Etter en overnatting i smalltown USA, var vi alle rimelig spente på turen gjennom Death Valley. Hvordan ville ørkenlandskapet være? Og hva med temperaturen? Verdensrekorden for varme ble satt her tilbake i 1913, med 56,7C. Vi hadde bilen full av vann, sånn i tilfelle. Jeg var også veldig spent på hvor skumle veiene ville være. Heldigvis ble det ingen Yosemite-repeat. Litt høyde og svinger var det, og et strekk uten aircondition for å unngå motoroverheting, men det gikk greit. Litt interessant å oppleve den sterke fønvinden fra utsiden da vi måtte kjøre med vinduene åpne. Jeg er godt vant til varmen i Texas, men dette slo alt jeg noen gang har opplevd.
Klar for ørken og ekstremhete.
Spesielt landskap allerede fra starten.
Litt av noen svinger innimellom.
Ned på den ene siden, opp på den andre.
Sand, sand, sand.
Når du finner denne på do..
Sånn passe kokt.
Etterhvert kom vi under havnivå, og kunne skimte saltsletter i det fjerne. Utrolig fascinerende.
Ved besøkssenteret nede i dalen fikk vi den offisielle temperaturen denne dagen.
128F – 53 grader der altså. Ikke rart man kokte.
Herfra gikk ferden til hovedmålet, Badwater Basin.
Saltsletten her hadde jeg så utrolig lyst til å ta noen kule bilder på, men det var rett og slett for varmt. Tærne brant i flip-flopsene da jeg trakket ut på saltet, så det ble med noen raske knips. Minsten syntes han var tapper som i det hele tatt gikk ut av bilen. Og det er jeg egentlig enig i, maken til hete har jeg aldri opplevd!
Jeg observerte faktisk en person som gikk langt ute på saltsletten. Galskap! Men et flott syn, det var det.
Med denne opplevelsen fant vi veien ut av Death Valley, og av California. Nå var tiden inne for Nevada og Las Vegas, noe som skulle vise seg å bli en skikkelig høydare.
Etter et par dager i San Francisco, satte vi kursen mot Las Vegas. Etter litt debatt for og mot, valgte vi å droppe den «raske» og kjedelige veien på 9 timer og heller ta the scenic route gjennom Yosemite nasjonalpark og Death Valley nasjonalpark. Og her røk roadtrip-tidsplanen vår.. Jeg hadde beregnet å være i Texas om et par dager. Vi er fortsatt i Las Vegas og har noen stopp til på veien. Men det får man bare leve med når man opplever så mye fantastisk.
Nå skal det sies at jeg noen ganger langs veien angret på at vi ikke tok den kjedelige ruten. Jeg var rett og slett livredd noen ganger, på bratte, svingete veier mot over 3000 meters høyde. Det var langt ned.. I tillegg var det varmt, og vi måtte skru av aircondition i bilen de bratteste strekkene for å unngå kokt motor. Ikke kult å bli stående langs veien der.
Inne i Yosemite var det heldigvis mye folk, så jeg følte meg relativt trygg og kunne nyte omgivelsene.
Møtte ingen bjørner, og det var kanskje like greit.
Disse veiene er verre enn alle berg- og dalbaner i verden. Her var det mye skrekkblandet fryd.
Men de vakre øyeblikkene sto også i kø.
Vakkert men skummelt.
Og da vi kom ned i Yosemite Valley fikk jeg den virkelig store opplevelsen da vi stoppet ved Tenaya Lake. Så vakkert og så fredelig. Her kunne jeg blitt!
Etter anspente timer langs skumle veier var dette balsam for sjelen.
Men videre måtte vi, til nye skumle veier.
Høyt oppe..
Se, snø!
Sånne skilt vekker angsten i meg.
Her var det så langt ned at jeg blir kvalm bare jeg ser på bildet..
Hjelp!
Her trodde jeg vi var nede og senket skuldrene. Jeg tok feil..
Etter lange strekk på helt øde veier og solnedgangen rett rundt hjørnet, var det nok for mor. Mens mannen ville fortsette helt til Las Vegas, sa jeg STOPP. Dermed ble det overnatting i den første siviliserte byen vi fant, en liten plass som het Bishop. Her ble det litt hvile, mat og bowling før vi dagen etter tok fatt på Death Valley. Og siden dette ble langt og med mye bilder, tar vi den turen ved en annen anledning.
Da har jeg faktisk litt tid til å skrive igjen allerede. Vi kom oss helskinnet gjennom Death Valley i går og har nå endt opp i Las Vegas. Her har vi en rolig morgen i en råfin suite på the Venetian, et hotell som er en opplevelse i seg selv. Vi bestemte oss raskt for å forlenge oppholdet vårt her med en natt, etter mye kjøring er det greit med en dag i ro. Bedre plass enn dette finnes ikke til akkurat det.
Men nå vil jeg gjerne ta dere med noen dager tilbake i tid, til San Francisco. Denne byen hadde jeg virkelig gledet meg til! Vi ankom søndag kveld, og startet rett på turistattraksjon nummer en.
Ganske kult å oppleve og kjøre over dette kjente landemerket. Men kjølig. Veldig kjølig!
Herfra fant vi veien til hotellet vi hadde booket, som viste seg å være helt vanvittig kult. Litt gotisk stil, og jeg forventet til enhver tid at selveste Dracula skulle dukke opp. Så kult var det at vi bestemte oss for å ta en ekstra natt.
Litt små rom og bittelite bad, men all sjarmen gjorde opp for det.
I tillegg lå det supersentralt til, rett ved Union Square og endestoppet til de kjente «cable cars».
Det første vi gjorde etter innsjekk var faktisk å ta en sånn cable car til Fisherman’s Wharf. En opplevelse å kjøre, men denne kvelden var Fisherman’s Wharf en skuffelse. Her var nemlig det meste stengt etter helgens Gay Pride-festiviteter. Slitne og sultne slang vi innom en Applebee’s før vi kom oss tilbake til hotellet og i seng.
Neste dag var det noe helt annet. Vi startet med å stå i en times kø for nok en gang å kjøre cable car ned dit.
Denne gangen tok vi den som gikk opp til Lombard Street, denne bratte gaten med de krappe svingene. Ikke at vi så noe særlig mer enn utsikten fra setene våre, men det skulle endre seg senere på dagen.
Og nå var det åpent på Fisherman’s Wharf. En helt annen opplevelse! Vi fikk i oss litt lunsj og tuslet rundt. Så Alcatraz et stykke ute og tittet rundt i butikker.
Alcatraz
Pier 39
Etterpå var planen å ta en sightseeing-buss, men dette var jo steindyrt. Så isteden fikk vi en taxi til å kjøre oss til de stedene vi ønsket å se. Og sånn fikk vi kjøre ned svingene på Lombard Street mens bremsene pep.
Lombard Street
Jeg fikk dra til Alamo Square og ta bilder av the Painted Ladies med San Francisco i bakgrunnen.
Noen som husker Full House?
Vi fikk en sveip innom den største Chinatown utenfor Kina.
Og vi fikk kjøre forbi dette flotte bygget, som muligens var city hall. Flott var det i alle fall.
Og her var vi egentlig slitne og mette av inntrykk. San Francisco både innfridde og skuffet. Her er enormt mange fine plasser, men også tildels skittent og fullt av uteliggere. Det er trist å se mennesker legge seg til å sove på gaten bare meter fra flotte hoteller. Du sitter igjen med en litt vond følelse. Mannen min stoppet faktisk opp og gikk tilbake for å gi en liten slant til en vi gikk forbi, som ble veldig takknemlig for det. Fint, men sårt når man ikke kan gi til alle.
Et fattigere og skitnere område av byen.
Men sånn alt i alt var San Francisco en flott by som jeg er glad for å ha fått oppleve. Dette var nok en sånn plass som var litt trist å reise fra, men nye eventyr kalte.
Hallo fra in the middle of nowhere – America. Det er neimen ikke lett å finne tid til å skrive innlegg på denne ferden vår, og det er kanskje litt lettere å la bildene tale for seg. Etter LA startet vi i alle fall turen langs Highway 1. Overnattet i en liten by rett etter Malibu den første natten, før vi kjørte oppover mot Monterey på dag to. Vi stoppet tilfeldig i en liten by som heter Cambria og fikk der til vår skuffelse vite at Highway 1 var stengt et stykke bortenfor. Dermed måtte vi litt tilbake for å ta en detour. Det ble mye kjøring denne dagen. Heldigvis har vi barn som er eksepsjonelt flinke i baksetet!
Vi ankom Monterey på lørdag kveld og havnet midt oppe i en motorsykkelfestival. Det betydde også at alle hoteller var fullbooket. Vi var heldige og fikk det eneste rommet som var igjen i byen. Mye dyrere enn planen, men med en utsikt til å dø for.
Her bodde vi praktisk talt i Monterey Bay, kunne egentlig stupt fra balkongen og rett ned i vannet. Vi kunne se seler leke litt lenger ute, og sovnet til lyden av bølgeskvulp, fugleskrik og sjøløver. Jeg måtte rett og slett stå opp ekstra tidlig dagen etter bare for å sitte og nyte. Litt kjølig var det, men det ga jeg blaffen i. For en plass!
Gjorde ikke noe at vi fikk servert frokost på rommet heller..
Rommet var forresten også flott. Veldig stort, deilig seng og det største badet jeg har opplevd på noe hotell. Jeg hadde lite lyst til å dra derfra.
Herfra kjørte vi Highway 1 litt nedover igjen, mot Big Sur. Og her kom den virkelig store opplevelsen. Dette er nok den aller fineste delen av Hwy 1. Man kjører helt ut mot havet, nesten utenpå fjellet. Jeg hadde et skikkelig sug i magen innimellom. Og så vakkert som det var! Dette var en stor opplevelse!
Bilder beskriver det faktisk ikke nok. Det var så flott!
På veien tilbake svingte vi innom sjarmerende Carmel-by-the-sea og tittet på stranden og alle de flotte husene. Her kunne jeg lett ha bodd.
Texas gir seg stadig vekk til kjenne i California, her gjennom et Longhorns flagg.
Herfra ble det nok en lang kjøredag langs flott landskap, hele veien opp til San Francisco. Der hadde vi et par dager i ro, mer om det etterhvert. Nå er det på tide å komme seg ut på nye eventyr, Death Valley (!) og Las Vegas kaller!
Fortsatt på etterskudd her jeg sitter en tidlig morgen på en balkong ved havet i Monterey og nyter litt alenetid, bølgeskvulp og lyden av fugler og sjøløver.
Dette er godt. Rett og slett nytelse. Å finne roen etter hektiske dager med mange inntrykk. For LA var akkurat som Disneyland fulle av sånne.
Vi startet med å dra fra Anaheim til Santa Monica, hvor vi overnattet rett ved Santa Monica Pier. Her var jeg alt annet enn imponert, både av hotell og område. Begge deler var rimelig slitt og snuskete. Dette var definitivt ikke plassen for familieferie. Men greit å ha vært der. Vi vandret ned til piren og spiste middag og kom oss avgårde så fort som mulig dagen etter.
Når høydepunktet er å se havet slå mot land i mørket fra Santa Monica Pier.
Herfra kjørte vi til Venice Beach, hvor jeg omsider fant en ting jeg virkelig elsket – appelsinjuicen. Nå vet jeg ikke om det er gjengs over med god appelsinjuice i California, men denne var i alle fall himmelsk!
I think I died and went to heaven!
Etter frokost var det tid for å sjekke ut stranden og området ellers. Her oppsummerer jeg ganske greit med at stranden selvfølgelig var flott og bred og alt det der. Vannet hadde temp som i Norge. Og området ellers: oppskrytt. Glorete med jalla-butikker, skittent og med en tykk eim av marihuana. Vi kom oss avgårde ganske kjapt, men en del bilder ble det likevel.
Måtte teste vannet. Det var kaldt. Men nå har jeg faktisk dyppet tærne i vannet på begge sider av USA. Og selvfølgelig i Mexicogulfen da!
Eldstemann la igjen litt spor.
Muscle Beach – not impressed.
Neste stopp var Beverly Hills og Rodeo Drive. To vidt forskjellige verdener der altså. Her var jeg hakket mer imponert. Og jeg sklei selvfølgelig rett inn.
Dagens høydepunkt kom kanskje da en av gutta måtte på do og en vennlig dørvakt slapp oss inn på et av stedets flotteste hotell.
Ved sånne anledninger er do-selfier helt innafor!
Sånn ellers så gikk vi inn i en butikk, og følte oss fullstendig malplasserte. Det var rett og slett kleint. Vi kjente vår besøkelsestid og satte heller snutene mot Hollywood og Hollywood Walk of Fame.
Her tittet vi på noen stjerner (i bakken).
Vi tok en liten runde ved the Chinese Theatre og tittet på alt det forunderlige i bakken der.
Og jeg fikk fastslått at mine føtter er pailabber i forhold til Sonja Henies søte, små undersåtter.
Jeg som alltid har trodd at jeg har små og nette føtter.
Etter å ha studert bakken litt tok vi turen til vårt siste stopp i LA. For vi måtte jo bare..
Dette var kanskje min favoritt for dagen. Sannsynligvis fordi vi så skiltet fra en liten park, hvor det var mindre bråkete og skittent enn i mange andre deler av LA. Ja, helt til minsten ville på lekeplassen og jeg så dette da.
Det ble ikke noe leking for minsten..
Så var vi ferdige med LA og startet ferden oppover Highway 1. Helt greit med sånn speed-date. Jeg følte at vi så det viktigste. Det er uansett ikke noe jeg har drømt om å gjøre, men det er greit å ha det på lista si likevel. Been there, done that. Check.
Turen oppover hit vi er nå har vært fantastisk, med mye flott landskap. Etter litt frokost på rommet, som snart kommer, fortsetter vi ferden mot San Francisco. Selv om det blir kjipt å forlate denne utsikten.
Dette ble visst et innlegg med mange bilder, men det er ikke til å unngå. Mer fra ferden mellom LA og San Francisco kommer..
Jeg innser at jeg blir liggende litt på etterskudd med blogging i tiden fremover. I skrivende stund ligger jeg i en seng med deilige, myke laken i en liten by som heter Camarillo (mellom Malibu og Santa Barbara). Vi har nemlig allerede rukket å starte vår ferd langs Highway 1 mot San Francisco. Mer om den ferden og vår speed-date med LA kommer etterhvert.
Men vi pangstartet altså denne ferien med to dager i «the happiest place on earth», Disneyland. Litt usikker på om jeg er enig i at det er en så lykkelig plass, for jeg observerte i tillegg til mange hyperaktive og glade mennesker også en god del slitne og sure voksne og barn. Vi fem falt selvfølgelig aldri inn i sistnevnte kategori..
Like blid, hele j**** tida.
Neida, med to dagers køgåing, venting og litt for mange inntrykk kan det fort bli litt surmuling. Også i kaosfamilien. Men for all del, vi hadde to flotte og fine dager. Vi sliter heldigvis lite med jetlag denne veien, vi bare våkner litt tidligere enn vanlig, og det er jo bare praktisk. Vi får mye ut av dagene.
Så dagen etter ankomst i USA var vi på plass i parken(e) allerede rundt åpningstid. Praktisk med hotell i gangavstand, hvor vi også fikk rabatt på billettene. Vi kjørte forøvrig på med to dagers parkhopper-billett, noe som betydde at vi kunne gå mellom de to parkene som utgjør Disneyland, den originale og California Adventure. Veldig greit – og veldig dyrt!
Vi startet dag 1 i California Adventure, med Cars-land og Radiator Springs som hovedmål. Minsten måtte jo møte Lynet.
This is us. «Min mann kan» og sånn..
Denne parken likte jeg umiddelbart. Den føltes ikke helt overfylt, selv om det selvfølgelig var lang ventetid på de mest populære attraksjonene. Det ordner man ganske greit med FastPass, noe vi gjorde på dag 2. Da betalte vi 10 dollar per person for å komme forbi den generelle køen. Og i tillegg fikk vi alle fotografbildene som ble tatt i parken den dagen. Veldig greit.
FastPass på mobilen, helt genialt.
Favoritten min, og kanskje vår, i denne parken var definitivt Cars-land. For det var ikke bare minsten som falt pladask her. Det var så gjennomført, vi var virkelig i Radiator Springs. Lynet, Bill og de andre kjørte jevnlig gjennom gatene og selv jeg ble litt starstruck.
Rådhuset i Radiator Springs
Her ble det en del venting på mor mens de andre sto i kø, men det var helt greit. Og lykken var stor da minstemann fikk møte Lynet helt på ordentlig.
Lykke for liten og stor!
Utpå ettermiddagen gikk vi over i den originale Disneyland-parken. Den med slottet, vet dere.
Her føltes det plutselig mye mer overfylt, og selv om parken var fin så følte jeg at den bleknet litt i forhold til Disney World. Vi så på parade, spiste, tuslet litt og fikk med oss fyrverkeriet på kvelden før vi ga oss for denne dagen.
Dag 2 startet vi i denne parken, og konsentrerte oss om Mickeys Toontown hvor minsten fikk møte Mikke, Minni, Langbein og Pluto. Stor stas!
Gjennomført også her.
Smelt!
Stas for store og små gutter.
Minstemann var i himmelen i Mikkeland.
Det er jo bare så nydelig med denne barnelykken.
Og da han i tillegg til flere andre figurer fikk treffe Captain America også, da var lykken komplett. Å se ansiktet hans da var verdt alle tusenlappene vi måtte ut med disse dagene.
Denne dagen brukte vi som nevnt FastPass, og kom rett forbi køen på Soarin? around the World og Radiator Springs Racers. Jeg er ikke mye tess når det gjelder sånne ting, men her ble jeg med. Soaring prøvde jeg også i Disney World, en fantastisk reise med lukter og interaktivitet flygende over verden. Her var minsten egentlig to centimeter for lav, men til latter og jubel fra alle i køen gjorde han ablegøyer og sto på tærne da han ble målt. Han slapp inn.. Og jeg fikk tidenes «angrer på at jeg ikke filmet-øyeblikk». Dette må inn i hjernearkivet.
Bilracet var jeg litt mer usikker på om jeg ville takle, men jeg gjennomførte. Sto vel ikke akkurat til 10 i stil, men jeg er glad for at jeg ble med.
Oh my God! Bare oh my God!
Og med det avsluttet vi våre to dager i Disneyland. Det holdt, vi var mette. Jeg sitter igjen med følelsen av at det er greit å ha vært der. Parkene er fine, rene og gjennomførte. Det er oversiktlig og man kan rekke det meste på et par dager. Men etter å ha vært både her og i Florida, så tror jeg Disney World er hakket bedre.
Dette ble virkelig langt, men det er umulig å oppsummere to Disney-dager i korte trekk. Nå er det på tide å komme seg videre oppover kysten, så fortsettelse følger.
Ør i toppen og sliten i kroppen er jeg nå trygt plassert i en seng på et hotell rett over gata for Disneyland. Endelig kan ferien begynne på ordentlig, når bare senga slutter å gynge så fælt. Føles litt som om jeg er ute på bøljan blå akkurat nå, og jeg er på nippet til å bli sjøsyk.
Jeg var ikke mye høy i hatten da vekkerklokken ringte klokken 02:45 natt til tirsdag uten at jeg hadde fått et sekund ro i kroppen. Ingen søvn, bare tanker om den forestående reisen. Katastrofetanker selvfølgelig. Er det siste gangen jeg ligger i senga mi? Reiser vi mot slutten nå? Jeg hadde mest lyst til å krype langt under dyna og avlyse hele ferien. Bare bli i hjemmets trygghet.
Men reiselysten vant, og før jeg visste ordet av det satt jeg innesperret på dagens første fly, mellom Oslo og London. Det gikk rimelig greit også, bortsett fra en del turbulens. Sånt er aldri OK, men denne gangen klarte jeg faktisk å se det som litt ujevnheter i veien, ikke at flyet når som helst ville gå i bakken. Men jeg måtte puste litt ekstra noen ganger.
Oppholdet på Heathrow ble noe mislykket, med gretne og frekke ansatte og dårlig mat. Etter å ha trasket den lange veien til gaten var jeg rimelig klar til å bare komme meg avgårde, vekk fra denne flyplassen.
Når denne reiseruten står foran deg..
Noe demotiverende var det å se den lange reiseruta på skjermen. Men det hjalp at det gikk bortimot en time fortere enn beregnet. Og ikke minst, det var minimalt med turbulens. Men tiden gikk likevel utrolig treigt. Fire filmer kom jeg meg gjennom, hvor «Love, Simon» var et absolutt høydepunkt. Har du ikke sett den så gjør det! Det er ikke ofte jeg ser filmer, men etter fire filmer på rappen var jeg rett og slett drittlei.
Da hjalp det litt å se tiden til ankomst krympe på skjermen. Det er en liten energiboost å se målet og kjenne at flygeren gjør flyet klar til landing. Og når landingshjula tar bakken.. Hurra! Da kan ferien virkelig begynne. Tenk at vi kom oss trygt frem enda en gang!
Litt forviklinger blir det alltid. Denne gangen var det problemer med leiebilen (igjen), og kvelden måtte benyttes til å bytte til en ny. Ikke helt det jeg så for meg, men med to av tre unger helt utslått etter den lange reisen hadde det neppe skjedd noe spennende i kveld uansett.
Solnedgang over Disneyland.
Nå har eldstemann og jeg nettopp avsluttet dagen, eller kanskje heller startet ferien med et smell, med utsikt til fantastisk Disney-fyrverkeri fra balkongen.
Nå venter litt takeaway og en sårt tiltrengt og forhåpentligvis god natts søvn. Så starter årets sommereventyr på ordentlig i morgen tidlig!
Gjorde seg visst bedre i virkelighet og på film enn på bilde. Men godstemningen kom virkelig krypende her.
Hallo mandag og reisefeber! I dag skulle jeg virkelig helst holdt meg under dyna. For på sånne dager som denne blir gjerne det meste feil. Blåmandagen toppet seg for alvor her i huset da jeg slapp en bøtte med skittent vaskevann ned trappa. Ja, jeg vet at jeg egentlig var ferdig med husvask på en stund. Men så var det denne «vaskemanien» da. Nå vet jeg i alle fall at vi kommer hjem til rent hus.
Jeg lovet svar på min lille spørsmålsrunde i dag, og her kommer de. Responsen var ikke akkurat overveldende, men det var utrolig hyggelig med de spørsmålene som kom.
Jeg har vel ikke egentlig noen favorittbok. Blir dessverre lite tid til lesing, noe som innimellom er et savn for en gammel lesehest. Jeg har en enorm stabel med uleste bøker på soverommet. Men når jeg får tid til å sette meg ned og lese, går det gjerne i svensk og norsk krim. Jo Nesbø er vel blant de største favorittene tror jeg.
– Favoritt film?
Det blir lite filmtitting også, jeg klarer liksom ikke å finne roen til å sitte stille så lenge. Men en av mine all time favoritter må være Forrest Gump. Elsker den filmen!
Er såpass glad i den filmen at vi måtte innom Savannah i fjor for å se plassen der Forrest Gump satt på benken med sin sjokoladeboks. Og er vi innom en plass i USA som har restaurantkjeden Bubba Gump, er det nesten obligatorisk å spise der. Morsomt konsept og god mat.
– Hva liker du best ved å ha en blogg?
Jeg liker å få utløp for skrivekløen min. Kjenner at jeg har blitt mye mer kreativ og levende i tankevirksomheten etter at jeg begynte å blogge. Liker det spesielt godt når jeg kan skrive om ting jeg brenner for. Det varmer så godt når jeg vet at jeg har skrevet noe som virkelig treffer, som kanskje kan være til trøst eller hjelp for andre. Også synes jeg det er en kjempebonus å bli litt kjent med andre hobbybloggere da!
– Hva synes mann og barn om bloggen din?
Barna synes det er stas, og skulle vel egentlig vært litt mer fremtredende her inne. “Mamma, skriv om det da!” Mannen synes også det er en positiv ting, han har nok merket at jeg har forandret meg litt det siste året og at bloggen er en stor del av det.
– Hvor gamle er barna dine og hvorfor deler du ikke mer av dem i bloggen?
Barna er 12, 11 og 4 år. Som nevnt over så kunne de gjerne tenkt seg å være mer synlige på bloggen, men jeg synes det er litt skummelt og ønsker å skjerme dem mest mulig. Alt blir liksom for offentlig på blogg kontra privat Instagram, Facebook og Snapchat. For der hvor jeg har en viss kontroll over hvem som har tilgang deler jeg gjerne bilder for eksempel. Høres kanskje litt dumt ut, men det er nå en gang det valget jeg har tatt.
– Hva er din favoritt matrett?
Det varierer vel litt, men jeg er veldig glad i sushi. Ukas høydepunkt er på lørdagskvelden når vi skjærer opp Salma-laks i biter og har grønnsaker ved siden av. Nam!
– Hvilke blogger leser du?
Jeg leser flere, ingen nevnt, ingen glemt. Dog foretrekker jeg hobbybloggere fremfor de store, kjente bloggerne. Det finnes mange perler om du leter litt utenfor bloggtoppen.
– Du er glad i USA. Kunne du tenke deg å flytte dit?
Nei! Det har jeg prøvd, før barn, og det holder lenge for meg. Jeg foretrekker definitivt USA som ferieland, og synes Norge er den aller beste plassen å bo, spesielt med barn.
Når det er sagt, så gleder jeg meg til å feriere der borte i ukene fremover. For det er rimelig behagelig og anbefales på det sterkeste. Bare synd avstanden er så lang.
Tusen takk til dere som sendte meg spørsmål. Send meg gjerne fler, så kanskje jeg får samlet opp til et nytt q&a-innlegg etterhvert.
Og med det tar jeg rett og slett ferie og psyker meg opp til et døgn på reisefot. Vi blogges fra den andre siden av dammen!
Når håret blir blondere er sommerferien nært forestående.
Den siste husvasken på over en måned (om jeg ikke får et anfall av vaskemani på mandag – deilig å komme hjem til rent hus) er unnagjort.
Kommer definitivt ikke til å savne vaskebøtta og vaskeskoene. Ja, jeg har egne sko dedikert til husvask.
Vaskemaskinen har fått kjørt seg, og tre kofferter er nesten ferdigpakket. Mannen får klare seg selv!
Vi prøver å pakke lett, det er billig sommertøy på Walmart og Target.
Til og med håndbagasjen har jeg startet på. Og listene mine kommer seg.
Tradisjonen tro har vi også inntatt et herlig bbq-måltid på den nærmeste plassen du kommer Texas i Norge, Texas Barbecue Cafe. Verdt et besøk om du er i Asker-området!
Vi forbereder oss til Texas med matgilde.
Og slankegudinnen røk på en real smell med tilgang til sweet tea og gratis refill.
Min nemesis. Nå er det sweet tea som skal renne gjennom blodårene mine en stund. Det blir ukesvis med knekkebrød og salat etter ferien..
Jeg ligger altså veldig godt i rute foran ferien. Det er deilig å vite at jeg ikke trenger å stresse for mye de neste dagene. At jeg heller kan sitte i kosekroken med beina høyt hevet.
Og med masse tid til å grue meg til den ufattelig lange flyturen som ligger foran meg.
Hjelp! Bare hjelp!
Jeg satser på noen blogginnlegg langs veien, hvor vi blant annet skal innom plasser som Disneyland, San Francisco, Las Vegas og Grand Canyon. Men med hektiske dager kan det ofte være lettere å bruke andre sosiale medier.
Jeg inviterte forøvrig til en spørsmålsrunde for en liten stund siden. Til dere (få) som allerede har sendt meg spørsmål, dere er ikke glemt! Og om noen der ute har noe dere lurer på, fra farge på sokker til reisespørsmål (sånn nesten hva som helst altså), send meg spørsmål i kommentar, melding eller mail. Jeg satser på et svar-innlegg på mandag.
Et par dager med hyggelig besøk av familie fra Ålesund og USA ligger nå bak meg, skole- og barnehageavslutning er unnagjort og jeg kan offisielt begynne å stresse over det jeg lenge har skjøvet langt foran meg. Reiseforberedelser! Jeg prøver egentlig så godt jeg kan å skyve enda, for den lange turen vi skal ut på neste uke står der litt som en uoverkommelig murvegg. Jeg vil helst ikke tenke på alle flytimene. Kanskje blir det lettere om jeg later som det ikke skal skje? Hvis jeg bare hiver meg litt uforberedt uti det.
Men inni meg murrer det. Reisestresset. Det surrer rundt i bakhodet hele tiden. Jeg tenker og planlegger. Og skriver mine endeløse lister både her og der.
Spennende og hyggelige lister..
Stressende lister..
Dagene går plutselig alt for fort for mitt stakkars lille hode. Strengt tatt verker det litt i dag. Jeg skulle helst vært ferdig med alt og bare slappet av frem mot avreise. Men så må altså mine mange lister fullføres. Gjennomføres. Alt må krysses ut. Og det jeg ikke har skrevet lister på må jeg prøve å huske uten å ha det svart på hvitt.
I kveld tar vi sommerklippen. Da er det virkelig nesten sommerferie. Så gjenstår det bare noen dager til med skole, barnehage og jobb. En fotballkamp og et friidrettsstevne. Og pakking og stress som bare jeg klarer å stresse. Jeg kjenner det i hele kroppen. Den knyter seg sammen, gjør seg klar. Jeg prøver så godt jeg kan å henge med. Puste. For etter stresset blir det bra. Slitsomt, men bra. Og fullt av opplevelser og inntrykk. Og mye mer spennende enn det jeg har aller mest lyst til å gjøre nå, finne roen i sola rett utenfor min egen stuevegg.
Ferie blir bra. Helt sikkert. Bare jeg klarer å roe nerver og stress.
