“Hvert år får over 300 kvinner livmorhalskreft. Denne kreftformen opptrer hyppigst for kvinner mellom 30 og 40 år. En enkel livmorhalsprøve kan avdekke alvorlige celleforandringer som kan føre til livmorhalskreft. Etter at #sjekkdeg-kampanjen startet, har over 72 000 flere kvinner tatt livmorhalsprøve. Mange har unngått livmorhalskreft. Dette viser at kampanjen har effekt.”

~ Kreftforeningen

1. september starter årets #sjekkdeg-kampanje. Rent tilfeldig endte jeg opp med å bestille time til livmorhalsprøve akkurat til starten av denne kampanjen. Brevet fra Kreftregisteret, det som kommer hvert tredje år, har allerede lagt her i noen måneder, men det har vært alt for lett å utsette det. Så kom sommerferien, enda en grunn til å utsette det enda en stund. Det har lagt i bakhodet hele tiden, for jeg vet jo at dette er viktig. Og jeg vet også at det er kjapt unnagjort, og siden forhåpentligvis tre år til neste gang brevet fra Kreftregisteret dumper ned i postkassa mi. Men så er det uendelig mange ting jeg har mer lyst til å gjøre enn å ligge og skreve foran en lege. Spesielt siden jeg har gjort dette foran alt for mange leger gjennom de siste årene. Noen ting kan det bli for mye av, og dette er en av dem. Hvem som helst kan vel vegre seg for en gynekologstol, og jeg gjør det kanskje litt ekstra. Dog, flau over sånt blir jeg ikke lenger. Det er mer minnene som er knyttet til sånne stoler og utallige undersøkelser på veien mot minstemann. Uansett, nok en grunn til å skyve det foran seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men med alvorlig sykdom i nær familie, og med flere mer perifere og alt for tidlige dødsfall de siste månedene, bekymrer jeg meg plutselig litt mer for min egen helse også. Og kanskje aller mest for kreft. Denne brutale og skumle sykdommen som ikke sparer noen. Og jeg innser at jeg må ta bedre vare på meg selv. Lytte til kroppen. Og ta de forholdsregler jeg kan for å unngå alvorlig sykdom selv. Med dette i tankene fikk jeg den berømte finger’n ut og legetime ble bestilt. Et par minutter (kanskje ikke det en gang), så var prøven unnagjort. Resultatet vet jeg selvfølgelig ikke enda, men jeg håper selvfølgelig at alt er i orden også denne gangen. Og om det ikke skulle være det, så vil eventuelle forandringer mest sannsynligvis bli oppdaget på et tidlig stadie takket være sjekkdeg-kampanjen og påminnelsen fra Kreftregisteret.

Så, mens jeg litt småurolig venter på svar etter min livmorhalsprøve (det er jo ikke til å unngå at man bekymrer seg litt), oppfordrer jeg deg som enda ikke har gjort det til å bestille en time hos fastlegen for denne prøven som er så rask og enkel, og som potensielt kan redde livet ditt. Ja, du ja! Akkurat du som har fått dette brevet fra Kreftregisteret og ignorert det. Eller du som rett og slett har glemt av det. Også du da, du som er litt som meg, utsetter og utsetter. Gjør det! Bare gjør det! Jeg er helt sikker på at et par småubehagelige minutter i gynekologstolen er mye bedre enn det du må gjennom om celleforandringer ikke oppdages i tide.

#sjekkdeg #kreftforeningen #åretsviktigstemøte #livmorhalskreft #ringfastlegen

I dag har det vært romantikk i alle nyhetskanaler. Kongeparet har vært gift i 50 år. Det er imponerende lenge når jeg tenker meg om. 50 år fortjener definitivt tittelen gullbryllup.

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men dette er ikke bare en merkedag for vårt kjære kongepar. For da jeg i ørska kastet et blikk på mobilen min i morges og la merke til datoen, slo det meg. Det er jo på dagen 14 år siden min bedre (?) halvdel og jeg forandret status fra «kjærester i teorien» til «kjærester». Tenk at det nesten gikk meg hus forbi!

Foto: JCPenneys Portraits, Stonebriar Mall

Og sånne dager må jo markeres!

Kongeparet kjørte åpen kabriolet til og fra festgudstjeneste.

Foto: Andreas Fadum/Se og Hør

Vi, eller rettere sagt minsten og jeg, kjørte sparkesykkel til og fra barnehagen.

Foto: Fotokjerring 

Kongen tok en liten hvil i kirken (sånne gudstjenester kan jo ofte ha en søvndyssende effekt).

Foto: Fotokjerring

Min kjære foretrakk sofaen.

Snikfoto: Fotokjerring

Dronningen fikk visstnok en gullbrosje i gave fra kongen sin.

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix 

Min drømmeprins overrasket stort da han kom hjem med en nydelig blomsterbukett, symbolsk nok med 14 roser.

Foto: Fotokjerring 

Og nå i kveld feirer kongeparet og seksti av deres nærmeste med festmiddag på slottet. Hva de serverer der vet jeg naturlig nok ikke. Men her i huset feiret vi med en festmiddag etter mannens hjerte/mage. Røde pølser!

Foto: En Fotokjerring som egentlig ikke er spesielt glad i pølser

Hurra for kjærligheten og lenge leve romantikken altså!

#samesamebutdifferent #merkedag #kjærlighet #hverdagsromantikk

Alene ute i den behagelige kveldsluften overmanner de meg. Tankene. Følelsene. Frykten. Sorgen. Sinnet. Følelsen av urettferdighet. Hodet fylles med bilder av et menneske som en gang var sterkt og fullt av liv. Et av de viktigste menneskene i livet mitt. Et av forbildene. Den uovervinnelige. Helten. Ferskere bilder overtar. Et så uhorvelig kjært menneske som nå bare er en skygge av seg selv. Savnet stikker og hjertet brister. Avstanden er så stor. Jeg vil være der. Være nær. Bare sitte ved siden av uten å si stort. For jeg ser at du er sliten. At du egentlig ikke orker å snakke. Likevel er mobilen og FaceTime livslinjen. Så kjærkomment. Og så vondt. For jeg ser at du sliter. Jeg ser at du har det vondt. Jeg ser deg visne der på den andre siden, hjertet verker. Og jeg vet at du ikke vil at jeg skal bekymre meg for deg. «Unnskyld!» sa du til meg før vi dro. «Unnskyld for at jeg gjør det så vondt for deg å dra!» Men dette er på ingen måte din feil!

«Det er bare et liv!» Nok en gang dine ord. Men det er ikke bare. Og for meg er du så mye mer enn et liv. Du er så og si hele mitt. Uten deg hadde det ikke vært noe meg. Joda, mann og barn har kommet til, men du er fortsatt en av de aller viktigste. Og joda, jeg har visst blitt voksen og vel så det. Men jeg trenger deg fortsatt! Jeg trenger deg i livet mitt! Livene våre!

Jeg frykter den dagen du ikke er der mer. Gruer meg. Jeg prøver å se det for meg, men det er fortsatt like utenkelig som før. Du har alltid vært der. Avstand eller ei. Tanken på å aldri se deg igjen, aldri høre stemmen din igjen, er uutholdelig.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og jeg er sint. Ikke på deg. På sykdommen. På alt du har vært gjennom de siste årene. Og på denne skruballen som kom når alt så så bra ut. Når skuldrene var litt lavere. Jeg føler at du sakte men sikkert forsvinner foran øynene mine. Og jeg vil holde igjen!

Avstanden er fortvilende. Tanken på at du kanskje er borte før jeg rekker å komme tilbake dit. At den siste gangen jeg klemte deg var foran inngangsdøren da vi dro i sommer. Jeg vet det også var i dine tanker da vi kjørte bort derfra. At ikke alle kamper kan vinnes. Og at neste sommer er langt unna. Jeg hater at jeg ikke er der. Og jeg hater tanken på å ikke kunne være tilstede i de kanskje viktigste stundene. Jeg kan ikke, bare kan ikke, aldri være nær deg igjen!

Sykdom sparer ingen. Jeg har sett det før. Jeg har sett besteforeldre «visne bort», og det har vært vondt men likevel på en måte naturlig. Jeg har sett en kjær venn forsvinne sakte men sikkert så alt for tidlig. Og det har vært helt hinsides vondt. Ikke minst har jeg lidd mine egne tap, ni små som ikke fikk leve. Jeg trodde det var bunnen, men jeg har reist meg igjen. Livet har gått videre. Jeg har sett venner miste sine kjæreste lenge før de burde, og jeg har følt på smerten deres. Samtidig har jeg følt meg heldig som har vært spart for akkurat denne sorgen. Nå er det min tur. Nå er det jeg som står i det. Det måtte komme, dette uunngåelige. Og nok en gang rives jeg i fillebiter, som da vi sto i marerittet i kampen for å få minstemann. Ikke på samme måte, men like fullt i fillebiter. «Same, same but different.»

Jeg vil ikke dette! Jeg vil hoppe av! Det er så urettferdig, samtidig som jeg vet at det finnes enda større urettferdigheter der ute. Jeg burde ikke sutre og klage. Og jeg prøver så godt jeg kan å nyte livet. Jeg har blitt flinkere til det i det siste. Om jeg har lært noe denne sommeren så er det at livet er for kort og dyrebart til å kastes vekk på tull. Det bør nytes. Drømmer bør følges. Man bør glede seg over selv den minste ting. Se det positive i det negative. Men hjerne og hjerte murrer hele tiden. Usikkerheten gnager. Frykten for det som måtte komme. Sorgen over å ikke være tilstede. Og savnet etter bare en klem til.

#fuckcancer

Bare for å ha sagt det, vi har hatt en fantastisk ferie! En måned i USA er aldri å forakte, og vi stortrives alltid. Vi har hatt et par uker stappfulle av opplevelser på veien mellom California og Texas. Så mange opplevelser og kontraster at det ikke kan beskrives engang. Jeg elsker å oppleve nye plasser, og det har jeg definitivt fått gjøre denne sommeren. Vi har vært i storbyer og småbyer, på strender og i fjell, ørkener og oaser. Og når vi ble slitne av livet på veien kom vi «hjem» til vårt kjære Texas, roet ned og slappet av. Bedre kan ikke en ferie bli. Både eventyr og avslapping. Og etter et par dager hjemme tittes det allerede på flybilletter til neste sommer. Kanskje til og med før, det får omstendighetene vise.

Når ni bilder ikke en gang oppsummerer en liten brøkdel av ferieopplevelsene.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og for all del, det var hardt å reise hjem. Selv om jeg på en måte følte meg veldig klar for det. Det har aldri vært hardere faktisk. Jeg gruet meg lenge til avskjeden. Jeg trodde ikke jeg skulle takle det etter skruballen vi fikk. Og det var vanskelig. Det ble tårer. Jeg måtte snu og gå tilbake til huset for en ekstra klem da jeg skulle sette meg i bilen. Synet av en av mine kjæreste foran inngangsdøren da vi kjørte avgårde sitter som brent inn i hukommelsen min. Så feil og så vondt. Og kanskje enda vondere nå som vi er halve verden unna. Når jeg ser på FaceTime hvor mye vi er savnet. Når avstanden river i hjertet. Når kriseplaner danner seg i hodet. For jeg vet at jeg ikke takler muligheten for at dette var den siste klemmen. Den siste gangen man var nær. At en plass er tom neste gang.

Utenkelig og uutholdelig om en person mangler her neste år.

Men likevel er det godt å være hjemme også. Hjemme i vårt eget. Ferdig utpakket, som om vi aldri var borte. Jeg merker plutselig hvor lenge en måned er. Og at det holder. Vi er heldige som har muligheten, virkelig privilegerte. Kanskje litt bortskjemte til og med. Og tro ikke at vi ikke er takknemlige. Men det er også godt å våkne i sin egen seng. Ha alt vårt rundt oss. Alle klær. Alle leker. Hvert sitt rom til barna. Og koseplassen min. Terrassen og hagen som skulle vært en oase, men som nå er litt vissen og brunsvidd. Det går bra. Og selv om noen og tjue grader føltes direkte kjølig da vi ankom Gardermoen (man blir faktisk vant til over 40 grader også), så er det deilig i kosekroken min her ute. Og etter et par dager med ting som måtte gjøres og avtaler som har hjulpet mot jetlag, var det i dag skikkelig deilig å droppe vekkerklokken, stå opp når jeg våknet alt for sent, slenge på meg solkjolen og tusle ut i hagen med en kaffekopp før resten av huset våknet. Faktisk var jeg en skikkelig «bad mom» og lot dem sove langt utpå. Ikke lurt med tanke på snuing av døgnet, men stillheten og roen var intet mindre enn magisk.

Sole meg? Nei, det orker jeg ikke. Mett av det også!

Det er godt å være hjemme. Skikkelig godt. Bare roe helt ned. Ikke føle at man burde finne på noe hver dag. Lage enkel og lett mat hjemme istedenfor å gå på restauranter. For det kan faktisk bli for mye av sånt også. Jeg er så matlei at tørre knekkebrød og kaffe var alt jeg hadde lyst på da vi kom hjem. Og frukt og grønnsaker. Jeg har spist mer enn nok annet den siste måneden. Det er godt å komme inn i rutiner igjen. Til og med å jobbe litt. Og pågangsmotet er igjen større enn det var før ferien. Planer og prosjekter fyller på nytt hodet mitt.

Nye reiser frister ikke akkurat nå. Akkurat nå kan sånt godt vente til neste sommer. Annet enn noen turer til Ålesund da. Likevel legges en backup-plan i det allerede overfylte hodet mitt. Kanskje blir det sånn at jeg eller vi må ta en ny langtur om ikke alt for lenge. Men sånn helt ærlig, jeg håper vi slipper!

#ferie #sommerferie #roadtrip #usa #opplevelser #familie #avskjed #avstand #hjemme #ro

Jeg hater denne følelsen! Den følelsen jeg alltid får når det nærmer seg hjemreise herfra. Når jeg våkner hver morgen med en litt sånn uggen følelse. En liten klump i magen. Et lite verk i hjertet. De siste årene har det blitt verre og verre. I år topper det seg.

Det handler ikke om at ferien nærmer seg slutten. Det handler om å nok en gang reise langt bort fra familien min og vite at det er rundt 11 måneder til neste gang jeg ser dem. Å ikke vite hva som vil skje i løpet av de neste månedene. Å være så innmari langt unna.

I år er usikkerheten om hva som vil skje større enn noen gang. En del av meg vil bli her. For livet er i endring. Det skjer ting som er langt utenfor vår kontroll. Denne ferien gikk fra en følelse av ro til en skruball som kom ut fra ingensteds. Mer en kanonball faktisk, som traff meg hardt rett i trynet. En jeg på en måte har ventet på, men som kom fra en helt annen retning enn ventet. Og jeg så den ikke komme akkurat nå heller. Den traff visst ikke bare midt i planeten heller, jeg tror nok hjertet har tatt litt skade også. Jeg frykter at det vil bli enda vondere, og da hjelper det på ingen måte å være langt borte.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men jeg har ikke noe valg. Vi må hjem til livet vårt. Mannen må tilbake på jobb, og barna etterhvert i skole og barnehage. Jeg har også ting som venter meg der hjemme. Avtaler som må holdes. Spennende ting. Fine ting. Kanskje et steg eller to nærmere drømmen skal tas. Livet vårt skal gå videre, uansett hva som skjer. Samme hvor tungt det kan være.

At livet er uforutsigbart er det ingen tvil om. Tragiske nyheter som har kommet hjemmefra vitner også om det. Man vet aldri når livet snus på hodet. Livet kan være urettferdig som bare pokker.

Og det føler jeg det er for oss også om dagen. Jeg sliter med å håndtere det som skjer. Hodet henger ikke helt med. Humøret og tålmodigheten går i bølger. Jeg prøver å dytte det unna, men det funker ikke. Det skjærer i hjertet. Jeg hater usikkerheten som henger over meg. Hater den gnagende følelsen i magen og i hjertet. Hater avstand. Hater å ikke kunne være tilstede. At noen av mine aller nærmeste og kjæreste er en lang og dyr flytur unna. Ille nok når alt er ved normalen, nesten uutholdelig når det ikke er det. Jeg gruer meg til å ta farvel om noen dager, vet ikke helt hvordan jeg skal takle det. Hvordan jeg skal orke. Angsten er skyhøy for at det blir den siste gangen, den siste klemmen.

Alt jeg kan gjøre nå er å suge inn mest mulig minner. Alt lagres i hjernen og hjertet. Alt jeg allerede kjenner så godt. Lyden av kjente stemmer. Ansikt. Smil. Klemmer. Å bare være tilstede. Sammen. Gode øyeblikk. Og håpe, bare håpe at alle ses igjen nok en gang neste sommer!

En gave fra oss sist usikkerheten rådet. Den gangen gikk det bra. I år ble magneten til en t-skjorte med samme ordlyd, nok en gang familiens mantra. Usikkerheten og angsten er enda større. Og hva er egentlig failure?

#familie #avstand #utfordringer #savn

Mandag til onsdag denne uken tok vi et avbrekk i Dallas-«hverdagen» og kjørte nedover mot Texas-kysten. Målet var Space Center i Houston og litt strandtid i øyparadiset Galveston.

Dette er kjente og kjære plasser for oss, som vi prøver å få med oss hvert år. I fjor ble det derimot ikke noe av, så i år var det et absolutt must på listen min. Vanligvis tar vi en liten omvei på veien nedover, innom Austin og San Antonio, men i år ble det strake veien ned, en tur på 4-5 timer. Det gjør alltid noe med meg når vi nærmer oss Houston, en litt bittersøt følelse setter seg i hjertet mitt. En gang var dette min plass. Nå føles det både kjent og ukjent på en gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når denne skylinen dukker opp kommer det alltid en tåre eller to i øyekroken, og hjertet svulmer litt. Gammel kjærlighet og alt det der. Houston vil alltid være en stor del av meg.

I år føltes det ekstra viktig og sterkt å ta en kjapp tur innom denne byen. For under et år siden sto nemlig store deler av Houston under vann.

De hjerteskjærende bildene sitter fortsatt godt klistret fast i hjernen min, sammen med de fine bildene av en storby og en stat som jobbet sammen og var Houston Strong.

Det var fint å se at byen var tilbake til normalen.

Vi rakk ikke stort mer enn å kjøre gjennom på veien til Space Center i år. Neste år skal vi ha mer tid og oppsøke mine gamle områder!

Vi brukte noen timer av mandagen på Space Center, hvor NASA har sine treningsfasiliteter og Mission Control. Her er også et besøkssenter med ulike utstillinger og aktiviteter. Minsten var to år sist vi var her, så denne turen var nok mest for ham. Litt mer spennende nå som han er fire. Han sprang rundt som en gærning og syntes dette var stor stas. Jeg var kanskje den som var minst imponert, og synes egentlig det hele begynner å bli litt kjedelig. Men så har jeg også sett det meste x antall ganger før, helt siden 1997. Noe er selvfølgelig nytt, og i år var det for meg muligheten til å ta på en stein fra Mars.

Steinen de har fra månen har vi alle tatt på før, men det er egentlig like stas hver gang.

Litt moro er det også å kunne gå ombord i spaceshuttle Independence, som faktisk står på toppen av et fly (og også ble fraktet til Houston på denne måten).

Og så er det alltid ekstra spesielt å se noen av minnene som er hengt opp.

Denne dagen, 1. februar 2003 husker jeg så godt. Dette skjedde mens jeg var i Houston, og jeg glemmer aldri den rare stemningen der den dagen. Fra den første nyheten kom på morgenen, en søndag om jeg ikke husker helt feil, til alle flaggene på halv stang når vi kjørte nedover mot Galveston (noe som også innebar å kjøre forbi NASA?s område). Jeg kjenner det igjen hver gang jeg ser disse bildene.

Om du noen gang befinner deg i Houston-området, må du nesten besøke Space Center. Selv om jeg kanskje er litt mett av det, betyr det ikke at dette ikke er en spennende og interessant plass. For det er det absolutt!

En annen plass jeg alltid må innom når vi er i dette området er Kemah og Kemah Boardwalk. Kystidyll med butikker, restauranter og fornøyelsespark et kort stykke unna NASA. Jeg blir liksom aldri lei.

Og så er det Galveston!

For en lykkefølelse det er å kjøre over broa og se dette skiltet.

Dette er øya jeg forelsket meg i for 21 år siden, en forelskelse jeg aldri klarer å riste av meg. Min happyplace! Her bor vi alltid på det samme hotellet (som dessverre hadde tapt seg litt siden sist), rett ved piren som inneholder en fornøyelsespark og selvfølgelig rett over gaten for stranden.

Pleasure Pier. Piren som da jeg kom hit første gang inneholdt en diger restaurant, men som etter den ble knust til pinneved i en orkan ble gjenoppbygget som fornøyelsespark.

Orkaner og flom har forøvrig satt sitt preg på hele denne relativt flate øya.

Så høyt sto vannet i denne butikken under orkanen Ike i 2008.

Det lille, koselige sentrumet i Galveston inneholder flere butikker som jeg bare må inn i. Sånne som har vært der alltid. Vi har til og med vårt eget stam-lunsjsted som vi (jeg) må innom.

Men mest av alt kommer vi hit for stranda og det varme vannet i Mexicogulfen. Det er rett og slett som å bade i kroppstemperert badekarvann. Det er rimelig spesielt når lufttemperaturen sier 31 og vanntemperaturen 35. Kan rett og slett ikke beskrives, og jeg har ikke funnet det samme noen andre plasser.

Dette er bare pur lykke. Jeg elsker Galveston og Mexicogulfen!

De to morgenene vi var der tuslet jentungen og jeg ut av hotellet og ned på stranda før 6:30 på morgenen for å få med oss soloppgangen. Det var kanskje høydepunktet disse dagene. Roen så tidlig, før alle turistene og resten av øya våknet til liv og fylte strendene (som strekker seg langs hele den ene siden av øya). Ren nytelse.

Happy happy happyplace!!!

Det er alltid like trist å reise derfra, jeg ønsker meg alltid mer tid. Men i år måtte det bli sånn, tid med familien i Dallas er viktigere å prioritere akkurat nå. Galveston kommer vi uansett alltid tilbake til!

#sommer #ferie #sommerferie #roadtrip #miniroadtrip #usa #texas #houston #spacecenter #galveston #happyplace #familietid #kaosfamilien #reiseblogg

Nå nærmer det seg snart en måned siden vi dro fra Norge. Og selv om vi nyter ferie og tiden her borte, begynner jeg rett og slett å føle meg litt lei. Litt mett.

Selv om vi den siste tiden, med unntak av et par dagers avbrekk, har holdt oss på samme plass. En plass vi trives ekstremt godt. Texas er jo plassen vår. Og å være hos pappaen min er jo litt som hjemme. Likevel klarer jeg ikke å riste av meg denne følelsen. Litt dradd mellom to plasser. For en del av meg har rett og slett litt «hjemlengsel». Jeg har visst blitt mer hjemmekjær de siste årene.

Samme hvor godt vi trives her, så er det en del av meg som gleder seg til å komme hjem. Hjem til vårt eget. Hjem for å slappe av..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For jeg er lei av å ikke ha alt mitt eget for hånden. Jeg er lei av å ha begrenset klesutvalg i en koffert (selv om vi heldigvis får vasket etterhvert). Lei av å ikke ha andre rutiner enn morgenbadet. Lei av denne følelsen av at vi burde finne på noe hele tiden. Jeg er matlei. Veldig matlei! Lei av restauranter, lei av take away. Og litt lei av at det på død og liv må være rundt 40 grader hver dag. Vanligvis så er det helt greit, men akkurat nå er jeg litt lei. Og det er muligens tabu å si det, men jeg er bittelitt lei av å gå oppi mann og barn hele tiden også. Jeg elsker dem, men det kan bli litt mye..

Litt lei av ferie og varme.

Vi har fortsatt åtte dager igjen av ferien. Og de skal definitivt nytes! Varm Texas-luft skal dras godt ned i lungene, sånn at den blir værende helt til neste sommer. Kjente og kjære plasser skal besøkes. Og dyrebar familietid skal leves og gjemmes langt inni hjertet.

Men jammen skal det bli godt å komme hjem til en slags hverdag igjen også. Ingen hoteller. Ingen restauranter. Vårt eget hus. Våre egne senger. Knekkebrød! Og hagen med den nymalte terrassen, hvor jeg håper jeg får nyte noen fine, rolige sommerdager med litt mer behagelig temperatur. Jeg skal ikke være storforlangende. Det kan godt være 25-30. Bare ikke 40..

Det er morsomt de første gangene termometeret i bilen viser 41 grader (107F), men man kan altså bli lei av det også.

#sommer #ferie #sommerferie #usa #littlei #reiseblogg

Når du står opp grytidlig for å få med deg soloppgangen på stranden i øyparadiset. Tusler ut av hotellet, over veien og ut i den myke sanda. Ned til det lunkne vannet i Mexicogulfen. Når Galveston fortsatt ikke har våknet helt til liv, og bare noen få turgåere og joggere er ute. Når solen sakte stiger høyere og høyere på himmelen, og du kjenner den varme mer og mer. Roen senker seg til lyden av bølgene som skyller inn mot stranda. Dette dere, dette er lykke!

Og ekstra fint er det når jeg kan dele opplevelsen med min egen mini-me (som har litt bedre spenst enn mor).

#sommer #ferie #sommerferie #usa #texas #galveston #øyparadiset #sjelefred

Nå har det snart gått en uke siden vi kom oss ned fra fjellene og over til lavlandet og den beste staten vi vet om. Texas selvfølgelig!

Når dette skiltet dukker opp og det føles som å komme hjem. Det er så deilig det!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Roadtripen vi var på de første to ukene tok oss innom flere nye stater, og med unntak av stakkars Alabama har vi nå vært innom alle statene i det sørlige USA. «Been to-kartet» vårt ser slettes ikke dårlig ut.

44% av statene unnagjort. Nå må vi visst konsentrere oss om nordstatene. Kanskje..

Og med alle disse statene under beltet kan jeg fortsatt med hånden på hjertet si at ingen av dem kan måle seg med mitt kjære Texas. Samme hvor åpen jeg prøver å være i de statene vi kommer til, så når de ikke helt opp. Jeg er nok rett og slett en southern cowgirl at heart. Jeg elsker alt Texas har å by på, det er jo så stort og fullt av mangfold, fra kyst til fjell, prærie og storbyer. Og den sørlige livsstilen. Menneskene. Maten. Drikken. Bedre sweet tea finnes ikke i andre stater enn South Carolina. Der er den faktisk om mulig enda søtere.

Queso, frozen margarita, sweet tea og saftige biffer. Det er Texas det!

Dette kjærlighetsforholdet har nå pågått i 21 år, og det ser ikke ut til at det skal gi seg med det første. Jeg nyter dagene i Dallas til det fulle. Fra å kjenne den deilige, varme luften. Den som jeg ikke finner maken til noen andre steder. Den som lukter og føles som hjemme.

Aaaah!

Til å flyte rundt i bassenget hos pappa hver morgen, bare nyte roen og det lunkne vannet.

Life is sooooo hard..

Bare å våkne her, i en velkjent seng til velkjente omgivelser, lyder og lukter, er pur lykke.

Vi har stort sett bare slappet av den uken vi har vært her. Brukt litt tid med familien. Roet ned etter lange dager på veien og mange inntrykk. Surret rundt i kjente butikker og kjøpesenter. Og selvfølgelig, feiret 4. juli på tradisjonelt vis.

Vi har skapt vår egen tradisjon her, og den må følges nesten til punkt og prikke. Det begynner kvelden før, den 3. juli. Da må vi ned til en av mine desiderte favorittplasser i Dallas, Ronald Kirk pedestrian bridge. Her er det alltid festiviteter denne kvelden, som avsluttes av et fantastisk fyrverkeri. Og den vakreste skylinen i verden lyser opp i rødt, hvitt og blått i bakgrunnen.

Vi kommer alltid tidlig nok til å få med oss solnedgangen over Trinity river.

Lykke!

Fyrverkeri og amerikanske farger.

4. juli står vi opp tidlig, tar på oss våre tradisjonelle Old Navy t-skjorter og drar til en liten by ca. 30 minutter herfra, McKinney. Her rigger vi oss til, helst i skyggen, og ser på parade. Mer eller mindre interessante biler, mennesker og floats ruller forbi oss.

Den siste her er nok muligens favoritten min..

Etter paraden tar vi strake vegen ned gata til nok en tradisjon, lunsj på herlige Hugs Cafe. Dette er en helt fabelaktig plass, arbeidsplass for mennesker med spesielle behov. Masse hjertevarme og nydelig mat. Vi kom hit første gang for tre år siden, og jeg smeltet totalt da en av de som jobber her stilte seg midt på gulvet og sang nasjonalsangen, smånervøs men klokkeklart. Et av de fineste øyeblikkene jeg har opplevd. Det samme gjentok seg i fjor, og nok en gang gråt jeg som en unge da denne flotte fyren tok mot til seg og sang. I år hadde han dessverre fri, et skår i gleden for meg. Men maten og hjertevarmen var nøyaktig den samme, helt nydelig!

Og vi ble møtt som gamle venner. Det er stas med disse nordmennene som kommer hver 4. juli. Ildsjelen bak denne fabelaktige plassen kommer alltid og snakker med oss, i år ble det bilder og live sending på Facebook. Kjendislivet altså.. Dagens fineste øyeblikk kom da vi skulle gå, og en av de ansatte kom styrtende etter oss ut på gata. Vi måtte jo få hugs så klart! Det er så fint!

Videre går ferden til block party i sidegaten. Her har vi også etterhvert fått kjentfolk det er tradisjon å treffe. Som den søte eieren av Mom & Popcorn, som alltid byr på en pose gratis popcorn til sine norske venner. Vanligvis er han kledd som Elvis på 4. juli, så da vi møtte ham som sivil i gata i år ble ungene litt skuffa. Men med en liten prat, popcorn og Elvis-pose bilder så var lykken likevel komplett. Fyren ligner definitivt en god del på Elvis. Her skulle jeg selvfølgelig postet et bilde av ham og ungene, men jeg lar det være. Dere får bare ta meg på mitt ord her.

Lett og behagelig å hvile øynene på eieren av denne butikken. Deilig popcorn har de også!

Resten av 4. juli er deilig avslappende. Vi reiser hjem, bader og spiser nydelig mat tilberedt av fetteren min sammen med den nærmeste familien. I år droppet vi fyrverkeri på kvelden og virkelig bare slappet av.

Og sånn har dagene gått etterpå også. Som tidligere nevnt, mye avslapping. I morgen tar vi derimot en liten roadtrip igjen. Ned til min gamle «lekeplass», Houston og NASA Space Center og videre til nok en av de aller fineste og avslappende plassene jeg vet, øyparadiset Galveston. To år siden sist, så jeg gleder meg!

#sommer #ferie #sommerferie #usa #texas #dallas #kaosfamilien #reiseblogg

7. juli er over oss igjen. En helt vanlig sommerdag for mange, en litt mer spesiell dato for noen av oss. For dette var oss to på denne dagen for nøyaktig 11 år siden.

Lykkelige og nygifte på skogstur med fotograf og forlovere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Livet vårt sammen hadde nesten akkurat startet, og vi ante ikke hva vi hadde i vente. Nå trodde vi nok ikke på eventyrenes «og så levde de lykkelige alle sine dager». Vi hadde tross alt allerede nesten 3 år sammen og to kjappe svangerskap bak oss.

Bryllup med en på halvannet år og et syv uker gammelt dåpsbarn.

Men at livet skulle by på så kraftige utfordringer som det gjorde bare 3 år senere – det kunne vi ikke forutse. At vi skulle oppleve å miste ikke bare et, men flere barn under svangerskapet i de følgende årene, det var kanskje like greit at vi ikke visste. Vi gikk gjennom stormer og orkaner. Vi mistet nesten fotfestet. Blåste nesten bort fra hverandre. Men vi kom oss styrket gjennom på den andre siden. Heldigvis!

Livet er jo sånn, fullt av oppturer og nedturer. Og vi har definitivt fått vår del av alt. Gleder og sorger, hånd i hånd. Det var ikke en selvfølge at vi skulle komme gjennom de mørkeste stundene, men i forrige uke sto vi i Las Vegas og ga hverandre de samme løftene på nytt. Noe som begynte nesten som en spøk ble noe fint og viktig. En spesiell stund for oss og de tre barna vi er så heldige å ha hos oss.

Nå skulle alt bare vært lykke og ferie. Men livet tar ikke pause selv om vi reiser bort. I løpet av ferien har vi rukket å motta veldig gode nyheter, men også veldig dårlige. De gode vil gjøre hverdagen vår bittelitt lettere. De dårlige orker jeg foreløpig ikke å tenke på konsekvensene av. Men de påvirker meg allerede stort sett hele tiden. Det ligger som en konstant klump i magen. Et verk i hjertet. Hodet var fullt av tanker da jeg i ro og fred la meg ut i bassenget i morges. De kvernet mens jeg lå der og duppet, hørte på stillheten, så på min egen skygge og de små ringene av bølger som rolig bredte seg utover når jeg plasket litt med håndflaten. Og jeg gjorde som jeg har gjort de siste dagene, ga hjernen litt ro ved å svømme. Bare telle runder mens kroppen min gled rolig gjennom det blanke, lunkne vannet som omkranset kroppen min. Dette er min terapi akkurat nå.

Jeg vet dessverre at vi nok en gang har prøvende tider foran oss. Kanskje spesielt jeg, men det vil påvirke oss alle. Ting skjer, ting som vi ikke kan gjøre noe med. Jeg er redd for at det vil bli mye bekymring, mange tårer og verkende hjerte. Og jeg vet at jeg ikke er den letteste å leve med når sånt skjer. Jeg frykter at vi snart vil stå i en ny storm, men jeg tror på at vi skal klare å holde oss oppreiste også denne gangen. Du vil nok ikke alltid forstå reaksjonene mine, men jeg kommer sannsynligvis til å trenge deg mer enn noen gang, mannen min. For selv om jeg håper jeg tar feil, så frykter jeg likevel tiden som ligger foran oss. Ikke minst hvor den vil ende.

Takk for at du har vært der. Takk for at du er der. Jeg trenger deg også videre! I gode og onde dager – for alltid, som vi nettopp lovet hverandre på nytt. Vi visste bare ikke hvor nær vi var nye utfordringer.

Jeg holder deg når du med en god porsjon høydeskrekk balanserer på en sten over Grand Canyon (for jeg hadde helt sikkert klart å holde deg igjen om du hadde falt), du holder meg når følelsene raser.

Takk for at du er min klippe! Gratulerer med bryllupsdagen!

#ossto #bryllupsdag #godeogondedager