De usynlige barna


Det finnes mange usynligheter i livet. Alle bærer på noe som folk flest ikke vet om. Min historie var usynlig lenge. Veldig få visste hva jeg bar på. Smilet som ble klistret på utenfor husets fire vegger skjulte en sorg som nesten var umulig å bære. Øynene smilte ikke på mange år.

I disse dager har det gått syv år siden jeg fikk den vondeste og mest hjerteskjærende beskjed noensinne. Jeg har opplevd sorg før. Mange ganger. Som alle andre har jeg vært innom kjærlighetssorg av varierende grad. Jeg har mistet nær familie. Og jeg trodde jeg hadde opplevd det verste da jeg mistet min første kjærlighet og kjæreste venn til kreften. Men ingenting kan forberede deg på smerten og sorgen over å se et livløst barn på ultralydskjermen. Å høre legen si "beklager, her er det ikke liv lenger". Fra total lykke til bunnløs sorg på sekunder. Det er som om hjertet blir revet rett ut av brystet. For ikke å snakke om smerten ved å måtte føde et dødt barn, helt perfekt, bare alt for lite. Tomheten etterpå. Det kan ikke beskrives.

Så klamrer du deg fast i håpet. Håpet om at du snart blir gravid på nytt. Håpet om at det da skal gå bra. Og den dagen en ny graviditet er et faktum, oppdager du at uskyldigheten og gleden over et svangerskap er borte. Det erstattes av redsel. Skrekk for at noe skal skje igjen. For de fleste som har opplevd å miste et barn under svangerskapet går det bra. Lynet slår gjerne ikke ned samme plass to ganger. Men for noen få uheldige gjør det faktisk det. Hos oss slo det ikke ned bare en gang. Det slo ned to, tre og til slutt ni ganger. Noen ganger tidlig i svangerskapet, med helt "vanlige og uproblematiske" spontanaborter. Men fire ganger kom vi over i andre trimester før hjertet til høyt ønskede og etterlengtede barn sluttet å slå. Fire ganger har jeg opplevd dette umenneskelige, å føde livløse barn. Jeg har holdt de små kroppene, kysset dem farvel. Tre av dem små jenter, den siste uviss. Jeg har selv satt dem i jorden på kirkegården, fordi dette føltes riktig for oss. De går inn i evigheten som navn og dato på en gravstein. Der er de, der kan jeg besøke dem.

Og de er i hjertet mitt. Alle som en. Alle datoer huskes. Termindato. Fødselsdato. Eller dødsdato. De er med meg hver eneste dag. For som det sies; små føtter setter dype spor. De aller dypeste faktisk.

I fjor fikk jeg foreviget alle mine små på ryggen, på den måten er de alltid med meg

 

Disse årene har forandret meg. Til det bedre. Jeg har vært gjennom noe av det verste man kan oppleve. Jeg har vært fullstendig knekt, uten å vite hvordan jeg skulle reise meg igjen. Men jeg har reist meg. Hver gang. Jeg har kommet styrket ut av det. Jeg har lært meg å sette pris på det jeg har. At ingenting er en selvfølge. Livet er så skjørt, så skjørt. Ingenting kan tas for gitt. Jeg har lært så mye av disse små, usynlige barna.

En annen ting som har kommet ut av disse årene er lærdommen om hvor mange som faktisk opplever denne ensomme sorgen. For det er det den er. Ensom. Det er dessverre litt tabu. Det snakkes ikke så mye om det. Jeg gjorde heller ikke det da jeg sto midt i det. Først etter minstemann kom har jeg vært åpen om opplevelsene mine. Jeg orket ikke før. Orket ikke å være hun stakkars som bare mistet og mistet. Så når jeg ble spurt om vi ikke ønsket oss flere barn, tok jeg meg sammen, smilte og kom med standardfrasen "vi har nok med de to vi har". Og det hadde vi forsåvidt. Men bak fasaden pågikk det en hard kamp..

Det trengs mer åpenhet om dette temaet. Det er mange som meg der ute. Og uansett om du mister en eller flere ganger, tidlig eller sent, så er det en stor sorg som påvirker veldig.

"Det var bra det skjedde så tidlig". "Det er bare å prøve igjen". "Det er naturens måte å ordne opp, det var nok noe galt uansett". "Neste gang går det bra".

Dette er bare noen av mange velmenende og forsøksvis trøstende ord man gjerne hører. Det krymper seg i meg. For uansett så er realiteten at man har mistet et etterlengtet barn. Man har mistet en livstid av drømmer. Man har mistet den første latteren, de første skrittene, bursdager, jul, første skoledag.. Man mister små armer rundt halsen og myke kinn. Og noen ganger hjelper det ikke å prøve igjen, noen opplever aldri å få et lite hjerteplaster. Og om man er heldig og får flere barn, kan det aldri erstatte det som ikke ble.

Vi var heldige. Da vi til slutt ga opp dukket hjerteplasteret vårt overraskende opp. Takknemligheten var og er enorm. Hver dag. Han tok vekk den verste smerten, limte sammen knuste hjerter. Bare arrene gjenstår. De svir litt innimellom, som nå som vi er midt inne i et "jubileum". Jeg dyrker på ingen måte sorgen over dem vi har mistet, men jeg ønsker ikke å skjule at det har skjedd heller. Og når jeg hører om noen som opplever det samme, skjærer det i hjertet. Alt det vonde kommer tilbake som om det var i går, og hjertet mitt blør for dem som står midt oppe i det. Jeg får et enormt ønske om å hjelpe. Trøste. For jeg vet akkurat hvor hjerteskjærende det er. Om du som leser dette sitter med ferske sår, vit at det blir bedre med tiden. Vit at det er mange som deg der ute. Vit at alle følelsene du går gjennom er helt normale.


Vi gikk gjennom tre og et halvt år med helvete før vi var så heldige å oppleve en vellykket graviditet som resulterte i vår etterlengtede sistemann. Tre og et halvt år med sorg, smerte, tårer, legebesøk, gynekolog stoler, ultralyder og vonde turer til sykehus. Tre og er halvt år der det meste dreide seg om graviditet. Jeg har alltid ønsket meg tre barn, og nå har jeg tre her hos meg. Men jeg føler meg alltid rar når noen spør hvor mange barn jeg har. Det føles feil å si tre, men jeg gjør det for enkelhets skyld. På sett og vis har jeg 12. Et fotballag med en innbytter. De er alle en del av meg. Det er bare det at ni av dem er usynlige.

#spontanabort #missedabortion #svangerskap #barnløshet #tap #sorg #personlig #tabu #åpenhet

 

12 kommentarer

Guro

23.07.2017 kl.15:00

Sender deg en god klem, og vil gjerne få sei at du traff midt i hjerterota mi! Har sjølv fira barn, to av dei usynlige. Og føler du satte ord på alt eg sitter inne med. Tusen takk for du sette ord på det og du delte det! <3

Fotokjerring

23.07.2017 kl.15:49

Guro: En stor klem tilbake til deg!

Inger K.

23.07.2017 kl.19:19

Livet gir og det tar.For meg fikk jeg mer enn jeg mistet. En liten datter mangler blandt brødrene.En god klem til deg.

Fotokjerring

23.07.2017 kl.19:23

Inger K.: En klem til deg også.

eljos

28.07.2017 kl.16:30

Å kjære deg, en god klem fra meg som har vært så heldig i livet tross alt, med bare synlige barn, fire stk, og attpåtil 10 barnebarn. Det var fint at du forteller hvordan det er og var. Vi andre har så lett for å komme med ubetenksomme kommentarer fordi vi ikke skjønner eller vet......

Fotokjerring

15.08.2017 kl.11:15

tusen takk!

Tone M.

01.11.2017 kl.15:46

Tenk det! Så enig så enig med deg. Vi mistet 4 - ganske nøyaktig etter 12 uker alle sammen - før vi fikk vår første. Legene mente de hadde funnet "feilen" - at kroppen min dannet antistoffer straks jeg ble gravid, så det var nødvendig med blodfortynnende medisin for å lykkes. Vi lyktes, tenkte medisinen var og trodde da de neste skulle kommer "lett". Men nei, så enkelt var det ikke. Mistet deretter 7 før en ny lege på sykehuset satte spørsmålstegn ved det de andre legene hadde sagt og gjort. Hun ville ha oss til utredning - på "Riksen". Det kunne jo tenkes det var slik at mor&far var "dårlig match", eller at det var andre forhold som gjorde at vi aborterte. Og joda, det var faktisk helt andre forhold som var grunnen, nemlig en liten rest av en skillevegg i min livmor. Dette mente legen på Riksen å se på ultralyden og var forundret over at de andre legene ikke hadde sett det... Jo takk - hvis han var forundret kan du jo tenke hva vi følte! Så litt mer undersøkelser og helt rett; en slags "tapp" hang ned. I denne tappen var det mulig for et befruktet egg å feste seg - faktisk var dette korteste og enkleste vei, men her var blodgjennomstrømningen så dårlig at det ikke kom nok næring til barnet etter noen ukers vekst. Og derfor døde barna. En enkel kikkehullsoperasjon ble løsningen - og vips - 6-7 uker etter var jeg gravid med nr 2 (over 4 år etter nr 1 kom til verden). Og en snøtt halvår etter han var født, var nr 3 på vei. Vi var jo ikke vant til å bruke prevensjon eller tenke i de retninger - vi hadde ikke tenkt på prevensjon på 8-9 år! Oh lykke. Det er godt med 3 barn, men som du skriver - av og til kastes tankene på de som ikke kom til verden over meg, og det hugger i - en skikkelig klo om hjertet. Helt jævlig.

Har hørt alle de velmenende kommentarene og lurt litt på hva folk egentlig tenker. Det er velmenende men blir så feil...

Nå koser vi oss med 3 herlige barn - og knuseklemmer dem så ofte vi kan!

Fotokjerring

01.11.2017 kl.18:11

Tone M.: Tusen takk for at du delte historien din! På mange måter skremmende lik min. Her har det også vært alle mulige undersøkelser og medisineringsforsøk. Og det med skillevegg er faktisk noe jeg gjentatte ganger har nevnt for forskjellige leger, men dette har blitt avfeid. Har aldri helt slått meg til ro med det. Men så gikk det jo likevel bra til slutt.

Godt å høre at det ble en liten barneflokk hos deg også. Man blir jo litt ekstra takknemlig etter sånn motgang. Og man blir aldri den samme igjen..

Ha en fin kveld, og gi dine tre mirakler en ekstra nattaklem i dag!

Kristin

01.11.2017 kl.18:25

Vil berre sei takk for at du deler! Er ikkje klar for å dele historien min enda. Kanskje vil tida hjelpe, sjølv om eg ser på det også som litt flåsete sagt i en vond tid. Takk igjen, mye å kjenne seg igjen i, og litt trøst å få!

Fotokjerring

01.11.2017 kl.18:37

Kristin: TUSEN TAKK til deg! Din kommentar er motivasjonen min til å dele. Det varmer å høre at ordene mine kan gi litt trøst. Jeg ønsker egentlig ikke at noen skal kjenne seg igjen, jeg unner ingen de følelsene, men sånn er dessverre realiteten.
Jeg skjønner at det for deg fortsatt er ganske ferskt. Jeg vet så inderlig godt hvordan det er å stå midt i det. Det er vanskelig å se fremover, det er så rått. Bare hold ut! Ta den berømte tida til hjelp. Ta vare på deg selv! Etterhvert blir de åpne sårene til arr, de vil alltid være der, men verker ikke hele tiden.

En stor klem og ønske om en god kveld til deg.

Ingvild

17.11.2017 kl.17:28

Ordene dine traff meg virkelig midt i hjertet. Det er så vondt å lese, og jeg kjenner meg godt igjen i dine følelser. Det er vondt å bli tatt tilbake, men det er godt å vite at jeg ikke er alene. Først en "uproblematisk" spontanabort i uke 11. Deretter et halvgått svangerskap. Jeg fødte vår lille gutt i vår. En stille fødsel. Så vondt. Så mange tårer. Heldigvis begynner hverdagen igjen. Det vondeste slipper taket. Det skulle jeg ønske noen kunne ha fortalt meg, men jeg hadde vel ikke trodd på det uansett. Velmenende ord fra mennesker som kun har rosenrøde erfaringer, hjalp meg lite. Derfor er jeg veldig glad for at du deler. Skulle ønske jeg hadde lest ditt innlegg tidligere. Så takk! Jeg er glad for at det finnes modige mennesker som deg.

Fotokjerring

17.11.2017 kl.17:54

Ingvild: takk til deg! Din historie er en av grunnene til at jeg deler. Det er mange som oss der ute, alt for mange. Og kanskje for lite kunnskap og støtte. Og visst er det vanskelig å se lyset midt i det mørkeste. Vanskelig å tro at det skal bli bedre. Men så slipper heldigvis som du sier det vondeste taket, og en ny type normal tar over.

Det gjør meg vondt å lese både om din "uproblematiske" spontanabort og ikke minst om den lille gutten din. Jeg håper du har god støtte rundt deg, som aldri glemmer hva du har vært gjennom.

Varme tanker og en god klem til deg!

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

41, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv

hits