Det føltes litt sånn da jeg kl. 6 i morges forsøkte å åpne øynene. Skikkelig mandagsfølelse. Men så kommer man seg opp og igang, også er det ikke så ille alikevel. Faktisk var det litt deilig å komme inn i litt rutiner igjen etter 17. mai og sykdom. Greit å få puste litt etter 5 dager med barn rundt seg 24/7. Også blir jo dette en kort uke. I alle fall for mange av dere der ute. Jeg oppdaget i går at det var skolefri på fredag, og i dag at det også var planleggingsdag i barnehagen samme dag. Der kunne jeg gått på en smell gitt.. Har ikke like stålkontroll som jeg pleide å ha.
Så da blir det tre hverdager denne uka, best å utnytte dem så godt man kan. Noen skikkelig langhelg blir det ikke på oss, for turnusarbeideren vår jobber i helga. Men vi får torsdagen sammen alle mann i alle fall. Litt kjipt med sånne helger, men nå som det er bare noen bittesmå uker til vi skal ha over en måned ferie sammen så skal jeg ikke klage.
Ja, for nå er det under en måned til vi flyr over dammen igjen. Enter reisefeber. Jeg er gjerne ute i siste liten når det gjelder helligdager, men når det gjelder ferier er jeg som oftest tidlig ute. Jeg kjører full pakke med lister og pakking dager i forveien. Prøver liksom å unngå stress, men litt blir det uansett. Men jeg koser meg også med disse forberedelsene og planleggingen. Litt treig har jeg vært denne gangen, vi har fortsatt bare hotell de to første dagene. Men så er dette med å booke hotell litt vanskelig også, når vi ikke vet når vi er hvor. Vi har bare en litt foreløpig tidsplan å gå etter. Skal se vi ender opp med å sove i leiebilen enkelte plasser. Det skulle tatt seg ut. Tenker jeg skal ta meg en runde med hotellsøk i dag som jeg har litt tid til sånt. Det blir virkelig en utfordring i forhold til den planlagte reiseruten.
Som sagt, hverdagen med tre barn er alt annet enn forutsigbart, så i dag ble det bare fire av oss som dro på en liten søndagstur til Oslo og Akershus Festning. Mor tok med seg kamera, og fikk tatt noen bilder av en by full av turister og våryre mennesker. Sånne dager liker vi!
Hvordan var din lørdag? Rolig og avslappende eller full av fest og moro? Og ikke minst, hvordan er din søndag? Er formen bra eller ble det rett og slett noen glass for mye i går?
Jeg har vært der. Tro det eller ei, jeg har vært 20 en gang jeg også. Det var en tid da jeg sov til langt utpå lørdagen. Ja, hvis det ikke ble bytur og shopping da. Telefonen ble flittig brukt for å finne ut hvor det var vors eller fest og hvem som skulle hvor. Telefonen der altså. Ikke mobilen. Sånt hadde vi ikke, det var fasttelefon – sånn med ledning mellom rør og apparat! Lite bevegelsesmuligheter..
Så var det prepping for kvelden. Man hadde selvfølgelig bare seg selv å tenke på. Og den gangen kunne man åle den slanke ungdomskroppen inn i hva som helst (hold-in og push-up var fortsatt fremmedord). Og det gjorde jeg, så kort og tight som mulig. Man kunne også bruke evigheter på badet mens man sminket seg og samtidig sang med på hiter som “Saturday night” og “Cotton Eye Joe”. Å, det var tider det..!
Så ble det fest da, med allsang, øl, vin og sprit. Gjerne med litt inneklemt drama. Fulgt av bytur da man var gammel nok til det (ja, gjerne før det også). Latter, skråling, dansing. Noen ganger litt krangling og grining. Noen ganger kysset man feil person. Noen ganger våknet man rett og slett i feil seng. Og ofte husket man lite eller ingenting fra moroa kvelden før.
Og søndagen, den var et kapittel for seg. Walk of shame, skallebank og fyllesyke. Lovnadene til seg selv om å aldri drikke igjen. Ja, det var tider det!
20 år etter så gårsdagens lørdag helt annerledes ut. Da våknet jeg tidlig av at en febervarm minstemann hostet så han spydde i senga vår. Hurra! Høydepunktet på dagen var jentungens danseforestilling, den jeg tok av meg mammauniformen for. Også en påfølgende handletur på Kiwi da. Det er stas! Vel hjemme var det på med mammauniformen igjen, og en times trøsting av utslitt hostegutt. Sashimi og et glass vin sammen med mannen, det er jo hyggelig – de minuttene man faktisk får litt fred. Og mannens strålende idé om å se en film sammen var jo god, hadde jeg bare ikke sovnet midt i den mest spennende delen. Litt over midnatt krøp jeg nærmest opp trappen og besvimte i senga. Det var lørdagen sin det! Og avslutningen var jo kanskje ikke så ulik en lørdag som 20-åring, sånn bortsett fra tidspunktet.. Men for all del, sånt hender da også.
Og i morges våknet jeg med et par små føtter i ansiktet. Litt groggy, kanskje litt som deg som var på fylla i går. Men uten hodepine og det som verre er. Og jeg gledet meg over at hostegutten for første gang siden fredag verken hadde feber eller brakk seg i senga vår. Endelig en dag der jeg slipper å vaske sengetøy! Og resten av dagen ligger åpen foran meg oss. En hel fridag til bare familien. Kjenner jeg barna mine rett vil det nok bli litt krangling, litt opposisjon. Men jeg vet at også fine stunder venter.
Jeg ville ikke byttet bort livet i dag mot mitt gamle liv for noenting. Det gamle livet var OK en gang, det var moro, det var spennende. Men det var også slitsomt. Et evig jag etter aksept. Etter å passe inn. Noen ganger ensomt. Jeg gleder meg over de morsomme og gode minnene fra den tiden. Men det er så mye bedre å være her, i tryggheten av en selvskapt familie. I det litt kjedelige og forutsigbare. I den grad noe kan være kjedelig og forutsigbart med tre barn i huset..
Uansett om du er 20 eller 40, eller midt imellom, singel eller etablert, fyllesyk eller ikke, ønsker jeg deg en fabelaktig søndag!
For å være helt ærlig, de siste månedene har vært tøffe. Jeg er som nevnt arbeidssøkende, arbeidsledig føler jeg blir litt feil å titulere seg som, da jeg jo har frilansjobben min. Også høres det jo litt ekstra deprimerende ut. Arbeidsledig. Det er mange i den statistikken der. Du som leser kjenner deg kanskje igjen? Du søker og søker, men får bare avslag tilbake. Stilling besatt. Beklager, vi valgte ikke deg denne gangen. Vi fikk inn 400 søknader. Ja, for det er hundrevis av søkere, selv på små deltidsstillinger. Kanskje er du heldig å komme inn til intervju, men så stopper det der. Det er så mange andre også. Og oppi alt dette må du kanskje i tillegg krangle med NAV. Akkurat der har jeg meldt meg ut. Ikke fra statistikken deres, der skal jeg stå som et stygt rødt tall frem til jeg finner drømmejobben. Men noe hjelp derfra har jeg mistet troen på.
Det gjør noe med selvtilliten din dette, å aldri nå helt opp. Alle disse høflige mailene og intervjufrasene. Hva er galt med meg? Er jeg ikke bra nok? Er jeg fullstendig inkompetent? Evneveik? Nederlag på nederlag. Du mister virkelig troen på deg selv og dine evner. Det blir en ond sirkel. Man kan nesten bli apatisk av mindre. Jeg har vært gjennom mange sånne følelser de siste månedene. Og mange har det verre enn meg, mange er i en fortvilende situasjon.
Jeg har vært langt nede og til tider tiltaksløs. Hva er poenget med noenting? Energi og lyst til å gjøre ting bare forsvinner. Men så, på påskeferie i hjembyen, fant jeg frem kameraet mitt og oppdaget gleden med å ta bilder igjen. Det har vært en hobby som lå brakk, men med ett var lysten der igjen. Jeg begynte å åpne øynene og se rundt meg igjen. Se alt det vakre som tross alt er rundt oss. Der du minst venter det. Der andre kanskje ikke ser det engang. Selv om det var skummelt begynte jeg å dele, og så at andre mennesker faktisk likte. Jeg så at jeg kunne, opplevde mestring. Så begynte jeg å skrive. En annen hobby som lå brakk, og som også var skummel å dele. Skumlere faktisk, for jeg skriver fra hjertet. Men så var det ikke så farlig alikevel. Og plutselig raser ideene ned i hjernen min, skrivegleden lever som aldri før. Jeg skriver og skriver, ordene bare fosser ut. Fordi det gjør godt, det gir meg glede. Noen ganger treffer jeg mange med ordene mine, andre ganger bare noen få. Uansett er det greit, for endelig brenner jeg for noe igjen. Noe som er bare mitt. Noe som jeg liker. Fra å mest bare eksistere, føler jeg at jeg lever igjen. Og det er så godt!
Jeg er helt sikker på at mange kjenner seg igjen. Mitt tips til deg er å gjøre noe du liker. Ikke grav deg ned i elendigheten, selv om det er lett. Gjør noe du ikke har gjort på en stund. Syng, dans, tren, skriv, gå tur, hva som helst bare du trives med det. Jeg er helt sikker på at du vil finne ny energi og glede. Det finnes alltid et lyspunkt, selv om det er vanskelig å se fra langt nede i gørra. Og husk at for hver dag som går, er du en dag nærmere lysere og bedre tider!
Jeg skulle visst ikke ha nevnt det med barnehage og sykdom i går, for nå er vi igang igjen. Er tross alt 3 uker siden sist. Det tror jeg faktisk er rekord! Aldri så galt at det ikke er godt for noe.
Jeg ser at alle disse toppbloggerne stadig vekk kjører dagens outfit. Så jeg tenkte jeg skulle vise frem mitt også. Jeg presenterer herved mitt OOTD.
T-skjorte og over 11(!!) år gammel, slitt mammabukse fra H&M. Accessory: vaskekost fra Jif
Og da mener jeg slitt..
For å sette den ekstra spissen på antrekket er det greit å gå bh-løs med puppene hengende ned på magen.
Og hårsveisen er liksom prikken over i’en.
Det sier seg kanskje selv at det er greit å ikke dusje eller sminke seg for å få denne stilen.
Hurra for mammastilen, er sikker på at mannen min føler seg som verdens heldigste som har denne rypa hjemme!
Skal du reise til USA? Da har jeg kanskje noen tips til deg.
Før turen:
Først og fremst, for å spare litt penger, er det greit å være tidlig ute. Vi bestiller som oftest sommerens flyturer på høsten, da er det ofte greie priser. Er du heldig dumper du også over noen spesialtilbud. Bruk litt tid på å søke på forskjellige søkemotorer, vi har funnet veldig bra tilbud ved å bruke finn.no og skyscanner.com.
Trenger du leiebil er det lurt å finne ut hvilke selskaper som finnes på flyplassen du lander på. Gjør et søk på deres hjemmesider og finn den beste prisen på den type bil du ønsker deg, det kan også være lurt å ringe selskapet får å forsøke å presse prisen mer. Har du medlemskap i enkelte foreninger, fagforbund eller er veteran fra forsvaret får du som oftest presset prisen enda mer ned. GPS er det greit å ha med hjemmefra da dette ofte er dyrt å leie, samtidig som du kjenner din egen GPS og dens funksjoner best. Last ned oppdatert kart her hjemme uka før du drar.
Pass på at du i tillegg til gyldig pass (som også bør være gyldig i 6 måneder etter hjemreise), også har ESTA-papirer. Flyselskapet vil også at du skal fylle ut informasjon om hvor du oppholder deg første natten i USA.
En annen ting, om du skal være der over en lengre periode og vil slippe å bruke i dyre dommer for datatrafikk på mobilen, kjøp et prepaid phonecard. Vi pleier å være der en måned i strekk, og da er dette helt genialt. Disse kan kjøpes “over there”, på plasser som Walmart, Target etc. Men man kan også forhåndsbestille det som jeg alltid gjør. Det finnes mange plasser man kan gjøre dette, jeg bruker mrsimcard.com. Jeg pleier å få det sendt til faren min (som bor der borte), så ligger det og venter når jeg kommer frem. I år starter vi ferien en annen plass, så jeg bestilte det hjem hit. Tok bare noen dager før det lå i postkassen. Om man skal bo på hotell leverer de også der.
Om du skal være i USA en kortere periode eller ikke vil skifte SIM-kort, er det verdt å vite at det finnes gratis wifi på mange restauranter, fast food-plasser og selvfølgelig hoteller. Den eneste plassen jeg har opplevd at det er dårlig med sånt er i New York.
Skal du reise med små barn og ikke har lyst å dra med deg en stor og tung vogn hjemmefra, kjøp en lettere og billigere vogn der borte. Dette kan også bestilles på nett. Vi har alltid hatt en vogn ventende på oss når vi har kommet frem.
Ellers, ikke pakk for mye, du kommer til å få trangt med plass på vei hjem!
Under oppholdet:
Skal du bo på hotell, vær obs på at mange ikke har frokost inkludert, og det kan være dyrt å betale for det. Da er det gjerne greit å ta frokosten en annen plass.
Er du veteran fra forsvaret og har ID på dette, spør etter military discount på hoteller, restauranter og attraksjoner. Mange plasser har dette.
Se for all del alle severdigheter du ønsker, men sving også litt utenom de største turiststrøkene og opplev det virkelige USA.
Reiser du til de mest utpregede turistplassene, som New York, Orlando, Miami og LA, så er det både dyrere og akkurat som jeg sier; turistplasser. Moro å oppleve, og det autentiske kan finnes der også, men er vanskeligere å finne.
Spis gjerne på andre plasser enn kjederestauranter, det er et hav av plasser å velge mellom. Spis minst en skikkelig amerikansk frokost på en ordentlig diner. Av kjederestauranter som ikke er så kjent utenfor USA og som ikke finnes absolutt overalt anbefaler jeg (om de finnes der du er) Bubba Gump og Joe’s Crab Shack.
Vær lur og se hvor amerikanerne selv spiser og handler, her kan du finne restaurantperler og gode dealer. Outlet malls er jo også en klassiker, men vær obs på at de gjerne selger utdaterte varer. Om du er som meg og dette ikke spiller noen rolle, shop ’til you drop!
Snakk med amerikanerne! De er lett å komme i kontakt med og er som oftest høflige og hyggelige.
Vi har sett det før. Etterhvert mange ganger. I kveld ser vi bildene igjen. En bil har pløyd ned en menneskemengde. Denne gangen i hjertet av New York, Times Square. Det er mange av oss som har vandret akkurat der.
Nå ser det heldigvis ut som dagens hendelse “bare” var en ulykke. Men denne hendelsen viser nok en gang hvordan verden har blitt. Bil treffer menneskemengde = terror. Alle tenker nok det samme. Er vi egentlig trygge på gaten lenger? Er vi trygge noen plass?
I går var Norges paradegate Karl Johan fylt av feststemte mennesker som feiret nasjonaldagen. Mange hadde hendelser som dette i tankene. Noen holdt seg vekke i går, men enda fler trosset frykten.
Vi er ofte i Oslo sentrum, men jeg skal innrømme at jeg etter terroren i Stockholm har holdt meg mer unna, jeg liker ikke å være der lenger. Det ligger i bakhodet. Jeg tenkte meg om to ganger før jeg sendte barna i toget rundt Skaugum i går. Og da jeg i forrige uke tok med datteren min på konsert i Telenor Arena, tittet jeg meg rundt etter nærmeste og enkleste fluktvei. Og hjertet slo noen ekstra slag da ballonger som ble sluppet ut begynte å sprekke. Pang. Pang. Pang. Kanskje lite gjennomtenkt i disse terrortider. Jeg vurderte et sekund å legge meg ned på gulvet. Latterlig, men kanskje ikke unormalt. Kanskje må man være forberedt og tenke litt ekstra i denne nye hverdagen.
Det er så trist at det har blitt sånn. Og jeg blir så sint. Både på terroristene og meg selv. For man skal jo ikke leve i frykt. Da vinner de. Vi skal leve livet som vi alltid har gjort. Vi skal reise. Vi skal oppleve.
Og det gjør vi. Men jeg gjør det litt med hjertet i halsen..
Etter at de to eldste barna våre ble født tok vi et litt “annerledes” valg. Litt gammeldags kanskje. Vi bestemte oss for at jeg ikke skulle gå tilbake til jobben min etter endt permisjon men heller være hjemme med barna mens de var små. Det betyr ikke at vi synes det er galt med begge foreldre i arbeid og barn i barnehage, men for oss var dette viktig og riktig. Mannen har en godt betalt jobb, og med litt ofring går det meste greit. Da vi trengte større plass enn leiligheten på Grünerløkka valgte vi for eksempel å kjøpe billigere utenfor Oslo. Og det blir lite shopping av dyre merkeklær, ja, egentlig lite unødvendig shopping. Arveklær er helt fint. Barna får alikevel det de trenger, og har vel egentlig også det meste av det de ønsker seg. I tillegg har de stort sett alltid noen her hjemme når de kommer fra skolen eller ellers skulle trenge det. Samtidig som de fint kan være hjemme alene også.
Da de eldste var små gikk de i barnepark 4 timer om dagen. På den måten fikk de sosialisering og lek med andre barn, samtidig som de fikk mye ro og hjemmetid. Og de timene de var borte kunne jeg jobbe litt hjemmefra. Helt suverent. Det siste året før skolestart valgte vi å ha dem i barnehage, på den måten fikk de litt skoleforberedelser og de ble kjent med flere som de skulle begynne på skole med. Da vår mellomste gikk i barnehagen begynte jeg å jobbe deltid, noe som også funket veldig bra. Jeg kom meg litt ut, fikk bruke meg selv på en annen måte og samtidig sosialisere litt og var alikevel veldig mye tilstede hjemme.
Så ble jeg ganske uventet men veldig etterlengtet gravid med tredjemann, og et kronglete svangerskap kunne ikke skjules til vikariatet jeg var i ble fast. Dermed har jeg vært litt uønsket hjemmeværende etter minstemann begynte i barnehage i august. Ja, for med ham valgte vi barnehage fra han var 2 år. Delvis fordi barneparken ikke eksisterer lenger, det er ikke marked for sånt lenger. Og selvfølgelig fordi planen var å komme seg ut i jobb i løpet av kort tid. Sånn ble det ikke. Jeg er nok ikke den eneste som opplever at det er enormt mange om beinet i arbeidsmarkedet for tiden, og som stadig vekk kjenner på nederlaget ved å ikke nå helt opp. Men mer om det en annen gang.
Fordelen med dette er jo at barna fortsatt har meg mye hjemme. De eldste kommer sjelden hjem til tomt hus. Minsten slipper stress og lange dager i barnehagen. Og det har ikke vært noe problem i forhold til all sykdommen som har kommet med barnehagestart. Sannsynligvis hadde jeg aldri kommet meg gjennom en full arbeidsuke bare på grunn av det..
Men jeg føler dessverre at mange ser litt skjevt på dette med å være hjemmeværende, spesielt når det er frivillig. Man er bare hjemme og slapper av liksom. Hva har du å bli sliten av? Det er en ganske sår følelse. Jeg skal love deg at jeg ikke slapper av mye her hjemme. I og med jeg også har en frilansjobb som jeg gjør her hjemmefra, føler jeg egentlig at jeg aldri har fri. Det går i ett hele dagen. Dødtiden mens barna er på skole og i barnehage brukes på intens jobbing, rydding, husvask, klesvask og annet forefallende. Så er det full rulle med lekser, middag og fritidsaktiviter. Og ofte enda litt mer jobbing innimellom der. Med en frilansjobb er heller ikke helgene hellige, det blir gjerne jobbing innimellom alt annet da også. Ja, jeg er hjemme, men jeg er hjemme på en annen måte. Jeg blir like sliten som en med 100% jobb, kanskje mer til og med. Jeg føler ofte at jeg ikke har noe fristed, hjemme er jobb på en måte. Det er faktisk ganske slitsomt. Men samtidig så føler jeg meg så utrolig privilegert som får være så mye til stede i barnas liv.
Er du hjemmeværende kjenner du deg kanskje igjen. Frivillig eller ufrivillig, det er ingen lek. Det er ikke et bedagelig latmannsliv. Vi er ikke noe mindre viktige eller mindre verdt enn de utearbeidende. Vi er ikke bare hjemme!
Som forventet, selv om den kom som julekvelden på kjerringa, ble det 17. mai i år også. Og til tross for både bunadskriser og en del stress ble den ganske fin også. Barna har hurraet seg gjennom to barnetog, mor har fått såre føtter etter bunadsko og far er grisetrøtt etter nattevakt. Og enda har vi ikke kommet oss til middagen..
Og vet dere hva? Jeg klarte til og med å lage en 17. mai-frokost som ble hevet innpå mellom tog rundt Skaugum og bygdas eget tog.
Og her er vi litt orginale (tror jeg da). I tillegg til rundstykker, pålegg og alt det der, har vi også en litt annen tradisjon. La meg slå et slag for breakfast tacoen. Hørt om den før? Det har alltid vært en tradisjon hos familien min i USA at på søndager og enkelte helligdager spiser vi breakfast tacos til frokost. Da take away varianten selvfølgelig. Dette har jeg begynt å lage her hjemme ved spesielle anledninger, og alltid på 17. mai. Konseptet er superenkelt.
