Jeg sitter på terrassen, sola varmer og sommerkjolen er på. Innimellom kommer en deilig, svak bris over tretoppene og virker herlig avkjølende på het hud. Fuglekvitter blander seg med nabolagets lyder. Innimellom nesten fullstendig stillhet, andre ganger glad latter fra lekende barn, en gressklipper eller ivrig diskusjon fra naboens noe større barn. Og jeg lukker øynene og nyter. Nyter roen. Nyter følelsen av å være akkurat der jeg skal være. Nyter følelsen av hjemme.

Det har ikke alltid vært sånn. Det har tatt lang tid å føle seg helt hjemme her i den lille bygda vår. Eller, det er strengt tatt ikke en bygd en gang. Mer et tettsted. Langt unna hjembyen min på Sunnmøre. Som forøvrig fortsatt er hjemme über alles. Etter et mellomstopp i Oslo, landet vi på denne plassen ute i suburbia for 11 år siden. 11 og et halvt for å være nøyaktig. Da barna kom var det greit å komme seg ut av Oslo-gryta. Løkka var fint da det bare var oss to. Tildels også da eldstemann var baby. Men da nummer to meldte seg måtte vi finne noe annet.

Urbant, ja! Barnevennlig, nei!

Med et valg om at jeg skulle være hjemme mens barna var små, innså vi fort at Oslo ble for dyrt. Så vi endte opp et lite stykke utenfor byen. Egentlig like greit, mer landlig, men med nærhet til alt.

Her er det trygt og godt for barna våre å vokse opp. Med flere barnehager, kliss ny skole og mange fritidsaktiviteter. Vi har bosatt oss i et satsningsområde, og har i tillegg til et par matbutikker etterhvert fått både en restaurant, en cafè, et apotek, en sjarmerende, eksotisk «landhandel» og *trommevirvel* en klesbutikk (!) i vårt ikke helt enorme sentrum. Og mer skal det bli. Det bygges og utvides. Jeg har hørt rykter om et Vinmonopol etterhvert, og da trenger man vel egentlig ikke mer..

I tillegg er det, selv om jeg ikke alltid har syntes det, (her er jeg litt bortskjemt med tanke på at hjembyen min er landets vakreste – helt sant) nokså fint her. Det er ikke større enn at de store barna kan surre rundt i stort sett hele bygda på egen hånd. Vi har et vann med egen strand og flytebrygge. Vi har skog og fine naturområder. Turmulighetene er det ingenting å si på.

Alt dette til tross, jeg har aldri helt klart å finne meg til rette her. Jeg har alltid lengtet bort. Til tross for at dette er det eneste barna mine vet om, de to yngste har alltid bodd her. Til tross for et godt nabolag og en bygd med et godt miljø. Til tross for mange fine mennesker. Jeg har ikke følt at jeg passet inn. Selv om jeg har bodd her lenger enn mange av de andre i overkant av 4500 innbyggerne, har jeg følt meg som «outsideren». Hun som bare ikke hører til. Hver gang vi har vært borte, spesielt når vi har vært i hjembyen min, har jeg gruet meg til å reise tilbake hit. Nesten vegret meg. Forbannet denne plassen jeg selv har valgt som hjem.

Helt til nå. I det siste har noe forandret seg. Jeg ser plutselig skjønnheten. Tryggheten. Og fordelen med å bo på en sånn liten plass. Jeg har funnet min plass og føler plutselig at jeg likevel passer inn i denne lille bygda vår. Jeg lengter ikke lenger bort. Noen ganger kan kjærlighet ta litt tid, men etter 11 år kan jeg endelig si at jeg har kommet hjem!

Livet på landet, ganske fint!

#endelig #hjemme #enslagskjærlighet

Dette med spørsmålsrunder er visst ganske så populært ute i blogglandia. Nå har jeg holdt på med dette i over et år, så da er det kanskje på tide å prøve en sånn liten runde her også. Nå kan jeg egentlig ikke skjønne at noen skulle gidde å stille meg spørsmål, men kanskje sitter det likevel noen der ute og lurer på et eller annet. Favorittfargen min for eksempel? Eller hvilken farge truse jeg har på meg? (Nei, jeg håper egentlig på litt mer spennende spørsmål enn disse.)

I alle fall, om noen har lyst, send meg spørsmål i kommentarfeltet. Jeg lover å svare, selv om det bare kommer ett eneste spørsmål!

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ja, jeg vet at jeg har blitt tynn som en flis. Men vekten min deler jeg ikke!

Her hersker fortsatt en slags unntakstilstand. I dag er det første gang på noen dager at minsten ikke har kastet opp (vi er oppe i 32 timer faktisk), så jeg håper han er ferdig med den seige runden som begynte for en uke siden. Jentungen kom seg endelig på skolen igjen i dag etter sin runde. Og i går fant jeg selv ut nøyaktig hvordan barna har hatt det de siste dagene.

Lord, help me!

Hele dagen gikk med til kvalme og magesmerter. Men jeg slapp i alle fall å spy, en liten seier i elendigheten. Likevel, det er utmattende og fortvilende når kroppen sier stopp og du ikke orker noe. Når storesøster må hente drikke og snacks til lillebror fordi mamma rett og slett ikke orker. I dag er formen heldigvis litt bedre, men kroppen orker fortsatt lite. En runde med klor og vaskebøtte sendte meg rett i vater på sofaen, der jeg nå med noe dårlig samvittighet ligger og ser på at mannen tar gulvvasken.

Det har blitt mye tåspriking og barne-TV det siste døgnet.

Han er virkelig dagens helt, her han spinner mellom bil på service, beising av terrasse og gulvvask. I premie skal han få lov til å ta seg en sykkeltur senere – om han fortsatt orker.

Se så bra det blir! Grei timing at jeg ble syk og ikke orker å sitte ute akkurat når kosekroken skulle beises. Dårlig timing at været er strålende.

Nå håper jeg alt av gjenstridige bakterier og virus er vasket og kloret ut en gang for alle. Det lukter i alle fall svømmebasseng her.. En uke med sykdom holder i massevis, og jeg forbanner i mitt stille sinn den eller det som sendte smitten med minstemann. Nå har vi ikke tid til mer sånt tull! Nå skal livet bare være hygge en stund fremover!

For i morgen kommet eldstemann hjem fra leirskole (forhåpentligvis uten et gram av smitte eller sykdom). Jeg gleder meg som en unge! Og til helgen blir det enda mer gjensyn, når familien fra USA lander i Norge. Da har det gått 10 måneder siden sist jeg fikk klemme på pappa, stemor og søster og jeg kjenner i hele meg at det skal bli skikkelig godt. Og så venter sommerferien. Tellingen er plutselig nede i 12 dager. Og da passer det på ingen måte med mer sykdom! Nei, du store sykdomsgud der ute, la oss være ferdige nå!!

Om bare virus og bakterier kunne blåses vekk som frøene på en løvetann.

#spørsmål #spørsmålsrunde #sykdom #mersykdom #unntakstilstand #noknå

Jeg tror alle mødre og sannsynligvis en god del fedre der ute kan relatere til denne. Tenk deg at du sover søtt, sånn ca. i din dypeste søvn. Kanskje du drømmer noe fint. Kroppen slapper i alle fall helt av, senga er behagelig myk og du er god og varm under dyna. Så hører du det. Blæææærgh!

På et nanosekund spretter du opp, lys våken og med vidåpne øyne. Synet som møter deg er ikke pent. Små barn er stort sett alltid søte, bortsett fra når de spyr.

For det finnes ikke noe søtt i spy (bortsett fra eventuelle søtsaker som har funnet veien opp igjen fra magesekken). Er det noe jeg virkelig hater, så er det synet, lyden og lukten av spy. Jeg får fullstendig noia.

Nå har jeg våknet av dette tre netter og morgener siden natt til fredag. Fem dager har dette svineriet slått rot i huset vårt. Nå trodde jeg at de to barna som er hjemme var ferdige, og at det var mannen og jeg som var de tikkende bombene. Men så begynte altså minstemann (som startet hele moroa før helgen) på nytt i morges. Og jeg er lei! Jeg er så inderlig lei! Det er for så vidt han også. Stakkars, lille kroppen.

I morges taklet jeg det ekstra dårlig etter å ha sovet lite i løpet av natta. Jeg trodde en stund det var min tur, men så var det sannsynligvis bare de ti hele pepperne jeg ut fra et gammelt kjerringråd svelget før sengetid som satte i gang systemet. Denne dagen er bare tung. Helt bånn i bøtta, nesten bokstavlig talt.

Jeg er lei av vasking av gulv, overflater og håndduker. Jeg er lei av spybøtter. Jeg er lei lukten av klor (dog er den bedre enn lukten av oppkast). Jeg er lei av å lete etter hvert minste tegn på at poden føler seg dårlig. Og jeg er lei av å være tjener og sykesøster, uten stort annen betaling enn muligens overtakelse av smitte.

Og siden vi, eller i alle fall jeg, er beinhard på 48-timers regelen har jeg nå selskap av minsten her hjemme minst frem til torsdag. Det blir en uke uten barnehage det. Kjedelig for oss begge, spesielt når han for det meste egentlig er ganske kvikk. Men jeg ønsker på ingen måte å smitte noen med dette svineriet og kanskje til og med få smitten tilbake igjen enda en gang. Nå vet jeg også at flere i barnehagen har blitt syke i løpet av helgen, så jeg har ekstra noia for smitte og re-smitting.

I dag har jeg en liten bønn til alle foreldre der ute. Jeg vet det kan være vanskelig, spesielt i en hektisk jobbhverdag. Men vær så snill, hold barnet ditt hjemme i 48 timer etter siste oppkast ved omgangssyken! Det kan virke lenge der og da, men tro meg, både du og jeg tjener på det i det lange løp. For da blir det kanskje med de to dagene, og ikke en evinnelig runddans med våkenetter og spybøtter.

Sykepleier, vaskehjelp, tjenestepike og sliten.

#familie #barn #mammalivet #sykdom #æsj #lei #ikketidtildette

I dag var altså dagen her. Den jeg har gruet meg til i noen år allerede. Nå sitter jeg her og kjenner på klumpen i magen og savnet i hjertet.

Forbereder meg på en rar og tom uke.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg husker fortsatt så godt en forsommerdag i 2014, da jeg og lillebror i vogna hadde fulgt de to eldste til skolen sånn som vi ofte gjorde den gangen. Førsteklassingen og andreklassingen. Akkurat denne dagen hersket det lett kaos i skolegården, da skolens sjetteklassinger gjorde seg klare til å hoppe i bussene og dra til leirskole. Jeg husker at jeg syntes de var så store. Og jeg var så glad for at det fortsatt var lenge til våre barn skulle avgårde til en ukes annerledesskole langt unna oss her hjemme. Kanskje tenkte noen andre småskoleforeldre det samme i dag. For de årene fra andre til sjette klasse gikk lovlig fort. I dag var det min lille, store gutt som dro avgårde.

Nesten som første skoledag. Liten gutt med alt for stor sekk. Det er bare det at både gutten og sekken har vokst. Eldstemann er slett ikke liten mer!

Og selv om han uansett sannsynligvis ikke hadde vært hjemme akkurat nå, og de to andre har sykedag her hjemme, så merker jeg allerede nå tomheten etter den store gutten vår. Jeg kjenner med hele meg at jeg ikke skal se ham eller snakke med ham før fredag. Det sliter litt på mammahjertet. Og så er det det der med å ikke ha kontroll da. Vanskelig for en i overkant nevrotisk helikoptermamma. Jeg vet at han får en fantastisk uke og at han er i trygge hender. Men likevel gjør det noe med meg å ikke ha kontroll selv. For når jeg ser på listen over ting de skal gjøre, som egentlig er fryktelig morsomme ting for en 12-åring (og sikkert mange andre også), ser jeg potensielle farer i alt.

Topptur – gå seg bort i fjellet, falle ned en skrent eller et stup.

Klatring/rappellering – her sier det seg helt selv. Det kan bli langt ned. Gulp!

Kanotur – også relativt selvforklarende. Jeg ser avisoverskrifter om velting og drukning. Skrekk og gru!

Terrengsykling – her er det potensiale for grufulle velt.

Villmarksleir og overnatting i lavvo – villmark sier det meste for meg. Tenk om det kommer en ulv eller en bjørn og spiser ham i løpet av natta. Eller i alle fall en huggorm. Iiiik!

For ikke å snakke om bussturen til og fra. Og en ekstra bekymring, at poden skal være smittet av småsøsknene sine og få omgangssyken mens han er langt hjemmefra. Bare tanken gjør at det skjærer i mammahjertet.

Hvordan skal dette gå?

Heldigvis er jeg i tillegg til et utall katastrofetanker også utstyrt med en liten dæsj sunn fornuft. Så jeg vet at til tross for at jeg for noen dager ikke har et eneste gram kontroll over eldstemann, og til tross for en viss skrekkblandet fryd hos hovedpersonen selv da han dro, så vil han få noen flotte dager. Det vil bli godt for ham å komme vekk fra hjemmets rutiner, og sikkert også oss andre, noen dager. Han vil oppleve nye ting, morsomme ting, spennende ting, nye vennskap, forsterkede gamle vennskap og en hel masse mestringsfølelse. Håper jeg. Og han vil komme hjem sliten men full av fortellings-iver.

Og det gleder mammaen seg til. For denne uken kommer sannsynligvis til å være lengst og vanskeligst for oss her hjemme. Kanskje spesielt for minstemann og meg. Gutta våre har til tross for 8 års aldersforskjell et helt spesielt bånd, og minsten kommer nok virkelig til å merke at storebror er borte. Eldstemann er også den som er flinkest til å hjelpe og «avlaste» meg litt, og jeg merker allerede at den ekstra hjelpende hånden min ikke er her. Som da jeg tenkte at han kunne hjelpe meg å klippe gresset etter skolen. Før det i løpet av et nanosekund slo meg. Eh, nei, det kan han jo ikke. Og savnet satte seg umiddelbart i hjertet. Gutten min kommer jo ikke hjem i dag. Med mindre noe skulle skje får jeg ikke høre stemmen hans, ikke en gang få en melding, før fredag. Og det er jo best sånn. Jeg vil heller ikke høre noe og vite at det betyr at han har det bra enn å faktisk høre fra ham eller læreren.

Det går bra. Helt sikkert! Ikke sant?

Det blir definitivt en annerledes uke. En stillere uke. En tommere uke. En uke der jeg virkelig legger merke til hvor viktig eldstemann er i familie-puslespillet vårt. Hvor aldeles inni hampen uunnværlig han er. Men kanskje er det godt å savne litt også.

En tussete mamma snek denne inn i matboksen før poden dro på tur. Håper det settes pris på og ikke er alt for flaut..

Jeg gleder meg enormt til å få ham hjem på fredag, til familien atter er samlet og komplett. Ironisk nok er det et år siden minsten lå noen dager på sykehus i dag. Muligens er den første uken av juni en sånn uke som skal være litt annerledes. Sånn for å få en liten pause fra hverandre før en lang ferie.

For heldigvis, når denne uken som jeg har gruet meg sånn til er over, er det bare hygge og familietid. Kanskje ikke fullt så idyllisk som det høres ut, men det blir i alle fall familietid for alle penga. Med besøk fra både USA og Ålesund over helga, avslutninger her og der og om to uker: SOMMERFERIE. En måned med alle oppå hverandre hele tiden, før barna og jeg roer ned her hjemme en måned til mens mannen jobber. Og da kommer jeg kanskje til å ønske alle ungene avsted til leirskole..

Med sommerferie og potensiale for fullstendig familietid-overdose i sikte. Dere husker vel Ondskapens hotell?

#mammalivet #mammahjertet #eldstemann #leirskole #savn

..en kveld på konsert sliter deg helt ut.

Det var tungt å våkne i dag. Føltes litt som om jeg hadde vært på fest og tatt den helt ut, med verkende hode og sliten kropp. Men så var jeg altså bare på helt alkoholfri jentekveld med jentungen i går. På konsert med Demi Lovato, en for meg relativt ukjent artist, men med noen gjenkjennelige låter. Og helt åpenbart veldig kjent for alle andre som fylte Oslo Spektrum i går kveld. Jeg har sjelden følt meg eldre enn jeg gjorde noen øyeblikk i løpet av gårsdagen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For all del, konserten var bra den. Dama leverte åpenbart. Selv jeg ble engasjert, i alle fall under de gjenkjennelige og fengende låtene. Og når hun fortalte personlige historier om psykisk sykdom og sin nå avdøde far. Det føltes ekte og nært, selv om hun sier det samme på hver eneste konsert. Selv om alle plasser hun kommer til er like fantastiske. Det var fortsatt så ektefølt at jeg tok meg i å lure på om hun i tillegg til å være flink til å synge også er en veldig god skuespiller.

En mor/datter-kveld var på ingen måte å forakte. Det er alltid hyggelig å ta med datteren min på konsert. Se gleden i øynene hennes, og vite at hun nyter denne alenetiden med meg. I tillegg gikk alt som smurt i går kveld. Ingen køståing som sist vi var i Oslo Spektrum og kremplasser på andre rad. Kun ståplassene skilte oss fra scenen. Å finne bra billetter til en relativt billig penge, det er jeg god på. Det gleder en sunnmørings hjerte når man kan titte seg rundt og vite at de fleste andre som sitter rundt en har betalt minst der dobbelte for å sitte der. Utsikten var virkelig helt upåklagelig.

Skadet som jeg er av mannens jobb og verdensbildet forøvrig, brukte jeg tiden før lyset gikk av og lyden opp til å gå gjennom eventuelle fluktruter med jentungen. Kall meg gjerne gal, men om noe skulle skje er det greit å ha en plan. Og at den som er med deg også er klar over denne planen. Dette lærte jeg etter Ariana Grande-konserten i fjor vår, da det noen dager senere smalt i Manchester. Dette var kveldens «føle meg gammel og ansvarlig-øyeblikk» nummer en.

Bare de på gulvet kommer nærmere. Men pygmeer som meg vil uansett ikke se noe der nede..

Oppvarmeren på bildet over, Joy, var lite å skryte av. Det var rett og slett umulig å skjønne hva hun sang og sa, og musikken fenget både jentungen og meg ytterst lite.

Men etter litt (lang) venting for utålmodige sjeler, kom hovedpersonen selv stigende opp gjennom gulvet. Og lydnivået gikk regelrett gjennom taket. Og det var her jeg virkelig begynte å føle meg gammel. For ikke bare var musikken høy, som den strengt tatt skal være på konsert. Men den evinnelige skrikingen. Oh my. Det satt en del rundt oss som skrek så det gikk gjennom marg og bein. Og jeg var ikke helt på det samme, ekstatiske nivået for å si det sånn. Ikke jentungen heller. Den litt kraftige ungjenta som satt ved siden av henne derimot, hadde sånn ca. null kontroll på verken stemmebånd eller kroppsdeler. Hun så heller ikke andre enn seg selv og artisten på scena, og brydde seg lite om at det satt en mye mindre jente ved siden av henne. Der var det me, myself and I for alle penga. Hun tok rett og slett litt for mye plass på alle mulige måter. Jeg hadde noen øyeblikk der jeg ønsket å dra til henne. Dog hadde nok det vært lite lurt. Men der følte jeg meg virkelig gammel. En irritert kjerring med beskyttelsesinstinkt. Om du skulle lese dette, ta imot et par råd fra meg som er litt eldre og mer erfaren enn deg. Det kan være lurt å se litt lenger enn sin egen nesetipp og vise litt hensyn for andre. Og du; neste gang du skal på konsert, bruk litt mindre penger og kjøp deg en ståplass da!

Demi Lovato leverer – litt av hvert.

Over til det som skjedde på scenen, som også innimellom fikk meg til å føle meg utrolig gammel. Jeg hadde noen øyeblikk der jeg rett og slett følte at jeg satt og måpte og himlet med øynene. Spesielt under «Cool for the summer» hvor det åpenbart ble spilt på sex og seksualitet. Jeg vurderte et øyeblikk å holde for øynene på 11-åringen min. Når ble jeg så bluferdig og gammel da?

For ikke å snakke om øyeblikket da alle holdt opp mobilene sine, og jeg kunne informere datteren om at i gamle dager brukte vi lighter til sånt. Hjelpe meg! Vi har åpenbart oppdratt henne riktig når hun parerer med at det er lite brannsikkert.

Jeg kom ut fra Oslo Spektrum rundt 22:30 og kjente på hele meg at ungdommen er forbi for alltid. Susete i hodet og med litt redusert hørsel. Og en smule desorientert. Og der mange sikkert var misfornøyde med at dette var en alkoholfri konsert, understreket min fornøyelse over det samme alderen min en gang for alle. Selv om kvelden var fin og konserten var bra, var det så uendelig godt å komme hjem og sette seg i stillheten på terrassen. Der gamle kjerringer som meg åpenbart hører hjemme.

Dyktig dame, bra musikk, upåklagelig utsikt til scenen og følelsen av å ha blitt en gammel kjerring. Og alle var enige om at det alt i alt var en flott kveld!

#musikk #konsert #konsertanmeldelse #enslagskonsertanmeldelse #demilovato #gammelkjerring #jentekveld

Nå trodde jeg egentlig at jeg var fint ferdig med hele slankeopplegget. Helt til vi fikk besøk i nattens mulm og mørke. Av omgangssyken. Ingenting er som å våkne av at en liten kropp kaster opp.

Jaja, det var den natten..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette er jo superfestlig. Er det en ting jeg virkelig misliker, så er det omgangssyken. Både for andre og meg selv. Aner meg at det ikke er helt unormalt. Spying takler jeg dårlig! Nå har jeg egentlig ventet på det en stund, for det er merkverdig lenge siden sist vi hadde sånt besøk i heimen. Såpass sikker var jeg da minsten klagde på vondt i magen i går kveld at jeg dekket sengen med håndklær. Det viste seg altså å være lurt!

Natten har vært av det urolige slaget. Jeg blir umiddelbart sympatidårlig når noen er syke. Sentrifugen setter i gang i magen, og jeg våknet uggen og med hodepine utpå formiddagen i dag.

Det er da jeg kommer på det!

Å nei!

Jeg spiste vekk jordbærfyllet i kroneisen til minsten i går ettermiddag! Sånn av prinsipp gjør jeg stort sett aldri sånt, og tanken slo meg da han kom med isen i går også. Dette er generelt litt ekkelt, og hva om han er syk. Og så ga jeg faen!

Jeg regner timer fra inntak av is til første klaging over vondt i magen. 7 timer kanskje? Og 9-10 timer fra dette uheldige inntaket av jordbærfyll med mulig ulumsk smitte på til første oppkast. Magen spinner noen ekstra runder.

Vær så snill. Jeg vil ikke! Jeg orker ikke!

Nå venter jeg egentlig bare på å gå ned for telling selv. Jeg vasker og klorer alt annet enn guttungen i vill panikk. For jeg har ikke tid til dette. Eller overskudd for den saks skyld. Jeg er livredd for å gå glipp av mor/datter-tid på konsert i kveld, noe spesielt jentungen har gledet seg til lenge. Og tenk om jeg blir dårlig mens vi er der da. Usj.

Og hva med eldstemann som reiser på leirskole over helga? Skal han ta med seg dette griseriet dit? Uff og huff. Dette passer overhode ikke, men det gjør det jo aldri.

Jeg prøver å se det positive i det. Greit å få det unna nå så vi slipper det i ferien. Og med en vekt som for en gangs skyld viste hyggelige tall i dag kan jeg jo ta det som et slankeboost. Det passer jo fint når jeg egentlig hadde gitt opp.

Men, nei. Jeg vil ikke ha sånn hjelp til å gå ned noen kilo til. Jeg vil ikke ha dette svineriet i huset! Jeg vil ikke at noen av oss andre skal ta over etter minsten. Jeg klorer alle overflater litt til og håper på det beste.

Jeg. Orker. Ikke.

#hverdagsliv #familie #barn #sykdom #smitteangst