Gråværet kom det, akkurat som varslet. Og med det dukket et litt grått humør opp også. Jeg føler meg rett og slett litt rar i dag. Sippete, til tross for at jeg ikke er typen til det. Da en advokat uttalte på nyhetene at det å miste et barn er det verste foreldre kan oppleve, knakk jeg litt. Fordi han sa det høyt, i full offentlighet. Og fordi det er veldig sant. Og i dag er åpenbart en sånn dag da jeg kjenner det ekstra godt. For det er jo ikke sånn at jeg sitter inne og gråter hele tiden. Faktisk så gråter jeg ikke hver dag en gang. Det virker som om mange andre i min situasjon gjør akkurat det, så det er mulig at det er noe galt med meg. Ikke vet jeg. Jeg bærer det som har skjedd med meg hele tiden, og hjertet verker så og si konstant. Men jeg kommer meg likevel greit gjennom dagene. I alle fall stort sett. Noen dager kjenner jeg mer på det, andre mindre. Men det er ingen dager da jeg ikke tenker på det, ikke tenker på Megan. Og triggerne er overalt. Jeg lærer meg bare å leve med dem og takle dem så godt jeg kan.
Det er sprøtt at jeg kan gjøre som i dag, gå inn i et lokale, titte på gravsteiner og be om brosjyrer og priser. Det føles uvirkelig å gå rundt sånn, titte og vurdere. Og å ikke foreta en mine når mannen forteller at gravsteinen er til barnet vårt. Titte på gravsteiner nesten som det er den største selvfølgelighet, akkurat som man titter på andre ting man trenger. Helt til jeg får spørsmål om hvilken steintype eller farge jeg ser for meg. Hva jeg liker best. Hva jeg liker best??? Jeg har da aldri hatt noen preferanser når det gjelder gravsteiner. Svart, hvit, rød eller grå – sånt har jeg da aldri lagt merke til eller tenkt over før. En gravstein er en gravstein liksom. Men nå er det plutselig ikke det lenger. Nå vil jeg finne den perfekte gravsteinen til jenta vår. Og i jungelen der ute er det ikke lett. Jeg vet at jeg vil ha noe som ikke alle andre har. For jeg føler at noen typer går igjen veldig ofte. Og fremfor alt, den må føles riktig. Jeg har noen favoritter foreløpig, og i dag oppdaget jeg nok en ny som ligger langt fremme på den listen. Men foreløpig er det ingen av dem som virkelig utmerker seg. Jeg skulle gjerne kjent på det, at DEN, den skal vi ha! Kanskje må vi rett og slett designe den selv?
Vi har uansett ikke dårlig tid, men på gråværsdager med gråværshumør er gravsteinjakt en grei syssel..
Siden de sier at dette er den siste varme dagen på en stund (sikkert en veldig lang stund også), har jeg latt alt annet fare og bare lagt i sola i dag. Nå skal det sies at jeg synes det er ufattelig kjedelig å ligge og sole seg. Fryktelig kjedelig!
For ikke å snakke om hvor svett jeg blir. Det er helt ufyselig. Er absolutt en grunn til at soling på ferie foretas i bassenget. Mye mer behagelig enn en solseng i en kokvarm hage. Men for all del, det er deilig å kjenne de varme strålene fra sola også.
Nesten enda bedre er det når sola begynner å ta litt mindre og etterhvert forsvinner bak trærne. Da kan jeg krype opp i sommerens beste investering og kjenne kroppen gradvis kjøle seg ned til normal kroppstemperatur igjen.
Og enda litt senere, når det blir for mørkt til å lese men fortsatt behagelig temperatur, nytes sommerkvelden og den deilige luften med et lite glass med noe godt i (fortrinnsvis iskald sangria) på terrassen.
Visst kan det bli godt med litt regn så jeg med god samvittighet kan gjøre andre ting. Men jeg kommer til å savne dette. For sommeren er strengt tatt best når man kan gå ut i sommerkjole og flip-flops selv på kvelden uten å fryse. Mer komplisert enn det trenger faktisk ikke sommerlykke å være.
Historien som jeg deler nå vil kanskje oppfattes som dum av noen. Ønsketenkning kanskje. Og det er godt mulig at den som synes det har rett. Men jeg synes nå i alle fall at det er en fin historie, og den gir meg en god følelse. Den er også årsaken til at vi har et par øyenstikker-lys i hagen. En hengende i markisen, og en i bedet ved siden av et lite skilt og en lysende engel som bonusmamma ga oss i sommer.
Dette er min lille, helt spesielle plass i hagen vår. En plass jeg kan titte bort på og minnes. En plass jeg kan føle at en liten del av Megan fortsatt er med oss.
Og bakgrunnen for at valget falt på en øyenstikker er både enkel og fin. For da vi var i Texas fløt jeg ofte rundt på en bademadrass i bassenget på starten av dagen. Og allerede den første dagen jeg noe uvillig lå der (lysten til å gjøre ting var ikke helt på topp), svirret en øyenstikker over meg. Eller dragonfly som det heter der borte, et mye finere navn egentlig. Og jeg tenkte umiddelbart på noe jeg nettopp hadde lest.
Tankene gikk selvfølgelig umiddelbart til Megan. Dette gjentok seg neste dag. En øyenstikker svirret og svirret over og rundt meg, før den rett og slett satte seg på den ene puppen min. Der ble den sittende en god stund, helt uredd. Og jeg holdt pusten i håp om at den skulle bli værende lenge. En annen dag, da vi alle var ute og barna herjet i bassenget, sirklet nok en gang en øyenstikker rundt oss. Etterhvert satte den seg i toppen av en busk med oversikt over hele bassenget, og der ble den sittende. På dette tidspunktet var alle innlemmet i mine tanker om disse øyenstikkerne, og vi følte alle at det var Megan som fulgte med oss (værsågod, kall meg sprø). Til slutt forventet vi rett og slett besøk av øyenstikkere hver dag, og det fikk vi. Og de sirklet alle hovedsakelig rundt meg. Satte seg på madrassen. Satte seg på hodet mitt. Og jeg lot det skje uten å vifte dem vekk. Det ble nesten litt terapi i det. Se dem fly rundt, leke seg litt i lufta. Innimellom også i følge med en sommerfugl, som har vært et tegn bonusmamma har følt at hun har fått fra pappa. Det kunne nesten se ut som om morfar og Megan lekte sammen og prøvde å vise meg at de følger med.
Den siste kvelden før vi dro hjem dreide samtalen med bonusmamma seg inn på noe i retning av tegn fra den andre siden, sannsynligvis fordi lysene på stua vi satt i til stadighet blinket, og mannen nevnte noe om disse øyenstikkerne. Bonusmamma sa umiddelbart at hun ikke trodde det var pappa som sendte tegn gjennom dem og fortsatte med å fortelle at da hun fikk beskjed om at vi hadde mistet Megan, gikk hun ut til bassenget for å få litt luft. Og mens hun sto der ute, flakset flere øyenstikkere rundt i luften. Hun følte umiddelbart at dette var tegn fra Megan. Å høre henne si dette etter det jeg selv hadde følt i løpet av de siste ukene, ga meg gåsehud. Kanskje er det helt tilfeldig. Kanskje er det noe i det. Uansett vil jeg alltid ha en forkjærlighet for øyenstikkere heretter.
Når vi er i USA blir det naturlig nok en del tid i bilen. Ikke minst i Texas, hvor det ofte blir så varmt at man nesten kjører fra dør til dør. I år begrenset selve roadtrip-delen seg til en uke nedover til Texas-kysten, noe som var uvant etter to år med kjøring fra øst- og vestkysten. Neste år blir det muligens en lengre roadtrip igjen. Jepp, allerede delvis under planlegging. Og når vi kjører bil, langt eller kort, så står radioen alltid på. Fortrinnsvis en kanal med countrymusikk. I Dallas har vi vår helt egen favoritt, 99.5 The Wolf. Kall oss gjerne avhengige. Og hver sommer ender jeg opp med nye favorittsanger som minner meg om akkurat den sommeren, akkurat den plassen eller akkurat den følelsen. Så også i år selvfølgelig. Og hva er bedre å gjøre på en deilig, varm og solrik dag som denne enn å dele årets favoritter med dere.
Den første er egentlig ikke en sang som minner meg om sommeren, men kanskje heller årets sang for meg. Denne hørte jeg første gang på vei til ultralyd med Megan i magen. Og den traff rett i hjertet. Den ga meg en følelse av ro, at dette skulle gå bra. Og sånn så det jo ut lenge. Megan var regnbuen over hodet mitt. Dette er sangen som på en måte symboliserer henne, og nå også gir meg et slags håp for fremtiden. Faktisk så gikk denne sangen nesten på repeat da jeg satt med den lille kisten hennes på fanget fra Oslo til Asker.
Sang nummer to er også relatert til Megan. Den heter til og med rett og slett det, Megan. Denne dukket opp da jeg rett etter at hun ble født søkte på sanger som inkluderte navnet Megan. En sang som kunne bli hennes. Selv om dette er et vanlig engelsk/amerikansk navn, så er det ytterst få sanger som har med dette navnet å gjøre. Men denne dukket opp, og den traff veldig godt. Teksten passet sinnstilstanden min perfekt. Den ble naturligvis også spilt den ene gangen vi fikk ha henne med i bilen vår.
Og så er vi over på selve sommeren. Og den ultimate feelgood-sangen for meg i år. Merkelig nok egentlig, for den er jo egentlig ikke munter. Men for meg var den en del av et av sommerens beste øyeblikk, da eldstemann, jentungen og hennes amerikanske venninne satt i baksetet og sang av full hals til nettopp denne sangen. Jeg blir fortsatt varm om hjertet hver gang jeg hører den.
Denne neste sangen er for så vidt en favoritt av samme grunn. Det var mye sang i baksetet den siste feriehelgen..
Og så har vi denne, den ultimate roadtrip-sangen. Å kjøre rundt i Texas med denne sangen på radioen føles helt riktig. For meg er det virkelig God´s Country! Dessuten er litt Blake Shelton aldri feil.
Den neste sangen er en typisk feelgood-sang. Jeg klarer rett og slett ikke å høre den uten å smile og danse litt med overkroppen.
Konserten vi var på i sommer har nok også påvirket favorittlisten min litt. Det var så fint å ta med eldstemann på sin første ordentlige konsert, og til og med med flere kjente country-artister, hvorav en av hans absolutte favoritter var headlineren. Eldstemann er nemlig en ivrig gitarist og sanger, og går ikke av veien for å lire av seg en countrysang på scenen selv. Og da går det ofte i Thomas Rhett. Da vi var på konsert ventet han relativt tålmodig gjennom oppvarmingen fra Rhett Akins, Russell Dickerson og Dustin Lynch, og da Thomas Rhett himself hoppet opp på scenen rett foran oss (bokstavelig talt, en trampoline var visst involvert) og åpnet showet med den følgende sangen, var gleden så stor hos poden at mor nesten måtte gråte en skvett.
Litt live vs. video.
Konserten var virkelig bra, selv for meg som ikke har helt det samme forholdet til denne artisten. Jeg vet å sette pris på god musikk uansett. Og han har unektelig mange bra sanger som er store hiter i country-verden. Jeg hadde sneket litt på set-listen hans på forhånd, så jeg visste at en av de største hitene og podens kanskje absolutte favoritt ville komme helt til slutt. Og jeg visste at han ventet veldig på akkurat denne sangen, siden han selv hadde fremført den på skoleavslutningen sin et par uker før. Jeg kunne se en liten skuffelse etterhvert som konserten gikk fremover og sangen aldri dukket opp, samtidig som jeg i hemmelighet gledet meg vilt til å se reaksjonen hans når den endelig kom. Og det var verdt det, for å si det sånn.
Fra feelgood til en litt mer ettertenksom sang, som hver gang den dukket opp på radioen i sommer sendte meg inn i en litt dyster sinnsstemning. Tok meg tilbake til det som skjedde rett før ferien. For det er kanskje sant, at Megan tok det beste av meg, og at jeg er en annen person nå. Og det er kanskje greit det også. Dessuten er det en Luke Combs-sang, og jeg har en sterk forkjærlighet for stemmen og aksenten hans (gode gamle Carolina og southern twang altså).
Til slutt må jeg selvfølgelig slenge med den sangen som alltid skaper god stemning og gjerne allsang i bilen vår, uansett om vi er i Norge eller Texas. En gang Texwegian alltid Texwegian!
Og siden jeg har sittet og lastet ned alle videoer jeg har fra den flotte konserten vi var på i juni, så prøver jeg meg på å legge ved en playlist herfra også. Mange perler her.
Ha en fortsatt fin sommerdag der ute, NÅ skal jeg nyte sola litt jeg også!
Det skinner nok gjennom i blogginnleggene mine at det ikke er så lett å være meg om dagen. Strengt tatt er det nok ikke så lett å være mannen og barna i huset heller, de merker jo at jeg ikke har det bra. Og her på bloggen velger jeg uansett å ikke legge skjul på hvordan livet egentlig er. På andre sosiale medier ser det kanskje greit ut, sånn ut fra det lille jeg legger ut. Men det slo meg i går, da jeg la ut et aldri så lite selfie, som egentlig skulle være litt morsomt. Ansiktet smiler, eller i alle fall gjør en slags tullete grimase. Men ser man nøye etter, så ser man det. Øynene mine forteller en helt annen historie enn resten av meg. Jeg har sett det i hvert eneste bilde som har blitt tatt de siste ukene (ikke nødvendigvis så mange). Øynene mine har ikke det samme livet i seg som før. Isteden reflekterer de sorgen i hjertet.
Det føles som om jeg tar på meg en maske. Kanskje kommer glimtet og livet tilbake etterhvert. Kanskje er dette den nye meg. Om ikke annet så håper jeg psyken og humøret blir mer stabilt etterhvert..
For å finne den nye normalen viser seg å ta tid. Jeg prøver og feiler. Føler vel kanskje at jeg feiler mest. At jeg ikke strekker til. At jeg ikke er bra nok. Selvtilliten har aldri vært på topp, men nå når den nye bunn-nivåer. Jeg liker ikke den jeg har blitt, den sorgen har gjort meg til. Jeg liker ikke at jeg krever så mye av mannen. For han gjør virkelig alt for at jeg skal føle meg bedre. Problemet er bare at lite eller ingenting funker. Jeg liker ikke at jeg har så kort lunte i forhold til barna. Og aller mest misliker jeg kroppen min. Den som jeg føler sviktet Megan. Ingenting er riktig lenger. Jeg føler meg ofte som et menneske i fritt fall. En nedadgående spiral. Men jeg prøver virkelig. Prøver å finne igjen meg selv. Prøver å skape hygge for resten av gjengen. Det skal jeg ha. Men så feiler jeg da. Stadig vekk.
Samtidig vet jeg at jeg er heldig. Heldig som har denne gjengen min, mannen og barna. Heldig at de holder ut med meg. Heldig som tilsynelatende har den fysiske helsen i behold. Heldig som kan leve det livet jeg gjør. For det kunne vært verre. Mye verre til og med, selv om det ofte ikke føles sånn. Den tanken slo meg i aller høyeste grad i går kveld, da nyheten om at en toåring hadde druknet i et plaskebasseng i Agder tikket inn på mobilen. Så skjørt er altså livet. At en fin og varm sommerkveld på et øyeblikk kan vendes til tragedie. Tankene gikk øyeblikkelig til familien. Til foreldre og eventuelle søsken. Til hvordan de hadde og har det. Plutselig bleknet min egen sorg for en liten stund, og hjertet verket isteden for denne stakkars familien. Jeg kan skjønne, men likevel ikke skjønne. Forestille meg, men likevel ikke. Men fremfor alt, jeg kan føle med. For medfølelsen min er heldigvis på plass enda. Takk og lov. Alt er ikke dødt inni meg. Og i dag går altså tankene stadig vekk til denne familien, til marerittet de gjennomlever og til toåringen som plutselig ble revet bort.
Livet er tøft. Livet er brutalt. Men kanskje er det ikke så ille likevel. For det kunne alltid vært verre. Så i dag føler jeg takknemlighet for det jeg faktisk har midt oppe i savnet av det som er borte. Og samtidig en viss angst, angsten for at det faktisk kan bli verre. Plutselig. Ut av det blå. Kanskje verdt å tenke på for alle og enhver.
De siste ukene har jeg måttet ta stilling til en god del ting som jeg håpte jeg skulle slippe. Noe har jeg vært gjennom før. Som «skal barnet legges i anonym grav eller egen grav»? «Skal det kremeres eller ikke?»
De tre andre som vi har mistet et stykke ut i svangerskapet ble kremert og lagt i en familiegrav på mannens side, sammen med sine oldeforeldre. Enkelt og greit, og riktig for oss. Vi vet hvor vi har dem.
Da jeg oppdaget at jeg var gravid igjen i slutten av januar, vandret tankene raskt til hva vi skulle gjøre om vi måtte gravlegge også dette barnet. For familiegraven er full. Vi visste at om også dette svangerskapet skulle gå galt etter et visst tidspunkt, så måtte vi finne en annen løsning. Jeg håpte altså at vi skulle slippe, men sånn ble det ikke. Nok en gang måtte vi ta stilling til mange praktiske ting. Det var kanskje en fordel at vi hadde gjort det før, at vi visste gangen og rutinene i det. Men i og med at det denne gangen ble regnet som en dødfødsel og ikke en sen abort, ble det også litt annerledes.
Jeg er glad vi hadde en viss peiling og at vi allerede hadde gjort oss opp noen tanker om temaet gravlegging, gravplass og lignende allerede før vi sto i kaoset. Jeg glemmer aldri sjokket for ni år siden, da vi plutselig fikk spørsmål om hva vi ville gjøre med den lille. Den gangen var alt ukjent. Det er kaotisk nok i en sånn situasjon. Så får man altså denne overraskelsen. Man må samtidig ta stilling til hva som skal skje videre. For noen som står i marerittet for første gang, oppleves det ekstra kaotisk.
For oss ble alt veldig naturlig denne gangen. Det sa seg selv at vi måtte ordne med en egen grav til henne. På forhånd hadde jeg tenkt at om vi måtte gjøre det, så skulle den være så nær søsknene hennes som mulig i Oslo. Men når det verste skjedde, ble det plutselig mer viktig å ha henne nærmest mulig oss. Og jeg er glad for at vi tok akkurat det valget. At hun bare er et par minutter med bil unna. At det faktisk er i gangavstand om man vil ta seg en litt lengre rusletur. Og at hun får hvile på en sånn rolig og fin plass.
Det første vi gjorde da jeg ble skrevet ut fra sykehuset var å rusle en runde på den lokale kirkegården for å finne den beste plassen for henne. Noe av det rareste og mest surrealistiske jeg noen gang har gjort, men på samme tid helt riktig. Med litt hjelp fra gartneren fant vi plassen der og da. Jeg angrer ikke et sekund.
Vi måtte også ta stilling til om vi ønsket begravelsesseremoni. Full pakke med kirke og det hele var ikke riktig for oss. Dagen etter hun ble født, ble Megan velsignet av sykehuspresten med kun mannen og meg tilstede. Selve gravferden foregikk også helt i stillhet med kun noen av de nærmeste tilstede. Vi gjorde det meste selv, noe som for så vidt er skrevet om i et annet innlegg. Jeg la henne selv i kisten, vi fraktet henne selv til gravstedet og jeg bar henne til og senket henne selv i graven. Nok en gang hadde vi med en prest ved graven, som avholdt en helt enkel og kort seremoni. Det holdt for oss.
Nå sitter jeg igjen med det aller siste valget. Og det er kanskje det vanskeligste av dem alle. For dette har jeg aldri gjort før. Nemlig å plukke ut en gravstein. Jeg ante ikke for en jungel det var der ute. Hvordan finner man egentlig den rette? Jeg har vandret rundt på kirkegårder. Jeg har googlet. Jeg har gått gjennom side etter side med steiner fra forhandlere. Og jeg er like klok. Like usikker.
Og den mest syke avgjørelsen av alle; siden det er plass til flere i graven, og i alle fall jeg allerede nå vet hvor min plass vil bli (selvfølgelig sammen med henne om noen skulle lure), burde vi velge en stein med plass til flere navn?
Det siste er jo egentlig ganske logisk. Men samtidig ønsker jeg en stein som pr. nå skal være bare hennes. Skjønner dere dilemmaet?
Det føles helt rart å sitte her og skulle ta disse avgjørelsene. Det er helt umulig å forklare følelsen om du ikke har gjort det selv.
Heldigvis haster det ikke like mye som avgjørelsene vi måtte ta i løpet av de første dagene. Vi har god tid til å finne den perfekte steinen, om den i det hele tatt finnes. Men jeg ønsker også å gjøre i stand for henne så fort som mulig. Dog aner det meg at det blir ufattelig vanskelig å bestemme seg, og at trehjertet som står der nå vil bli stående en god stund. Og for all del, det funker det også altså..
Avslutter rett og slett dette innlegget med noen av mine favoritter så langt. Kanskje noen der ute har noen ideèr til meg? Eller noen favoritter blant dem jeg deler. Hadde vært interessant å høre i hvert fall, selv om valget til syvende og sist blir vårt.
De siste par døgnene har vært tøffe. Veldig tøffe. Det ble for mye for meg å være uten mannen mesteparten av helgen, og enda verre å oppdage at han etter ferien har blitt satt på en turnus der han jobber nesten konstant i to uker. Litt overtid hadde jeg regnet med, men også noen dager da vi kunne fokusere på oss. For det er som nevnt før ikke sånn at vi er tilbake til normalen fordi vi har vært på ferie. Det er egentlig tøffere nå. For realiteten er at vi er en familie i kaos. Eller til og med en slags krise. Vi famler rundt i blinde og prøver å finne fotfestet. Noen ganger går det bra. Andre ganger snubler vi. Eller til og med går rett på trynet. Der havnet jeg i går. Og da er det fort gjort at resten går med i dragsuget. Og det blir beintøft. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gjøre av meg. I går pakket jeg kofferten. Rett og slett. Fortvilelsen jeg følte på kan ikke beskrives en gang. Samtidig er det så uforutsigbart. Små bagateller kan utløse store skred, uten at jeg er i stand til å kontrollere det. Sorg er utvilsomt kompliserte og slitsomme greier.
I dag har jeg klart meg litt bedre, til tross for at dagen lett kunne ha utløst nye, store svingninger.
Jeg kan ikke fatte at det har gått ni år siden vi mistet vår første, lille engel. Enda sårere er det at vi nå har to gravsted å stelle. Det skulle ikke ha vært sånn. Jeg skulle vagget ned for å tenne lys på graven i Oslo i dag.
Isteden tok vi veien derfra for å plante på graven til Megan her hjemme. Her skal det forhåpentligvis bli veldig fint etterhvert.
Det føles godt å kunne gjøre dette for henne. Vel og merke gjør jeg det kanskje mer for meg selv..
I dag ble også kontrastene mellom de to gravstedene veldig tydelige. I Oslo ligger motorveien rett ved, og bilene suser forbi.
På vår lokale kirkegård hersker ro og fred. Man hører lite annet enn suset fra trærne rundt.
Og titter man til siden kan man skimte Oslofjorden der nede.
Jeg er så glad for at vi fant akkurat denne plassen til Megan. Og jeg ser frem til å gjøre den enda mer personlig. Gjøre den til hennes og vår plass. Derfor bruker jeg denne sommerkvelden til å titte på gravsteiner. Surrealistisk og vondt, men samtidig godt. Fordi jeg skal legge sjelen min i å finne den perfekte steinen. En som er full av kjærlighet. Den siste håndfaste tingen jeg kan gjøre for Megan min.
Sommerkveld, blomster, sangria og bilder av gravsteiner på mobilen..
Dagene etter at vi kom hjem har egentlig gått ganske greit. Joda, det går opp og ned både med humør og energi, men sånn etter forholdene har jeg i alle fall følt at det har gått ganske bra. Før vi dro på ferie orket jeg sånn ca. null og nix, jeg ville helst ligge i fosterstilling i senga og bare sove bort alt. At vi kom oss på ferie i det hele tatt er et under. Så også at jeg kom meg på barneskoleavslutningen til eldstemann og møte med læreren han skal ha på ungdomsskolen. Alt dette står nå for meg som en tykk tåke. Sannsynligvis ikke så rart siden dette var i løpet av de første, kaotiske dagene uten Megan. Når jeg ser tilbake nå er jeg faktisk overrasket over meg selv og hvor mye jeg tross alt klarte midt oppi dette marerittet.
Etter at vi kom hjem har jeg naturlig nok klart litt mer enn før vi dro. Jeg kan treffe andre mennesker uten å kjenne på en følelse av panikk, noe som også betyr at jeg kan gå i butikken uten store problemer (annet enn at jeg fortsatt kan glemme hva som trengs å kjøpes). Jeg kunne gå rett på etter hjemkomst og pakke ut 5 stappfulle kofferter. Jeg kunne vaske huset og vaske alt av klær i skittentøyskurvene. Alt som ble forsømt da formen var dårlig, da svangerskapet ble prioritert og da det aller verste skjedde. Jeg har klart meg greit gjennom to dager hvor mannen har vært tilbake på jobb, noe jeg gruet meg veldig til. Jeg har følt meg ganske grei rett og slett.
“Superkvinnen” som takler hverdagen, samtidig som hun tar seg tid til å sminke seg og gir seg selv tid til litt ro og velvære i utekroken.
Men så kommer det plutselig små, uventede triggere. Sånne som man egentlig ikke tenker over. Som da jeg bøyde meg ned for å plukke opp en leke i går kveld. Jeg skulle ha slitt med å bøye meg ned sånn nå. Og da det ved leggetid plutselig slo meg at jeg lå på magen. Det skulle ha vært klin umulig nå. Jeg skulle ha vært 30 uker på vei. Magen skulle ha vært mye større enn den var for seks uker siden (ikke at jeg kunne ligge på den da heller). Og da kommer alt veltende. Alle tankene. Alt savnet. Jeg skulle ha vært 10 små uker fra termin nå. Egentlig kunne hun ha kommet når som helst. Kanskje hadde jeg lagt på observasjonsposten på grunn av blodtrykket? Vi skulle ha begynt å gjøre klart alt. Funnet frem de små babyklærne etter storesøster. Funnet vuggen etter minstemann på loftet og plassert den på stua. Jeg tar stadig meg selv i å titte bort på den tomme plassen der den skulle ha stått. Jeg skulle ha kost meg med bevegelsene hennes. Vært stor og tung og i dårlig form. Men ingenting er som det skulle ha vært.
Helg pleide å bety ny graviditetsuke og nytt magebilde. I dag var det dette som møtte meg da jeg tittet i speilet. Jeg er tom. Og jeg hater, virkelig hater, magen min!
Og når disse uventede triggerne tar over, da blir alt tungt. Energien forsvinner. Humøret blir dårlig og lunta kort. Hjertet verker. Å, som det verker. Og jeg føler meg nok en gang ubrukelig og nytteløs. Mislykket til og med. Alt jeg orker er å sitte på sofaen. Fikle med mobilen. Scrolle meg gjennom Facebook. Og så dukker dette minnet opp.
Selvfølgelig! Det er jo også ni år siden vi for første gang fikk se en liten kropp uten hjerteslag på en ultralydskjerm. Så får jeg i tillegg litt dårlig samvittighet for å ha glemt denne datoen. Jeg husker definitivt fortsatt datoen den lille kom stille til verden, 23.07.2010. Starten på marerittet som viste seg å være uten ende (men også med et veldig fint hjerteplaster i minstemann så klart). Jeg vet godt at en tur til gravstedet i Oslo er på sin plass på tirsdag. Til de tre som ligger der. De tre som ikke har blitt like flittig besøkt i det siste. Eller, kanskje ikke på en veldig god stund. Det blir mest til merkedager. Og nå, med Megan, føler jeg at de blir enda mer forsømt. Ikke glemt, bare veldig i bakgrunnen. Det er annerledes nå, med Megan. Hun overskygger det som har vært. Det er til å bli svimmel av når jeg tenker på alt og alle samtidig. Når jeg tenker på hele historien. På alt vi har opplevd. På at vi har barn på to gravsteder, de tre små i Oslo og Megan på hjemstedet vårt. Og på at dette har blitt naturlig for oss, en del av livet. For når jeg virkelig setter meg ned og tenker på det, ser det litt fra utsiden, så er det nesten både surrealistisk og overveldende.
Ikke lenger en superkvinne. Bare en tung kropp som sitter i sofaen med verkende hjerte. Hva er vitsen med å sminke seg når man kan både bøye seg og ligge på magen? Små triggere kan velte store lass..
Da vi dro hjem fra USA tidligere denne uken, dro vi med en helt spesiell og verdifull gave i håndbagasjen. Nei, jeg snakker ikke om gull eller diamanter. Gaven er kanskje ikke det dyreste jeg eier. Men den er verdifull for hjerte og sjel. Og den er proppfull av hjertevarme, laget med masse kjærlighet.
Dette er virkelig en av de fineste og mest rørende gavene jeg noen gang har fått. For dette er et quilt laget av noen av pappas mest brukte t-skjorter. Laget av bonusmammas fantastiske bestevenninne, som også hadde et helt spesielt forhold til pappa. De kjente hverandre gjennom førti år, og han betydde like mye for henne som hun gjorde for ham. Dette er en dame som vi også har blitt veldig glad i, og som vi hadde gleden av å ha på besøk her i Norge for et par år siden.
Kort tid etter at pappa døde, dro hun fra Colorado til Texas for å være sammen med bonusmamma. Og mens hun var der dro hun ut alle t-skjortene til pappa. Og det var ikke få altså.. Blant dem plukket og sorterte hun møysommelig ut tre hauger, en til bonusmamma, en til lillesøster og en til meg. Disse tok hun med seg hjem med planen om å lage hver sin quilt til oss. Jeg var så heldig at hun laget mitt først, og det fikk jeg på selveste 4. juli. Dessverre ikke personlig levert, for jeg skulle så gjerne gitt henne en stor klem for denne gaven. Jeg vet at det kostet henne mye, både av tid og følelser. Det ligger en del tårer i dette quiltet.
Dette er uten tvil en gave som betyr mye for meg. Noe jeg kommer til å verdsette stort i årene fremover. Noe av det fineste jeg eier. Og definitivt verdt å vise frem i sitt helt eget blogginnlegg. Kanskje også til inspirasjon for andre. Det er jo unektelig en fin idé.
Jeg kan rett og slett ikke se på det uten å smile og bli varm om hjertet. Jeg kan fortsatt levende se for meg pappa i disse t-skjortene.
Aller mest betydning har kanskje disse t-skjortene fra pappas tid som helikopterpilot.
Jeg føler nesten at jeg har vokst opp med disse t-skjortene. Godt brukt gjennom mange år, helt fra barndommen min.
Likevel må de konkurrere med en til som absolutt favoritt.
Det er kanskje ikke så lett å se det, men denne t-skjorten har til og med en flekk på seg. Noe jeg vet at hun som laget den bekymret seg litt over, men jeg elsker det virkelig. Jeg elsker at det vises at den er godt brukt, og at det er pappa som er årsaken til flekken.
Jeg skal innrømme at nå som jeg har dette quiltet, så gleder jeg meg litt til høsten og kjøligere tider. Da skal jeg krølle meg sammen i sofaen og tulle minnene om og fra pappa rundt meg..
Da er vi tilbake i atskillig kjøligere Norge etter en rar, men deilig måned i varme Texas. Det tok meg halve ferien å komme inn i en slags feriemodus, så de Texas-abstinensene jeg pleier å få når vi kommer hjem er om mulig enda sterkere denne gangen. Jeg er sur og gretten. Forbanner bukser, sokker og sko. Forbanner egentlig det meste.
Den eneste positiviteten jeg klarer å finne akkurat nå er at reisingen er over og at vi overlevde alle flyturene. De tåredryppende avisoverskriftene dukker opp under hver flight. Vi er liksom den tragiske familien som blir utslettet etter all sorgen. Er glad verden ble spart for disse overskriftene altså!
Den siste ferieuken forsvant jeg visst også helt fra bloggen. En kombinasjon av å være opptatt med livet og å ikke orke når jeg faktisk hadde mulighet. Og det er vel egentlig helt greit. Vi gjorde egentlig ikke noe veldig spesielt heller, vi har stort sett bare vært på kjente plasser og gjort kjente ting hele ferien. Lite stress, mest avslapping.
Den siste helgen hadde vi også selskap av datteren til tatovøren «vår», som etterhvert har blitt en god venn. I år møttes jentene våre for første gang takket være en felles lidenskap for fotball, og de fant virkelig tonen.
Moro å få med seg en fotballkamp når man selv har ferie.
Det var en sann fornøyelse å ha med seg den flotte jenta rundt omkring hele helgen, og å se vennskapet mellom dem vokse. Vi fikk gleden av å ta henne med til plasser rundt om i Dallas som hun aldri hadde vært før. Og vi dro til Stockyards hvor alle ungene etter tur fikk sitte på en sånn skapning.
Og et av feriens beste øyeblikk var faktisk da en gutt og to jenter sang “Whiskey glasses” av full hals fra baksetet. Skal ikke så mye til, si. Og nå er det plutselig ikke bare familien der borte jeg savner. Hjelper ikke på det dårlige abstinens-humøret..
Men nå er vi altså hjemme igjen. Tilbake i hverdagen. Eller den nye hverdagen. Tilbake til et liv som på en måte stoppet opp for 6 uker siden..
Mange tror kanskje vi er tilbake til normalen nå etter den lange ferien. Nå som mannen etter sykemelding og ferie begynner å jobbe igjen. Nå som det har gått litt tid. Men sånn er det altså ikke. Seks uker er aldeles ikke lenge. Alt føles fortsatt veldig nært. Sorgen henger fortsatt over oss, selv om vi kanskje virker tilsynelatende normale. Det er uansett sånn den nye normalen er.
Dette var det eneste jeg så frem til å komme hjem til. Nå skal det plantes og gjøres fint her.
Det føles sårt når man føler forventningen om at man skal være ferdige med den verste sorgen nå. Det gjør vondt når man føler at den eneste trygge plassen å dele følelsene sine, å dele Megan, er her på bloggen. Når man føler at å snakke om henne vil støte andre. Mange er kanskje redde for å rippe opp i sorgen om de spør hvordan det går. Mange ønsker å beskytte seg selv for de følelsene som måtte dukke opp rundt dette temaet. Vi kan ikke det. Vi lever med dette hver dag. Vi kan ikke beskytte oss selv, dette er vår realitet. Ingen kan rippe opp i noe, vi glemmer uansett ikke. Tvert imot gjør det godt å snakke om henne. Det gleder meg veldig når noen spør om henne og om det som har skjedd. Vi ønsker jo på ingen måte at hun skal glemmes, hun vil alltid være en viktig og naturlig del av vår familie. Derfor deler jeg. Og derfor har jeg med utallige gjenstander med navnet hennes på fra USA.
Hun er, og vil alltid være med meg og oss i alt vi gjør.
Noen vil kanskje synes at jeg overdriver. At jeg dyrker sorgen. Men sånn er det overhode ikke. Jeg har vært gjennom lignende ting før og gått videre. Uten å glemme, men i en ny normal. Nå famler vi oss nok en gang frem, litt i blinde, i jakten på nok en ny normal. En som passer for oss. Det er en slags balansegang, spesielt for meg. Jeg vet ikke helt fra dag til dag, eller fra time til time, hvordan jeg vil fungere. Det vil ta tid før jeg finner tilbake til en slags stabilitet. Sorg er krevende, og jeg blir fort sliten. Det er vanskelig å legge planer, for plutselig låser det seg helt. Det går opp og det går ned, humøret og energien veksler stadig. Men jeg pusher meg selv så godt jeg kan, aller mest for at barna skal ha det best mulig. Dessverre føler jeg ofte at jeg feiler. At jeg svikter. Det er lite supermamma over meg, om det i det hele tatt noen gang har vært det. Jeg kan bare håpe at jeg er bra nok som jeg er.
Det har surret mange tanker i hodet mitt de siste ukene. Mye om hvordan livet skal bli fremover. Om hvor mye jeg ønsker å dele. Jeg har som nevnt vært redd for å støte folk. Jeg har vært usikker på hvor tydelig Megan skal være i hverdagen, livet og hjemmet vårt. På disse seks ukene er det ved siden av mannen og jeg, kun barna som har sett bildene vi har av Megan. Og i frykt for å bli sett på som sprø, eller for å støte noen, var jeg i starten ganske bastant på at om vi skulle ha noe bilde av henne hjemme, så måtte vi få det tegnet. Men veien blir som kjent til mens man går. Og jeg vil ikke gjemme vekk den, i alle fall for oss, vakre jenta vår. Og definitivt ikke i vårt eget hjem. Om noen skulle føle seg støtt av dette, så får de heller la vær å komme på besøk. For Megan er en del av oss, og nå er det ikke lenger et trekløver på rote-reolen vår (full av ting, men betydningsfull fordi alt representerer oss og livet vårt), nå er det et firkløver. Og for oss føles det både riktig og naturlig!
