Hodeløs høne på påskeferie

Det ble plutselig stille fra denne kanten, men det betyr på ingen måte at livet står stille. Tvert imot. En avslappende påskeferie kan jeg ikke skryte på meg, i alle fall ikke om avslappende betyr å sitte i solveggen, ligge på sofaen eller finne roen på hvite vidder. Det er lite stillesitting og ro på den måten. Så langt denne ferien føler jeg at jeg har sprunget rundt som en hodeløs høne, i en evig jakt etter å rekke alt og alle. Sånn blir det gjerne når det er lenge mellom hver tur til hjembyen. Og når attpåtil både fastboende og utflyttede venner er hjemme samtidig blir det ekstra mye å henge med på. Nå skal jeg på ingen måte klage, for jeg synes selvfølgelig det er helt suverent. Det er bare denne litt stressende følelsen når det skjer for mye på en gang, og du rett og slett ikke rekker over alt. Vanskelig å være tre plasser på en gang, si.

Vi har heldigvis rukket å skvise inn veldig mye de dagene vi har vært her, både turer (inkludert 418 trappetrinn som fortsatt kjennes i beina), påskeeggjakt, hygge, gjensyn og til og med en barnefri kveld ute sammen med vennegjengen. Det hører med sjeldenhetene, og var virkelig godt for en som er vant til å henge hjemme med «kidsa» hver kveld.

Og ikke minst, siden været er helt upåklagelig, har jeg fått med meg noen solnedganger. Jeg vet ikke om finere solnedganger enn i hjembyen min, med verdens vakreste kulisser.

Det var dette som trigget den gamle fotogleden i fjorårets påskeferie, og som dro med seg oppstart av blogg og skriveglede. Jeg er ikke mindre inspirert nå for å si det sånn.

Jeg tror ikke jeg vet om noe vakrere enn akkurat dette. En himmel i brann, bølgeskvulp og frisk sjøluft (og i tillegg var dette starten på en barnefri kveld). Magi og lykke i ett.

Er det noe rart at jeg elsker denne byen?

Selv om det er hektisk så er det så inni hampen godt å være her. Godt å puste inn den friske lufta, godt å besøke kjente plasser, godt å se kjente og kjære og ikke minst godt å slippe snø! På sosiale medier har jeg til min forskrekkelse observert at dette hvite til tross for fint vær fortsatt ligger på bakken på østlandshjemstedet. Nok en grunn til å ikke ønske seg tilbake dit akkurat nå. Her regjerer nemlig våren.

Et kjærkomment syn.

Måtte det smelte i strie strømmer der østpå før vi kommer tilbake!

Det er så mye mer jeg gjerne skulle ha skrevet om, men det får komme litt etterhvert. Jeg innser mine midlertidige begrensninger når det er fjerde gang jeg er innom her i dag bare for dette lille innlegget. Litt skriving sånn innimellom slagene altså. Nok en nydelig dag er i ferd med å tilbakelegges, med softis og «vasing» i byen og hyggelig kakebesøk.

Softis fra Stuen, ekte påskelykke!

Nå kaller nok en solnedgang på den hodeløse og fotoglade kjerringa..

God påske ønskes alle og enhver fra en Fotokjerring i full kystidyllsmodus!

#påske #ferie #påskeferie #godpåske #byenmin #ålesund

Den følelsen..

Når du står opp grytidlig (vi snakker 4:30) for å stable bagasje og barn i bilen for en 60 mils kjøretur. Når senga frister mye mer enn påskeferien du har gledet deg til så lenge.

Ikke mitt beste øyeblikk, men dette er jo ikke en rosablogg. Trøtt, sa du?

Når det ikke engang hjelper å dusje og «få på seg trynet», fordi du er så trøtt at det ser ut som du griner..

I sånne stunder er det kun grimase-selfies som funker.

Når du den første timen av bilturen sitter og bekymrer deg over når og hvor den gamle bensinkjerra som bare brukes til langtur vil bryte sammen. (Nå hadde heldigvis den trofaste traveren fått litt ekstra TLC og har foreløpig oppført seg mer eksemplarisk enn den har gjort på mange år – bank i dashbordet.)

Når du til slutt slukner i passasjersetet og våkner med et høylytt snork og ser fårete bort på mannen som ler av deg og forteller deg nøyaktig hvordan du ser ut. Det var visst ikke et vakkert syn. Takk for ærligheten, kjære. Du er ikke et fruktfat når du kollapser du heller!

Når du etterhvert ikke føler beina dine, fordi all kjøreprovianten (som knapt blir rørt) ligger over dem.

Når minsten endelig våkner på Dovre, sånn at vi kan stoppe for en liten tissepause. Man kjører mens barna sover – da stopper man ikke! Gubben var gul i øynene..

Når du har tom blære og kan fylle på med en halvliter av den beste brusen.

Når du suser forbi Dombås, som du er så ferdig med etter utallige stopp med overpriset og dårlig mat og møtes av de alltid like mektige fjellene nedover mot Trollveggen.

Når du kommer ned mot fjordene og oppdager at det er bart! Ingen snø langs veien! Du ser gress og asfalt, for første gang siden jul! Det er 3 måneder siden det!

Når du når stoppet du har gledet deg til. Åndalsnes og den herlige restauranten som vi oppdaget på forrige tur. Move over Dombås, vi har funnet vårt nye langtur-stamsted. Så får det heller være at det kun er sånn ca. halvannen time fra det endelige målet. Maten på Spiseriet Soltinn er så verdt å vente på!

Lykke for mor (og far).

Og samtidig får de håpefulle ut litt energi i klatreveggen. Vinn-vinn her altså.

Når du møter dette skiltet og kjenner på en boblende, lattermild lykke. Nesten litt takknemlighet. For her er det bare èn naturlig vei å velge. Mot venstre (Ålesund) om noen skulle lure.

Når man er på siste etappe over Ørskogfjellet og gjennom Sjøholt, er litt utålmodige etter å komme frem, og ender opp bak denne.

Når man får kjørt forbi bilen som drar på en båt, bare for å havne bak denne.

Tortur og karma i ett.

Når man endelig er fremme! Toppen av lykke. Lufta går ut, og man er så sliten, så sliten. Tid for en liten hvil, før ungene får gå på lekeplassen (fri for snø!) i tynnere jakker, joggesko og uten lue. Og mor selv får en tur ut iført joggesko som har lagt ubrukte litt for lenge.

Når jeg får bli med mannen, uten barn, for å vaske skitt av bilen og kan lytte til min gamle arbeidsplass (som dog har byttet navn siden min «storhetstid» på 90-tallet) mens vannspruten og vaskebørstene slår mot bilen.

Når det plutselig er flerfoldige plussgrader, og du har blitt litt for vant til minusgrader de siste månedene.

Når du går i butikken og alle rundt deg snakker samme dialekt som deg. Plutselig føler jeg at jeg sklir rett inn i miljøet. Dette er mine likesinnede. Dog ser jeg sikkert skikkelig teit ut der jeg går rundt og smiler for meg selv.

Når vi kan kjøre en runde i byen min. Byen med alle minnene. Byen som er en del av meg. Når jeg overstrømmes av nostalgi og ro.

Når vi kjører den smale veien over Aksla, den som jeg i barndommen fikk innprentet at man bare skulle gå på. Bare latinger kjørte. Jeg får fortsatt dårlig samvittighet når vi kjører, men tidene forandrer seg.

Når vi runder den siste svingen mot Fjellstua på Ålesunds tak, og byen og områdene rundt åpenbarer seg i all sin prakt. Fjord, fjell og by. Synet tar alltid pusten fra meg, samme hvor mange ganger jeg har sett det før. Når jeg står på verandaen på Fjellstua og titter utover. Puster inn den deilige, friske lufta. For det er noe eget med lufta i Ålesund. Hav og fjelluft i ett. Når roen senker seg og hjertet svulmer. Å, som jeg elsker denne byen!

Når du formelig hører Bruce Springsteen synge «My hometown» i bakgrunnen.

Når fjellene kneiser majestetisk og Borgundfjorden er full av båter på torskefiske. Dette er hjemme!

Når barna finner igjen noen av Ålesunds-vennene sine, og glad barnelatter runger i nabolaget.

Når du sitter på verandaen hos «ho mor» og lytter til denne barnegleden. Trøtt som en strømpe etter en lang dag og tur, men fylt av en indre ro og lykke som du bare kan finne akkurat her. Når lungene fylles av denne deilige sunnmørsluften og du bare er i øyeblikket. For en stakket stund er dette alt som eksisterer. Ferien har akkurat begynt, gjensynet med byen min er bare starten på over en uke med kos, familie og venner. Late morgener. Lange, deilige frokoster. Turer til kjente og kjære plasser. Minner. Nostalgi. Øyeblikk med komplett sjelefred og følelsen av å være hjemme. Disse dagene skal nytes! Jeg er hjemme! Der jeg hører til. Og enda vil jeg ikke tenke på den følelsen jeg vil ha når vi nok en gang skal dra herfra..

#påskeferie #ålesund #byenmin #byenimitthjerte #hjemme #lykke #sjelefred

The final countdown

Da står jeg nok en gang i dette herlige kaoset. Siste innspurt før påskeferie. Stresset tar meg og sender hjernen inn i fullstendig shut down. Jeg husker knapt mitt eget navn i virvaret av tanker. Har jeg pakket det? Trenger vi det? Har vi ditt og datt? For vi skal jo til ødemarken. Utkant-Norge. Det finnes jo ikke butikker i Ålesund sånn i tilfelle jeg glemmer noe..

Og huset må vaskes. Selvfølgelig må det være rent. For tenk om noen bryter seg inn og kommer til en svinesti.. Gud forby! Så jeg vasker. Først komplett husvask klokken 7 i går morges da en trøtt snuppe helte en halv liter melk utover kjøkkengulvet. Da holder det ikke å bare tørke opp eller vaske gulvet bare på kjøkkenet. Da blir det støvtørking og vask av alle gulv i vill panikk før minstemann må vekkes. Og manisk som jeg er, så måtte gulvene vaskes på nytt i dag. Kan ikke reise fra gulv som ikke er helt nyvasket. Ja, jeg er litt gæren!

Og som om ikke det var nok; i tillegg til stress og vaskemani er jeg også hardt angrepet av et slags vemod. For dette blir første gang vi reiser uten å pakke med vogn til minsten. Klarer seg fint uten nå. Verre for mor som er lettere avhengig av en plass å henge fra seg veske, legge fra seg jakker etc. Det er praktisk med vogn innimellom. Og i tillegg markerer denne turen slutten på nok en epoke. Den bakovervendte. Nå har minsten blitt så stor at vi rett og slett må snu bilstolen hans. Og det gjør noe med det sentimentale mammahjertet.

Siste tur i bakovervendt sete må selvfølgelig dokumenteres.

I dag er det altså komplett kaos i heimen og hodet. Mer i hodet kanskje. Mor, far og minstemann er ferdigpakket. De to store barna har fortsatt ikke begynt, men det ordner seg vel. Jeg har fortsatt ikke skrevet huskeliste, men den kommer nok i løpet av ettermiddagen. Så kan jeg stryke ut det som er gjort og prøve å huske hva jeg har glemt. Akkurat så surrete er jeg, ja.

Vi er timer unna avreise grytidlig i morgen. Om alt går etter planen. Noe det sjelden gjør. Vi er så nær, likevel føles det så fjernt. For en liten tue kan velte hele lasset. Det vet jeg så alt for godt. Sykdom for eksempel. Det kommer alltid når det passer som dårligst. Som den gangen minsten begynte å spy omtrent akkurat da vi skulle sette oss i bilen. Angsten for en sånn utsettelse gnager i meg. For nå vil jeg HJEM! Det er da det passer veldig godt at vi ved henting av minsten blir informert om at det går omgangssyke i barnehagen. Alarmbjellene durer himmelhøyt og jeg blir umiddelbart kvalm. Å nei! Nå er hender grundig vasket og antibacet, og jeg overvåker minsten som en hauk. Han har gått fra å være et lekende barn til en tikkende bombe. Nevrotikeren min har det vondt nå, veldig vondt. Måtte vi styre unna sånt nå. Måtte vi komme oss avgårde når vi skal, og måtte alle holde seg friske – hele veien og hele påskeferien.

Dette kan bli årets påskethriller..

#påske #ferie #påskeferie #reise #kaosfamilien #hvakangågalt

Vi rocker!

I dag viste minsten stolt frem to ulike sokker da han kom i barnehagen. Blå på den ene foten, rød på den andre. Skolebarna våre tok også på seg ulike sokker i dag, og hadde vi hatt noe annet en svarte sokker hadde nok mannen og jeg gjort det også. Dette gjør vi ikke fordi vaskemaskinen nok en gang har spist opp en av hvert sokkepar, men fordi vi markerer Downs syndrom-dagen med #rockesokk.

Det er en liten markering som mange kanskje ikke legger merke til engang. Jeg har i alle fall ikke for vane å se på sokkene til folk. Men likevel er det en fin ting å gjøre, mismatche sokker for å markere mangfold og ulikheter.

For tenk så kjedelig verden hadde vært om alle var like. Kan du se det for deg? Ingen farge, bare grått. Tenk om alle som skilte seg ut ble gjemt bort. Når de kan bringe så mye farge, glede og lærdom til verden. For jammen kan man lære mye av dem som er annerledes, være det Downs syndrom eller annet. Jeg har ikke den store personlige erfaringen med mennesker som har fått litt flere utfordringer i livet enn andre, og har vel egentlig bare sett «solsiden». Fra det søte, forelskede paret med Downs syndrom som gikk på samme videregående skole som meg, til den inspirerende gjengen i Tangerudbakken. Sånne som jeg gjerne blir glad av å se, sånne som får meg til å smile og gjør meg litt ekstra varm om hjertet med sin positivitet, ståpåvilje og glede.

Også har vi jenta i barnehagen til minsten. Hun som ikke har Downs syndrom men helt andre utfordringer. Som jeg har kunnet følge fra hun var ganske liten takket være jevnaldrende storesøstre. Som imponerer meg med sine fremskritt, og som uten tvil må være barnehagens blideste. Hun som hilser meg med et smil og gjerne en klem hver gang hun ser meg. Som gjerne vil ha meg med i leken. Hun lyser virkelig opp den mest grå hverdag.

Selvfølgelig er ikke realiteten fullt så lyserød for disse flotte menneskene og deres nærmeste. Her må det finnes mange utfordringer, mye slit og vanskelige følelser i tillegg til det som er positivt. Jeg kan ikke engang tenke meg hvordan det er. Jeg har ingen forutsetninger. En gang har jeg vært i den posisjonen der jeg måtte vurdere hva jeg skulle gjøre om vårt kommende barn hadde spesielle utfordringer. Og det var umulig. Logikken sa at om dette var tilfelle burde jeg på grunn av barna vi allerede hadde ikke bære frem dette barnet. På grunn av alt det ville innebære. Men på den andre siden var dette også en umulig tanke, fordi det fortsatt ville ha vært barnet vårt, et lillesøsken og et menneske. Nå ble dette heldigvis en avgjørelse vi slapp å ta, men det er mange der ute som må ta denne avgjørelsen.

Jeg beundrer dem som har styrke og ressurser til å stå i det. Som tar utfordringene på strak arm. Som gjør noe som omverdenen kanskje ser på som negativt til noe positivt. Annerledes skal ikke gjemmes bort, annerledes er minst like verdifullt som «vanlig». Verden trenger fargeklatter!

Vi rocker for farge og forskjeller!

#rockesokk #downssyndrom #forskjell #farge

Når alt går på tverke

Uken vi nå legger bak oss har vært alt annet enn bra. Noen ganger er livet sånn, alt går på tverke. Og da mener jeg ALT! Denne uka har både mannen og jeg slitt med sykdom, og alt ble bare tungt og vanskelig. Skikkelig kjipt. Alle gjøremål hopet seg opp, og jeg er nok ikke verdens festligste menneske når jeg både er dårlig og føler at jeg ikke orker eller får gjort det jeg burde. Mannen har prøvd så godt han kan, uten at dragen (altså undertegnede) har gitt ham noe særlig kred for det. Isteden har jeg gått og spydd ild hele uken. Ikke bra.

Så å si at jeg gledet meg til denne helgen ville vært en enorm overdrivelse. Tidenes overdrivelse faktisk. Ikke bare er formen fortsatt redusert hos både mannen og meg, gutta våre er også småforkjølete, og mannen har til alt overmål arbeidshelg med jobb fra morgen til kveld. Nei, jeg hadde ikke mye tro på at denne helgen skulle bli bra.

Men så snudde humøret en plass på veien fredagen. Det er mulig jeg så lyset. Et eller annet lys gikk i alle fall opp for meg. I tillegg kom solen og varmet en sliten vinterskrott.

Man må jo bare bli glad når sola er i ferd med å vinne over snøen.

Jeg skal ikke lyge, helgen har vært akkurat like lang som sånne arbeidshelger alltid er. Kanskje litt lengre. For i tillegg til hosting, harking og vonde bihuler har jeg ørlite vondt i hjertet. Dog av den gode typen. Dere vet, den verken man kjenner midt i hjertet når man savner noen. Den har jeg gått rundt med i helga. Fordi jeg etter en regelrett «drital» uke rett og slett savner mannen min mens han er på jobb. Og ikke fordi jeg trenger hjelpen hans verken i huset eller med barna. Alt dette går ganske på skinner nå som noe av energien er tilbake og jeg har kommet meg ajour. Dessuten har vi også vært et barn i manko denne helgen. Savnet har kun vært der fordi jeg rett og slett heller vil være sammen med ham.

Sola har en jobb å gjøre her.. Minsten har lekeplass-abstinenser og håper på snøfrie sånne i Ålesund.

Ikke at jeg har hatt dårlig selskap. Ikke i det hele tatt. Minsten har knapt veket fra min side hele helgen. Vi har lekt med biler og diverse figurer, puslet puslespill og sett på Pippi Langstrømpe. Og vi har vært ute og lekt. Eller, han har lekt mens jeg har dradd frem et sikkert vårtegn.

Den styggeste og mest tilgjengelige hagestolen.

Putekassen er fortsatt under snøen en plass, men det funket fint å plassere rumpa på den kalde plasten og nyte varmen fra sola. Uten jakke!

Til og med vinterskoene ble kastet til fordel for gamle og slitte Crocs.

Sånne øyeblikk er pur lykke. Nå begynner jeg virkelig å tro på at våren er nær!

Minsten har hoppa i snøen som jeg håper snart er borte, og i pur vårlykke har vi knust amerikanske påskeegg fulle av konfetti.

The face of happiness.

Og sånn ble helgen mye bedre enn jeg hadde regnet med. Veldig mye bedre. Jeg savner fortsatt mannen, men det er helt og holdent en bra ting. Innimellom er savn et sunnhetstegn. Det er fint å kunne glede seg til han kommer hjem. Og enda finere at det bare er et par timer igjen å vente.

Og uken som kommer skal bli mye bedre enn den forrige. Det skjer flere hyggelige ting, og bare ingen blir syke(re), noe jeg aldri tar for gitt når vi skal noe, venter den store gulroten mot slutten av uken. Da blir det fri for alle mann og vi stabler oss i bilen for å kjøre til Ålesund. Det blir så bra!

Når tavla på kjøkkenet ser sånn ut må man bare glede seg!

#drittuke #helg #familie #savn #vår #våryr

Røtter

Det finnes en plass der roen senker seg. En plass der jeg hører mer til enn noen annen plass. En plass hvor identiteten og røttene mine er. En plass hvor jeg er 100% komfortabel. En plass hvor jeg er hjemme, mer hjemme enn på den plassen jeg har skapt et hjem.

Der vokste jeg opp i trygge rammer. De første årene i kjellerleiligheten hos mine besteforeldre. Jeg hadde altså fire trygge voksne i umiddelbar nærhet, og manglet ikke et gram oppmerksomhet eller kjærlighet. Innimellom fikk jeg være med besteforeldrene mine til legekontoret de drev, der surret jeg mellom pasienter og Donald-blader på venterommet og mormor på laboratoriet. Jeg kan fortsatt kjenne den stramme lukten av sprit i nesen, og jeg kan se den spennende legekofferten til morfar levende for meg. På sommertid var jeg ofte med dem når de reiste til hytta et stykke utenfor byen. Et landlig paradis på en knaus med fantastisk utsikt over vannet. Å være sammen med dem der var barndoms-lykke på høyt nivå. De var sånne tvers igjennom gode mennesker. Mormor og morfar, de var på en måte et ekstra sett foreldre gjennom barndommen. Og jeg var heldig og fikk beholde dem lenge. Helt til jeg selv var voksen. Nesten helt til de ble oldeforeldre. Dessverre bare nesten.

Heldig som jeg var, hadde jeg enda et sett fantastiske besteforeldre. Farmor og farfar. Som ofte inviterte til ball på torsdager (potetball altså), og som gjerne tok meg med til sin hytte, hvor vi kunne fiske i elva, spise rabarbra og gå i potetåkeren. Og gå på utedo! Farfar falt fra da jeg var 10, men farmor holdt ut. Farmor som alle i byen kjente. Hun som gjorde så mye godt for andre. Hun som bakte og stod i. Hun som alltid fortalte meg spennende historier fra da hun var barn. Hun som alltid hadde tid. Hun som var så sprek. Gikk og gikk, dog stadig mer krokrygget. “Rett deg opp, farmor”, pleide hun å si. “Rett deg opp!” Av mine fire besteforeldre tror jeg kanskje at farmor er den jeg har mest av. Jeg er ikke på noen måte like fantastisk og oppofrende som henne, men jeg har definitivt en del av hennes gener. Skrivegleden for eksempel. Og selv om mange sier jeg ligner på min mors side av familien, så skjer det innimellom at jeg får et glimt av meg selv i speilet og ser litt av farmor. Leppene hennes, jeg tror jeg har leppene hennes.

Jeg var heldig som fikk vokse opp sånn, med besteforeldre som var veldig involvert i livet mitt. Som ga meg ekstra trygghet og kjærlighet. Som var gode forbilder. Som jeg er stolt av å dele gener med.

Og jeg var heldig som fikk vokse opp der jeg gjorde. I byen som fortsatt føles som hjemme, selv 13 år etter at jeg flyttet derfra. Plassen der jeg føler meg helt komplett. Der mesteparten av min historie er. Der jeg har vært på utallige turer på Aksla og Fjellstua. Der jeg titt og ofte i vær og vind har heiet frem de lokale fotballheltene på “Myra”. Der jeg har “vasa” rundt i byen mang en gang. Spist soft-is hos Stuen. Kjent lukta av saltvann og fersk fisk fra båtene i Brosundet. Sittet i stillhet på kaia og følt på roen mens jeg har sett sola gå ned i havet. Der jeg knyttet vennskap med barndomsvennene. Der vi vokste opp sammen, prøvde og feilet, lo og gråt. Der vi gikk fra skolebarn i lek til festglade tenåringer. Der vi var fornuftige og ufornuftige, engler og demoner. Der vi oppdaget kjærlighet og kjærlighetssorg. Der grunnlaget til voksenlivet ble lagt.

En gang var byen min for liten. For kjedelig. Jeg ville ut og vekk. Først da jeg dro så jeg verdien og skjønnheten til hjembyen min. Jeg kom hjem og skulle bli, men skjebnen ville det annerledes. For mannen i mitt liv dukket plutselig opp i Oslo og var grunnet jobb ikke flyttbar. Så byen min ble ofret for kjærligheten, som viste seg å være et ganske riktig valg. Men selv nå, etter alle disse årene, er det Ålesund som er hjemme. Ordentlig hjemme. Hjertehjemme. Det er der jeg er meg. Bare meg.

Innimellom, når jeg er der på besøk og ser tenåringsjenter gå forbi, ser jeg meg selv. Og jeg misunner dem. Jeg vet at de sannsynligvis lengter ut akkurat som jeg gjorde. Mange vil kanskje dra, og oppdage akkurat det samme som jeg har gjort. Jeg får lyst til å stoppe opp og fortelle dem hvor heldige de er. Som fortsatt bor der, og fortsatt har alt dette fine foran seg. Kaotisk men fint.

Jeg er meg på grunn av der jeg kom fra. Familien min, vennene mine og byen min har formet meg til den jeg er i dag. Og jeg vil aldri slippe taket i røttene mine. Og byen min. Å komme hjem er alltid et høydepunkt. Og jeg  hjem noen ganger i året, selv om det aldri blir nok. Om en uke er jeg der igjen, og jeg kjenner at det kribler i hele kroppen. Ventetiden har vært lang – det er lenge siden høstferien og forrige besøk. Men nå er årets første tur så nær at jeg nesten kan ta og føle på det. Bare noen små dager, så er jeg hjemme. Halvannen uke hvor mann og barn blir med til min verden. Halvannen uke hvor dialekten min blir litt mer sunnmørsk enn vanlig. Halvannen uke hvor jeg vil smile for meg selv hver gang jeg hører min egen dialekt rundt meg. Halvannen uke da jeg er meg, helt komplett meg. Og best av alt, halvannen uke med familie og venner. Dem som har vært der alltid. Jeg gleder meg!

#røtter #familie #venner #byenmin #hjemme #ålesund

Den lille, store 4-åringen

Du fine, lille, store 4-åringen min. I limboland mellom liten og stor. Innimellom mammas «baby», innimellom så veslevoksen som bare en fireåring kan være. Fortsatt er livet bare en lek. Fortsatt er du lykkelig uvitende om om alle utfordringer som vil komme.

Du er fortsatt så liten. Enda ikke en meter høy. Du snakker fortsatt ikke helt rent, og du blir stadig overrasket når du plutselig klarer å si vanskelige ord riktig. Du har fortsatt din sjarmerende «babystemme», og i munnen har du bare små melketenner. Du er enda et nesten helt blankt ark, men også en svamp som suger til deg nye kunnskaper i imponerende fart og mengder.

Du er familiens klovn og diplomat. Du elsker å få oss til å le, og du utelukker ingen i dine kjærlighetserklæringer.

Du er proppfull av selvsikkerhet, men likevel kan verden en sjelden gang bli stor og skummel også for deg. Selv sosiale sommerfugler kan innimellom bli usikre.

Og selv om du stortrives med barn og voksne i barnehagen, er hjemmet og kjernefamilien fortsatt sentrum i ditt univers. Der eldre søsken ofte foretrekker opplevelser og venner, er toppen av lykke for deg en dag da alle er hjemme. Dager da du kan veksle mellom pappatull, mammakos og lek og oppmerksomhet fra storesøsken. Dager da du sovner ved siden av storebror midt i en morsom film, med magen full av popcorn og et tilfreds smil om munnen.

Du som finner lykke i et plaster og en falsk tatovering. Du som ser en skatt i en gråstein. Du som er full av påfunn og stadig sier de rareste ting. Du som er nysgjerrig på verden men fortsatt søker kos og ro i mammas trygge favn.

Snart skal et helt annet liv innhente deg. Og bare tanken gjør at kloen setter seg om mammahjertet. For etter neste sommer, når du fortsatt bare er 5, blir hverdagen mindre lek og mer alvor. Da skal du i flere timer om dagen sitte stille ved en pult og lære. Du skal lese, skrive, regne og snakke engelsk (OK, det gjør du strengt tatt en del av allerede). Hadde du bare kommet til verden 12 dager senere hadde du hatt et helt år ekstra med lek og forberedelser før denne tiden kom. Du hadde vært 6 1/2 før skolehverdagen tok over. Du hadde vært mer klar for dette nye livet. 12 små dager – og da hadde du fortsatt vært født før termin. 12 dager som gjør et helt års forskjell.

Med din rivende utvikling vil du nok modnes ganske mye før den tid. Men kanskje ikke nok. Jeg frykter at det vil bli tøft å sitte på skolebenken som femåring. Jeg var nesten syv før jeg begynte, og lærte ikke noe mindre av den grunn. Kanskje mer. Fordi jeg var mer klar for det da enn jeg ville ha vært et år tidligere.

Kanskje er min bekymring ubegrunnet. Kanskje er det bare jeg som ikke er klar. Du er jo minstemann. For alltid «babyen» min. Men når jeg ser på deg i dag kan jeg ikke skjønne at du skal være klar til å forlate en hverdag med lek, lego og togskinner om under halvannet år. Og bekymringene er større nå enn da dine søsken som var «heldige» og ble født tidligere på året nærmet seg skolealder. Muligens fordi jeg ikke helt visste hva de gikk til, eller kanskje fordi de allerede var 6 år. Kanskje var de rett og slett mer modne. Eller kanskje er omstendighetene annerledes nå. Kanskje er jeg mer opplyst. Kanskje er jeg mer hønemor. Eller kanskje, bare kanskje ser jeg verdien i det å bare være barn en stund. Bare få utvikle seg i sitt eget tempo og lære gjennom lek. Uten press og stress. Uten lekser. Et år har mye å si, og jeg skjønner ikke dette behovet for å ha 5/6-åringer plassert bak en pult flere timer om dagen, dag ut og dag inn. Som nevnt, vi som begynte da vi var 6-7 år har klart oss helt fint vi også. Vi er ikke på noen måte mindre smarte enn dem som har begynt tidligere. Men vi har fått et ekstra år hvor vi bare kunne være ubekymrede barn. Og innimellom kan det telle like mye.

Lille, store, fine 4-åringen min. Takk og lov for at du fortsatt bare er 4. For at du fortsatt bare er et barn, nesten konstant i livlig lek. Takk og lov for at du fortsatt har et år og noen måneder på deg før du plasseres bak en pult. Takk og lov for at livet ditt fortsatt stort sett bare er en lek. Takk og lov for at det fortsatt er innenfor å være litt liten, å bare være et barn. Det skal du få lov til! Livet setter tidsnok større krav.

#familie #barn #mammalivet #mammahjertet

Blir du med under dyna?

Noen som husker at jeg nevnte at minstemann og Snuppa var hjemme fra barnehage og skole på torsdag? Fordømte vintervirus altså! Ingen slipper unna! Og jeg som før nesten aldri var syk har plutselig blitt en magnet for virus og bakterier. Jeg rakk heldigvis akkurat å gjøre unna baking og bursdagsfeiring før jeg gikk ned for telling for fullt. Eller rettere sagt, jeg holdt meg på beina frem til siste gjest gikk ut døra. Da var det stopp.

Godt å få luft på tåfisene og sirkulasjon under dyna..

Så langt har jeg tilbragt mandagen her, med noe som minner om rusk i lungene og bihuler som truer med å sprenge ansiktet på samme måte som en dynamittgubbe sprenger en melon. Kabooom!

The very ugly truth. Skallebank, rennende øyne og Mentholatum rundt nesen.

Hvem har vel ikke lyst å hoppe til køys med dette trynet? Her snakker vi BLÅmandag. Eller mer svart kanskje. For å toppe det hele så er gubben omtrent på samme nivå. Bare elendighet altså.

Her er det ikke annet å gjøre enn å trøstespise kakerester (om vi orker) og håpe at dette betyr en sykdomsfri påskeferie for første gang på flere år. For nå må det vel være nok vel?

#mandag #blåmandag #sykdom #mersykdom #lei #vintervirus #noknå #dyneløfting #kanbaregåoppover

Middelaldrende menn og prestasjonsangst

Nå har jeg skrevet bursdagsinnlegg til alle barna, så da må jo mannen i huset også få et på sin dag. Naturlig nok må det bli litt annerledes, for der jeg ved barnas bursdager har hatt en del fokus på fødslene deres, så har jeg selvfølgelig lite kjennskap til dette når det gjelder mannen. Ikke har jeg kjent ham hele livet hans heller, sånn som jeg har med barna (igjen, naturlig nok). Men jeg er veldig glad for at svigerforeldrene mine fikk og oppdro denne fine mannen!

Et av mine favorittøyeblikk med en ganske fin og muligens middelaldrende mann.

De siste 13 bursdagene har jeg vært en del av livet hans, og fått feire dem sammen med ham. Feiringer som egentlig er en historie for seg selv. For det var to ulike verdener som møttes da vi møtte hverandre. Jeg hadde bortimot sluttet å markere min bursdag, mens bursdager i familien hans fortsatt var og er en “big deal”. De skal feires. Praktisk nok så er det flere som har bursdag på samme tid, så man slår sammen flere og rullerer på hvem som står for feiringen. Faktisk er det bare jeg som har bursdag helt for meg selv, men siden jeg knapt markerer den er ikke det mye stress. Ellers er den eneste bursdagsfeiringen vi holder hvert eneste år gutta våre sin, og med 12 dagers mellomrom på bursdagene slår vi selvfølgelig dem sammen. Ellers feires mannens bursdag sammen med tanten som har bursdag samme dag, og Snuppa sin dag feires sammen med svigermor og hennes tvillingbror. Annethvert og tredje hvert år er det altså vi som steller i stand, ganske greit. For sånne bursdagsfeiringer har medført mye stress gjennom disse 13 årene. For meg altså. For da får jeg prestasjonsangst. Eller rettere sagt, jeg pleide å få det. Lenge. Jeg husker enda veldig godt en samtale rundt søndagsmiddagen hos svigerforeldrene mine, et par måneder inn i forholdet til mannen og meg. Dette var til alt overmål en av de første gangene jeg møtte familien hans, og av en eller annen grunn kom samtalen inn på bursdager. Og da svigermor nevnte at jeg måtte bake kake(r) som mannen kunne ha med seg på jobb den dagen han fylte 40, gikk jeg umiddelbart i panikkmodus. Jeg, som var verdens dårligste husmoremne, hvis eneste matlagingskunnskaper var Toro tomatsuppe og chilligryte med Heinz ketchup som basis. Skulle jeg bake til hele arbeidsplassen til mannen? Og arrangere familieselskap attpåtil? Vel og merke var mannen fortsatt bare 33, men dette virket helt uoverkommelig, selv om svigermor tilbød seg å hjelpe meg. Og så var det det faktum at vi snakket 6 1/2 år frem i tid et par måneder inn i forholdet da. Og at det til og med var helt naturlig. Jeg som pleide å være vinglete og usikker visste allerede da at den 40-årsdagen måtte jeg takle. Og joda, noen år senere sto jeg for koldtbord og kaker da vi feiret mannens 40.

Selvfølgelig ikke uten stress og prestasjonsangst. Vi er som nevnt fra to ulike verdener. Mannen er veldig avslappet til sånne feiringer. Jeg var alltid opptatt av å få til, prestere. Alt måtte være på stell. Muligens noe jeg har fra min egen mor. Det har ofte vært panikkrydding, panikkvasking og kaos ved kakebaking. Dagene før sånne feiringer har vært alt annet enn hyggelige. Det har vært unntakstilstand. Jeg har surret rundt meg selv, vill i blikket og med håret til alle kanter. Jeg har kommandert, kjeftet, grått og skreket. Det har nesten vært på randen til skilsmisse (nei, nå gidder jeg ikke mer altså!). Og når gjestene har ankommet har jeg vært totalt utslitt. Heldigvis lærer man langs veien, og nå, med en god del bursdager under beltet, går det langt roligere for seg. Selvfølgelig kan det fortsatt gå en kule varmt. Med en mann som er tidsoptimist og gjerne gjør sine oppgaver i siste øyeblikk, mens jeg selv er stikk motsatt, sier det seg selv at det kan bli litt irritasjon. Men vi har kommet langt. Nå er det faktisk hyggelig å arrangere bursdager. Jeg stresser ikke fullt så mye. Jeg er ikke fullt så manisk lenger. Nå kan jeg til og med kose meg litt med forberedelsene. Alt må faktisk ikke være helt perfekt. Huset må ikke skinne. Jeg gjør så godt jeg kan. Og en ting skal jeg ha, som sunnmøring sørger jeg i alle fall for at det blir nok kaker.

I morgen er det dags igjen. Vi skal feire mannen og tanten, som begge fyller år i dag. Det har gått noen år siden den store 40-årsdagen, feiringen er litt enklere, men selskap blir det. Noe som innebærer at selve bursdagen til mannen ikke blir den helt store affæren. Jeg har selvfølgelig kjøkkentjeneste, sunnmørske kakebord lager seg ikke selv. Mens bursdagsbarnet og tidsoptimisten sikkert må fly noen turer i butikken for å kjøpe ting jeg hadde glemt at jeg trengte, sånn mellom sport og bilprogram på TV. Forhåpentligvis er jeg ferdigbakt før kvelden kommer. For da skal vi benke oss foran skjermen sammen med barna og se MGP. Hu hei, for en feiring! Et tydelig tegn på at middelalderen har gjort sitt inntog (i alle fall hos mannen, jeg er fortsatt litt yngre og mye festligere..).

Neida, både mannen og jeg foretrekker en kveld hjemme fremfor party og hæla i taket. Jeg tror en relativt rolig dag etterfulgt av MGP-kveld passer ham perfekt. Bare slappe av. Han liker å slappe av.. Vi er sikkert litt kjedelige, men vi er det sammen. Det er lenge siden tiden da vi gikk ut og festet. Strengt tatt har vi gjort veldig lite av det. Vi var begge ganske ferdige med festing da vi møttes, og foretrakk roligere kvelder allerede da. Men vi drakk mer vin den gangen. I alle fall sammen.. Vi så flere filmer og vi slappet mer av. Så kom barna – ganske kjapt. Familielivet tok oss fort.

Noen kilo og en god del stormer siden..

Så, til deg mannen min.

Livet har forandret seg de siste 13-14 årene. Det er fullt av jobb og plikter, og lite tid til oss to. Bare oss. Likevel ville jeg ikke gjort noe annerledes. Alt falt liksom på plass da vi møttes. Selv om alt skjedde overraskende og overhode ikke etter planen. Og gjennom årene har vi vokst sammen, og blitt kjedelige og en en del kilo tyngre sammen. Vi har jobbet sammen og kjempet sammen. Vi har stått i stormer som har truet med å knekke oss, rive oss opp med rota. Men vi har lent oss til hverandre i vindkastene mens røttene våre har grodd sammen og holdt oss stående. Vi er et ganske bra team til tross for våre ulikheter. Som Yin og Yang. Og du er fortsatt min beste venn og den personen jeg trives aller best sammen med.

Nå skulle jeg sikkert skrevet mange pompøse ord om hvor fantastisk du er, og kanskje slengt med et kline-bilde eller to (men noe sånt bilde tror jeg uansett ikke eksisterer). Men det sies jo at om man må proklamere alt sånt i sosiale medier så har man det kanskje egentlig ikke så bra. Og det vil man jo ikke at folk skal tro. Jeg er uansett ikke så flink til sånne ting. Å si fine ting altså. Jeg burde kanskje skryte av deg litt oftere faktisk. Skryte mer og klage mindre. Jeg er ikke alltid så flink til å se hva du gjør for oss. Eller i alle fall ikke så flink til å anerkjenne det i en slitsom og travel hverdag. Da ser jeg heller alt som bør gjøres, og føler gjerne at jeg er den eneste som faktisk gjør noe med det. Og jeg forvandler meg til en irritert og sint kjeftekjerring. Det kan bli noen krangler – der jeg kanskje krangler mest. Innimellom (kanskje til og med ofte) er kritikken irrasjonell og ufortjent. Jeg vil verken krangle eller såre deg. Jeg er like full av feil som jeg innimellom beskylder deg for å være. Fullere kanskje. Men så sitter det ofte så innmari langt inne å innrømme feil også. Å si unnskyld. Det er det du som er flink til, og jeg har noe å lære. Da du fant meg, var det jeg som trakk det lengste strået. Innimellom tenker jeg fortsatt at jeg ikke fortjener deg.

Nå høres det egentlig ikke ut som vi har det så bra i det hele tatt, men det har vi altså. Vi lever bare ikke på en rosa sky. Livet består tross alt av flere hverdager enn festdager.

Jeg skulle så gjerne gitt deg alt du ønsker deg i dag. Til deg som ofrer så mye og gir så mye til oss. Som eldstemann så fint sa det da vi var på gavejakt: “Jeg vil kjøpe noe som viser hva pappa betyr for meg.” Jeg er dog noe usikker på hva betydningen bak et par sokker er..

Jeg vet likevel at du setter pris på det du får, og ikke minst tanken bak. Og jeg lover deg at kakene du ønsker deg blir bakt med mye kjærlighet. Jeg lover at jeg skal prøve å holde stressnivået til et minimum. Og jeg håper at du vet at jeg setter pris på hver eneste bursdag jeg vi kan stelle i stand for deg og barna, og at jeg med glede tar minst 13 år til med småstress og kakebaking. Jeg gleder meg til å feire deg! Akkurat deg! Min ganske fine, slitne, kjedelige, kjærlige, oppofrende, irriterende, trygge, stødige, tøffe, modige, flinke, tålmodige og snille mann! Mitt favorittmenneske. Min andre og ofte bedre halvdel. Jeg viser det kanskje ikke alltid, men innerst inne så digger jeg deg!

Sammen med deg kan selv grå og regnfulle dager bli både fine og morsomme.

 

#bursdag #familie #prestasjonsangst #mannenmin

Jeg vet om en gammel mann..

..en som har levd lenge.

Flere enn meg som synes denne teksten er smør på flesk forresten?

Nuvel. Om Kvinnedagen ble en dårlig dag for meg, så ser denne dagen allerede mye bedre ut. Barna er igjen på plass på skolen og i barnehagen, solen vant over tåken en stakket stund da jeg var på vei hjem etter å ha levert en fornøyd minstemann, huset er vasket og jobbing er unnagjort. Nå har jeg noen små timer helt for meg selv i et hus som lukter salmiakk og grønnsåpe (å, som jeg elsker den lukten og den følelsen på en fredag) før huset igjen fylles av liv.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at alt har vært idyll så langt i dag, men det ville vært en stor løgn. Med to morgengretne og prepubertale pseudotvillinger som jeg innimellom er overbevist om hater hverandre, så ble det litt kortslutning både hos dem og hos mor i morges. Om noen der ute vurderer to tette, akkurat i dag er mitt råd: JUST. DON’T.

Men jeg har troen på at ting har roet seg og at jeg til og med på et eller annet tidspunkt senere i dag kanskje ville ha gitt det motsatte rådet.

Dagen er uansett fin. Og den ble enda litt finere takket være den gamle mannen i overskriften. Han som i alle årene vi har bodd her stadig vekk står utenfor huset sitt oppi gata. Jeg vet ikke hva han heter, bare hvor han bor. Men likevel får han meg alltid til å smile når jeg går forbi, og ser jeg ham ikke på en stund blir jeg bekymret. I dag gikk jeg og tenkte på ham på veien hjem fra barnehagen. På at det var lenge siden jeg hadde sett ham. Og da jeg svingte ned i veien vår så var han jammen der, i full gang med snøfreseren sin. Som vanlig hilste han galant god morgen med et bukk. Og som vanlig kunne jeg ikke unngå å bli glad. Den varme, gode følelsen bredde seg i hjertet. Tenk så lite som skal til for å glede et menneske. Jeg håper det gir ham litt glede at jeg hilser og smiler tilbake. Enkelte ting kan de eldre fortsatt litt bedre enn oss litt yngre, og hilsing og høflighet er definitivt noe av det. Det er lett å bli for travel, lukke seg inne og bare se rett frem. Derfor setter jeg ekstra stor pris på det blide ansiktet til mannen oppi gata.

Gi noen et smil og et «god dag» i dag du også, og ha en strålende fredag!

#fredag #smil #høflighet #hverdagsliv