San Francisco

Da har jeg faktisk litt tid til å skrive igjen allerede. Vi kom oss helskinnet gjennom Death Valley i går og har nå endt opp i Las Vegas. Her har vi en rolig morgen i en råfin suite på the Venetian, et hotell som er en opplevelse i seg selv. Vi bestemte oss raskt for å forlenge oppholdet vårt her med en natt, etter mye kjøring er det greit med en dag i ro. Bedre plass enn dette finnes ikke til akkurat det.

Men nå vil jeg gjerne ta dere med noen dager tilbake i tid, til San Francisco. Denne byen hadde jeg virkelig gledet meg til! Vi ankom søndag kveld, og startet rett på turistattraksjon nummer en.

Golden Gate Bridge selvfølgelig!

Ganske kult å oppleve og kjøre over dette kjente landemerket. Men kjølig. Veldig kjølig!

Herfra fant vi veien til hotellet vi hadde booket, som viste seg å være helt vanvittig kult. Litt gotisk stil, og jeg forventet til enhver tid at selveste Dracula skulle dukke opp. Så kult var det at vi bestemte oss for å ta en ekstra natt.

Litt små rom og bittelite bad, men all sjarmen gjorde opp for det.

I tillegg lå det supersentralt til, rett ved Union Square og endestoppet til de kjente «cable cars».

Det første vi gjorde etter innsjekk var faktisk å ta en sånn cable car til Fisherman’s Wharf. En opplevelse å kjøre, men denne kvelden var Fisherman’s Wharf en skuffelse. Her var nemlig det meste stengt etter helgens Gay Pride-festiviteter. Slitne og sultne slang vi innom en Applebee’s før vi kom oss tilbake til hotellet og i seng.

Neste dag var det noe helt annet. Vi startet med å stå i en times kø for nok en gang å kjøre cable car ned dit.

Denne gangen tok vi den som gikk opp til Lombard Street, denne bratte gaten med de krappe svingene. Ikke at vi så noe særlig mer enn utsikten fra setene våre, men det skulle endre seg senere på dagen.

Og nå var det åpent på Fisherman’s Wharf. En helt annen opplevelse! Vi fikk i oss litt lunsj og tuslet rundt. Så Alcatraz et stykke ute og tittet rundt i butikker.

Alcatraz

Pier 39

Etterpå var planen å ta en sightseeing-buss, men dette var jo steindyrt. Så isteden fikk vi en taxi til å kjøre oss til de stedene vi ønsket å se. Og sånn fikk vi kjøre ned svingene på Lombard Street mens bremsene pep.

Lombard Street

Jeg fikk dra til Alamo Square og ta bilder av the Painted Ladies med San Francisco i bakgrunnen.

Noen som husker Full House?

Vi fikk en sveip innom den største Chinatown utenfor Kina.

Og vi fikk kjøre forbi dette flotte bygget, som muligens var city hall. Flott var det i alle fall.

Og her var vi egentlig slitne og mette av inntrykk. San Francisco både innfridde og skuffet. Her er enormt mange fine plasser, men også tildels skittent og fullt av uteliggere. Det er trist å se mennesker legge seg til å sove på gaten bare meter fra flotte hoteller. Du sitter igjen med en litt vond følelse. Mannen min stoppet faktisk opp og gikk tilbake for å gi en liten slant til en vi gikk forbi, som ble veldig takknemlig for det. Fint, men sårt når man ikke kan gi til alle.

Et fattigere og skitnere område av byen.

Men sånn alt i alt var San Francisco en flott by som jeg er glad for å ha fått oppleve. Dette var nok en sånn plass som var litt trist å reise fra, men nye eventyr kalte.

San Francisco, lett å like!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #sanfrancisco #kaosfamilien #reiseblogg

Highway 1

Hallo fra in the middle of nowhere – America. Det er neimen ikke lett å finne tid til å skrive innlegg på denne ferden vår, og det er kanskje litt lettere å la bildene tale for seg. Etter LA startet vi i alle fall turen langs Highway 1. Overnattet i en liten by rett etter Malibu den første natten, før vi kjørte oppover mot Monterey på dag to. Vi stoppet tilfeldig i en liten by som heter Cambria og fikk der til vår skuffelse vite at Highway 1 var stengt et stykke bortenfor. Dermed måtte vi litt tilbake for å ta en detour. Det ble mye kjøring denne dagen. Heldigvis har vi barn som er eksepsjonelt flinke i baksetet!

Vi ankom Monterey på lørdag kveld og havnet midt oppe i en motorsykkelfestival. Det betydde også at alle hoteller var fullbooket. Vi var heldige og fikk det eneste rommet som var igjen i byen. Mye dyrere enn planen, men med en utsikt til å dø for.

Her bodde vi praktisk talt i Monterey Bay, kunne egentlig stupt fra balkongen og rett ned i vannet. Vi kunne se seler leke litt lenger ute, og sovnet til lyden av bølgeskvulp, fugleskrik og sjøløver. Jeg måtte rett og slett stå opp ekstra tidlig dagen etter bare for å sitte og nyte. Litt kjølig var det, men det ga jeg blaffen i. For en plass!

Gjorde ikke noe at vi fikk servert frokost på rommet heller..

Rommet var forresten også flott. Veldig stort, deilig seng og det største badet jeg har opplevd på noe hotell. Jeg hadde lite lyst til å dra derfra.

Herfra kjørte vi Highway 1 litt nedover igjen, mot Big Sur. Og her kom den virkelig store opplevelsen. Dette er nok den aller fineste delen av Hwy 1. Man kjører helt ut mot havet, nesten utenpå fjellet. Jeg hadde et skikkelig sug i magen innimellom. Og så vakkert som det var! Dette var en stor opplevelse!

Bilder beskriver det faktisk ikke nok. Det var så flott!

På veien tilbake svingte vi innom sjarmerende Carmel-by-the-sea og tittet på stranden og alle de flotte husene. Her kunne jeg lett ha bodd.

Texas gir seg stadig vekk til kjenne i California, her gjennom et Longhorns flagg.

Herfra ble det nok en lang kjøredag langs flott landskap, hele veien opp til San Francisco. Der hadde vi et par dager i ro, mer om det etterhvert. Nå er det på tide å komme seg ut på nye eventyr, Death Valley (!) og Las Vegas kaller!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #highway1 #monterey #carmel #bigsur #opplevelser #eventyr #kaosfamilien #påtur #reiseblogg

Speeddate med La La Land

Fortsatt på etterskudd her jeg sitter en tidlig morgen på en balkong ved havet i Monterey og nyter litt alenetid, bølgeskvulp og lyden av fugler og sjøløver.

Dette er godt. Rett og slett nytelse. Å finne roen etter hektiske dager med mange inntrykk. For LA var akkurat som Disneyland fulle av sånne.

Vi startet med å dra fra Anaheim til Santa Monica, hvor vi overnattet rett ved Santa Monica Pier. Her var jeg alt annet enn imponert, både av hotell og område. Begge deler var rimelig slitt og snuskete. Dette var definitivt ikke plassen for familieferie. Men greit å ha vært der. Vi vandret ned til piren og spiste middag og kom oss avgårde så fort som mulig dagen etter.

Når høydepunktet er å se havet slå mot land i mørket fra Santa Monica Pier.

Herfra kjørte vi til Venice Beach, hvor jeg omsider fant en ting jeg virkelig elsket – appelsinjuicen. Nå vet jeg ikke om det er gjengs over med god appelsinjuice i California, men denne var i alle fall himmelsk!

I think I died and went to heaven!

Etter frokost var det tid for å sjekke ut stranden og området ellers. Her oppsummerer jeg ganske greit med at stranden selvfølgelig var flott og bred og alt det der. Vannet hadde temp som i Norge. Og området ellers: oppskrytt. Glorete med jalla-butikker, skittent og med en tykk eim av marihuana. Vi kom oss avgårde ganske kjapt, men en del bilder ble det likevel.

Måtte teste vannet. Det var kaldt. Men nå har jeg faktisk dyppet tærne i vannet på begge sider av USA. Og selvfølgelig i Mexicogulfen da!

Eldstemann la igjen litt spor.

Muscle Beach – not impressed.

Neste stopp var Beverly Hills og Rodeo Drive. To vidt forskjellige verdener der altså. Her var jeg hakket mer imponert. Og jeg sklei selvfølgelig rett inn.

Dagens høydepunkt kom kanskje da en av gutta måtte på do og en vennlig dørvakt slapp oss inn på et av stedets flotteste hotell.

Ved sånne anledninger er do-selfier helt innafor!

Sånn ellers så gikk vi inn i en butikk, og følte oss fullstendig malplasserte. Det var rett og slett kleint. Vi kjente vår besøkelsestid og satte heller snutene mot Hollywood og Hollywood Walk of Fame.

Her tittet vi på noen stjerner (i bakken).

Vi tok en liten runde ved the Chinese Theatre og tittet på alt det forunderlige i bakken der.

Og jeg fikk fastslått at mine føtter er pailabber i forhold til Sonja Henies søte, små undersåtter.

Jeg som alltid har trodd at jeg har små og nette føtter.

Etter å ha studert bakken litt tok vi turen til vårt siste stopp i LA. For vi måtte jo bare..

Dette var kanskje min favoritt for dagen. Sannsynligvis fordi vi så skiltet fra en liten park, hvor det var mindre bråkete og skittent enn i mange andre deler av LA. Ja, helt til minsten ville på lekeplassen og jeg så dette da.

Det ble ikke noe leking for minsten..

Så var vi ferdige med LA og startet ferden oppover Highway 1. Helt greit med sånn speed-date. Jeg følte at vi så det viktigste. Det er uansett ikke noe jeg har drømt om å gjøre, men det er greit å ha det på lista si likevel. Been there, done that. Check.

Turen oppover hit vi er nå har vært fantastisk, med mye flott landskap. Etter litt frokost på rommet, som snart kommer, fortsetter vi ferden mot San Francisco. Selv om det blir kjipt å forlate denne utsikten.

Dette ble visst et innlegg med mange bilder, men det er ikke til å unngå. Mer fra ferden mellom LA og San Francisco kommer..

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #la #losangeles #santamonica #venice #beverlyhills #rodeodrive #hollywood #kaosfamilien

The happiest place on earth

Jeg innser at jeg blir liggende litt på etterskudd med blogging i tiden fremover. I skrivende stund ligger jeg i en seng med deilige, myke laken i en liten by som heter Camarillo (mellom Malibu og Santa Barbara). Vi har nemlig allerede rukket å starte vår ferd langs Highway 1 mot San Francisco. Mer om den ferden og vår speed-date med LA kommer etterhvert.

Men vi pangstartet altså denne ferien med to dager i «the happiest place on earth», Disneyland. Litt usikker på om jeg er enig i at det er en så lykkelig plass, for jeg observerte i tillegg til mange hyperaktive og glade mennesker også en god del slitne og sure voksne og barn. Vi fem falt selvfølgelig aldri inn i sistnevnte kategori..

Like blid, hele j**** tida.

Neida, med to dagers køgåing, venting og litt for mange inntrykk kan det fort bli litt surmuling. Også i kaosfamilien. Men for all del, vi hadde to flotte og fine dager. Vi sliter heldigvis lite med jetlag denne veien, vi bare våkner litt tidligere enn vanlig, og det er jo bare praktisk. Vi får mye ut av dagene.

Så dagen etter ankomst i USA var vi på plass i parken(e) allerede rundt åpningstid. Praktisk med hotell i gangavstand, hvor vi også fikk rabatt på billettene. Vi kjørte forøvrig på med to dagers parkhopper-billett, noe som betydde at vi kunne gå mellom de to parkene som utgjør Disneyland, den originale og California Adventure. Veldig greit – og veldig dyrt!

Vi startet dag 1 i California Adventure, med Cars-land og Radiator Springs som hovedmål. Minsten måtte jo møte Lynet.

This is us. «Min mann kan» og sånn..

Denne parken likte jeg umiddelbart. Den føltes ikke helt overfylt, selv om det selvfølgelig var lang ventetid på de mest populære attraksjonene. Det ordner man ganske greit med FastPass, noe vi gjorde på dag 2. Da betalte vi 10 dollar per person for å komme forbi den generelle køen. Og i tillegg fikk vi alle fotografbildene som ble tatt i parken den dagen. Veldig greit.

FastPass på mobilen, helt genialt.

Favoritten min, og kanskje vår, i denne parken var definitivt Cars-land. For det var ikke bare minsten som falt pladask her. Det var så gjennomført, vi var virkelig i Radiator Springs. Lynet, Bill og de andre kjørte jevnlig gjennom gatene og selv jeg ble litt starstruck.

Rådhuset i Radiator Springs

Her ble det en del venting på mor mens de andre sto i kø, men det var helt greit. Og lykken var stor da minstemann fikk møte Lynet helt på ordentlig.

Lykke for liten og stor!

Utpå ettermiddagen gikk vi over i den originale Disneyland-parken. Den med slottet, vet dere.

Her føltes det plutselig mye mer overfylt, og selv om parken var fin så følte jeg at den bleknet litt i forhold til Disney World. Vi så på parade, spiste, tuslet litt og fikk med oss fyrverkeriet på kvelden før vi ga oss for denne dagen.

Dag 2 startet vi i denne parken, og konsentrerte oss om Mickeys Toontown hvor minsten fikk møte Mikke, Minni, Langbein og Pluto. Stor stas!

Gjennomført også her.

Smelt!

Stas for store og små gutter.

Minstemann var i himmelen i Mikkeland.

Det er jo bare så nydelig med denne barnelykken.

Og da han i tillegg til flere andre figurer fikk treffe Captain America også, da var lykken komplett. Å se ansiktet hans da var verdt alle tusenlappene vi måtte ut med disse dagene.

Denne dagen brukte vi som nevnt FastPass, og kom rett forbi køen på Soarin? around the World og Radiator Springs Racers. Jeg er ikke mye tess når det gjelder sånne ting, men her ble jeg med. Soaring prøvde jeg også i Disney World, en fantastisk reise med lukter og interaktivitet flygende over verden. Her var minsten egentlig to centimeter for lav, men til latter og jubel fra alle i køen gjorde han ablegøyer og sto på tærne da han ble målt. Han slapp inn.. Og jeg fikk tidenes «angrer på at jeg ikke filmet-øyeblikk». Dette må inn i hjernearkivet.

Bilracet var jeg litt mer usikker på om jeg ville takle, men jeg gjennomførte. Sto vel ikke akkurat til 10 i stil, men jeg er glad for at jeg ble med.

Oh my God! Bare oh my God!

Og med det avsluttet vi våre to dager i Disneyland. Det holdt, vi var mette. Jeg sitter igjen med følelsen av at det er greit å ha vært der. Parkene er fine, rene og gjennomførte. Det er oversiktlig og man kan rekke det meste på et par dager. Men etter å ha vært både her og i Florida, så tror jeg Disney World er hakket bedre.

Dette ble virkelig langt, men det er umulig å oppsummere to Disney-dager i korte trekk. Nå er det på tide å komme seg videre oppover kysten, så fortsettelse følger.

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #usa #california #disneyland #kaosfamilien #reisebrev

We made it!

Ør i toppen og sliten i kroppen er jeg nå trygt plassert i en seng på et hotell rett over gata for Disneyland. Endelig kan ferien begynne på ordentlig, når bare senga slutter å gynge så fælt. Føles litt som om jeg er ute på bøljan blå akkurat nå, og jeg er på nippet til å bli sjøsyk.

Bustete, sliten og svimmel, men ganske happy.

Jeg var ikke mye høy i hatten da vekkerklokken ringte klokken 02:45 natt til tirsdag uten at jeg hadde fått et sekund ro i kroppen. Ingen søvn, bare tanker om den forestående reisen. Katastrofetanker selvfølgelig. Er det siste gangen jeg ligger i senga mi? Reiser vi mot slutten nå? Jeg hadde mest lyst til å krype langt under dyna og avlyse hele ferien. Bare bli i hjemmets trygghet.

Men reiselysten vant, og før jeg visste ordet av det satt jeg innesperret på dagens første fly, mellom Oslo og London. Det gikk rimelig greit også, bortsett fra en del turbulens. Sånt er aldri OK, men denne gangen klarte jeg faktisk å se det som litt ujevnheter i veien, ikke at flyet når som helst ville gå i bakken. Men jeg måtte puste litt ekstra noen ganger.

Oppholdet på Heathrow ble noe mislykket, med gretne og frekke ansatte og dårlig mat. Etter å ha trasket den lange veien til gaten var jeg rimelig klar til å bare komme meg avgårde, vekk fra denne flyplassen.

Når denne reiseruten står foran deg..

Noe demotiverende var det å se den lange reiseruta på skjermen. Men det hjalp at det gikk bortimot en time fortere enn beregnet. Og ikke minst, det var minimalt med turbulens. Men tiden gikk likevel utrolig treigt. Fire filmer kom jeg meg gjennom, hvor «Love, Simon» var et absolutt høydepunkt. Har du ikke sett den så gjør det! Det er ikke ofte jeg ser filmer, men etter fire filmer på rappen var jeg rett og slett drittlei.

Da hjalp det litt å se tiden til ankomst krympe på skjermen. Det er en liten energiboost å se målet og kjenne at flygeren gjør flyet klar til landing. Og når landingshjula tar bakken.. Hurra! Da kan ferien virkelig begynne. Tenk at vi kom oss trygt frem enda en gang!

Litt forviklinger blir det alltid. Denne gangen var det problemer med leiebilen (igjen), og kvelden måtte benyttes til å bytte til en ny. Ikke helt det jeg så for meg, men med to av tre unger helt utslått etter den lange reisen hadde det neppe skjedd noe spennende i kveld uansett.

Solnedgang over Disneyland.

Nå har eldstemann og jeg nettopp avsluttet dagen, eller kanskje heller startet ferien med et smell, med utsikt til fantastisk Disney-fyrverkeri fra balkongen.

Nå venter litt takeaway og en sårt tiltrengt og forhåpentligvis god natts søvn. Så starter årets sommereventyr på ordentlig i morgen tidlig!

Gjorde seg visst bedre i virkelighet og på film enn på bilde. Men godstemningen kom virkelig krypende her.

#sommer #ferie #sommerferie #kaosfamilien #eventyr #opplevelser #roadtrip #usa #disneyland #california

Det nærmer seg med stormskritt

Nedtellingen på mobilen min har gått fra flere hundre dager til noen ytterst få!

Minsten har tatt ferie fra barnehagen, mens barna og mannen har en dag igjen på skole og jobb før også de tar ferie.

Sommerklippen er unnagjort.

Når håret blir blondere er sommerferien nært forestående.

Den siste husvasken på over en måned (om jeg ikke får et anfall av vaskemani på mandag – deilig å komme hjem til rent hus) er unnagjort.

Kommer definitivt ikke til å savne vaskebøtta og vaskeskoene. Ja, jeg har egne sko dedikert til husvask.

Vaskemaskinen har fått kjørt seg, og tre kofferter er nesten ferdigpakket. Mannen får klare seg selv!

Vi prøver å pakke lett, det er billig sommertøy på Walmart og Target.

Til og med håndbagasjen har jeg startet på. Og listene mine kommer seg.

Tradisjonen tro har vi også inntatt et herlig bbq-måltid på den nærmeste plassen du kommer Texas i Norge, Texas Barbecue Cafe. Verdt et besøk om du er i Asker-området!

Vi forbereder oss til Texas med matgilde.

Og slankegudinnen røk på en real smell med tilgang til sweet tea og gratis refill.

Min nemesis. Nå er det sweet tea som skal renne gjennom blodårene mine en stund. Det blir ukesvis med knekkebrød og salat etter ferien..

Jeg ligger altså veldig godt i rute foran ferien. Det er deilig å vite at jeg ikke trenger å stresse for mye de neste dagene. At jeg heller kan sitte i kosekroken med beina høyt hevet.

Og med masse tid til å grue meg til den ufattelig lange flyturen som ligger foran meg.

Hjelp! Bare hjelp!

Jeg satser på noen blogginnlegg langs veien, hvor vi blant annet skal innom plasser som Disneyland, San Francisco, Las Vegas og Grand Canyon. Men med hektiske dager kan det ofte være lettere å bruke andre sosiale medier.

Vil du følge med på roadtrip fra vestkysten til Texas? Følg meg på Facebook for oppdateringer og bilder.

Instagram vil nok også oppdateres litt flittigere enn bloggen. Følg meg gjerne der også!

Jeg inviterte forøvrig til en spørsmålsrunde for en liten stund siden. Til dere (få) som allerede har sendt meg spørsmål, dere er ikke glemt! Og om noen der ute har noe dere lurer på, fra farge på sokker til reisespørsmål (sånn nesten hva som helst altså), send meg spørsmål i kommentar, melding eller mail. Jeg satser på et svar-innlegg på mandag.

#ferie #ferietid #nestenferie #forberedelser #kaosfamilien #utpåtur #roadtrip #usa2018

Middelaldrende menn og prestasjonsangst

Nå har jeg skrevet bursdagsinnlegg til alle barna, så da må jo mannen i huset også få et på sin dag. Naturlig nok må det bli litt annerledes, for der jeg ved barnas bursdager har hatt en del fokus på fødslene deres, så har jeg selvfølgelig lite kjennskap til dette når det gjelder mannen. Ikke har jeg kjent ham hele livet hans heller, sånn som jeg har med barna (igjen, naturlig nok). Men jeg er veldig glad for at svigerforeldrene mine fikk og oppdro denne fine mannen!

Et av mine favorittøyeblikk med en ganske fin og muligens middelaldrende mann.

De siste 13 bursdagene har jeg vært en del av livet hans, og fått feire dem sammen med ham. Feiringer som egentlig er en historie for seg selv. For det var to ulike verdener som møttes da vi møtte hverandre. Jeg hadde bortimot sluttet å markere min bursdag, mens bursdager i familien hans fortsatt var og er en “big deal”. De skal feires. Praktisk nok så er det flere som har bursdag på samme tid, så man slår sammen flere og rullerer på hvem som står for feiringen. Faktisk er det bare jeg som har bursdag helt for meg selv, men siden jeg knapt markerer den er ikke det mye stress. Ellers er den eneste bursdagsfeiringen vi holder hvert eneste år gutta våre sin, og med 12 dagers mellomrom på bursdagene slår vi selvfølgelig dem sammen. Ellers feires mannens bursdag sammen med tanten som har bursdag samme dag, og Snuppa sin dag feires sammen med svigermor og hennes tvillingbror. Annethvert og tredje hvert år er det altså vi som steller i stand, ganske greit. For sånne bursdagsfeiringer har medført mye stress gjennom disse 13 årene. For meg altså. For da får jeg prestasjonsangst. Eller rettere sagt, jeg pleide å få det. Lenge. Jeg husker enda veldig godt en samtale rundt søndagsmiddagen hos svigerforeldrene mine, et par måneder inn i forholdet til mannen og meg. Dette var til alt overmål en av de første gangene jeg møtte familien hans, og av en eller annen grunn kom samtalen inn på bursdager. Og da svigermor nevnte at jeg måtte bake kake(r) som mannen kunne ha med seg på jobb den dagen han fylte 40, gikk jeg umiddelbart i panikkmodus. Jeg, som var verdens dårligste husmoremne, hvis eneste matlagingskunnskaper var Toro tomatsuppe og chilligryte med Heinz ketchup som basis. Skulle jeg bake til hele arbeidsplassen til mannen? Og arrangere familieselskap attpåtil? Vel og merke var mannen fortsatt bare 33, men dette virket helt uoverkommelig, selv om svigermor tilbød seg å hjelpe meg. Og så var det det faktum at vi snakket 6 1/2 år frem i tid et par måneder inn i forholdet da. Og at det til og med var helt naturlig. Jeg som pleide å være vinglete og usikker visste allerede da at den 40-årsdagen måtte jeg takle. Og joda, noen år senere sto jeg for koldtbord og kaker da vi feiret mannens 40.

Selvfølgelig ikke uten stress og prestasjonsangst. Vi er som nevnt fra to ulike verdener. Mannen er veldig avslappet til sånne feiringer. Jeg var alltid opptatt av å få til, prestere. Alt måtte være på stell. Muligens noe jeg har fra min egen mor. Det har ofte vært panikkrydding, panikkvasking og kaos ved kakebaking. Dagene før sånne feiringer har vært alt annet enn hyggelige. Det har vært unntakstilstand. Jeg har surret rundt meg selv, vill i blikket og med håret til alle kanter. Jeg har kommandert, kjeftet, grått og skreket. Det har nesten vært på randen til skilsmisse (nei, nå gidder jeg ikke mer altså!). Og når gjestene har ankommet har jeg vært totalt utslitt. Heldigvis lærer man langs veien, og nå, med en god del bursdager under beltet, går det langt roligere for seg. Selvfølgelig kan det fortsatt gå en kule varmt. Med en mann som er tidsoptimist og gjerne gjør sine oppgaver i siste øyeblikk, mens jeg selv er stikk motsatt, sier det seg selv at det kan bli litt irritasjon. Men vi har kommet langt. Nå er det faktisk hyggelig å arrangere bursdager. Jeg stresser ikke fullt så mye. Jeg er ikke fullt så manisk lenger. Nå kan jeg til og med kose meg litt med forberedelsene. Alt må faktisk ikke være helt perfekt. Huset må ikke skinne. Jeg gjør så godt jeg kan. Og en ting skal jeg ha, som sunnmøring sørger jeg i alle fall for at det blir nok kaker.

I morgen er det dags igjen. Vi skal feire mannen og tanten, som begge fyller år i dag. Det har gått noen år siden den store 40-årsdagen, feiringen er litt enklere, men selskap blir det. Noe som innebærer at selve bursdagen til mannen ikke blir den helt store affæren. Jeg har selvfølgelig kjøkkentjeneste, sunnmørske kakebord lager seg ikke selv. Mens bursdagsbarnet og tidsoptimisten sikkert må fly noen turer i butikken for å kjøpe ting jeg hadde glemt at jeg trengte, sånn mellom sport og bilprogram på TV. Forhåpentligvis er jeg ferdigbakt før kvelden kommer. For da skal vi benke oss foran skjermen sammen med barna og se MGP. Hu hei, for en feiring! Et tydelig tegn på at middelalderen har gjort sitt inntog (i alle fall hos mannen, jeg er fortsatt litt yngre og mye festligere..).

Neida, både mannen og jeg foretrekker en kveld hjemme fremfor party og hæla i taket. Jeg tror en relativt rolig dag etterfulgt av MGP-kveld passer ham perfekt. Bare slappe av. Han liker å slappe av.. Vi er sikkert litt kjedelige, men vi er det sammen. Det er lenge siden tiden da vi gikk ut og festet. Strengt tatt har vi gjort veldig lite av det. Vi var begge ganske ferdige med festing da vi møttes, og foretrakk roligere kvelder allerede da. Men vi drakk mer vin den gangen. I alle fall sammen.. Vi så flere filmer og vi slappet mer av. Så kom barna – ganske kjapt. Familielivet tok oss fort.

Noen kilo og en god del stormer siden..

Så, til deg mannen min.

Livet har forandret seg de siste 13-14 årene. Det er fullt av jobb og plikter, og lite tid til oss to. Bare oss. Likevel ville jeg ikke gjort noe annerledes. Alt falt liksom på plass da vi møttes. Selv om alt skjedde overraskende og overhode ikke etter planen. Og gjennom årene har vi vokst sammen, og blitt kjedelige og en en del kilo tyngre sammen. Vi har jobbet sammen og kjempet sammen. Vi har stått i stormer som har truet med å knekke oss, rive oss opp med rota. Men vi har lent oss til hverandre i vindkastene mens røttene våre har grodd sammen og holdt oss stående. Vi er et ganske bra team til tross for våre ulikheter. Som Yin og Yang. Og du er fortsatt min beste venn og den personen jeg trives aller best sammen med.

Nå skulle jeg sikkert skrevet mange pompøse ord om hvor fantastisk du er, og kanskje slengt med et kline-bilde eller to (men noe sånt bilde tror jeg uansett ikke eksisterer). Men det sies jo at om man må proklamere alt sånt i sosiale medier så har man det kanskje egentlig ikke så bra. Og det vil man jo ikke at folk skal tro. Jeg er uansett ikke så flink til sånne ting. Å si fine ting altså. Jeg burde kanskje skryte av deg litt oftere faktisk. Skryte mer og klage mindre. Jeg er ikke alltid så flink til å se hva du gjør for oss. Eller i alle fall ikke så flink til å anerkjenne det i en slitsom og travel hverdag. Da ser jeg heller alt som bør gjøres, og føler gjerne at jeg er den eneste som faktisk gjør noe med det. Og jeg forvandler meg til en irritert og sint kjeftekjerring. Det kan bli noen krangler – der jeg kanskje krangler mest. Innimellom (kanskje til og med ofte) er kritikken irrasjonell og ufortjent. Jeg vil verken krangle eller såre deg. Jeg er like full av feil som jeg innimellom beskylder deg for å være. Fullere kanskje. Men så sitter det ofte så innmari langt inne å innrømme feil også. Å si unnskyld. Det er det du som er flink til, og jeg har noe å lære. Da du fant meg, var det jeg som trakk det lengste strået. Innimellom tenker jeg fortsatt at jeg ikke fortjener deg.

Nå høres det egentlig ikke ut som vi har det så bra i det hele tatt, men det har vi altså. Vi lever bare ikke på en rosa sky. Livet består tross alt av flere hverdager enn festdager.

Jeg skulle så gjerne gitt deg alt du ønsker deg i dag. Til deg som ofrer så mye og gir så mye til oss. Som eldstemann så fint sa det da vi var på gavejakt: “Jeg vil kjøpe noe som viser hva pappa betyr for meg.” Jeg er dog noe usikker på hva betydningen bak et par sokker er..

Jeg vet likevel at du setter pris på det du får, og ikke minst tanken bak. Og jeg lover deg at kakene du ønsker deg blir bakt med mye kjærlighet. Jeg lover at jeg skal prøve å holde stressnivået til et minimum. Og jeg håper at du vet at jeg setter pris på hver eneste bursdag jeg vi kan stelle i stand for deg og barna, og at jeg med glede tar minst 13 år til med småstress og kakebaking. Jeg gleder meg til å feire deg! Akkurat deg! Min ganske fine, slitne, kjedelige, kjærlige, oppofrende, irriterende, trygge, stødige, tøffe, modige, flinke, tålmodige og snille mann! Mitt favorittmenneske. Min andre og ofte bedre halvdel. Jeg viser det kanskje ikke alltid, men innerst inne så digger jeg deg!

Sammen med deg kan selv grå og regnfulle dager bli både fine og morsomme.

 

#bursdag #familie #prestasjonsangst #mannenmin

Til en Superpappa

I dag feires fedre over hele landet. Litt ekstra oppmerksomhet og litt ekstra kos. Kanskje en gave og et hjemmelaget kort. For ekstra heldige pappaer kanskje en kakebit også.

Jeg får ikke feiret min pappa. Eller, jeg får i alle fall ikke feiret sammen med ham. Han er for langt borte. Dessuten feires farsdagen i USA i juni. Og da er vi faktisk som oftest sammen, så det markeres da. Men han er likevel litt ekstra i tankene mine i dag. Og jeg er heldig som fortsatt har en pappa, selv om avstanden mellom oss er stor. Han er uansett bare en telefon unna. Det er mange som sitter med et ekstra savn etter sin pappa i dag. Som ikke lenger har noen pappa å feire. Varme tanker sendes til dere.

Så over til saken. For vi feirer pappaen i huset her i dag. Selvfølgelig gjør vi det! Vi prøver så godt vi kan å gjøre dagen hans så fin så mulig, akkurat som vi vet han prøver å gjøre for oss hver eneste dag. Vi er dessverre ikke alltid like flinke til å vise at vi vet. Hverdagen blir gjerne sånn. Man er ikke like flinke til å vise takknemlighet som man burde. Men vi er takknemlige! Vi er heldige!

For her i huset bor det nemlig en Superpappa. En som alltid setter oss andre foran seg selv. En som fortjener å få være midtpunkt innimellom. En som i dag morges kom hjem fra nattevakt, sov halvannen time for så å bli med i kirka for at minstemann skulle få 4-årsboken. En som stiller opp på alt. En som er taxisjåfør. Leksehjelp. Sykepleier, ja til og med lege innimellom. Førstehjelper. Heiagjeng. Klatrestativ for minsten. Handyman. Trygghet. Stabilitet. Alt.

En som alltid er tilstede for barna, og for meg. En som har stått ved min side som et fjell gjennom vellykkede og mislykkede svangerskap. En som har støttet meg gjennom tre fødsler. En som har vært verdens beste pappa fra første stund. Hvem tror dere skiftet de første bleiene på alle de tre barna våre? Jo, det var pappa! Han har tatt like stor del i sånne ting som meg, til og med mer på noen områder. Så også timer på helsestasjon, utviklingsamtaler, foreldremøter og bursdager. Han trår til overalt, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten ham.

Så, til Superpappaen i huset vårt. Selv om livet kan være trått innimellom, selv om du føler at ingen ser hva du gjør, at ingen setter pris på deg. Selv om både barna og jeg kan være sure og frustrerte og ikke virke et gram takknemlige. Selv om du føler deg utilstrekkelig og som alt annet enn en Superpappa. Vit at vi ser. Vit at vi setter pris på deg og alt du gjør. Vit at vi synes du fortjener så mye mer enn det vi kan gi deg. Vit at du er uunnværlig og at vi elsker deg!

Pappa, livets største trygghet fra første stund.

 

#farsdag #pappa #superpappa #takk

De vanskelige avskjedene

Finnes det egentlig enkle avskjeder? Jeg hater i alle fall sånt. Jeg er rett og slett ekstremt dårlig på det. Og spesielt når det gjelder de aller nærmeste. Naturlig nok. Det blir bare feil.

I går tok jeg nok en gang avskjed med pappaen min. Noe jeg strengt tatt burde være vant til, det har vært 40 år med mange avskjeder. Først gjennom oppveksten, der pappa som pilot var på reisefot store deler av året. Ambulanseflyging, skogbrannslukking i sør-Europa, diverse oppdrag her og der. Pappa var helten, og pappajenta satt hjemme og ventet og savnet. I voksen alder så innser jeg kanskje at mamma som holdt fortet hjemme var den egentlige helten, men det blir vel likevel sånn at jenter blir litt pappajenter.

Jeg husker enda den såre følelsen hver gang pappa skulle dra. Hvordan hjertet verket. Hvordan jeg hang fast i ham og tryglet han om å bli hjemme. Kanskje finne jobb i en kiosk isteden. Godteri og en pappa som kom hjem hver dag. Det måtte være himmelen!

Og de siste 21 årene som han har bodd i USA. Selv om jeg er voksen kjenner jeg fortsatt på følelsene til den lille jenta fra barndommen hver gang vi tar farvel. Det blir aldri enklere. Og denne gangen gjør det ekstra vondt. Visst var det bonus at han og resten av familien fulgte etter oss til Norge etter vi hadde vært hos dem. Jeg gleder meg jo over den ekstra tiden vi har fått sammen. Men vips, så var det over, og avskjedens time var ubønnhørlig inne. Og nå verker hjertet altså ekstra mye. For pappas helse er ikke som den var, og sannsynligheten er stor for at jeg aldri får ham på besøk hit igjen. Sannsynligvis har jeg servert ham kjøttkaker ved stuebordet vårt for siste gang. Det er en rar, sår og vond tanke. Og det hjelper ikke at det nå er minst 10 måneder til vi møtes igjen. Nesten et år. Det er lenge det. I tillegg finnes det selvfølgelig ingen garantier. Spesielt med dårlig helse inne i bildet. Tenk om..

Det har blitt en vane de siste årene det også. Å føle på muligheten for at jeg aldri får se pappa igjen. At han ikke er der neste sommer. Tanken er uutholdelig. Det føles strengt tatt feil bare å skrive den ned. Men sånn er det. Jeg har flere ganger vært overbevist om at det har vært den siste avskjeden. Men heldigvis finnes det dyktige leger og gode behandlingsmuligheter. Nå både håper og tror jeg at vi møtes igjen neste sommer – alle sammen. Og det er en fin ting å se frem til. Men akkurat i dag føles det så uendelig langt unna..

#familie #avstand #avskjed #savn #pappa #pappajente

Roadtrip i USA – med barn

Vi begynner etterhvert å få god erfaring i å reise på roadtrip i USA med barn. Stort sett har vi holdt oss i Texas, en stat med store avstander. Er ikke gjort på en dag å kjøre gjennom der. I år tok vi en ny vri og kjørte fra Washington DC, gjennom 9 stater og rundt 340 mil, med tre barn i baksetet. En treåring, en på ti og en på elleve. Nå skal det sies at dette er barn som er godt vant med å kjøre bil, og glatt tar strekningen Oslo-Ålesund med bare et kort tissestopp. Vi er velsignet med flinke reisebarn. Men selv for mindre bilvante barn tror jeg en sånn roadtrip kan være en fin ting. Man trenger ikke nødvendigvis kjøre så lenge om gangen for eksempel. Jeg tror det lengste strekket vi kjørte i sommer var på fem timer. Noen plasser forflyttet vi oss bare halvannen til to timer. Og noen plasser stoppet vi i flere dager.

Men la oss starte med det grunnleggende. Bilen. Om du skal leie bil, og det gjør man jo gjerne på sånne turer, sørg for å leie en med god plass til både passasjerer og bagasje. Vi som er to voksne og tre barn sverger til minivan. Da har alle god plass, og vi kan legge ned noen av setene for å få ekstra bagasjeplass. Også sitter vi høyt oppe. Jeg føler meg av en eller annen grunn mye tryggere på veiene i USA da. Veier som forresten stort sett er veldig behagelige å kjøre på. Det går ofte fort og ganske rett frem. Og for oss som sitter på er det mye morsomt å se på utenfor vinduene. Vi drar ikke med oss bilsete hjemmefra, men leier til minstemann. Dette funker helt fint. I år ble det for første gang fremovervendt sete, da han var ett og to fikk han bakovervendt. GPS tar vi derimot med hjemmefra. Det er greit med en man kjenner godt så det ikke blir for mye knoting. Bare pass på å oppdatere den før du drar, sånn at den har oppdaterte kart.


Så er det tiden på veien da. Som nevnt er det ofte mye morsomt å se langs veien. Noe av det beste jeg vet er å kjøre gjennom små byer. Sånne som du mister helt om du nyser eller blunker. Sånne plasser er også morsomme å stoppe i. Ofte har det aldri vært en utlending der før. Du blir nesten en severdighet. I år brukte vi for eksempel litt tid i Norway, South Carolina. Vi måtte jo det! Den ligger forøvrig rett ved Denmark og Sweden. Norway er den største av disse byene. I denne byen stoppet vi ved det eneste spisestedet de hadde, godt kamuflert som en countrystore. Og her var det selvfølgelig stor stas å få nordmenn på besøk. Så stor stas at eieren av dette spisestedet (som også viste seg å være eieren av store deler av resten av den lille byen) ble tilkalt, og han og fruen kom fra et pågående selskap bare for å treffe oss mens vi satt der og spiste. Noe overnattingsplass fantes det ikke i denne byen, så vi endte opp med å kjøre en times tid til delstatshovedstaden Columbia, for så å komme tilbake til Norway neste dag. Vi måtte jo møte politimesteren og ordføreren også må vite..




Dette er noe av det morsomme med å kjøre rundt i USA. Alle de ulike menneskene man møter på veien. Alltid hjelpsomme om du trenger hjelp. Alltid nyskjerrige og vitebegjærlige – mange vet faktisk overraskende mye om Norge. Og de fleste vil gjerne flytte hit når de hører om alle fordelene vi har her.. Det er ikke mange ganger jeg har møtt på en sur og uhøflig amerikaner, kun i New York har jeg opplevd at det kan være litt sånn. Mulig det er fordi vi stort sett oppholder oss i sørstatene, men jeg tror dette med høflighet, vennlighet og åpenhet er ganske utbredt. Amerikanerne er lett å komme i kontakt med og lette å snakke med, enkelt og greit.

Men tilbake til kjøreturen. I år var vi heldige og fikk en bil med TV-skjerm i taket. Dessverre for oss voksne betydde det at vi måtte sitte og høre på diverse tegnefilmer, men det var supert tidsfordriv for dem bak.


Et annet godt tips om man ikke har mulighet til film i bilen; bilbingo. Vi kjøpte brett med forskjellige bilbingo-spill på Cracker Barrel i fjor, helt genialt. Nå så jeg at de ikke hadde denne typen i år, men de hadde en annen variant hvor man kunne krysse og viske ut.


Cracker Barrel er forøvrig en finfin plass å ta en liten kjørepause på. Deilig southern food, og en morsom butikk i tillegg. Vi har vært innom en del sånne. Ellers så finnes det mange fine spiseplasser, truckstops og bensinstasjoner for tisse/matpauser. Det er som oftest ganske god standard på doene på sånne plasser. Selv jeg som er litt kresen på sånt har ingen problemer med å bruke toalettene på bensinstasjonene der borte.

Min jobb på veien er å finne OK plasser å stoppe, enten det er byer, attraksjoner eller overnatting. Dette er ting jeg har kontroll på mens mannen kjører. Om vi ikke har et bestemt mål, bruker jeg hotels.com og tripadvisor for å finne bra og billige overnattingssteder i nærheten. Dette funker stort sett veldig bra. Den ene gangen jeg ikke gjorde det i sommer, endte vi opp med en mindre hyggelig overnatting. Hvis du ikke vil bruke alt for mye på overnatting, finnes det helt greie og rimelige motell langs veien. Og ved byer som ikke er populære turistdestinasjoner kan du få ganske bra hotell for en ganske rimelig penge.

USA på sommeren kan fort bli ganske varmt, så sørg for å ha vann tilgjengelig både i bilen og ellers. Bilene er jo stort sett utstyrt med aircondition i dag, men sørg for å holde en stort sett jevn temperatur, så unngår dere den typiske airconditionforkjølelsen. Ha det dere trenger i bilen lett tilgjengelig. Pakk lett så det ikke blir for mye å dra med seg inn og ut fra hotellrom. Klær kan alltids vaskes for hånd på hotellrommet. Noen hotell/motell har vaskerom for gjestene. Og de selger klær i USA også.

Ikke la barna sitte igjen alene i bilen! Om ikke aircondition er på blir det fort kokvarmt i bilen. Og uansett så bør de ikke sitte igjen alene. Ta dem heller med selv for korte ærend, eller la en av de voksne være igjen sammen med dem.

Ha alltid litt kontanter tilgjengelig, sånn i tilfelle du stopper en plass de ikke tar kort.

Kjør for all del litt på barnas premisser. Blir de for slitne, ja, så stopp. Ta en pause. Ta en ekstra overnatting. Dette er faktisk en del av sjarmen med roadtrip, å ikke helt vite hvor man ender opp og hva man vil oppleve.

Og sett av tid til å la barna leke og være barn – det skal være ferie for dem også!

#reise #barn #roadtrip #usa #tips #reisetips