Tusen takk, Facebook!

Ikke før var jeg ferdig med 8. juli og enmånedsdagen for Megans stille fødsel, så dukket dette minnet opp på Facebook.

9 år! Det har gått 9 år siden jeg lykkelig, men noe nervøs, kunngjorde at tredjemann var på vei. Jeg hadde ventet litt ekstra lenge med å dele, siden graviditeten kom rett etter en spontanabort i uke 7, noe jeg den gang trodde var mitt verste mareritt. Lite ante jeg at det skulle bli mye verre. Nå var jeg ca. 15 uker på vei, og trodde vi var i trygt farvann. Men den gang ei. To uker senere var det over. Tredjegull var borte. Hjertet sluttet å slå, og jeg måtte inn og «føde» et foster på bortimot 17 uker rett før sommerferien. Og dette var bare starten på marerittet. Og nå, ni år senere, står jeg midt oppe i det aller verste. 9 år! Ufattelig egentlig. Jeg synes egentlig, helt ærlig, at vi har fått mye mer motgang og smerte enn vi burde.

Nå føler jeg på at de vi har mistet før har havnet litt i bakgrunnen. Jeg hadde jobbet meg gjennom det, og lever greit med det. Megan er noe helt annet. Vondere. Sterkere. Vanskeligere å leve med. I alle fall foreløpig.

Nå som ferien nærmer seg slutten, begynner jeg å grue meg til livet som venter hjemme. Hverdagen. Helt hverdag blir det ikke på en stund enda, for barna har jo fortsatt ferie. Men mannen må selvfølgelig tilbake på jobb. I og med at vi mistet Megan da vi gjorde, gikk han rett fra sykemelding til ferie. Dermed har vi hatt hele den siste måneden sammen, og enda er det litt igjen. Det har vært godt for meg, og jeg gruer meg til å skulle «klare meg» alene igjen. Trist, men sant. Jeg klarer det nok, men jeg kjenner at det kan bli både tungt og tøft. Nå har jeg omsider, etter å helst ha ønsket å bli hjemme hele ferien, vent meg til å være her. Funnet en slags rutine og bittelitt glede. Så skal vi reise igjen. Til en helt ny hverdag, langt fra den vi planla. For etter ferien følte jeg at vi kom til innspurten av svangerskapet. Jeg regnet med tidlig fødsel, enten i august eller september. Nå gruer jeg meg enormt til denne tiden frem mot det som skulle ha vært termin. Og tiden etter blir neppe bedre. Høstferien. Årsdagen for pappas død. Bursdagen min. Og Halloween, når vi skulle hatt vårt eget, bittelille gresskar. Mørke og triste november, som hadde føltes så mye bedre med en liten Megan i armkroken. Og adventstiden og julen, som skulle ha vært hennes første. Det ligger uten tvil mange, tunge dager foran meg.

Men akkurat nå prøver jeg å dytte det unna så godt jeg kan, selv om hun er der hele tiden. Kontrastene var store i dag, da vi tok med barna til fornøyelsesparken Six Flags. For en måned siden var vi her:

I dag var vi langt, langt unna – på alle mulige måter:

Det føltes litt feil. Jeg skulle ikke orket å være med på dette nå. Og hver eneste gravide mage jeg så stakk i hjertet. Det skulle ha vært meg. Det er så sårt. Men så, da jeg så gjennom kamerarullen på veien hjem, fant jeg en bitteliten trøst. Jeg har vært fryktelig dårlig til å ta bilder denne ferien, og det er ulikt meg. Kameraet ligger fortsatt ubrukt, kun mobilen er brukt. Og der det pleier å florere av både barn, steder og selfies, er det nå ytterst magert. Dette er den mest udokumenterte sommeren noensinne. Men i dag var det så alt for varmt da vi trasket rundt i denne store parken. Og ved et hvilestopp bestemte jeg meg for å dokumentere hvor svett og rød jeg var. Fikk med meg en tullete linselus på kjøpet. Og i bilen på veien hjem så jeg det altså.

Strålene! Jeg velger å tro at det var Megan som strålte ned på oss, viste at hun var med. Teit, men en liten trøst. Forhåpentligvis vil det varme hjertet litt når dette dukker opp som et minne på Facebook om et år.

En slags hjemmeferie

Vips, så var tre fjerdedeler av årets sommerferie unnagjort. Og foruten den første uken da vi tok en liten roadtrip, har den vært uten de store begivenhetene. I motsetning til de to siste årene, hvor vi har hatt lange roadtrips fra henholdsvis østkysten og vestkysten, har årets Texas-ferie føltes veldig mye som en hjemmeferie. Istedenfor å dra til nye plasser, har det i år stort sett bare vært kjent og kjært. Litt uvant, men nokså avslappende. Her er vi kjent, og her føler vi oss hjemme.

Selv om jeg føler at ferien har bestått av spising på faste restauranter og shopping, så har vi gjort litt annet også. Som å ta med eldstemann på konsert med country-idolet Thomas Rhett.

Dette var sannsynligvis sommerens høydepunkt for mammahjertet. Eldstemann er familiens musiker, han synger og spiller gitar. Og country er favoritten. På barneskoleavslutningen for noen få uker siden satt han helt alene på scenen foran rundt 300 foreldre, spilte akustisk 12-strengs gitar og sang «T-shirt» av nettopp Thomas Rhett. Derfor var det stort å kunne ta han med på dette. Bare han, mannen og jeg (og 19 997 andre). Med supre seter og musikk som vi alle kunne like. Og gleden til eldstemann var det beste av alt, ikke minst da konserten ble avsluttet med samme sang som han selv covrer.

Gutta har tradisjonen tro insistert på et besøk hos Gas Monkey, både butikken/garasjen og spisestedet.

Vi har vært på Tattoo Convention og fått nærkontakt med fenomenet the Enigma.

En mann dekket av blå puslespillbrikker og full av rare, eller mest ekle, påfunn. Eldstemann fikk til og med være hjelper på scenen. Vi jentene holdt oss noen meter unna mens vi med kulerunde øyne og en viss avsky så på alle raritetene denne mannen foretok seg på scenen. Men for all del, etter å ha møtt ham face to face, hyggelig var han. Og noen dager etterpå var det mannen og jeg som tatoverte oss. Dog ikke blå puslespillbrikker..

Dyrehagen har vi også vært innom. Vanligvis drar vi på den som er her i Dallas, men i år prøvde vi for første gang Fort Worth Zoo. Like fin den, jeg er fornøyd så lenge jeg får se vakre sebraer og mate mine absolutte favoritter, giraffene.

Jeg har gått på en aldri så liten shopping-smell, faktisk på oppfordring fra mannen. Klær er fortsatt et helvete siden jeg avskyr kroppen min om dagen, men jeg har et sterkt kjærlighetsforhold til Coach-vesker. Og da vi kom til min favoritt Coach-butikk, gikk jeg ikke tomhendt ut derfra..

De ansatte i denne ene butikken gnir seg i hendene hver sommer når vi dukker opp. Faktisk så kjenner de oss igjen. Og noen av dem gjør det ekstra hyggelig å handle akkurat der. Vi måtte rett og slett innom og legge igjen litt ekstra penger der i dag. Nå har jeg fått min Coach-fix for en stund.

Og med en pose full av vesker, var det helt OK å innfri minstens største drøm; Chuck E. Cheese’s.

Et eldorado for barn, et helvete fylt av lyder og bakterier for nevrotiske mødre.

Og selvfølgelig har vi feiret 4. juli. På samme måte som hvert år. Vi starter med gatefest og fyrverkeri på en bro i downtown Dallas på kvelden 3. juli.

På selve 4. juli tar vi alltid turen til forstaden McKinney. Der ser vi på parade, titter litt i butikker mens barna får være med på litt aktiviteter, og ikke minst spiser vi lunsj på en plass kalt Hugs. Jeg simpelthen elsker denne plassen, en cafè hvor stort sett alle ansatte har en eller annen utviklingshemming. Her tas vi imot som gamle kjente hver år, og det er aldri manko på klemmer. Og det beste av alt, om fabelaktige Dylan er på jobb, som i år, vanker det også en sang eller to. Denne plassen er så full av hjertevarme at det nesten renner over.

Så drar vi hjem. Barna får bade litt, og fetteren min lager middag. Bonusbestemor kommer på besøk, og i år hadde vi også en hyggelig nykommer rundt bordet, fetterens kjæreste. En annen bonus i år, kjøretur i avdøde bonusbestefars gamle Mustang. Det vakte gode minner!

Sånn ellers er det bare late sommerdager. De starter som oftest i bassenget, den eneste plassen man kan få litt sol på kroppen uten å få heteslag.

Vel og merke har det ikke vært like varmt som det pleier så langt i år, vi har vel bare hatt en dag over 40 grader. Men vi får muligens igjen med renter denne siste uken. Passer jo fint når ting som Six Flags og Fort Worth Stockyards står på programmet.. Uansett skal jeg prøve å nyte denne siste uken så godt jeg kan. Jeg elsker jo denne byen og å være sammen med mine kjære her.

Klippen

Vi møttes for 15 år siden. Noen få måneder senere bodde vi sammen. Et år senere var vi forlovet. Halvannet år senere ble vi foreldre for første gang. Tre år senere giftet vi oss samtidig som vi døpte barn nummer to.

Det ser idyllisk ut, men bak kulissene skjulte det seg en gutt på 1 1/2 år og en jente på knappe to måneder. Puppene mine var fulle av melk og trengte pumping. Og bryllupet var i stor grad planlagt og arrangert av mannen mens jeg gikk gravid og i barselbobla. Det var lite hvetebrødsdager og mange hverdager. Tidlig på høsten reiste vi dog på bryllupsreise – med to smårollinger på slep. 12 år senere har vi fortsatt en bryllupsreise på egenhånd til gode. Kanskje når minsten blir 18?

I dag har det altså gått 12 år siden dette bildet ble tatt. Og som dere forstår, de første årene våre sammen gikk det fort i svingene. Høydepunktene sto i kø. Svangerskap, fødsler, forlovelse og bryllup. Så kom hverdagene. Mange, mange hverdager. Mange gode, og etterhvert mange dårlige. Vi har fått mange utfordringer på veien, vi to. Ikke minst da vi ønsket oss tredjemann. Det ble fryktelig tøffe år. Jeg trenger neppe å utdype mer, det er allerede behørig dokumentert. Jeg skjønner hvorfor mange ekteskap ikke overlever sånne utfordringer. Vi er ulike, og vi reagerer like ulikt på både motgang og medgang. Sånt kan fort skape gnisninger.

Men en ting er ikke å komme utenom. Oppi alle de tøffe tidene vi har vært gjennom, har han alltid vært min klippe. Stått fjellstøtt ved min side gjennom hvert tap. Vært den sterke når jeg har vært svak. Løftet meg opp når jeg har vært lenger nede enn jeg trodde var mulig. Ikke minst den siste måneden. Jeg hadde ikke klart meg gjennom denne tiden uten ham. Jeg har muligens aldri trengt ham mer. Og han har vært der. Hele tiden. Tatt mye av ansvaret på sine skuldre. Det meste kanskje. Ordnet det praktiske etter at vi mistet Megan. Tatt seg av barna. Tatt seg av meg. Samtidig som han selv også sørger, bare på en annen måte enn meg. Han mistet også en datter for en måned siden. Selvfølgelig påvirker det også ham. Likevel har han altså stått fjellstøtt, denne klippen min. Og han aner ikke hvor viktig det har vært for meg. Aner ikke hvor stor forskjell det faktisk har gjort. Uten styrken hans, hadde jeg sannsynligvis gått helt under og druknet.

Jeg er ikke flink verken til å si eller vise hvor viktig han er for meg og oss i hverdagen. Og jeg vet rett og slett ikke om jeg fortjener ham. Han fortjener nok mye bedre enn meg. Og jeg vet ikke lenger hva som venter rundt neste sving. Eller, det har jeg egentlig aldri gjort. Det vil nok fortsatt være flere hverdager enn festdager. For sånn er jo livet. Og vi skal nok fortsatt få flere slag i trynet. Vi skal nok gjennom flere stormer, men forhåpentligvis også mange solskinnsdager. Men jeg vet at med ham ved min side er jeg trygg. Og det er en ganske fin følelse å ha.

Gratulerer med å ha overlevd, eller kanskje heller holdt ut, i 12 år! Når jeg tenker meg om, så er faktisk takk mer passende enn gratulerer. Jeg håper vi klarer å stå relativt støtt også i fremtidige stormer og at vi har mange, gode år foran oss! Selv om det ikke alltid virker sånn, så elsker jeg deg og kan ikke se for meg et liv uten deg!

Dessuten orker jeg ikke å begynne helt på nytt med noen andre.. 😉

 

Alltid med meg

I dag er det nøyaktig en måned siden jeg fikk den vondeste beskjeden noensinne. Det er også nøyaktig fire uker siden Megan kom stille til verden. Selv om hun er borte, er hun likevel med meg hele tiden, både på godt og vondt. Her borte, hvor navnet hennes er ganske vanlig, har jeg og barna gjort det til en slags sport å finne ting med navnet hennes på. Vi har etterhvert en ganske grei samling. Siden vi ikke får bruke navnet hennes noe særlig, er det godt å ha disse tingene. De blir på en måte håndfaste ting på hennes eksistens. Samtidig har jeg også desperat knipset bilder av en bil med Megan på bilskiltet, og mistet pusten og fått tårer i øynene av at en ansatt på favoritt-dineren introduserte seg som Megan.

Å se og høre navnet hennes er både glede og såre stikk på samme tid. Jeg er redd vår Megan vil bli glemt. Og jeg er så lei meg for at vi aldri får bruke navnet hennes i hverdagen. Et navn jeg gledet meg så veldig til å bruke. Et navn hun har hatt siden den første indikasjonen på at hun faktisk var en jente tilbake i april. Et navn jeg gledet meg til å dele med verden, og ikke minst dele historien bak.

Megan Lykke. Eller egentlig bare Megan. Mellomnavnet la jeg mest til i tilfelle hun etterhvert heller ville bruke det. Det kunne jo hende hun ikke ville like det mer uvanlige fornavnet sitt. Dessuten var hun en Lykke. Et navn jeg la merke til da minsten ble døpt, og tenkte at det kunne jeg lett ha kalt ham om han hadde vært jente. Enkelt, fint og symbolsk.

Så var det Megan da. Da en gammel historie dukket opp samtidig som vi fikk første indikasjon på at hun var jente, var det egentlig ingen tvil. Selv om ytterst få har dette navnet i Norge, måtte det bli det. Faktisk er hun oppkalt etter pappa. Og det er en litt morsom historie. For da han flyttet til USA for mange herrens år siden, fikk han også utstedt et såkalt green card. Det var bare et problem – de stavet navnet hans feil. Magne ble Megan. Samme bokstavene, bare stokket om. Og når barnebarnet hans skulle komme til verden ca. 11 måneder etter hans bortgang, så fantes det ikke et mer passende navn i verden enn akkurat Megan. Han hadde elsket det (og fått seg en god latter samtidig). Jeg elsker det, og er som nevnt fryktelig lei meg for at jeg ikke får brukt det i hverdagen. Det var ikke sånn det skulle bli..

Men nå, en måned etter at verden raste, har jeg i alle fall sikret meg at Megans navn og fotavtrykk virkelig er med meg hele tiden for resten av mitt liv. En mager trøst, men likevel veldig fint.

Et år med berg- og dalbane

Nå er det strengt tatt allerede 6. juli i Norge, men her jeg sitter på et tatoveringsstudio i en Dallas-forstad er det fortsatt 5. juli. Og på denne dagen flyr tankene stadig tilbake til samme dato for et år siden. Dagen som skulle vise seg å forandre livet mitt for alltid. Dagen jeg skjønte at jeg innen kort tid ville miste pappa. En dag hvor ordene «we need to talk to you» forandret en fantastisk og lykkelig sommerferie til usikkerhet og sorg.

5. juli 2018, tydeligvis litt sliten men fortsatt lykkelig uvitende om beskjeden som venter meg hjemme.

Denne dagen kom vi utpå kvelden hjem etter en dag full av shopping, klare for å slappe av med litt sushi og en flaske av favorittvinen. Den samme flasken som fortsatt står øverst oppe på kjøkkenskapet hos bonusmamma, fordi vin på ingen måte fristet etter beskjeden vi fikk denne kvelden.

For pappa var syk – igjen. Han hadde allerede prostatakreft som krevde behandling resten av livet på grunn av tilbakefall. Men dette var under kontroll, og han levde fint med det. Nå mistenkte de bukspyttkjertelkreft, muligens med spredning til leveren. De hadde visst om dette en liten stund, men ville ikke ødelegge første halvdel av ferien vår som besto av roadtrip fra California til Texas. Nå skulle pappa inn til biopsi dagen etter, og vi måtte få vite det. Både pappa, bonusmamma og mannen så på, eller prøvde å se på situasjonen med en viss optimisme. Dette skulle gå bra. Men akkurat som den gangen jeg som pur ung jente gikk i sirkler på stuegulvet og ba til høyere makter om at jeg ikke skulle miste min første kjærlighet, mens instinktet allerede visste hvilken beskjed som ville komme når telefonen ringte, visste jeg allerede at denne kampen ville bli for tøff selv for pappa.

Litt forvirring var det i starten, for pappa omtalte det stadig som skjoldbruskkjertelkreft. Håpet mitt var derfor at bonusmamma var den som sa feil ord, for dr. Google ga mye større håp når det gjaldt skjoldbruskkjertel enn bukspyttkjertel. Dessverre var det pappa som brukte feil norsk ord. Og denne historien er godt dokumentert på bloggen.

Det ble tøffe måneder for oss alle frem mot høsten. I oktober var han borte. Og i januar ble livet snudd på hodet igjen. Også relativt godt dokumentert. Den lille hemmeligheten som skjulte seg under kjolen min da vi begravde pappa i mars, gjorde sorgen lettere å bære. Megan var det lille lyset i mørket. Og så smalt det igjen. For fire uker siden sto vi, og ikke minst jeg, nok en gang midt i stormen. Og vinden har på ingen måte løyet enda. Dermed har savnet etter pappa kommet i andre rekke, egentlig helt siden det første tegnet til nytt liv kom i januar.

5. juli 2019, et år eldre (selv om det noen ganger føles som mye mer), utallige tårer fattigere og et par dype sår og arr rikere.

Først nå reflekterer jeg litt igjen. Det har jo vært ganske tydelig at han ikke er i huset her borte som han pleier. Jeg er ikke lenger den første som står opp og går ut i bassenget, jeg lar mann og barn gå først. For disse morgenstundene pleide det bare å være pappa og jeg som var oppe. Han med avisa si og jeg flytende på en bademadrass. Jeg orker ikke tanken på å stå opp og gå ut til ensomhet. Da vil fraværet bli ekstra tydelig. Det merkes godt at han ikke sitter i stolen sin foran TV. Vi har fortsatt ikke sett en Texas Rangers-kamp, noe som kanskje er like greit. Nå har mannen kontroll på fjernkontrollen. Ikke at det nødvendigvis er så mye bedre..

Og noen ganger, når vi sitter på TV-stua, slår det meg. Akkurat her døde han. Jeg vet nøyaktig, på flekken, hvor sykesenga hans sto. Og i går satt jeg akkurat der, i hans stol, og brøt plutselig ut i latter da jeg av en eller annen grunn fikk en episode fra tiden jeg var her i høst i hodet. Og jeg trengte ikke si mye før bonusmamma skjønte nøyaktig hva jeg tenkte på og vi begge lo så vi gråt. Og det var faktisk fint. Fint å kunne le av minnene, selv om det er minner fra deler av den tøffeste tiden jeg har opplevd. Nå som jeg er her, får jeg stadig sånne små glimt, eller flashbacks om du vil. Som i går på 4. juli, da vi alle satt rundt middagsbordet som hvert år på denne dagen. Og jeg husket at pappa satt der sammen med oss i fjor. I år manglet han. Isteden fikk jeg en av de fineste gavene jeg noensinne har fått, laget spesielt til meg av en familievenn som hadde et ekstra nært forhold til pappa. Laget med masse kjærlighet og sannsynligvis druknet i en haug av tårer langs veien. En gave så fin og spesiell at den fortjener sitt eget innlegg når jeg har fått fraktet den trygt hjem til Norge.

Selv om savnet etter pappa alltid vil være der, kjenner jeg at det begynner å bli en ny normal uten ham. Sorgen er ikke rå lenger, og savnet ikke konstant. Og de gode minnene går de såre og vonde en høy gang, noe som er godt å føle på. Når jeg tenker meg om, er det og det siste året verdt en liten skål eller tre fra flaska på toppen av skapet i kveld, et år senere. En skål for pappa, livet hans og den tapre kampen han kjempet, en for Megan – en smerte og et savn som fortsatt er rått og brutalt og en for evnen til å overleve selv den sterkeste stormen og den mest voldsomme berg- og dalbane.

Jeg hater kroppen min

For bare noen få uker siden elsket jeg kroppen min. Kroppen som hadde en ekstra passasjer inni seg. Kroppen som var i forandring. Magen som vokste, den fine kulen jeg etterhvert fikk. Selv puppene som este ut, ble fulle av tydelige blodårer og gjorde seg klare til amming, elsket jeg. Nettopp fordi de gjorde seg klare for å gi næring til Megan på utsiden.

Nå hater jeg kroppen min. Virkelig hater. Mer enn jeg noensinne har gjort. Kroppen som ikke strutter stolt lenger, som ikke lenger viser at den bærer på et lite liv. Kroppen som nå bare føles som et tomt og slapt skall. Ikke minst magen. Mitt aller mest sårbare punkt nå. Jeg vil helst gjemme den bort i store telt. For der kulen jeg var så glad i var for noen få uker siden, er det nå bare en slags bolledeig igjen. En bolledeig som håner meg hver gang jeg ser i speilet. Fortsatt med blåmerker etter alle de blodfortynnende sprøytene jeg satte i løpet av svangerskapet. Og med en tom, verkende følelse på innsiden.

Barselkroppen uten baby er virkelig et helvete. Fysisk og psykisk. Jeg har lyst til å gråte om mannen eller barna er borti magen min. Alle klærne mine er for stramme. Mammaklærne er pakket bort. Jeg går i amerikanske butikker som bugner av fine klær, men jeg orker ikke å kjøpe meg noe nytt. Jeg orker knapt å prøve på meg noe, for de gangene jeg har gjort det har det blitt helt feil. Det ser bare ikke bra ut på meg. Dessuten var det mammaklær og babytøy jeg skulle handle nå.

Men det verste er egentlig ikke at jeg føler meg feit og ekkel. Det aller verste er følelsen av at kroppen min nok en gang har sviktet. Sviktet meg, og ikke minst sviktet Megan. Alle leger og jordmødre sier at dette ikke er min feil. At jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes. Og innerst inne vet jeg at jeg gjorde absolutt alt jeg kunne for at svangerskapet skulle gå bra. Likevel føler jeg at jeg og den fordømte kroppen min sviktet henne. Jeg føler fortsatt på en slags skyldfølelse for at jeg ikke klarte å holde liv i henne. Hvis det var morkaken som sviktet og hun ikke fikk nok næring, så var det jo på en måte kroppen min sin feil likevel. Og jeg hater den for det!

Jeg klarer virkelig ikke å riste av meg disse vonde følelsene. Og det gjør hver dag til en kamp. Nå har vi vært på ferie i to uker, og foreløpig føler jeg at disse to ukene har vært rimelig bortkastet. Alle de tingene jeg vanligvis elsker å gjøre her, stedene jeg liker å dra til, frister ikke i det hele tatt. Jeg som vanligvis shopper både klær, vesker og solbriller, ofte til mannens store fortvilelse, har ikke lyst på noen ting. For ikke å snakke om de faste plassene jeg alltid gleder meg til å spise på. Nå frister ikke mat i det hele tatt. Jeg spiser fordi jeg må, ikke fordi det smaker godt. Og jeg virkelig hater at jeg kan drikke alle disse søte drinkene som jeg vanligvis elsker her borte. Men jeg drikker dem! Ja, ikke massevis altså. Det begrenser seg til en sammen med middagen. Vi er tross alt på ferie med barn.

Søtt og godt, men likevel helt feil.

Vi har fortsatt to uker med ferie igjen, og jeg håper at jeg kan klare å få litt mer ut av dem enn de to første. Jeg er i alle fall endelig ferdig med den festlige renselsen etter fødselen (noe man egentlig burde vært spart for når man ikke får en levende baby i armene) og har endelig klart å bli med resten av gjengen i bassenget, en aldri så liten seier. Og med det klarte jeg også å komme i gang med svømmingen fra i høst. Dog har det ikke den samme terapeutiske effekten nå.

Men selv dette, som jeg ellers elsker, var en kamp. Hver dag er rett og slett en kamp. Å våkne er nesten en skuffelse. Og hvert glimt av meg selv i speilet er fylt av negative følelser. Jeg vet så inderlig godt at jeg burde nyte livet og like meg selv akkurat som jeg er. Og ikke minst sette pris på at kroppen min har gitt liv til tre fine barn. Men akkurat nå er det dessverre ikke sånn livet er..