hits

Hipp hurra!

Flagget til topps og hipp hurra, i dag er det bursdagsfeiring i huset. Vel, en slags bursdagsfeiring i alle fall. For i dag har det gått et år siden den spede begynnelsen til denne bloggen. Kunne brukt det som påskudd til kakebakst, litt snacks og litt brus, men er man på slanker'n så er man på slanker'n.. (føler det passende å slenge på en nymotens FML her)

Koster i alle fall på meg rød trutmunn for anledningen. Og se, vekta går nedover og kinna (nesten) innover..!

I alle fall, for et år siden satt jeg her med en brennende lyst til å dele litt bilder. Kunne man gjøre sånt gjennom en blogg tro? Ja, hvorfor ikke? Så la jeg hodet i bløt, for et bloggnavn måtte jeg jo ha. Jeg var ingen fin, rosablogg-frue med livet på stell, så vaktlederfrue ble fort forkastet. Begge deler av det navnet var veldig lite meg. Men kjerring, ja, ei kjerring er jeg virkelig! Gammel kjerring. Og det skulle jo være en fotoblogg. Og før jeg visste ordet av det hadde jeg registrert fotokjerring på blogg.no. Men hva skulle jeg egentlig gjøre med denne bloggen?

Det første innlegget ble i alle fall ingen høydare.

Men allerede det tredje innlegget, dagen etter oppstart, på Frigjørings- og veterandagen 8. mai, genererte overraskende lesertall. Og fotokjerringa fikk litt blod på tann. Jeg kan jo skrive også! Det har jeg jo gjort før, og det er noe jeg virkelig liker. Dermed ble fotobloggen til en blogg med mer ord enn bilder.

Og her skjedde det noe rart. For da jeg begynte å skrive, våknet en gammel glød i meg. Jeg skrev så knottene på tastaturet nesten hoppet av og kreativiteten blomstret. Og med det kom ny energi. En ny glede. En ny trygghet og selvsikkerhet. Mestringsfølelse. Livet ble, til tross for tunge og vanskelige stunder, lettere å leve. Jeg sluttet å bry meg så mye om hva andre syntes. 

Og så, en måned etter at jeg startet å blogge, midt i en skremmende periode hvor minsten ble skikkelig syk, tok det av for alvor. Da skrev jeg det som den dag i dag er mitt mest leste blogginnlegg. I tillegg er det et av de viktigste. Et av de mest takknemlige og et av de mest sårbare. Det om de røde englene. Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg i løpet av noen få timer hadde over 5000 lesere. For ikke å snakke om alle de hyggelige tilbakemeldingene. At lille jeg kunne nå ut til så mange (jada, jeg vet at dette er småtteri i forhold til disse som ligger på toppen, men for en liten skrue som meg som i tillegg var helt fersk i gamet var og er dette store tall) var helt overveldende. Og jeg var så glad for at det var akkurat dette som nådde ut. Noe ekte. Og så vokste det. For ikke lenge etterpå fikk vi besøk av en journalist, og plutselig var historien vår på forsiden av lokalavisen. Jeg dro noe fortumlet og ganske stolt avgårde på ferie i fjor sommer, med vissheten om at jeg hadde brutt noen barrierer, ikke minst på det personlige plan.

Og da jeg kom hjem, følte jeg meg klar for å dele min aller mest personlige historie. Det jeg brenner for. Det jeg virkelig ønsket å sette fokus på. De usynlige barna. Det var godt å dele dette, dele offentlig at våre ufødte barn også eksisterte. Og så tenkte jeg ikke så mye mer på det, før jeg i oktober fikk et innfall om å sende dette innlegget til Kvinneguiden. Oktober er nemlig måneden der det ikke bare handler om rosa sløyfer, men også rosa og blå. Rosa og blå for å minnes de barna som ikke fikk leve, de små som dør i mors mage, under eller rett etter fødsel. Jeg fikk raskt svar om at dette ønsket de å publisere, aberet var bare at jeg ikke kunne være anonym. Det måtte publiseres med fullt navn. Inntil da hadde jeg kun vært fotokjerring, helt anonym. Vel og merke brøt jeg nok en barriere da jeg under sommerferien bestemte meg for å begynne å vise ansiktet mitt på bloggen (bilder med avkuttet eller blurret hode blir liksom litt makabert i lengden), men navnet mitt visste kun de som kjente meg. Jeg trengte ikke å vurdere det alt for lenge, for saken er så viktig, og ønsket om å sette et ansikt på det å miste barn under svangerskapet så stort. Og mens jeg satt i bilen på vei hjem fra høstferie, dukket ansiktet mitt plutselig opp både her og der ute i den store nettverdenen. Jeg var plutselig, bokstavelig talt, ansiktet på å miste ufødte barn. Og samme hvor skummelt det var, så var jeg stolt. Endelig hadde jeg gjort det jeg drømte om å gjøre de årene jeg sto midt oppi marerittet. Endelig var jeg åpen og enda litt til. Og jeg opplevde at det traff der ute. At det var til trøst og hjelp for andre. Jeg svevde nesten. Jeg kunne dø lykkelig vitende om at jeg hadde nådd "målet".

Tipp, topp, tommel opp!

Og så kom det en mail fra en forening som ønsket å bruke artikkelen min i medlemsmagasinet sitt. Jeg var rørt og ydmyk. Så ble jeg kontaktet av en journalist som ønsket å intervjue meg om dette temaet. OK, litt skummelt, men selvfølgelig! Nå hadde ballen rullet så langt likevel. Jeg var så glad for at jeg fikk dele historien min, virkelig sette søkelyset på dette. Bruke min stemme. Og hedre de små som aldri kom til oss. For selv om de bare levde i magen min, så var de like fullt små liv, høyt elsket og høyt ønsket. Jeg hadde nådd så mye lenger enn jeg hadde sett for meg.

Og så kom det enda en mail. En som jeg absolutt ikke så komme (nå hadde jeg ikke sett de andre mailene komme heller, men..). En som fikk meg til å hyle høyt og hoppe opp fra stolen, mens jeg utbrøt noe sånt som "ALDRI I LIVET". En mail som jeg etter at sjokket hadde lagt seg lurte litt på om var en spøk. En som tok meg litt tid å svare på. Mailen fra God morgen Norge. Jeg som er så introvert som man kan bli, en angstfylt nervebunt. Jeg som ikke er noenting, bare lille meg. Den mest naturlige personen å invitere til koselig sofaprat på live morgen-TV. Dette kunne jeg ikke gjøre! Dette ville jeg ikke gjøre! Dette klarte jeg ikke å gjøre! Men så klarte jeg heller ikke å si nei. Hvor ofte blir man invitert til å snakke om hjertesaken sin på TV liksom? Og når jeg tenkte meg om, så følte jeg meg også så utrolig beæret. Tenk at jeg hadde nådd så langt frem med ordene mine. Og etter samtale med redaksjonen, visste jeg at dette måtte jeg gjøre. Jeg ville angre resten av livet om jeg ikke tok denne sjansen. Så jeg hoppet i det, litt nølende, men med begge beina. Jeg gikk så langt bort fra min egen komfortsone som jeg kunne komme, men jeg angrer ikke et sekund! Muligens vil jeg angre den dagen jeg eventuelt setter meg ned og ser på dette innslaget selv, men sannsynligvis kommer den angeren til å dreie seg mest om måten jeg satt på i det som må være verdens mest ukomfortable sofa. For jeg hadde jo studert diverse positurer på forhånd, og min tilbakelente stil var overhode ikke det jeg hadde planlagt.

Altså. Herregud. Se på det trynet der da. Mitt altså. Når nervøsiteten renner av og du bare er sliten, glad og helt ute av deg selv. Sannsynligvis mitt største mestringsøyeblikk noensinne!

Nå, snart et halvt år senere, må jeg fortsatt nesten knipe meg i armen når jeg tenker på de nervøse morgentimene på Aker Brygge. Skjedde dette virkelig? Fikk jeg virkelig den mailen? Ble jeg virkelig sminket og stylet (takk og lov for at jeg faktisk ble det), og satt jeg virkelig der og snakket med Vår Staude mens kameraene rullet rundt meg og lukten av Wenches thanksgiving-middag bredte seg fra kjøkkenet lenger inne i studio? Jeg kan ikke fatte at jeg klarte det. Men så var det egentlig verken skummelt eller farlig, og jeg hadde gladelig gjort det igjen.

Tenk at denne bloggen og ordene jeg skriver i den fikk meg så langt. Og det på bare et halvt år, og uten jeg hadde noe mål om å nå så langt ut en gang. Det er både vilt og stort. Og jeg er uendelig takknemlig for at jeg har fått disse mulighetene, at noen har funnet ordene mine så betydningsfulle. Og de barrierene jeg har brutt gjennom dette, har forandret livet mitt. Nei, jeg har ikke blitt slank, vakker, kjent og rik. Jeg har ikke sett snurten av en eneste krone, ikke en eneste liten spons. Men jeg har opplevd noe viktigere. Jeg har vokst som menneske. Blitt enda sterkere. Jeg ser at jeg også teller. At jeg også er verdt noe (ja, for innimellom har jeg kjent meg rimelig verdiløs). At jeg også kan. Jeg har fått mer troen på meg selv og mine evner. Jeg gir mer blaffen i hva andre måtte synes om meg, jeg er meg og det er bra nok. Liker du meg ikke så er det greit. Jeg har kommet ut av skallet mitt, jeg klatrer over murer jeg trodde var for høye. Jeg har fått innblikk også i andre menneskers liv og tanker, både de som er like og de som er ulike meg. Alt dette bare fordi jeg skriver, noen ganger viktige ting, noen ganger helt uinteressante og tøysete ting. Noen ganger for få, noen ganger for mange. Og aller mest for meg selv. Fordi jeg liker det.

Men selfies blir jeg aldri komfortabel med. Det er best på denne måten.

Og til dere som leser og kommenterer. Vit at jeg setter stor pris på det. Det betyr mye å vite at jeg faktisk når frem til noen. Dere gir meg inspirasjon og motivasjon til å fortsette og «bjuda på».

Jeg har mer på lager..

Tusen takk!

#fotokjerring #blogg #jubileum #1år #tilbakeblikk #skriveglede #skrivelyst

4 kommentarer

kaosverden89

07.05.2018 kl.11:10

Ønsker deg en god dag ❤️

Fotokjerring

07.05.2018 kl.12:43

kaosverden89: Takk! En fin dag ønskes tilbake til deg!

Jernbanefrua..

07.05.2018 kl.13:57

Gratulerer med bloggens bursdag :-)) Alltid moro å feire bloggen litt. Den gir i alle fall meg en god del :-)) Håper den har gitt, og vil fortsette å gi deg masse glede :-))

Fotokjerring

07.05.2018 kl.14:40

Jernbanefrua..: Tusen takk! Bloggen har gitt meg mye mer enn jeg regnet med, en fin hobby å ha. Også er det jo så hyggelig å komme i kontakt med andre bloggere, sånn som deg! :-)

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

41, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv