En helt vanlig spontanabort (advarsel: mulig sterk lesing)

Jeg vet det allerede da jeg ser det første, bittelille sporet av blod. Blod som jeg ikke har sett snurten av på mange uker. I starten forventet jeg det. Nå blir jeg både overrasket og ikke overrasket. For nå trodde jeg ikke det skulle skje. At du skulle slutte å leve, ja, det forventet jeg. Jeg har blitt vant til det nå. Men ikke at det skulle skje nå, og ikke at kroppen faktisk skulle ordne opp selv. Vanen har blitt å komme lenger, og å måtte få hjelp til å sette kroppen i gang.

Dette er nytt og skummelt. Jeg vet ikke når du døde. Jeg vet ikke hvor stor du er, og hvor mye som skal ut. Jeg foretar meg ingenting, bare venter på det uunngåelige.

To dager skal det gå fra det første synet av blod. To dager med angst, sorg og håp. Håp fordi det ikke er store blødningene som kommer. Kanskje tar jeg feil? Det kan jo være uskyldig. Selv om jeg vet så alt for godt.

Omsider tar blødningene seg opp. Ikke voldsomt, men nok til at jeg ikke har et gram av tvil lenger. Nå er det virkelig over. Nå begynner kroppen å jobbe for alvor. Jeg vet hva jeg skal gjennom.

Kvelden tilbringes på sofaen med barna. Som om alt var normalt. Den ene er ikke helt i form og får sove hos oss. Midt på natten våkner jeg av de kjente smertene i magen. Jeg vrir meg, skifter stilling, puster meg gjennom så godt jeg kan mens den lille barnekroppen sover lykkelig uvitende ved siden av meg. Smertene river i meg. Så kommer det velkjente kneppet og følelsen av at det renner. Jeg krøker meg ut på badet. Helt riktig, bindet er fullt av fostervann. Er det virkelig så mye etter bare 11 uker?

Smertene slipper taket en stund. Det er godt med en pause. Så er de der igjen. Jeg holder meg på badet mens mann og barn sover. Puster, stønner, gråter. Så skjer det. Den lille klumpen glir ut av meg. Jeg fanger den opp i dopapir før den går i doskåla. Tenker at dette må være en sjokkerende opplevelse for dem som opplever det for første gang. Jeg selv vet nøyaktig hva jeg gjør. This ain’t my first rodeo.

Jeg titter på den lille klumpen. Større enn jeg trodde, men mindre enn jeg er vant til. Men helt perfekt. Bare noen få centimeter, men allerede et lite menneske. Jeg skjønner plutselig abortmotstanderne, for jeg kunne fortsatt fått frivillig abort en uke til. Så “sent” er det meste utviklet. Så fantastisk er altså naturen, fra ingenting til et lite menneske på et par måneder. Og så vondt å miste. Jeg ser og ser på dette lille vesenet, som skulle ha blitt barnet vårt. Søskenet til barna våre. Jeg kan se nesen og øynene. En hånd med fem perfekte fingre. Og utrolig nok, den andre hånden i munnen. Så rakk den å begynne og bevege seg før hjertet sluttet å slå. Sugde kanskje på fingrene. På en måte er det søtt. Den ser fredelig ut. Det gjør litt godt oppi det vonde. Sannsynligvis helt sykt for andre, men jeg synes den lille er vakker. Og kanskje enda sykere; jeg kan ikke kaste den eller skylle den ned i do. Jeg tar vare på den, den skal få hvile en mye bedre plass.

Så starter smertene igjen. Og blodbadet. For morkaken er gjenstridig, den vil ikke ut. Og nå føles det skummelt. Jeg er her helt alene. Resten av huset sover enda, selv om det nærmer seg morgen. Og det er ingen kyndige sykepleiere eller leger rundt meg. Kun meg, smertene og blodet. Og etter to timer med smerter er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg vil bare legge meg. Sove. Men jeg vet at resten må ut. Etterhvert nesten kryper jeg mot soverommet og senga. Må hvile. Men det varer ikke lenge før smertene fører meg mot badet igjen. Frem og tilbake. Blodet renner. Morkaka henger igjen.

Tre timer etter jeg våknet av smertene står mann og barn opp. Jeg blir liggende og vri meg i smerter. Så knepper det igjen. Jeg kommer meg på badet nok en gang, og der plasker morkaka i do. Mye større enn jeg regnet med den også. Jeg håper at den er intakt. Jeg har opplevd å bli syk av rester før.

Mens verden rundt meg våkner legger jeg meg fullstendig tom i senga. Eller, helt tom er jeg ikke. Smertene fortsetter, og flere rester kommer ut. Etterhvert roer det seg heldigvis. Jeg får endelig slappe av litt. Så må dagen begynne for meg også. Blodige håndklær må vaskes. Jeg må stelle meg og komme meg avgårde, gjennomføre dagens planer og avtaler. Hente barn. Late som ingenting. Prøve å være normal mens jeg fortsatt har sporadiske smerter og blodet renner. Ingen jeg møter vet hva jeg nettopp har vært gjennom. At jeg for bare noen timer siden tok farvel med et lite barn. Mitt lille barn. Min lille venn. Barnet som skulle bli min lykke, vår lykke.

Nå er jeg tom. Jeg savner kvalmen og de vonde puppene, de slitsomme ubehagelighetene som tross alt minte meg på at du var der. Nå er alt borte. Hjertet verker. Den dårlige samvittigheten som jeg vet jeg ikke burde ha regjerer. Var det min feil? Samtidig kjennes også et rart, lite snev av lettelse. Nå har det skjedd, nå slipper jeg å gå og vente mer. Akkurat disse bekymringene er over. Det gikk ikke denne gangen heller. Det  var for godt til å være sant. Nok en sjanse til å oppleve livets største under blør ut av meg. Kanskje var det min siste sjanse, kanskje er det sånn det ender. Det skjærer i hjertet. Og livet går sin vante gang videre mens jeg prøver å henge med..

Bilde lånt fra Facebooksiden til Ultralydklinikken AS. Jeg synes dette illustrerer så godt hva man faktisk mister allerede i første trimester. Et lite menneske man aldri fikk bli kjent med, men som allerede fylte hele fremtiden.

#svangerskap #spontanabort #missedabortion #habituellabort #førstetrimester #minopplevelse #personlig

13 kommentarer
    1. Sterkt å lese! Ikke minst kjenner jeg igjen så altfor mye av det du skriver. Utrolig trist og ensomt, og de mange “små” avgjørelsene som må taes, hva gjør man med barnet midt i alt blodet, det er så lite, alt blir feil, både å skylle det i do og å ha en begravelse… Hele kroppen og tankene kverner rundt det nye barnet fra øyeblikket man merker at man er gravid, så er det plutselig over.. og så utrolig glad for de gangene de har gått bra, og de fantastiske barna jeg har!!

    2. Det gjør meg trist å lese dette! Takk for at du deler et så ærlig innlegg<3 Jeg kondolerer for tapet ditt og jeg ønsker deg all verdens med lykke i fremtiden din videre. Du er sterk<3

    3. Anonym: jeg tror faktisk det er en av de positive tingene som kommer ut av sånne opplevelser, den utrolige takknemligheten man opplever over de barna man får.

    4. Akkurat nå gråter jeg, for det er akkurat sånn det er. Jeg mistet i uke 12+. Det var ikke planlagt, jeg gikk på prevensjon og pga sykdomshistorie skulle jeg ikke kunnet blitt gravid. Så når det først skjedde, så var det som et lite mirakel og jeg visste det var min aller siste sjanse. Så selv om mine 2 andre barn bevegde seg mot myndighetsalder, så bestemte jeg meg for å bli mor igjen..og jeg gledet meg. Det var en lykkefølelse jeg ikke hadde kjent på veldig mange år. Men lykken skulle ikke vare. Da magen ble større, og det var et par dager igjen til ultralyd så mistet jeg i senabort. Det var akkurat slik du beskriver det.. , og nå flere måneder etterpå så vet jeg eksakt hvor mange måneder hun skulle vært..7 måneder i dag. Og det er vondt, fryktelig vondt. Jeg får ikke flere sjanser, og er veldig takknemmelig for de to som jeg har. Og selv om det er vondt, så setter jeg pris på den erfaringen jeg har fått følelsesmessig for å kunne sette meg inn i denne sorgen..for mange trenger sånne som oss❤️

    5. Monica: tusen takk for at du deler din historie! Gjør vondt å lese, for jeg vet jo akkurat hvordan det er. Og jeg skulle ønske ingen andre måtte oppleve dette, samtidig som det er en slags trøst i å ikke være alene. Og så er det veldig godt å vite at man faktisk kan være til hjelp for andre.

      En god klem og ønske om en god helg sendes deg!

    6. Så sinnsykt vondt å lese… dette innlegget fikk meg til å revurdere en abort 😕 En abort eg blir påtvingt av kjæresten…..

    7. Anonym: kjære deg! Ikke la deg tvinge til abort! Tenk godt gjennom situasjonen. Se på alle sider både i forhold til nåtid og fremtid. Det er tøft å stå oppe i et sånt valg. Jeg vet, jeg har vært der. Jeg håper inderlig at du har noen å snakke med oppi dette, noen som kan gi støtte og råd.
      Lykke til, uansett hva du velger!

    8. Anonym: Abort påtvunget av kjæresten?? Nå vet jeg ingen ting om deres historie, men det er uansett ikke ok.. Uansett hva du måtte gå igjennom, så er jeg sikker på at du kan klare det! Håper du ombestemmer deg, og ikke lar noen andre fortelle deg hva du skal gjøre <3

    9. Kjære deg! Så utrolig sterk lesning! Du er utrolig sterk!
      Jeg har selv mistet 2 ganger, men hadde ikke kommet lenger enn til uke 6-7 og kroppen ordnet opp selv begge gangene. 3 gangen jeg var gravid gikk det bra og min datter er 7 uker i dag <3. Jeg håper så inderlig at du også lykkes til slutt

    10. Aurora: tusen takk! Trist å høre at du også har mistet, men for en lykke det er å komme i mål også! Gratulerer med lillejenta!

      Må bare poengtere at jeg selv også har lykkes. Jeg har mistet mange ganger, men er også verdens heldigste mamma til tre fine barn. 🙂

    11. En veldig sterk historie du deler, tusen takk.
      Jeg har også spontanabortert to ganger. Første gangen skjønte jeg ikke hva som hente, ei heller at jeg var gravid, og kroppen ordnet opp selv. Andre gangen hadde jeg sinnsyke magesmerter, og dro på legevakta. Det eneste som legen sa der var; du har abortert, gå hjem og ta deg to paracet. Så kaldt og lite medfølende som det går an å bli. Men det som var helt for jævlig i tillegg til den upersonlige behandlingen på legevakta, var det når fosteret ble forløst. Var overhode ikke forberedt at man kunne se det, og når det kom så husker jeg at jeg rev av meg trusa, og sto midt på stuegulvet og bare skreik og skreik. Det var en grusom opplevelse, husker den som det skulle vært i går, enda dette er mange år siden nå. Synes de burde fortelle om slikt på legevakta. Det ble dessverre med de to opplevelsene for meg, og jeg ble aldri mor.

    12. Anne: kjære deg! Tusen takk for at di deler din historie! Så vondt å lese. Er jo akkurat som jeg skrev, for et sjokk det må ha vært når du ikke var forberedt på hva som ville komme ut. Her tror jeg helsevesenet har mye å lære, det er mange som ikke ser det menneskelige bak dette. Hatt noen opplevelser med ufølsomme leger selv. Det hjelper ikke akkurat på situasjonen..

      Trist også å lese at du aldri ble mor, om dette var noe du ønsket.
      En klem og ønske om en god søndag ønskes deg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg