Hverdagen har tatt over livet med et brak. De siste dagene har hodet enten vært for fullt eller for tomt til å skrive et eneste ord. Nå er helgen her, og jeg har sunket inn i et slags merkelig vakuum hvor jeg prøver å prosessere den siste uken.
Mandag var det altså skole- og barnehagestart. Jeg klarer fortsatt ikke å samle hjernen rundt det faktum at vi har en femteklassing og en sjetteklassing i huset. De begynte jo nettopp i første, med små kropper og alt for store sekker! Hva skjedde?
Jeg liker virkelig ikke farten dette går i. Og for en mamma som ikke er veldig glad i forandringer ble det litt mye med både nye klassetrinn og nye lærere. Godt de ikke hadde lekser utenom å få bokbind på nye bøker denne uka, da tror jeg hodet til mor hadde gått i svart.
Godt er det også at minsten fortsatt er barnehagegutt, og fortsatt på samme avdeling som før. Skulle han byttet over til storavdeling nå hadde det blitt for mye for en mamma i følelsekaos. Mellomavdeling er finfint. Men for å gjøre forvirringen denne uken komplett er det også der mange nye barn og voksne å forholde seg til. Det skal ikke være lett..
Andre tar selvfølgelig sånne forandringer på strak arm, men jeg er skrudd sammen sånn at jeg rett og slett blir sliten av sånt. Og i tillegg sliter kroppen min noe så inni granskauen med å stå opp før klokken 7 på morgenen igjen. Den vekkerklokka er brutal altså! B-menneske, sa du?
Det blir noen kopper kaffe, for å si det sånn. Jeg tror faktisk at ungene takler bedre enn meg at hverdagen er tilbake. I alle fall de to store. Minsten er rimelig trøtt sånn tidlig på morgenen han også. Han er ikke den første som leveres i barnehagen. Priser meg lykkelig over at jeg fortsatt har muligheten til å gi ham rolige morgener.
Det er fint å kunne ta seg tid til en morgentur til barnehagen, og godt for ham å være tilbake der etter en ekstra lang sommer, først med sykdom og så rett over til mange ukers ferie. Men har han ikke plutselig blitt veldig mye større han også, mon tro? Hjelp!
Og torsdag kom jeg for første gang på lenge hjem til tomt hus etter å ha levert minstemann. Så etterlengtet, men så rart da jeg plutselig sto der i stillheten. Skulle jeg juble eller krølle meg sammen i fosterstilling? Le eller gråte? Det endte i en slags mellomting. Eller, jeg fikk gjort unna jobbing, etterpå surret jeg hvileløst rundt før jeg endte opp med å sitte apatisk i sofaen. Husvasken som jeg vanligvis gjør i fred og ro tok jeg etter barnehagehenting. Fredagen var ikke stort bedre. Tanken om å lese litt etter endt jobbing ble med bare det, isteden endte jeg halvsovende i en stol på terrassen. Hvor håpløst er ikke det?
Takk og lov for at helgen er på plass nå. Et par dager med ro i hodet. Et hode som verker og helst bare vil sove i dag. Så sterk er jeg liksom. Satser på at rutinene faller litt mer på plass neste uke, selv om jeg har mine tvil. Er spent på hvordan en uke som starter med et døgn alene med tre barn, lekser, gamle og nye fritidsaktiviteter og avsluttes med en mann med helgevakt vil bli. Følg med, her kan det bli både kaos og katastrofe..
#hverdag #skolestart #mammalivet
