Det er Kvinnedagen. Dagen da kvinners rettigheter står i fokus. Noen skal ut og gå i tog. Høre på eller til og med holde appeller. We can do it og alt det der.
Her i huset våknet jeg til noe som slett ikke gjenspeiler dette. I dag føler jeg rett og slett at jeg ikke kan gjøre noe som helst. Bare en liten bevegelse, så føles det som om hodet vil eksplodere. I can’t do shit der altså..
Og denne formen er selvfølgelig lite kombinerbar med å ha to av tre barn hjemme. Jeg trodde det skulle gå ganske greit da eldstemann var sendt avgårde til skolen. En forkjølet jente fikk innta sengen sin igjen, og etter det har jeg ikke hørt noe mer fra henne. Heldige jente! Jeg selv stappet i meg noen blå piller (bokstavelig talt faktisk) og krøp under dyna ved siden av en liten, snorkende kropp. Nå skulle hodepinen soves bort! Men selvfølgelig, akkurat da kroppen begynte å slappe av, sluttet den lille kroppen å snorke og satte i gang med en sår hoste isteden. Jeg ba til høyere makter om at han ville sove videre, men det var visst dårlig forbindelse i dag. Før jeg visste ordet av det satt minsten som stort sett alltid må vekkes når han skal i barnehagen og pirket på meg. «Mamma, jeg vil ned!» Det hjalp ikke hvor mye jeg tryglet om at han kunne sove litt til, han var ferdig. Jeg prøvde å forklare hodesituasjonen min, men han visste råd: «Men mamma, du kan jo bare holde for ørene, så får hodet ro..»
Joda. Det virker…ikke! Jeg prøver så godt jeg kan å sitte helt stille i sofaen, men det er ikke lett når poden setter i gang. «Mamma, jeg er sulten!» «Mamma, jeg er tørst!» «Atsjoooo» *med påfølgende eksplosjon fra nesen* «Mammaaaa! Papiiiiiir!»
Jeg prøver å kjøpe meg litt ro med Disney på TV. Men skravla hos fireåringen går non-stop. Og jeg må selvfølgelig se på alt det interessante som skjer på skjermen jeg også. Om jeg ser bort tar den lille fyren fysisk tak i ansiktet mitt og snur det riktig vei. «Se da, mamma!» «Se nå!» «Mamma.» «Mamma!» «Mammaaaa!!» Holde for ørene, sa du?
Det er Mikke, det er Pysjhelter, prinsesser og heltehunder. Og lyd. Mye, mye lyd! Jeg hiver innpå noen piller til og en hel mengde kaffe. Trøstekaffe. Nei, jeg føler meg slettes ikke som en fantastisk, sterk kvinne som kan klare alt akkurat i dag..
Realiteten denne Kvinnedagen. Udusjet, usminket, uren hud, dundrende hode og lysømfintlig. Og det uten en real fest kvelden i forveien.
Torsdag er det 8. mars. Kvinnedagen. Ikke en dag jeg har vært så veldig engasjert i opp gjennom årene, men i år har jeg fått med meg at det pågår en Barselrevolusjon. Man har hørt en del om det i det siste, at det ønskes kortere liggetid på sykehuset etter fødsel. 6-8 timer er nevnt. Det er ikke mye. Dette hadde vært fullstendig uaktuelt etter min første fødsel. Jeg var vel knapt mobil i timene etter fødsel, og hadde klart meg relativt dårlig hjemme. I tillegg var selvfølgelig alt nytt og skummelt. Det er slettes ikke alle kvinner som bare faller helt naturlig inn i morsrollen. Ei heller er det alle som har en fødsel like enkel som en tur på do for nummer to.. En fødsel er tøff for kroppen uansett lengde, men jo mer den drar ut jo mer sliten blir man selvfølgelig. Min første tok et døgn. Den første dagen etterpå lå jeg stort sett i senga, helt utslitt. Jeg turte ikke å skifte bleie på den nyfødte i frykt for å skade ham. Det var nesten skummelt bare å holde ham. Og amming, det var en historie for seg selv. De færreste er vel proffer på dette i løpet av 6-8 timer etter fødselen. Melken har jo ikke kommet ordentlig i gang da heller. Tenk å bli sendt hjem etter en sånn fødsel, og med så mye usikkerhet, og i tillegg ikke få til amming. Det er jo hårreisende! Værsågod å bare inviter fødselsdepresjonen inn med en gang.
Selvfølgelig finnes det tilfeller da det er helt greit å komme til sykehuset, føde og dra hjem. Jeg kunne nok ha gjort det med nummer to. Styrtfødsel, høy på adrenalin og livet og ikke den største fan av sykehus. Men siden vi hadde mulighet til å få familierom på sykehushotellet, hvor mann og nybakt storebror kunne bo sammen med lillesøster og meg, valgte jeg å bli et par dager. Jeg trodde jo alt skulle bli like vanskelig som etter første fødsel, og ikke stikk motsatt som det faktisk ble. Derfor var det trygt å være i nærheten av ekspertise om det trengtes disse første par dagene.
Så kom minstemann, og både han og jeg var syke etter fødselen. I dette tilfellet finnes det selvfølgelig ingen tvil. Med syk mamma og baby på nyfødtintensiven så stiller alt seg helt annerledes. I vårt tilfelle fikk kanskje jeg litt mindre oppfølgning enn jeg burde, da jeg fortsatt var syk da vi reiste hjem. Men dette er etterpåklokskap. Alt jeg ville var å komme hjem til jul. Jeg glemte min egen helse litt oppi alt kaoset.
I alle fall, svangerskap, fødsel og psykisk helse henger ganske godt sammen. Både svangerskap og fødsel/barseltid er mer enn bare det fysiske. Her bør også det psykiske og hver enkelt kvinnes behov tas vare på. Noen trenger mer hjelp enn andre. Noen vil hjem, noen vil bli. Dette bør rett og slett barselkvinnen få velge selv (selvfølgelig innenfor rimelighetens grenser).
Og dette burde heller ikke bare være en Barselrevolusjon. Jeg skrev for få dager siden om omsorgen man får (eller heller ikke får) ved uønsket svangerskapsavbrudd. Dette henger like mye sammen med kvinnehelse og graviditet som resten. Det rammer mange, og det er mange som opplever at de ikke får den omsorgen de trenger. Når kroppen ikke ordner opp selv, blir man ofte sendt hjem med tabletter som skal hjelpe kroppen til og kvitte seg med det døde fosteret. Man må klare seg selv. Mange ønsker heller utskrapning på dette tidspunktet, men får det gjerne ikke på grunnlag av at det er bedre for kroppen å ordne det selv. Jeg har ikke hatt noe valg med mine missed abortions, de har skjedd så sent at fostrene har vært for store til utskrapning, og jeg har måttet være på sykehuset mens kroppen “ordner opp”. Dette har vært greit for meg, og jeg ville uansett ha valgt tabletter fremfor utskrapning. Jeg liker ikke tanken på at noen skal tukle med innsiden av meg, og jeg har noia for narkose. Dog var dette en veldig grei opplevelse da jeg ble syk og måtte ha utskrapning av morkake-rester etter første fødsel (nok en god grunn for bedre barselomsorg der), så jeg skjønner godt at mange heller vil gjøre det på denne måten. Og de som ønsker dette burde bli hørt og ikke overlatt til seg selv for en mye mer traumatisk opplevelse. Her burde man rett og slett få velge i de tilfeller det er mulig.
Ufrivillig svangerskapsavbrudd er heller ikke en ren fysisk eller medisinsk tilstand. Det går minst like mye på psyken. Dette burde helsepersonellet ha kjennskap til og kunnskaper om. Mister man barn senere i svangerskapet eller tidlig i livet får man oppfølgning. Det finnes sorggrupper og flere ressurser. Mister man et barn i første eller andre trimester er det ingenting. Kun tilbud om en kort samtale med sosionom eller prest om du er heldig. Men sorgen kan ofte være like stor, og behovet for oppfølgning kan være like tilstede. Men her er du altså overlatt til deg selv. Noe å ta tak i kanskje?
Dette kunne jeg definitivt for første gang i mitt liv gått i 8. mars-tog for.
For en nydelig søndag det har vært! Da vi omsider fikk med oss alle tre barna ut i alle fall. Det er ikke alltid (les: stort sett aldri) alle har lyst å gjøre det samme. Men etter et spedt forsøk på å la barna gå på ski i går, med tidsnød i forhold til en bursdag og en del stygge blikk for at mannen og jeg gikk ved siden av de flotte, preppa løypene i nabolaget, var planen i dag en kombinert ski/aketur i Frognerparken. Litt mer avslappet og blottet for irriterte skifantaster. Minstemann har nemlig «vinterdag» i barnehagen kommende uke, og da trengte han litt mer trening med planker på beina. Jeg så for meg grining og mer tid liggende i snøen enn gående oppå, men bildet over er ytterst misvisende. For lite visste jeg om at yngstemann rett og slett er et naturtalent på ski. Har ikke det fra meg gitt..
Med god hjelp fra tålmodige storesøsken suste han gjennom løypene som en gud, uten et gram sutring. Og i de slakke nedoverbakkene var det rett ned i ekstremt dyp hocke(y), typ rumpa to centimeter over bakken. Lille hjertet mitt!
Sånne dager med en viss grad av harmoni er balsam for sjelen altså!
Kun et eneste lite ramaskrik ble det på denne turen, da minsten stakk avgårde fordi han ikke klarte å bestemme seg for om han ville ake mer eller kjøpe cookie. Jeg fant ham sturende på denne grenen.
Løsningen ble rimelig grei. Ake en gang til, så cookie på minsten og kaffe på mor. Vips, så var alle fornøyde igjen!
Rent vårlig var det også. Bare minus 1 da vi var i parken. For første gang på lenge slapp jeg kalde tær og frossen kropp, og kunne egentlig vært ute mye lenger. Vurderte nesten å finne frem bikinien. Og sånt gjør jo noe med humøret.
Nå gjenstår bare litt lading før ny uke. Det er alltid nedtur å starte på nytt når mannen har hatt «langfri». Det vil si fire dager fri på rad. I morgen blir det ordentlig blåmandag. Heldigvis venter påsken som en gulrot ikke for langt i det fjerne. Under tre uker til en lang påskeferie sammen i min kjære hjemby nå. Da kan man tåle noen hverdager og noen natte- og helgevakter før det!
Noe av det beste jeg vet er å dure rundt på den amerikanske landeveien om sommeren. Ikke i en cabriolet, men i en minivan full av pikkpakk og unger. Og mannen ved min side selvfølgelig. Og enda mer selvfølgelig, deilig countrymusikk på radioen. Det er toppen av lykke! Jeg har etterhvert lagret meg opp en hel haug med sanger som vekker enormt gode minner. Jeg hadde tenkt å dele 5 av dem med dere, men det ble rett og slett umulig å velge fra den lange listen min. Så skulle det være 10, men etter en lang, intern diskusjon med meg selv ble det visst 11. Det kunne vært hundre, for å si det sånn. Her er altså en liste over mine roadtrip-favoritter. Ikke nummerert, nok en umulig jobb. Men mine absolutte favoritter kommer mot slutten, for man sparer jo ofte det beste til sist. Dem følger det også litt historie med. Først fem med hederlig omtale.
Denne traff meg rett i hjertet første gang jeg hørte den. Jeg elsker jo mitt Texas, og teksten sier det meste. Og George Strait er Texas. Og hvilken sang kan passe bedre å høre på i dag som det faktisk er Texas Independence Day.
Don’t Mess With Texas – Bradley Banning
Nok en selvforklarende sang. Denne hørte jeg for første gang en av de siste dagene vi var i Texas i fjor sommer. Og den traff et hjerte som grudde seg til å ta farvel. Får faktisk fortsatt litt lyst til å grine hver gang jeg hører den.
You Look Good – Lady Antebellum
Dette var en av favorittene til hele familien mens vi var på veien i fjor sommer. Stor allsang-faktor her.
The Fighter – Keith Urban ft. Carrie Underwood
Kanskje fjorårets aller største favoritt. Om det var høy allsang-faktor på forrige sang, så var det ikke noe mindre på denne. Må smile litt for meg selv hver gang jeg hører den. Gode minner!
Every Time I Hear That Song – Blake Shelton
Dette var sommerens sang for meg i fjor. Jeg hørte den første gang omtrent da vi ankom South Carolina, en plass med mye historie for meg. Her snakker vi perfect timing, som tatt ut av en film. Videre forklaring er ikke nødvendig for den som hører på sangen og får med seg teksten. For meg har den fått en helt spesiell betydning.
All My Ex’s Live In Texas – George Strait
Drumroll please! Her har vi vår families desiderte roadtrip-favoritt. Eller bare favoritt. Når jentungen på 10 sitter på en bar (før mammapolitiet tar meg – det var lunsj altså) i Nashville og spør bandet som spiller der om de kan spille denne sangen eller når mann og barn, inkludert minstemann, umiddelbart stemmer i med en gang refrenget kjører i gang på radioen, uansett hva som foregår, da vet jeg at også de etterhvert har fått litt Texas i blodet sitt. De har rett og slett blitt litt Texwegians de også. Og det er så innmari kult!
