Det er så stille. Alt for stille. Helt stille. Jeg sitter ute og hører kun lyden av fuglekvitter, og innimellom en nabo. Jeg ønsker meg ofte stillhet. Lengter etter det. Jeg burde nyte dette. Utnytte det. Endelig få lest ferdig boken som jeg startet på for lenge siden. Den som jeg aldri får ro til å sette meg ned med. Men hodet orker ikke. Det verker. Hodet er både tomt og fullt på samme tid. Det orker ikke å få med seg bokstaver og setninger, klarer ikke å fokusere. Ikke skrive heller egentlig, men så gjør jeg det alikevel. For å aldri glemme denne følelsen. For å huske hvor heldig jeg er som har deg.
For i natt var det ingen liten, roterende kropp ved siden av meg i senga. Jeg var alene. Hadde hele den store senga for meg selv, sånn som jeg ofte drømmer om. Og ja, jeg sov nok bedre alene. Men alikevel kjente jeg savnet av deg. Og i morges var det ingen liten gutt som satte seg opp og proklamerte at “det er morgen, mamma”. Ingen Disney Junior på TV. Ikke TV i det hele tatt faktisk. Selv ikke de store satte den på. Fjernkontrollen ligger fortsatt urørt.
Her jeg sitter i den solfylte hagen er lekene dine pent ryddet på plass. Lokket på sandkassen er på. Jeg slipper å vaske sand fra stuegulvet nå. Og det er ingen liten gutt som maser om lekeplass, jeg får sitte helt i fred. For en gangs skyld, helt i fred. Og det funker ikke. Det er for stille. For ensomt.
Du bringer så mye liv til huset vårt. Liv og lyd. Og mas og rot. Og ønske om litt fred og alenetid. Men når jeg først har det, så vil jeg ikke. Jeg vil ha den livlige, lille kroppen din her. Et døgn uten deg, og jeg savner deg så hver celle i kroppen min verker. Jeg trenger å ha deg rundt meg. Nå er stillheten bare overdøvende.
Jeg sitter her alene. Tom og sliten. Ufattelig sliten. Sliten av bekymring. Jeg føler meg bortkommen uten deg. Jeg er ikke vant til det. Foruten dagene du var på nyfødtintensiven og jeg var en lang gang unna deg, har jeg ikke hatt en natt uten deg. Kanskje ikke helt sunt, men sånn er det nå engang. Men nå sitter jeg her, og i en sykehusseng noen kilometer unna ligger du. Det er så feil som det går an å bli. Du kommer snart hjem, det vet jeg. Og du blir frisk. Endelig vet vi grunnen til at du har vært så syk, og nå får du den hjelpen du trenger. Du er i trygge hender, og allerede på bedringens vei. Det er det viktigste av alt.
Men det føles så feil. Storesøsknene dine og meg her. Du og pappa der. Vi fem som hører sammen, plutselig er vi delt. Bare for en liten stund heldigvis, men alikevel merkes det så godt. Jeg kjenner det på kroppen. Den skriker etter deg. Etter dere.
Jeg føler meg alene i kveld, til tross for at jeg ikke er det. På en måte har vi godt av dette også, men det burde ikke ha vært på denne måten. Men jeg kjenner også enda mer på takknemligheten i dag. For deg. For dere. For at vi fikk svar. For at du får hjelp. For at du blir frisk. For at frykten og usikkerheten fra tidligere i dag er borte. For at livet nok en gang vil bli som før. Jeg tenker på dem som sitter i uvisshet. Som kanskje har kronisk syke barn. Dem som er godt kjent med ambulanseturer og sykehus. Jeg ser for meg den slitne, lille gutten min med redde øyne. Jeg kjenner følelsen av den slappe hånden din i min på ambulanseturen, din tredje på litt over et døgn. Og jeg ser for meg den bleke, lille gutten i den alt for store sykehussenga. Den syke gutten som ikke skjønner alt som foregår rundt ham. Han som bare vil hjem, ikke undersøkes og stikkes. Og det gjør så inderlig vondt i mammahjertet. Det river i meg. Og jeg er så lei meg for at jeg måtte dra fra deg. Men du har to bekymra storesøsken hjemme som også trenger mamma. Vi venter på deg her, lille venn. Savner deg så det gjør vondt og gleder oss til du kommer hjem.
Med et livredd barn på hver side står jeg og ser den store, gule bilen kjøre avgårde. Ambulanse, står det med store bokstaver. Den vekker både uhygge og trygghet. For to og et halvt år siden sto jeg med deg på armen og så en likedan bil kjøre vekk med pappa’n din. Det gikk heldigvis bra, han fikk den hjelpen han trengte og kom hjem til oss. Jeg håpte at vi aldri skulle måtte ha en ambulanse utenfor huset vårt igjen. Men i dag sto den der altså, skrikende gul. Og den lille kroppen din lå på den alt for store båren. Du så på meg med redde øyne før de kjørte bort med den feberhete kroppen din.
På utsiden var mamma’n din rolig, inni meg var det kaos. Den velkjente angsten satte seg nok en gang som en klo om hjertet. Er det nå livet nok en gang skal forandre seg for alltid? Den rasjonelle delen av meg tenker at dette går fint. Mest sannsynlig gjør det det. Du kommer sikkert hjem senere i dag. Kanskje går dette over av seg selv. Eller kanskje må du få medisin for å bli frisk. I verste fall må det en rutineoperasjon til og du er hjemme om noen dager. Men så er den lille stemmen der. Den med katastrofetankene. Hva om? Hva om det ikke er så enkelt? Hva om noe skjer? Hva om noe er virkelig galt? Ord jeg nesten ikke tør tenke på, og i alle fall ikke si høyt eller skrive. Jeg har sett det før. Opplevd det tett på kroppen. Livet er uforutsigbart. Jeg har alltid følt at jeg har deg bare til låns. At vi kjempet så lenge for å få deg, bare for at noen der ute skal le av oss og rive deg bort igjen. Vonde tanker, som forhåpentligvis for alltid vil være bare det. En pris jeg må betale for livets tidligere herjinger. Prisen jeg betaler for å ha overvunnet det vonde. Prisen jeg gladelig betaler for å elske.
Den verste angsten begynner å slippe taket. Vi har roet oss ned og holder fortet her hjemme mens vi venter på at du skal komme hjem. Da skal jeg klemme deg ekstra hardt, enda hardere enn vanlig. Og jeg skal kjenne litt ekstra på takknemligheten. Takknemligheten over å ha deg og søsknene dine, og takknemligheten for at dere er friske. Livet er så skjørt. Ikke alle er så heldige.
Barnehagen er en fin plass. En plass barna får leke, lære og være sosiale. Men kan det bli for mye pedagogikk? Ja, barna skal forberedes på skolestart og alt som kommer etterhvert. Men de er også bare barn. Hvor mye skal de pushes? Hvor mye skal kreves av dem? Hvor mye skal de formes? Er det virkelig sånn at alle barn må utvikle seg helt likt? Blir barna rett og slett institusjonert?
Våre eldste barn gikk kun i barnehagen det siste året før skolestart. Og de har klart seg helt fint. Veldig bra faktisk. De står ikke tilbake verken faglig eller sosialt, nesten tvert imot. Minsten var 2 og et halvt år da han startet. Eller 2,7 eller hvordan nå den pedagogiske måten å regne det på er. Da følte jeg at han trengte mer stimuli enn jeg kunne gi ham, og han trengte å være sammen med andre på sin alder. Da han startet var han den eneste som ikke allerede hadde gått minst et år i barnehage. Jeg følte på mange måter at dette ble sett litt skjevt på. Barn skal visst helst i barnehage allerede fra ettårsalderen nå. Mange har selvfølgelig ikke noe valg. Vi var heldige og hadde det, og følte at minstemann fortjente tryggheten og roen han fikk hjemme enda en stund. Det var vårt valg, og det må være greit. Barn må ikke på død og liv inn i barnehagens rammer så fort det er mulig.
Og selvfølgelig skal man passe på at barna utvikler seg som de skal, og fange det opp om de ikke gjør det. Og trengs det hjelpetiltak så bør det selvsagt settes igang tidlig. Men jeg er også hellig overbevist om at barn utvikler seg i forskjellig tempo. Noen er tregere motorisk, andre språklig, og noen heldige seiler bare rett gjennom livet. De siste månedene har jeg derimot fått et sterkt inntrykk av at alle helst skal utvikle seg likt. Det skal lite til før alarmlampene lyser. Alt skal gå etter lærebøkene. Overpedagogering, er det en gang et ord? Om noen ligger litt etter, blir det fort mye fokus på det negative. En lang liste med “mestrer ikke”.
Men kjære pedagog. Ser du egentlig barnet mitt bak dette? Ser du ham, eller ser du det skolebøkene dine sa han skulle være på dette alderstrinnet? Ser du de positive tingene, annet enn det han har lært å gjøre eller slutte med? Ser du hvor fin han er? Ser du omsorgen han har for andre? Kreativiteten? Ser du alt han faktisk kan?
Sønnen vår har det fint i barnehagen. Han trives. Han utvikler seg. Vi som foreldre er også stort sett fornøyde. Vi er trygge på at han blir tatt godt vare på. Og har han det bra, har vi det bra. Men innimellom blør mammahjertet alikevel. For han er bare et lite barn. Et barn som bør få utvikle seg i sitt eget tempo. Et barn som bør slippe å måles opp mot masse krav hele tiden. Som ikke alltid skal sammenlignes med andre. Alle barn er egne individer. Alle er forskjellige, og hurra for det!
Jeg vil som alle foreldre det beste for mine barn. Men innimellom er det vanskelig å vite hva det beste er i denne overpedagogiske hverdagen. Det er kanskje lettere når de kommer i skolealder, i alle fall er det min erfaring nå som vi har både skole- og barnehagebarn. Jeg opplever også at de er flinkere med positive tilbakemeldinger i skolen, eller muligens har vi bare “mønsterbarn” der.. Kanskje er det forskjell på de to eldste og minstemann. Eller kanskje hadde vi opplevd det samme med de to eldste om de hadde begynt i barnehage tidligere.
Kjære pedagog. Jeg vet at du bare gjør jobben din. Jeg vet at du bare vil hjelpe barnet mitt, og det setter jeg pris på. Men jeg vil også veldig gjerne at du skal se ham som den han er. For han er så fordømt tøff. Han har overvunnet så mye. Han ble født mot alle odds. Vi kjempet oss gjennom et vanskelig svangerskap sammen, han og jeg. Hadde vi fullført alle ni månedene hadde han ikke vært her i dag. Han kom til verden bitteliten og syk. Dysmatur. Frisk ble han, men liten har han fortsatt å være. Vi har tildels hatt en kamp med helsestasjonen på grunn av liten vektoppgang. Han har blitt sjekket opp og ned og i mente. Det er ikke noe galt med ham. Han er liten, men følger sin egen kurve. Han utvikler seg som han skal, bare litt bak læreboken. Dette er såvidt jeg har forstått ikke unormalt, spesielt ikke som dysmatur eller prematur. Jeg er ikke bekymret. Men jeg sitter heller ikke med lærebøkene. Det jeg sitter med, er ham. Den blide, gode, omsorgsfulle, morsomme, bestemte, sterke og helt fantastiske gutten. Min tøffe, lille kjempe. Vær så snill å se ham du også!
Vet du hvordan det er å alltid lengte? Alltid savne. Aldri føle seg hel. Aldri føle seg helt hjemme. Sånn har jeg det. Det er alltid en del av meg som mangler. Jeg har bodd her østpå i over 12 år nå. Og på en måte er det hjemme. Jeg har jo gjort det til et hjem, sammen med mannen min. Men alikevel føles det ikke som hjemme, for hjemme er 60 mil unna. Hjemme er vakre Sunnmøre. Hjemme er Ålesund. Her ligger hjertet mitt. Eller i alle fall store deler av det. En del av meg lengter alltid dit. Til den friske sjøluften. Fjord og fjell. Gatene jeg kjenner så godt. Følelsen av å høre til, følelsen av hjemme.
Jeg føler meg komplett hver gang vi kommer dit. Da føles alt riktig. Og det er alltid like vanskelig å dra derfra igjen. Nei, det blir faktisk verre. For hver gang merker jeg det mer og mer. At det er der jeg hører til. At det er der jeg ønsker å være. Der jeg finner ro. Men så er livet vårt her, mannens jobb, barnas skole og nettverk. Vi må tilbake til det.
En gang i tiden lengtet jeg vekk. Ålesund var ikke plassen for meg. Den var for liten. Kjedelig. Jeg ville ut og oppleve verden. Jeg har vært langt borte, mye lenger enn nå. Så kom jeg hjem, og bestemte meg for at det var der jeg skulle være. Fremtiden lå i byen min. Det var en god plass å være. Jeg skulle aldri forlate den igjen. Men så ble det ikke sånn, da kjærligheten brakte meg hit østpå. Kjærligheten til mannen.
Men jeg har også et slags kjærlighetsforhold til hjembyen min. Der jeg trådte mine barnesko. Der jeg har opplevd størsteparten av mine førster. Første skritt. Første skoledag. Første venn. Første kjærlighet. Første sorg. Alt. Byen som har formet meg. Den trygge plassen. Menneskene som var og er. Der folk kjenner meg på en annen måte. Der jeg er meg, 100% meg. Byen min. Den er en så stor del av meg, en del av min identitet. Så stor at jeg ofte føler jeg skiller meg ut her nede. Føler meg annerledes. Og jeg lengter. Og jeg savner.
Home. A place your feet may leave but your heart will always be
