Hei mandag! I dag er du så uendelig velkommen! Her i huset har nemlig mannen hatt jobbhelg og jeg hatt alene/bakehelg med barna. Og da er det faktisk veldig godt å sende barna på skole og i barnehage igjen!
For det ser jo så idyllisk ut. Alle disse bildene på sosiale medier, med veloppdragne barn som sitter blide og glade og baker de fineste kaker. Uten rot og bråk. For bilder har jo ikke lyd, og alt rot kan flyttes vekk fra kameravinkel.. Se så idyllisk, og se hvor flinke vi er! Det kom noen snapper fra meg også i går, da mest av produksjonen. For resten av seansen var av litt ymse sort. Bare se på bildet over, ser dere galskapen i øynene bak det store gliset? Det er uttrykket til en mamma som er i ferd med å rakne i sømmene.
For jeg lærer jo aldri. Hvert år har jeg denne ideen om hvor idyllisk det skal bli. Glade, harmoniske unger og perfekt pepperkake- og julemannproduksjon. Og der måtte jeg le litt av meg selv – igjen! For det er jo aldri sånn. Den idyllen finnes bare i hodet mitt. I virkeligheten er det krangel om kjevler (note to self: må kjøpe en til hver hvis vi noensinne skal bake igjen), det er mel og deig på gulv og vegger og det er tykke og tynne figurer om hverandre. Og hva skjer da? Jo, noen blir brent og noen blir knapt stekt. For jeg gidder da ikke å sortere de tykke på et brett og de tynne på et annet. Det får da være grenser!
Men pepperkaker og julemenn, det blir det. I hauger! Så er det pynting og maling. En seanse i seg selv, med glasur og konditorfarge over hele kjøkkenet. Og et teppe av nonstop på gulvet. Gøy, gøy, gøy! Og så må mor vente hele kvelden på at glasuren skal tørke så kakene kan legges i bokser. Julebakst her i huset er en heldagsjobb, over 12 timer tok det fra start til den siste, gjenstridige glasurbiten var tørket vekk i går. Det er mye jobb for egentlig ganske lite det. For etterhvert blir selvfølgelig noen kaker fortært, og det er jo vel og bra. Problemet er at resten går i søpla når jeg finner boksene i et skap nærmere sommeren en gang.
For all del, denne krampaktige julebakstidyllen ser fin ut på snap. Men hos oss er det altså bare et glansbilde. Og det aner meg at enkelte kjenner seg igjen i dette. Hvert år har jeg øyeblikk hvor jeg spør meg selv hvorfor i all verden jeg gjør dette mot meg selv. Og hvert år sverger jeg på at neste år, da skal julekakene kjøpes. Nå er det nok! Men så kommer desember, og denne trangen til å skape koselige minner med barna. Sånne som de vil huske resten av livet.
“Da jeg var barn pleide vi å sitte rundt kjøkkenbordet, bake julekaker og synge julesanger. Og mamma var verdens beste! Bare morsom, blid og hyggelig hele tiden”.
Haha! Det de kommer til å huske er en mamma som blir mer og mer stresset og sliten. Veldig, veldig sliten. Og etterhvert irritabel, noe hun får dårlig samvittighet for etterpå. Og teksten på de kjente julemelodiene som innimellom kommer ut av munnen på barna, inkludert treåringen, kan ikke gjengis her. Relativt alternativ tekst for å si det sånn.
Det føltes rimelig symbolsk da svibelen i J’en til slutt lente seg for langt til siden og hele greia gikk i gulvet og knuste i går kveld. Sånn var dagen og helgen. Til ******* med (J)UL !!!
Heldigvis så er der noen øyeblikk som gjør det verdt det. Det er de øyeblikkene som gjør at jeg vet at jeg aldri kommer til å lære, og at jeg sannsynligvis gjør det samme om igjen neste år. Det er de små, korte øyeblikkene da alle tre sitter konsentrert over deigen og figurene. Og når alle tre sitter på kjøkkenet og ler i et sammensurium av klissete glasur og nonstop. Da forsvinner stress og høye skuldre nesten, og jeg blir fylt av en underlig glede og takknemlighet. Hjertet svulmer og øynene blir litt ekstra våte. For der sitter mine tre mirakler, min lille gjeng. De koser seg sammen og gleder seg over advent og jul. Helt avslappede, uten en eneste tanke på alt som må gjøres (for det er jo ikke de som må gjøre det). De er bare lykkelige over at de endelig får bake, for dette har de mast om en stund. De hoppet faktisk av glede da pakkekalenderen inneholdt nye pepperkakeformer og beskjed om at det skulle bakes. I disse øyeblikkene kjenner jeg at jeg har fått det til. Så er det kanskje ikke bare ro og harmoni, og mamma er ikke bare blid hele tiden. Det er ikke glansbildet fra sosiale medier. Men det er oss. Det er de livlige, bråkete barna mine. Det er familien vår som forbereder julen sammen, på vår egen, kaotiske måte. Og jeg håper barna tar med seg disse gode stundene videre, akkurat som jeg gjør. For neste år er alt glemt, som smerten ved en fødsel. Da finner jeg sannsynligvis nok en gang frem bakeutstyret med ideen om en idyllisk bakestund i hodet..
#advent #jul #julekalender #bloggkalender #kaosfamilien #julebakst #idyll #bakfasaden #ingenenhjørninger #langtfraperfekt