Alenemamma

Her sitter jeg, i et stille og tomt hus. Og jeg føler meg nesten like tom innvendig. Hjertet verker litt over vissheten om at jeg er alene og litt av savn. Jeg er rett og slett litt ensom. Og det er fullstendig patetisk. For mannen som jeg av og til ønsker langt pokker i vold har ikke dratt avgårde for godt. Bare fra i dag til i morgen. Det er virkelig ingenting! Ikke er han så alvorlig langt unna heller. Likevel verker det altså. Og det er kanskje en bra ting. For det kan vel bare bety at selv om man har vært sammen lenge og at livet til tider går i bølgedaler, så er det verdt å holde sammen. Forhold kommer ikke gratis, de må jobbes for, vedlikeholdes litt som gamle biler. Innimellom må de kjempes for. Noen ganger taper man, kampen er ikke verdt det lenger.

Når man tenker over det så er det altså godt at hjertet verker selv over et lite døgn alene. Man har kanskje godt av å kjenne på den følelsen innimellom. For man glemmer fort den følelsen i hverdagen, og det er alt for lett å ta hverandre for gitt. Jeg innrømmer det, jeg tenker av og til at det kanskje hadde vært bedre å være alene. Når jeg er på mitt mest slitne og frustrerte. Men det hadde jo ikke det! Det hadde ikke tatt lange tiden før savnet hadde blitt for stort.

Jeg trives best med mannen min i nærheten. Han gir meg trygghet. Støtte. Jeg er glad jeg kan dele ansvaret om barna med ham. Selvfølgelig klarer jeg meg fint alene med dem, men alle foreldre synes vel det er bedre når man er to. Det blir fort mer slitsomt når en person skal dele seg på tre. Tre med forskjellige behov. All ære til dere alenemødre der ute, uansett situasjon og antall barn. Og til dere som er alene i lange perioder. For meg holder det med en dag eller to. Jeg håper jeg slipper å finne ut hvordan det er å være alene over lang tid. Jeg bøyer meg i støvet for dere som er tøffe nok til å takle hver dag alene, frivillig eller ufrivillig.