanskje kan disse pengene bli til en ny veske eller et nytt par solbriller? *blafrer vilt med øyevipper med halvt avgnidd mascara*

Mai er ekstra fin på grunn av bursdagen til jenta vår. Hun som kom til verden en vakker mainatt for snart 11 år siden. Den fineste mai-måneden noensinne, da jeg suste rundt på en sky av lykke og adrenalin, nybakt tobarnsmor og bridezilla med ammetåke. I år startet travle, fine mai med et brak da hun, bestemoren og grandonkelen som alle har bursdag om få dager ble feiret. Det finnes vel knapt en bedre måte å starte en måned på enn familiefeiring.

Resten av måneden vil altså gå slag i slag. Barnebursdag, dugnad(er), 17. mai (hvor vi for andre år på rad har ansvaret for feiringen i bygda vår, med alt det innebærer), fotballcup(er) hvorav vi er med på å arrangere den ene i tillegg til de sedvanlige treninger og kamper som skal følges opp. Og altså jobb, mye for mannen og sånn det ser ut nå også mer frilans-jobbing for meg. Også må vi ikke glemme forberedelser til ferien. Alt man hadde så god tid til å ordne kom plutselig veldig brått på da vi bikket over i mai. Plutselig skal vi reise neste måned. Minsten må ha nytt pass, ESTAer må fornyes og en del andre ting må også på plass. Jeg ender opp med å glemme noe viktig til slutt..

Vår i byen. Lykke!

Tiden går litt for fort nå. Den trenger strengt tatt ikke rase avgårde sånn, må gjerne roe litt ned. For jeg vil nyte fornemmelsen av vår før den går over i sommer. Jeg vil kjenne på forventningene og nedtellingen til ferien en stund til. Jeg vil nyte lyse kvelder og varme solstråler. Jeg vil glede meg til mamma-besøk nå i mai og pappa-besøk i juni. Mai er fin. Våren er fin. Og tross en stappfull kalender er livet rimelig fint det også!

Selfie med sola i kløende øyne, sa du? Lett som en plett!

#mai #vår #hurra #glede #forventning

Gi meg en Å (og en syndflod fra oven)

For å starte dette innlegget må jeg nesten gå bakover. Langt bakover faktisk. Så langt bak som jeg klarer å huske, og sikkert enda litt lenger. For en konstanthet i livet mitt har vært en fotballbane og 11 menn i oransje og blått. Eller, strengt tatt har det vært mye mer enn 11 menn. I løpet av de sikkert 40 årene dette har vært en del av livet mitt, har det nok vært flere hundre sånne menn. Alle med disse draktene og en evig jakt etter en fotball og et mål som fellesnevner.

For helt siden jeg var en neve stor, dro pappa meg med på fotballkamper med dette laget. Vi snakker om Ålesund selvfølgelig. Aafk om du vil. Sannsynligvis lå jeg i vogn på min første kamp. De første årene av mitt liv bodde vi bare et par bakker nedenfor det som den gang var hjemmebanen. Kråmyra. Gode, gamle Kråmyra. Jeg gikk i barnehage i klubbhuset og sprang gjennom vannspreder på banen. Jeg var ofte med på kamp, selv om det nok de første årene var barnehagens lekeplass som lokket mest. Herlig for fotballinteresserte foreldre å plassere de håpefulle der i et par timer.. Om jeg ikke var med sto jeg alltid i vinduet hos besteforeldrene mine ved kampslutt og gjettet resultatet på dem som gikk nedover bakkene mot byen. Smilende ansikter og lette skritt – seier. Resignerte ansiktsuttrykk og tunge skritt – tap.

Etterhvert fattet jeg interesse for det som skjedde på banen også. Eller, interessen helte vel kanskje mer mot enkelte av dem som sprang rundt der ute på banen. Også var det samholdet. Det at alle som var der heiet på det samme. Seier til Ålesund. Jakten på opprykk. Jeg ble etterhvert en gjenganger på hjemmekampene. Vi hadde flyttet lenger unna Kråmyra, men hver gang det var hjemmekamp kravlet jeg meg opp åssiden bak huset vårt og gikk over fjellet for å heie frem gutta i oransje og blått. I en periode da jeg jobbet i lokalradioen fikk jeg sågar være med å rapportere fra kampene (les: bærehjelp for et drog av en mobiltelefon samt å prøve og få med seg resultater som speakeren noe utydelig delte med publikum).

Gjennom disse årene var det ofte ytterst få publikummere på disse kampene. Men noen av oss var trofaste, og møtte opp i vær og vind. Og nedturer. Mange nedturer! Vi hadde store drømmer om at laget en gang skulle oppnå store ting, men vi trodde vel knapt på disse drømmene selv. Inntil de en vakker høstdag i 2002 rykket opp i det aller helligste og fineste selskap. En av mine tre «ut-av-meg-selv-opplevelser» med dette laget. Det har vært opprykk og nedrykk. Oppturer og nedturer. Og i 2009 og 2011, to cupfinaler. Sånne øyeblikk der jeg har måttet knipe meg selv. Skjer dette virkelig? Stort bare å være der, være med på festen på Ullevål. Også vinner de! Begge gangene!

Første cupfinale og erkerival Molde knuses. Stolt, rørt og hele pakka. Hadde ikke ørene vært i veien hadde gliset gått helt rundt, si.

Jeg må nesten knipe meg i armen den dag i dag. Lille Ålesund. De som nesten ikke hadde tilskuere. Nå med ny, flott stadion, supportere både her og der, Eliteseriespill og cupfinaler. Jeg kunne knapt tro det jeg opplevde.

Cupfinalen 2011, den gangen jeg sto midt blant supporterklubben Stormen og ikke et eneste bilde etter kampslutt er i fokus..

Lang historie altså. Og langt kjærlighetsforhold. Sannsynligvis livslangt. Helt sikkert faktisk. Og selv om det i fjor ble et surt nedrykk fra Eliteserien, er kjærligheten like sterk. Ingen kan kalle meg medgangssupporter. Jeg får fortsatt med meg de fleste kampene – nå på TV. Dog, hadde jeg fortsatt bodd i Ålesund hadde du nok funnet meg på Color Line stadion annenhver helg. Og nå er det fotballen og ikke minst dette fellesskapet som drar, ikke unggutta på banen. Nei, det skulle tatt seg ut! Gamle kjerringa.

Så da dagen i går skulle planlegges, var det en litt betuttet kjerring som konstaterte at med ettermiddagskamp fikk jeg ikke sett Kongsvinger – Aafk direkte. Den måtte settes på opptak, og kamper som ikke blir sett live er bare ikke helt det samme. Det er da mannen foreslår en spontantur til Kongsvinger. Og jeg, som ikke har fått vært på en kamp siden minsten var baby, blir rørt langt inn i sjelen. Den mannen må elske meg!

De to eldste, som selv er flasket opp på oransje og blått, hadde bedre ting fore (venner og overnatting over OBOS-liga-kamp, jeg skjønner det ikke..), men minsten, mannen og jeg satte marsj mot Kongsvinger og kom fram akkurat til kampstart. Perfekt timing. Og med en bortetribune full av oransjekledde, enda bedre. Igjen dette samholdet. Fellesskapet. Alle der av samme grunn. Vi er Ålesund!

Jeg hadde tatt en kjapp sjekk av værmeldingen før vi dro. 60% sjanse for regn. OK. Med andre ord 40% sjanse for opphold. Gode odds.. Og med tidvis sol i første omgang føltes det helt greit. Vi blir ikke våte, regnet holder seg nok unna. Så kom pausen og de første regndråpene. Som etterhvert ble til nesten vannrett regn og hagl.

Tribunen ble stadig mer glissen, og det ble stadig mer folksomt under den. Jeg holdt stand. Dette har jeg gjort før. Jeg er Sunnmøring. Jeg er Ålesunder. Det var ofte mye vær på Kråmyra. Og på et eller annet tidspunkt, da regnet hadde trengt godt under dunjakka, gjennom genser og singlet, og en liten, kald bekk rant nedover ryggen min, måtte jeg rett og slett smile for meg selv. En varm følelse trosset det kalde og bredte seg inni meg. For dette var som gode, gamle dager. Jeg følte meg nesten hjemme.

Når regnet renner inn på plasser du ikke visste det kunne nå og du er like blid. Rett og slett lykkelig.

Og da solen tittet frem ved kampslutt, de oransje og blå (eller blå for bortebane-anledningen) hadde vunnet og samtlige på bortetribunen stemte i med Sunn Møring, reiste hårene på armene seg mens vannet rant i sikk-sakk rundt dem, og øynene ble muligens litt ekstra våte. Og hjertet mitt, det svulmet og sang.

«En Sunn (sunn) Møring (møring) fra Åleby.

Heia Norge, du vet ka d kan bety.

Ja, en Sunn (sunn) Møring, en liten storm

En orm, en snik som sveve på ei sky.»

Dette er lidenskap. Dette er kjærlighet. Dette er i blodet mitt. Dette er Ålesund.

Regn, snø, vind eller storm, topp eller bunn, oransje og blå kjærlighet dør aldri.

#fotball #kjærlighet #lidenskap #ålesund #aafk #klubbenimitthjerte