Vinterferien er på hell, men det er visst på ingen måte vinteren. Selv om vi bare er noen små dager unna mars som gjerne sies å være den første vårmåneden er det lite som ligner på akkurat det. Og med varslet Sibirkulde på gang, måtte jeg i dag motvillig lete frem ulltøyet mitt. Som etter iherdig leting av en eller annen merkelig grunn ble funnet midt blant sommerklærne mine. Snakk om ironi!

Nevnte ulltøy er ikke akkurat av nyeste sort. Det ble innkjøpt for noen svangerskap siden, og passer ikke helt til mammakroppen min. Trangt og kort er stikkord her.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hadde kanskje vært lurere å suge inn magen istedenfor kinnene. Men jeg fikk i alle fall dradd genseren nedover bilringen(e)..

Og av en eller annen grunn, med en gang ulltøyet kommer på, går humøret nedover. Jeg blir rett og slett sur. Det er for mye klær. Det er trangt og klaustrofobisk. Jeg klarer ikke å bevege meg. Jeg får ikke puste. Men så vil jeg ikke fryse heller.

For ut må vi. Om ikke annet så for barnas skyld. For vi må jo utnytte denne snøen når den først er her. Det ser jo så idyllisk ut innenfra. Her om dagen da solen skinte og snøen blinket i hagen, proklamerte eldstemann at dette er jo nesten som å bo på fjellet. Og jeg er tilbøyelig til å være enig. Og når sola skinner og den kritthvite snøen knirker, så liker jeg det nesten. Men bare nesten.

For når vi er ute på tur slår realiteten mot oss. Snøen er ikke alltid ren og kritthvit.

Store deler av den er faktisk gul. Og gul snø er langt fra det eneste ekle man treffer på.

Æsj, bare æsj!

Det er ikke få dyr som gjør fra seg i alt det hvite. Og når menneskets beste venn gjør det, er det slettes ikke alltid eierne plukker opp etter dem. Mulig det er andre regler i snøen!?!

Og når man stivbeint (har jo så mye og trange klær på) omsider har forsert seg vei gjennom dyrepiss og dyrebæsj og nådd målet, i dette tilfellet akebakken, kjenner man ekstra godt hvor kaldt det er. Og akkurat som jeg ikke liker svetting, liker jeg heller ikke å fryse.

Så mens ungene aker står dette tildekte uhyret og passer på. Skulle nesten hatt en finlandshette. Vet ikke om det hjelper så mye å stå sånn heller, for etterhvert brer kulden seg opp fra kalde tær, til tross for ullsokker. Og da blir jeg bare i enda dårligere humør, for jeg vet at disse ti istappene der nede neppe tiner før vi er vel hjemme (og vel så det). Hvis de ikke faller av først da. Takket være det trange ullundertøyet får de jo ingen blodtilførsel.

Da er det godt at i alle fall hjertet varmes litt av glade barn som for en gangs skyld er venner og hjelper hverandre i akebakken. Ekte teamwork.

Sånt smelter jo et mammahjerte. Og når ungene fyker nedover bratte bakker med innlagt hopp der akebrettet hopper en vei mens ungen flyr en annen med bein og armer i alle retninger, varmer også den ristende krampelatteren min litt i kroppen. Faktisk får jeg litt lyst til å sette utfor selv, men uten vinterbukse og med en kropp som blir stivere og stivere for hvert minutt lar jeg det klokelig bli med tanken.

Etter noen kalde timer kommer vi oss tilbake til bilen, og da dukker nok en ting jeg ikke liker med vinteren opp.

Luehår! Det er ikke mye igjen av sveisen etter noen timer med en varm og kløende lue. Men hodet er til gjengjeld den eneste plassen som ikke er beinfrossen på dette tidspunktet.

Det beste med kalde dager er nok å komme hjem til et varmt hus og vrenge av seg pølseskinnet av ull. En kraftanstrengelse i seg selv forøvrig.

Nei, jeg er nok ikke et sånt entusiastisk vintermenneske. Våren må gjerne komme nå. Jeg er litt ferdig med denne vinteren. Gi meg heller sol og sommerklær. Det eneste vinteren er god for nå er at jeg setter enda mer pris på sommeren når den kommer. Den norske vinteren er sannsynligvis grunnen til at jeg er den eneste som ikke klager når termometeret bikker over 40 grader i Texas om sommeren. Jeg suger heller varmen til meg og lagrer den innabords så jeg overlever også neste vinter..

#vinter #snø #kulde #thestruggleisreal #noknå