Eldstemann tok grep og satte i gang med hakke og spade. Min helt! Lykken var stor da litt platting åpenbarte seg under alt det hvite.
Etterhvert hang de to andre seg også på i hakkingen, i håp om at det skulle drysse premie på dem også. Mannen derimot, var fortsatt like uinteressert. Premien var rett og slett ikke bra nok.
Godt man har flinke barn som tar ansvar. De siste dagene har det altså vært mye aktivitet foran huset vårt. Hakk, hakk, hyl, skrik, latter.
Søndag kom det endelige gjennombruddet, og bare en tykk issvull var igjen foran inngangsdøra. Og den hadde i alle fall mannen lite tro på at ville forsvinne med det første. Men i går ettermiddag gikk mine tre helter til angrep igjen. Det kostet krefter og nesten eldstemanns tå, men mine helter seiret til slutt.
I dag skinner sola, og plattingen ser sånn ut.
Og mor bare:
Den premien, som opprinnelig var tenkt å være en klem, må nok oppgraderes etter dette. Spesielt hvis de klarer å fjerne det livsfarlige, glatte på den lille asfaltflekken der også. Tar de terrassen på baksiden i tillegg, må vel premien oppgraderes enda mer. Leser dere dette, barn..?
Har du skolebarn eller er du lærer så vet du hvilken tid det er nå om (den såkalte) våren. Nettopp! Utviklingssamtaler! For noen vårens vakreste eventyr, for andre et slit og kanskje en liten frykt. For oss er det heldigvis ganske grei skuring, og jeg gleder meg alltid til disse samtalene. Jeg går alltid stolt ut derfra, med den ugne lukten av godt brukte innesko og vått yttertøy i nesen.
Ekstra stolt blir jeg når lærerne gir skryt for det sosiale. Når ord som stor sosial kompetanse, godt likt, lagspiller, positiv, omsorgsfull og inkluderende blir nevnt letter jeg nesten litt fra stolen. Selvfølgelig er det viktig med gode faglige tilbakemeldinger også, men dette sosiale har også mye å si. Jeg er så glad for at barna ligner mest på pappaen sin akkurat der, at de er utadvendte og ikke introverte som meg. Heldigvis har de arvet min hjerne da…!
For der jeg var stille og forsiktig gjennom skoleårene, er barna mye mer sosiale og vågale. Aller mest jentungen, vår sosiale sommerfugl. Hun med det store hjertet, med plass til alle. Hun som får venner overalt hvor hun går, både i innland og utland. Det varmer et introvert mammahjerte. Hun er alt jeg egentlig ønsket å være som barn. Tøff, modig og vågal. Flink til det meste. Og hun har plass til alle i sitt hjerte av gull. Hun ekskluderer ingen. Og det er jeg så vanvittig stolt av! For det er ikke nødvendigvis en selvfølge. Det finnes nok av klikker. Nok av utestengelse og mobbing. Det kan være tøft å vokse opp, og jenter kan ofte være ekstra slemme mot hverandre. Selvopplevd på alle mulige måter. Nettopp derfor håper jeg at jenta mi vil fortsette å være akkurat den hun er i dag. Ikke la seg påvirke av sånt, og bare være den hun er. Fortsette å inkludere. Fortsette å ha omsorg for alle rundt seg. Fortsette å vise følelser, selv når de er såre. Fortsette å være seg selv og gå med hodet hevet selv i motgang. Alt dette er så verdifullt.
Jeg har nok gjort mye feil som mamma, men når jeg ser hvordan barna mine er overfor andre mennesker og hvordan de tør å bare være seg selv, så tenker jeg at noe har også jeg gjort rett. Eller, muligens er dette kun mannens fortjeneste, siden de egentlig på ingen måte kan ha lært dette av introverte meg. I alle fall, fortsetter de å være akkurat sånn, så er jeg fullstendig trygg på at de vil vokse opp til å bli gode mennesker! Og det er godt for et pr. tiden litt slitent mammahjerte.
Mine tre stoltheter, fulle av omsorg og ikke redde for å spre vingene og gå sine egne veier.
Jeg har vel nevnt minst en gang hvor deilig det var å komme vekk fra all snøen på Østlandet i påskeferien. Nå som vi er hjemme blir jeg nesten deprimert av å titte ut vinduet, selv når sola skinner. For selv om snøen begynner å smelte, går det aldeles ikke fort nok. Jeg vil ha snøfrie terrasser – NÅ!
Dette er bare ikke hyggelig. Kan fortsatt ikke se sandkassa til minstemann der uti snøhavet.
Det er ikke noe gøy å gå ut når man må forsere dette for å komme til den heldigvis snøfrie veien.
Dette kommer til å ligge til langt uti mai.
Jeg misunner naboene som flittig har måket plattingene sine for snø gjennom vinteren. Ikke et snøfnugg å se der, mens vi har et tykt lag med snø og is. Skjerpings neste vinter altså!
Akkurat nå føles det som om all denne snøen aldri vil forsvinne. Men ved middagsbordet i går fikk jeg en lys ide og utlyste premie til den eller dem som i alle fall fikset fritt leide ut til veien. Mulig det er alt for kompakt, men jeg øynet håp. Jeg forventet selvfølgelig at mannen, som er den sterkeste i familien og dermed har mest potensiale til å få fjernet mest mulig av dette hvite og glatte helvetet, skulle sprette opp og gyve løs med hakke og spade i håp om å få hele denne søte herligheten i premie.
Hvem ville ikke ønsket seg dette liksom?
Men nei, dette var åpenbart ikke bra nok. Så lite interessant var denne premien at han sukket og gaflet i seg litt ekstra mat isteden. Knekk i selvtilliten til kjerringa der.
Eldstemann derimot spratt opp i håp om gull og grønne skoger. For her var det håp om litt ekstra lommepenger, en spennende gave eller i alle fall litt godteri. Og heltestatus hos mamma. Det tok ikke lang tid før det lød vill hakking utenfor. I morges så jeg resultatet.
Fint med en liten fallgrop utenfor døra.
Altså, han skal ha for innsatsen. Men her gjenstår det visst en del jobbing før en eventuell premie kan innkasseres. Litt praktisk er det da, dette hullet. For skulle det komme ubudne gjester i nattens mulm og mørke tryner de sannsynligvis i denne gropen før de kommer til døra..
Påskeferien i hjembyen gjorde det tydelig for meg at jeg ikke er ung lenger. For der oppe i barndommens og ungdomsårenes lekegrind la jeg merke til litt for mange tegn på at jeg etterhvert har kommet opp i og kanskje til og med litt over min beste alder.
Som gleden over å mate ender. Eller skjelvingen i beina og den påfølgende smerten i muskler jeg ikke visste fantes etter en tur ned 418 trappetrinn. Eller det faktum at jeg hadde litt lyst til å spy etter sånn ca. 100 trappetrinn oppover. Eller den gufne angstfølelsen da jeg sto ute på Byrampen midt på Akslafjellet, litt sånn i løse lufta med kun glassgjerder mellom meg og et fall en god del meter ned.
For ikke å snakke om da vi oppsøkte min barndoms sommerparadis, hytten til besteforeldrene mine som har stått tom og forlatt i årevis. Først angsten over hva som ville møte meg da jeg kom opp bakken. Ubudne gjester? Et herpet uteområde? Et lik eller to? Og så reaksjonen da datteren min og jeg kom opp og sto utenfor hytta. Da tårene plutselig sprutet og kroppen ga fra seg merkelige hikstelyder der jeg gikk forsiktig og litt høytidelig rundt i det som en gang var mine besteforeldres stolthet og fristed. Noe overgrodd og forfalt, ja, men alt var fortsatt like kjent og kjært. Hele barndommen kom tilbake og slo meg i bakken, og jentungen skjønte ingenting. Sånt skjer visst når man blir eldre.
Når barndomsparadiset åpenbarer seg og gamle minner overvelder deg.
Også hadde vi selvfølgelig øyeblikket da vi skulle ned igjen. For bakken fra hytta er bratt. Og nederst lå det fortsatt litt snø og is. Og vi gikk i joggesko. Jentungen løste dette elegant, bare stilte seg på glatta og skled ned uten å være i nærheten av å miste balansen. Jeg stolpret meg så langt ut i grøfta jeg kunne komme samtidig som jeg febrilsk prøvde å holde meg fast i noen tynne grener. Sannsynligvis ytterst lite elegant. Mannen som satt i bilen og ventet observerte seansen og rullet etterhvert ned vinduet. Jeg forventet latter, men han bare så mot oss før det kom tørt: «Der ser man forskjellen på gammel og ung..». Takk skal du ha! Jentungen forbarmet seg heldigvis over meg med en utstrakt arm (det gjorde hun strengt tatt på veien opp også), og jeg kom meg ned med kun en såret stolthet.
Ikke minst merket jeg alderen da jeg for en stakket stund skulle prøve å finne igjen «festjenta» i meg.
Dette var meg før en vennekveld på byen som jeg hadde gledet meg til i et halvt år. Klokken var på dette tidspunktet sånn ca. 19:30, og jeg var egentlig trøtt som en strømpe og mer klar for en date med dyna enn en bytur. Men så var det så etterlengtet. En kveld uten barn, med mannen og gode venner.
Så da striglet jeg meg litt ekstra. Droppet den utvaskede amme-bhen og tok isteden på meg min peneste men også minste, strammeste og mest ubehagelige bh. Den som nesten kutter forbindelsen mellom overkroppen og underkroppen. Av uvisse grunner droppet jeg også de store, komfortable trusene til fordel for en mer snerten blondevariant. Selvfølgelig med et bind i tilfelle lekkasje ved latterutbrudd og/eller hostekuler. Klok av skade der. For jeg glemte visst å knipe etter fødslene mine gitt. Sånn er det. Og jeg toppet det hele med å dra på meg en litt for liten strømpebukse som til stadighet rullet nedover magen i retning knær og ankler. Jeg skjønte den egentlig godt, for hvem har vel ikke lyst til å flykte når de får jobben med å holde inne x antall bilringer. Jammen er det flaks at ingen ser sprengeklart flesk, bind og rullestrømpebukser når alt kamufleres av en vid og behagelig kjole. Jeg følte meg rett og slett som en 20-åring igjen da vi gikk ut døra. Nå kan selvfølgelig denne følelsen ha noe med mangel på blodtilførsel til vitale kroppsdeler å gjøre.
Og kvelden ble fin den, for all del. Det var godt selskap, hygge, latter og nydelig mat. Men da vi etter middag gikk for å avslutte kvelden med noen drinker, innså jeg nok en gang at livet ikke er som det en gang var. For der jeg før i tiden helst ville være ute hele natten, syntes jeg nå det var helt greit at barene stengte tidlig akkurat denne kvelden. Og der jeg tidligere kunne bøtte nedpå med diverse alkoholholdig drikke, holdt det nå lenge med en liten jordbærdrink. Og jeg tittet litt skjevt på de få overstadige i lokalet. Har jeg vært sånn? Og da en av disse overstadige nærmet seg bordet vårt syntes jeg det var betryggende at mennene i følget vårt satte blikkene i ham. Hadde ikke noe behov for å bli kjent med den “sjarmøren”, nei. Og ikke minst toppet det hele seg da vi jentene damene over drinkene våre begynte å mimre om barndommens leker. Hva pokker skjedde her? Når sluttet vi å være 20 og begynte å være 80?
Nei, påsken (og livet) er så visst ikke en evigvarende fest lenger. En kveld med venner er topp, men det er også deilig å komme hjem i rimelig tid (dog over midnatt – heldigvis). Lykken over å få av seg alt som presser på alle mulige kroppsdeler og få på seg komfortable «inneklær» kan ikke beskrives.
Hurra, vi er hjemme! Slipp flesket fri!
Jeg er så definitivt ikke 20 lenger, men når jeg tenker meg om så er det kanskje like greit. Det er mulig livet var mer spennende i mine «glansdager», men det var også mer preget av usikkerhet, en evigvarende jakt etter bekreftelse og kjærlighet og til og med ensomhet. Og fyllesyke. En god del fyllesyke. Da er det bedre å være litt mer satt, litt mer komfortabel og å våkne frisk og delvis uthvilt til en minstemann som er overlykkelig for at du er tilbake og ikke hadde forlatt ham for godt likevel.
Det er mulig jeg er flink til mye, men å komme hjem fra ferie er ikke en av de tingene. Sånt takler jeg relativt dårlig, spesielt når vi har vært i Ålesund eller Texas. Aller mest Ålesund kanskje. Fordi det er der jeg føler meg aller mest hjemme, selv etter 13 år her østpå. Hjembyen er en så stor del av meg at det er umulig å riste det av seg. Ikke at jeg vil det heller, det føles godt å ha denne vakre byen som en del av hele identiteten min. Jeg er absolutt en stolt ålesunder!
Hvem ville vel ikke være stolt av å være herfra? Se på dette da! Vakreste hjembyen min!
Det gjør fysisk vondt hver gang vi drar derfra. For innerst inne er det jo der jeg vil være. Kanskje ikke bare innerst heller. Ikke et vondt ord om plassen vi bor på, men det er ikke tvil om at det er helt annerledes her. Men jeg tok nå en gang et valg om å flytte for kjærligheten, og det har gitt meg tre flotte barn, en fin og god mann og et godt liv her. Hvem vet hvordan livet hadde vært om jeg hadde blitt der..
En jente (eller var det dame i sin beste alder?) og hjembyen – et eviglangt kjærlighetsforhold.
Det er altså med tungt hjerte og klump i magen jeg reiser derfra. Den fine byen med den friske luften og alle minnene. Store deler av livet mitt.
Og mammaen min. Ikke minst mammaen min. Det er ikke alltid like greit å bo langt unna de nærmeste. Ingen av oss blir yngre, og det hadde helt klart vært en fordel å kunne være i nærheten av hverandre.
Men så må vi altså hjem til hverdagen igjen. Etter 10 dager med verdens vakreste kulisser, familie og venner. 10 dager hvor dialekten min på nytt har blitt litt bredere, sånn at jeg innimellom blir overrasket når jeg hører meg selv. 10 dager med frisk sjøluft i lungene (de føles rett og slett litt renere nå). 10 dager med snøfritt lavland, plussgrader, sol og solnedganger. 10 herlige påskeferiedager.
Og etter nesten 60 mil og 8 timer i bilen i går, er vi altså tilbake her. Til dette.
Veiene og fortauene er i alle fall bare nå, men dette synet utenfor stuevinduet gir meg rett og slett lyst til å spy. Jeg blir sur. Jeg er så lei av snø! Det er april! Jeg vil ha vår, varme og kvalitetstid i hagen. Ikke sprengfyring fordi huset er kaldt etter å ha stått tomt og uoppvarmet i halvannen uke.
Man burde ikke trenge dette i april..
Dagen så langt har blitt brukt til vasking av gulv for å få vekk den (muligens innbilte) innestengte lukten som jeg føler alltid møter oss når vi kommer hjem etter å ha vært borte en stund. Jeg har også gått til angrep på den digre bagen med skittentøy. Godt vaskemaskinen tar mesteparten av den jobben. Også har jeg prøvd å snuse meg frem til kilden til den litt merkelige lukten i kjøleskapet. Uten at jeg klarer å komme til bunns i den saken. Jeg kastet jo det meste som kunne skape problemer etter litt modningstid før vi dro.
Ellers så skal jeg stort sett gjøre absolutt ingenting i dag. Og akkurat det er litt deilig. Å rett og slett roe ned litt etter en ferie der jeg nesten føler at jeg må gjøre noe hele tiden. Kan ikke risikere å gå glipp av noe. Må rekke alt. Det jaget har jeg ikke her. I dag kunne jeg krype under dyna igjen etter å ha sendt de to store barna til skolen. Helt til minstemann ville stå opp. Og jeg kan med god samvittighet sitte i sofaen med en kopp kaffe eller ti. Det er ingenting som går fra meg nå.
Men jeg kjenner definitivt allerede savnet etter hjembyen. Der jeg helst ville ha funnet roen. Og det føles uendelig lenge til neste tur opp dit, som etter planen blir høstferien. Det er et helt halvt år til det! Omtrent det samme som siden forrige gang og denne. Det gnager, men jeg vet det er verdt å vente på. Og så hjelper det å vite at det i år blir enda en tur til byen i mitt hjerte etter høstferien, for da står Ålesundsjul for tur. Og så skjer det mye hyggelig før den tid, sånt som gjør at tiden går fort. Det er gjerne sånn i min verden at når påsken er unnagjort raser tiden avgårde. Og vips, om to og en halv måned står sommerferie i USA for tur. Bare å begynne å glede seg her altså. Eller eventuelt, om du er meg, begynne å grue seg til den lange flyturen..
Påsketradisjoner finnes det mange av. Spesielle måltider, spesielle turer, påskekrim, påskegodteri, påskeeggjakt.. Her oppe i Ålesund har vi funnet en morsom men litt småpinlig påsketradisjon. I fjor oppdaget vi nemlig at Ålesund kommune hadde sin helt egen påskeeggjakt. Hver påskedag legger de ut et egg en eller annen plass rundt om i kommunen og kommer med et bildehint på Instagram. Og dette måtte jo vi være med på. I fjor løp eldstemann og vi foreldrene mot bilen med en gang vi trodde vi visste hvor egget var. Hver dag, hele påsken.
I år er vi hakket mer avanserte. Nå sitter vi klare i bilen, gjerne parkert en plass mellom indre og ytre bydel, og oppdaterer manisk Instagram i påvente av hintet.
Nå er vi også fire eller fem i bilen, for de to andre barna vil jo også være med på galskapen. I år har hintene vært til dels vanskelige for en utflyttet ålesunder, men om ikke annet har vi fått luftet oss litt i fine områder.
Ungene, og spesielt eldstemann, har konkurranseinstinkt til tusen og styrter ut av bilen og leter desperat rundt overalt. Mor, som altså synes dette er småpinlig, tusler etter og later som hun er på en helt vanlig «søndagstur». Bare titter litt ekstra etter i kratt og busker liksom. Om jeg da ikke blir sittende i bilen, fordi det bare blir for flaut at et voksent menneske flyr rundt etter et teit påskeegg. Til og med i en helt annen del av byen enn der det faktisk er.
I går traff vi faktisk rett da (sånn etterhvert). Det skal vi ha. Vi var bare litt for sene. Men det var morsomt å sitte i bilen (mens mann og barn styrtet ut) og observere at det ikke bare er vi som er litt smågale. Det var mange som tilfeldigvis luftet hunder med nesen begravd i mobilen mens de saumfarte alle kriker og kroker på sin vei.
Pinlig eller ikke, det er en morsom familieaktivitet i påskedagene. Og jeg setter enormt stor pris på å få disse ekstra turene rundt i byen min. Faktisk så tror jeg det er den største premien for meg, ikke nødvendigvis det å finne egget. Selv om det hadde vært morsomt det også.
Da står jeg nok en gang i dette herlige kaoset. Siste innspurt før påskeferie. Stresset tar meg og sender hjernen inn i fullstendig shut down. Jeg husker knapt mitt eget navn i virvaret av tanker. Har jeg pakket det? Trenger vi det? Har vi ditt og datt? For vi skal jo til ødemarken. Utkant-Norge. Det finnes jo ikke butikker i Ålesund sånn i tilfelle jeg glemmer noe..
Og huset må vaskes. Selvfølgelig må det være rent. For tenk om noen bryter seg inn og kommer til en svinesti.. Gud forby! Så jeg vasker. Først komplett husvask klokken 7 i går morges da en trøtt snuppe helte en halv liter melk utover kjøkkengulvet. Da holder det ikke å bare tørke opp eller vaske gulvet bare på kjøkkenet. Da blir det støvtørking og vask av alle gulv i vill panikk før minstemann må vekkes. Og manisk som jeg er, så måtte gulvene vaskes på nytt i dag. Kan ikke reise fra gulv som ikke er helt nyvasket. Ja, jeg er litt gæren!
Og som om ikke det var nok; i tillegg til stress og vaskemani er jeg også hardt angrepet av et slags vemod. For dette blir første gang vi reiser uten å pakke med vogn til minsten. Klarer seg fint uten nå. Verre for mor som er lettere avhengig av en plass å henge fra seg veske, legge fra seg jakker etc. Det er praktisk med vogn innimellom. Og i tillegg markerer denne turen slutten på nok en epoke. Den bakovervendte. Nå har minsten blitt så stor at vi rett og slett må snu bilstolen hans. Og det gjør noe med det sentimentale mammahjertet.
Siste tur i bakovervendt sete må selvfølgelig dokumenteres.
I dag er det altså komplett kaos i heimen og hodet. Mer i hodet kanskje. Mor, far og minstemann er ferdigpakket. De to store barna har fortsatt ikke begynt, men det ordner seg vel. Jeg har fortsatt ikke skrevet huskeliste, men den kommer nok i løpet av ettermiddagen. Så kan jeg stryke ut det som er gjort og prøve å huske hva jeg har glemt. Akkurat så surrete er jeg, ja.
Vi er timer unna avreise grytidlig i morgen. Om alt går etter planen. Noe det sjelden gjør. Vi er så nær, likevel føles det så fjernt. For en liten tue kan velte hele lasset. Det vet jeg så alt for godt. Sykdom for eksempel. Det kommer alltid når det passer som dårligst. Som den gangen minsten begynte å spy omtrent akkurat da vi skulle sette oss i bilen. Angsten for en sånn utsettelse gnager i meg. For nå vil jeg HJEM! Det er da det passer veldig godt at vi ved henting av minsten blir informert om at det går omgangssyke i barnehagen. Alarmbjellene durer himmelhøyt og jeg blir umiddelbart kvalm. Å nei! Nå er hender grundig vasket og antibacet, og jeg overvåker minsten som en hauk. Han har gått fra å være et lekende barn til en tikkende bombe. Nevrotikeren min har det vondt nå, veldig vondt. Måtte vi styre unna sånt nå. Måtte vi komme oss avgårde når vi skal, og måtte alle holde seg friske – hele veien og hele påskeferien.
I dag viste minsten stolt frem to ulike sokker da han kom i barnehagen. Blå på den ene foten, rød på den andre. Skolebarna våre tok også på seg ulike sokker i dag, og hadde vi hatt noe annet en svarte sokker hadde nok mannen og jeg gjort det også. Dette gjør vi ikke fordi vaskemaskinen nok en gang har spist opp en av hvert sokkepar, men fordi vi markerer Downs syndrom-dagen med #rockesokk.
Det er en liten markering som mange kanskje ikke legger merke til engang. Jeg har i alle fall ikke for vane å se på sokkene til folk. Men likevel er det en fin ting å gjøre, mismatche sokker for å markere mangfold og ulikheter.
For tenk så kjedelig verden hadde vært om alle var like. Kan du se det for deg? Ingen farge, bare grått. Tenk om alle som skilte seg ut ble gjemt bort. Når de kan bringe så mye farge, glede og lærdom til verden. For jammen kan man lære mye av dem som er annerledes, være det Downs syndrom eller annet. Jeg har ikke den store personlige erfaringen med mennesker som har fått litt flere utfordringer i livet enn andre, og har vel egentlig bare sett «solsiden». Fra det søte, forelskede paret med Downs syndrom som gikk på samme videregående skole som meg, til den inspirerende gjengen i Tangerudbakken. Sånne som jeg gjerne blir glad av å se, sånne som får meg til å smile og gjør meg litt ekstra varm om hjertet med sin positivitet, ståpåvilje og glede.
Også har vi jenta i barnehagen til minsten. Hun som ikke har Downs syndrom men helt andre utfordringer. Som jeg har kunnet følge fra hun var ganske liten takket være jevnaldrende storesøstre. Som imponerer meg med sine fremskritt, og som uten tvil må være barnehagens blideste. Hun som hilser meg med et smil og gjerne en klem hver gang hun ser meg. Som gjerne vil ha meg med i leken. Hun lyser virkelig opp den mest grå hverdag.
Selvfølgelig er ikke realiteten fullt så lyserød for disse flotte menneskene og deres nærmeste. Her må det finnes mange utfordringer, mye slit og vanskelige følelser i tillegg til det som er positivt. Jeg kan ikke engang tenke meg hvordan det er. Jeg har ingen forutsetninger. En gang har jeg vært i den posisjonen der jeg måtte vurdere hva jeg skulle gjøre om vårt kommende barn hadde spesielle utfordringer. Og det var umulig. Logikken sa at om dette var tilfelle burde jeg på grunn av barna vi allerede hadde ikke bære frem dette barnet. På grunn av alt det ville innebære. Men på den andre siden var dette også en umulig tanke, fordi det fortsatt ville ha vært barnet vårt, et lillesøsken og et menneske. Nå ble dette heldigvis en avgjørelse vi slapp å ta, men det er mange der ute som må ta denne avgjørelsen.
Jeg beundrer dem som har styrke og ressurser til å stå i det. Som tar utfordringene på strak arm. Som gjør noe som omverdenen kanskje ser på som negativt til noe positivt. Annerledes skal ikke gjemmes bort, annerledes er minst like verdifullt som «vanlig». Verden trenger fargeklatter!
Uken vi nå legger bak oss har vært alt annet enn bra. Noen ganger er livet sånn, alt går på tverke. Og da mener jeg ALT! Denne uka har både mannen og jeg slitt med sykdom, og alt ble bare tungt og vanskelig. Skikkelig kjipt. Alle gjøremål hopet seg opp, og jeg er nok ikke verdens festligste menneske når jeg både er dårlig og føler at jeg ikke orker eller får gjort det jeg burde. Mannen har prøvd så godt han kan, uten at dragen (altså undertegnede) har gitt ham noe særlig kred for det. Isteden har jeg gått og spydd ild hele uken. Ikke bra.
Så å si at jeg gledet meg til denne helgen ville vært en enorm overdrivelse. Tidenes overdrivelse faktisk. Ikke bare er formen fortsatt redusert hos både mannen og meg, gutta våre er også småforkjølete, og mannen har til alt overmål arbeidshelg med jobb fra morgen til kveld. Nei, jeg hadde ikke mye tro på at denne helgen skulle bli bra.
Men så snudde humøret en plass på veien fredagen. Det er mulig jeg så lyset. Et eller annet lys gikk i alle fall opp for meg. I tillegg kom solen og varmet en sliten vinterskrott.
Man må jo bare bli glad når sola er i ferd med å vinne over snøen.
Jeg skal ikke lyge, helgen har vært akkurat like lang som sånne arbeidshelger alltid er. Kanskje litt lengre. For i tillegg til hosting, harking og vonde bihuler har jeg ørlite vondt i hjertet. Dog av den gode typen. Dere vet, den verken man kjenner midt i hjertet når man savner noen. Den har jeg gått rundt med i helga. Fordi jeg etter en regelrett «drital» uke rett og slett savner mannen min mens han er på jobb. Og ikke fordi jeg trenger hjelpen hans verken i huset eller med barna. Alt dette går ganske på skinner nå som noe av energien er tilbake og jeg har kommet meg ajour. Dessuten har vi også vært et barn i manko denne helgen. Savnet har kun vært der fordi jeg rett og slett heller vil være sammen med ham.
Sola har en jobb å gjøre her.. Minsten har lekeplass-abstinenser og håper på snøfrie sånne i Ålesund.
Ikke at jeg har hatt dårlig selskap. Ikke i det hele tatt. Minsten har knapt veket fra min side hele helgen. Vi har lekt med biler og diverse figurer, puslet puslespill og sett på Pippi Langstrømpe. Og vi har vært ute og lekt. Eller, han har lekt mens jeg har dradd frem et sikkert vårtegn.
Den styggeste og mest tilgjengelige hagestolen.
Putekassen er fortsatt under snøen en plass, men det funket fint å plassere rumpa på den kalde plasten og nyte varmen fra sola. Uten jakke!
Til og med vinterskoene ble kastet til fordel for gamle og slitte Crocs.
Sånne øyeblikk er pur lykke. Nå begynner jeg virkelig å tro på at våren er nær!
Minsten har hoppa i snøen som jeg håper snart er borte, og i pur vårlykke har vi knust amerikanske påskeegg fulle av konfetti.
The face of happiness.
Og sånn ble helgen mye bedre enn jeg hadde regnet med. Veldig mye bedre. Jeg savner fortsatt mannen, men det er helt og holdent en bra ting. Innimellom er savn et sunnhetstegn. Det er fint å kunne glede seg til han kommer hjem. Og enda finere at det bare er et par timer igjen å vente.
Og uken som kommer skal bli mye bedre enn den forrige. Det skjer flere hyggelige ting, og bare ingen blir syke(re), noe jeg aldri tar for gitt når vi skal noe, venter den store gulroten mot slutten av uken. Da blir det fri for alle mann og vi stabler oss i bilen for å kjøre til Ålesund. Det blir så bra!
Når tavla på kjøkkenet ser sånn ut må man bare glede seg!
Noen som husker at jeg nevnte at minstemann og Snuppa var hjemme fra barnehage og skole på torsdag? Fordømte vintervirus altså! Ingen slipper unna! Og jeg som før nesten aldri var syk har plutselig blitt en magnet for virus og bakterier. Jeg rakk heldigvis akkurat å gjøre unna baking og bursdagsfeiring før jeg gikk ned for telling for fullt. Eller rettere sagt, jeg holdt meg på beina frem til siste gjest gikk ut døra. Da var det stopp.
Godt å få luft på tåfisene og sirkulasjon under dyna..
Så langt har jeg tilbragt mandagen her, med noe som minner om rusk i lungene og bihuler som truer med å sprenge ansiktet på samme måte som en dynamittgubbe sprenger en melon. Kabooom!
The very ugly truth. Skallebank, rennende øyne og Mentholatum rundt nesen.
Hvem har vel ikke lyst å hoppe til køys med dette trynet? Her snakker vi BLÅmandag. Eller mer svart kanskje. For å toppe det hele så er gubben omtrent på samme nivå. Bare elendighet altså.
Her er det ikke annet å gjøre enn å trøstespise kakerester (om vi orker) og håpe at dette betyr en sykdomsfri påskeferie for første gang på flere år. For nå må det vel være nok vel?
