Jeg har alltid likt å skrive. Jeg var en av de få som jublet da vi måtte skrive stil på skolen. Det var den aller beste leksen. Velge en oppgave og bare skrive. Jeg elsket det. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg var aldri den som ropte høyest eller gjorde mest ut av meg, men pokker som jeg skrev.

Og dagbøker. Jeg skrev ut dagbok etter dagbok i ungdomsårene. Blekket sprutet. Mye har blitt dokumentert skriftlig opp gjennom årene, noe viktigere enn annet. Noe som etterhvert har blitt veldig verdifullt for meg, og noe som man like gjerne bare kan glemme. Også de siste årene har jeg periodevis skrevet mye. Fingrene kan fly som en virvelvind over tastaturet når jeg setter igang. I tunge perioder har det hjulpet mye å bare få det ut. Ren terapi.

Og nå er jeg igang igjen. Og jeg elsker det! Det er noen år siden jeg hadde inspirasjon til å skrive sist, og da var det som nevnt fordi livet var tøft og tungt. Nå er det ikke sånn. Nå skriver jeg rett og slett fordi jeg liker det, selv om det sikkert er litt terapi i det nå også. Under en måned har gått siden jeg laget denne bloggen. Og jeg startet den med mål om å dele noen bilder, fordi jeg hadde tatt opp igjen fotohobbyen min. Men det ble ikke sånn. Det tok en helt annen vei. Jeg glemte hvor mye viktigere skrivingen var for meg. Den tok overhånd. Den tok av. Jeg vet ikke hvem jeg skriver for. Jeg vet ikke om det er for meg eller for deg. Jeg vet ikke hvem som leser det jeg skriver. Bare at innimellom er det noen få, andre ganger mange. Ikke toppblogger-mange, men alikevel overveldende mange for lille meg. Mitt ønske og håp er at ordene mine treffer noen av disse. Da gjør jeg noe rett.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg var redd da jeg begynte å skrive. Det var skummelt å dele ordene sine offentlig. Men for de fleste av dere er jeg jo uansett anonym. Noen av dere kjenner meg nok, eller vet hvem jeg er. Og det er kanskje det skumleste av alt. Jeg er ikke den som åpner meg mest for andre. Men så er det ikke så skummelt alikevel. Ikke nå lenger. Om du leser dette og ikke liker det jeg skriver, så er det greit. Vil du dømme meg for mine følelser og meninger, for hvordan jeg lever mitt liv, så må du gjerne det. Det sier kanskje mer om deg enn om meg uansett. Jeg finner glede i å skrive. Jeg elsker å kjenne den kreative delen av hjernen min våkne til liv. Jeg elsker ideene som stadig vekk kommer dettende ned fra intet. Det er dette jeg brenner for. Jeg føler plutselig at jeg lever mer enn jeg har gjort på lenge. Jeg er gladere. Jeg har fått mer selvtillit. Jeg tror på meg selv igjen. Og jeg har sluttet å være redd for hva andre synes og mener. Jeg er meg, og det er helt greit.

#skriveglede #skrivelyst

Her sitter jeg. Mammauniformen er på, minsten er syk (igjen!) og stua er bomba. Altså, enda mer bomba enn vanlig. Den er alltid et virvar av leker og andre ting. Ikke noe glansbilde her. Ikke noe utstillingshjem. Her bor vi. Er det ikke det som er meningen med et hjem egentlig? Det aner meg at det finnes mye bak kulissene der rosabloggerne viser frem sine perfekte hjem. Sånt gidder ikke jeg. Det er det det er. Men rene gulv har jeg altså, de ble tross alt vasket tre ganger i går.

Jeg er heller ikke den perfekte hjemmemammaen i dag. Jeg blir fort irritabel når minsten er syk nok til å være hjemme, men frisk nok til å mase konstant. “Mamma, mamma, mamma..” Det skjærer meg i ørene og pirker meg i lillehjernen innimellom. Og så blir jeg sint på meg selv fordi jeg i det hele tatt føler sånn. For jeg elsker jo den lille mannen. Og jeg er heldig som i det hele tatt har maset hans. Det er på ingen måte noen selvfølge. Barn er ingen selvfølge. Han er ingen selvfølge, uten at jeg skal utdype det akkurat nå.

Skrivelysten blomstrer ikke akkurat her jeg sitter med en liten trykkoker i hodet. Men jeg benytter denne anledningen til å be om fortsatt hjelp til deling av gårsdagens åpne jobbsøknad. Drømmejobben har ikke dukket opp over natta. Men kanskje en på din venneliste trenger akkurat meg..?

Er det meg du ser etter?

Jeg har nå stått uten jobb siden minstemann ble født for 3 år siden. Før det var jeg innleid i en stilling som skulle bli fast, men som pga. uventet men etterlengtet graviditet ikke ble det likevel. Der og da trist og litt urettferdig, men jeg ville valgt sønnen min over alt annet uansett.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå har jeg fått ha mye ekstra tid med ham, og han er godt etablert i barnehage. Dermed har jeg god tid til å jobbe også utenfor hjemmet. Men å komme seg ut i arbeidsmarkedet etter flere år hjemme, både med minstemann og før det med de to eldre søsknene hans, er ikke lett. Det er mange om beinet, og mange med mye mer utfyllende CV’er enn meg. Det er ikke lett å stikke seg frem, få vise hva man er god for.

Så da prøver jeg her, på mitt eget lille hjørne av nettet, å nå frem til potensielle arbeidsgivere. Kanskje ser ingen meg. Da har jeg i alle fall prøvd. Eller kanskje sitter akkurat du som trenger akkurat meg der ute og leser dette. Jeg har ingenting å tape.

Så hvem er jeg, annet enn mamma, hobbyskribent og amatørfotograf? Jeg er utdannet advokatsekretær, men må ikke nødvendigvis jobbe akkurat i den bransjen. Jeg har en allsidig bakgrunn, og har i tillegg til advokatsekretær jobbet både som assistent i lokalradio, med produksjon av pass, som oversetter (norsk-engelsk/engelsk-norsk) og i administrasjon. Kall meg gjerne en potet.

Jeg er en utpreget serviceperson, som liker å føle at det jeg gjør virkelig hjelper andre. Tidligere arbeidsgivere har omtalt meg som positiv, omgjengelig og pliktoppfyllende. Jeg er ærlig og om jeg skal si det selv (og det skal jeg jo), usedvanlig effektiv. Jeg er også fleksibel, strukturert og meget samarbeidsvillig. Som en bonus er jeg i forbindelse med arbeid hos arbeidsgivere med nasjonal betydning sikkerhetsklarert, sånn om det skulle være ønskelig.

Jeg er flytende i både norsk og engelsk, skriftlig og muntlig. Jeg er en kløpper bak datamaskinen, med erfaring fra flere programmer og operativsystemer. Jeg lærer også nye dataprogrammer veldig fort. Det gjør jeg egentlig med det meste, opplæring tar ikke så veldig lang tid. Jeg jobber lett både selvstendig og i team, og liker å ha orden og hygge rundt meg.

Sånn ellers så er jeg selvfølgelig glad i å skrive og ta bilder. Jeg liker å være litt kreativ.

Jeg ønsker meg veldig en sekretær/kontormedarbeiderstilling, heltid eller deltid, i Oslo-, Asker eller Drammensområdet. Men jeg er også åpen for andre muligheter som kunne passe. Kunne jeg fått bruke interessen min for både fotografering og skriving hadde det vært den ultimate drømmen!

Høres jeg ut som en å satse på? Kontakt meg gjerne på [email protected].

Og du som måtte lese dette; del gjerne, kanskje en du kjenner er min framtidige arbeidsgiver..

Da fortsetter jeg med den lille reiseskildringen min fra vår roadtrip i 2015. Dere husker kanskje at den så sånn ut:

Sist avsluttet jeg med at vi vendte tilbake til Texas etter noen dager i New Orleans, LA. Vi kjørte strake vegen derfra og til Kemah utenfor Houston, en tur på 5-6 timer. Heldigvis har vi barn som er ekstremt tålmodige når det kommer til bilkjøring. Kemah er også en sånn plass som vi ofte kommer tilbake til. Ikke bare ligger det nært Space Center, her finnes også Kemah Boardwalk, et koselig område ved vannet med butikker, restauranter og ikke minst et fornøyelsesparkområde. Sistnevnte er jo det viktigste for barna. Er du i Houston-området anbefaler jeg virkelig en tur hit. Og skal du hit, spis for all del på Bubba Gump. Vi har en forkjærlighet for denne restauranten, et morsomt konsept med god mat og festlige drinker. Vi har vært på flere av disse restaurantene, og den som ligger på Kemah Boardwalk er foreløpig den vi liker aller best. Pass forøvrig også på å få sitte ute, rett ved vannet. Det er ferielykke det!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og det var snikreklamen for Bubba Gump. Nå noen bilder fra Kemah Boardwalk.

 
 
Kemah er altså en av mange forstader til millionbyen Houston, en by jeg en gang kjente veldig godt. Den er en av to amerikanske byer som for meg en gang har vært hjemme. Nå kjører vi stort sett bare gjennom den, en gang iblant overnatter vi eller tar en svingom innom det gamle nabolaget. Men mitt tips til deg som skal til dette området, og om du skal overnatte, er å heller finne en plass utenfor byen. Webster, ikke langt fra både Kemah og Space Center, er en fin og mye billigere plass for eksempel. Og skal du til dette området, så er altså et besøk på nevnte Space Center et must, både med og uten barn. Du har vel hørt de kjente ordene “Houston, we have a problem”? Og du har sett bildene fra “mission control”. Det er her. Man kan faktisk oppleve den historiske mission control.

Man kan oppleve forskjellige romfartøy.

Man kan ta på en helt ekte månestein.

Og her er mange spennende utstillinger, filmer, foredrag og interaktive opplevelser.

 
Sett gjerne av en hel dag her. Og skal du på en av turene de tilbyr rundt omkring på området, spesielt på sommeren som gjerne er både varm og fuktig, ta med vann!

Ellers så har også Houston mye å tilby, både av museer, attraksjoner og shopping. Men her er jeg rett og slett litt “out of the loop”. Når det gjelder shopping, så har man det store kjøpesenteret Galleria. Og når det gjelder museer, så likte jeg for 20 år siden å besøke sommerfuglsenteret på Houston Museum of Natural Science. Om du som meg liker sånt, så anbefales i alle fall det. Og skal du være lenge i området og etterhvert savner gamlelandet; Sjømannskirken i Pasadena! Nå har jeg ikke hatt behovet de siste årene, det tar mer enn en måned å savne Norge. Men før har dette vært en fin plass å komme til. Markere høytider som jul (med full norsk julemiddag) og 17. mai, lese norske aviser, treffe nordmenn og kjøpe med seg litt norsk mat. Å få med seg melkesjokolade derfra var alltid en høydare..

Den nest siste etappen vår i 2015 gikk fra Houston og til delstatshovedstaden Austin, en tur på ca. 3 timer. Austin er en spennende by, som jeg dessverre ikke har fått utforsket nok enda. Den har et stort studentmiljø, og er ganske “hip”. Den har visstnok et rikt uteliv, og tilsvarende musikkliv. Og food trucks. Austin er food trucks. Og så er den i tillegg ikke hel overveldende stor, men relativt oversiktlig.

Og som hovedstad i Texas har den selvsagt Texas State Capitol. Og den er fin altså! Man kan komme inn og titte, men vi hadde egentlig mer enn nok med å vandre rundt og se den fra utsiden.

Og i 2015 var dette aller siste stopp før vi satte kursen “hjem” til Dallas, en tur på ca. 3 timer. Og Dallas er også en by som fortjener et helt eget innlegg. I tillegg har jeg andre plasser som også kan anbefales, da i nordlige Texas. For eksempel har jo Texas sitt helt eget canyon, landet nest største etter Grand Canyon. Dette tar jeg også i et annet innlegg etterhvert.

Og en ting jeg har glemt å nevne; skal dere stoppe for å spise på veien – se etter Cracker Barrel. En favoritt hos oss, med homestyle southern food. Og i tillegg en morsom, liten butikk. Og må du på do så er Buc-ee’s himmelriket.. Virkelig, det er “roadtrip restroom heaven”! I tillegg har de også her både mat og annet som man gjerne bare “må” ha. Også må dere ikke glemme da, at jeg her bare drar frem de “viktigste” stoppene på veien. Det er fullt av små og store severdigheter også på veien, og en hel masse sjarm..

Vi er det perfekte eksemplet på motsetninger, du og jeg. Den ekstroverte og den introverte. Optimisten og realisten. Den ene snakker der den andre skriver. Den ene er spontan, den andre må kanskje planlegge litt. I alle fall etter barna kom..

Det fine med yin og yang er at de utfyller hverandre. Sammen blir det perfekt. Som oss. Perfekt men uperfekt. Yin og Yang. Vi tar middelveien sammen. Fungerer bedre sammen. Gjør hverandre bedre. Og er et uslåelig team.

Innimellom blir det tøft. Man vil kanskje gi opp. Men så er den andre der og løfter deg opp igjen. Åpner øynene dine for andre alternativ, nye muligheter.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Innimellom er vi totalt uenige. Vi kan irritere hverandre. Vi krangler så busta fyker. Men selv oppi det ligger det en slags trygghet der. For samme hvor hardt det går for seg, så vet vi at vi kommer ut sterkere på den andre siden. Og vi har stått i stormer vi to. Fryktelige stormer som ingen burde oppleve. Men vi sto i dem sammen.

Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg skulle klart meg uten deg. Alikevel vet jeg at det hadde gått. Men jeg vil ikke. Etter 13 år kan jeg ikke tenke meg et liv uten deg. Du har blitt en del av meg. En ekstra kroppsdel. Noen ganger er det vanskelig å vite hvor jeg slutter og du begynner. Min Yin.

Hverdagen kan være krevende. Noen ganger grå. Men du bringer farge til den. Latter. Gode øyeblikk.

Jeg er kanskje ikke alltid så flink til å si det. Eller vise det. Men jeg ser det du gjør for meg og for oss. Og jeg er stolt av deg og alt du oppnår. Jeg har funnet min trygghet og mitt hjem hos deg. Og her vil jeg bli, i gode og onde dager. Jeg er glad for at det ble akkurat oss. Og jeg hadde valgt akkurat deg, igjen og igjen.

“You don’t marry one person; you marry three: the person you think they are, the person they are, and the person they are going to become as a result of being married to you.”

Og du, jeg gleder meg til å reise på tur med deg igjen! Det er noe av det beste jeg vet, selv med tre som maser i baksetet.

Det var en tid og en plass som forandret meg. En gang i tiden slet jeg veldig. Det var mange grunner til det, men da jeg mistet en person som sto meg veldig nær sa det stopp. Jeg sørget. Veldig. Jeg holdt meg for meg selv, isolerte meg nesten. Det var muligens en forsvarsmekanisme. Om jeg holdt meg unna andre og ikke brydde meg, så slapp jeg å utsette meg selv for den type sorg igjen. Ingen kunne dø fra meg. Ingen kunne forlate meg. Sykt å tenke på i ettertid, men det funket for meg da. I alle fall på et vis. I over et år holdt jeg på sånn. Livet føltes ofte håpløst. Meningsløst. Jeg visste jo at det jeg drev med var unormalt. Men jeg klarte ikke å forandre på det heller. Sorgen og redselen var for stor. Jeg kunne ikke se for meg at livet noen gang skulle bli noe annerledes, bli bedre.

Etter litt over et år fikk jeg plutselig en følelse. En følelse av at noe snart ville forandre seg. Jeg husker den fortsatt så godt, den følelsen. Det var en følelse som både ga meg håp og skremte vettet av meg. Jeg var blitt så vant til dette livet i ensomhet. Jeg kunne ikke tenke meg noe annet.

Men så skjedde det. Tilfeldig eller ikke tilfeldig. Jeg vet ikke. Men jeg traff ham. Etter all denne tiden alene på alle mulige måter, var han der. Kjærlighet var noe jeg hadde gitt opp for flere år siden. Det var ikke for meg. Jeg trengte ingen, selv om jeg var ensom. Jeg var liksom ikke som de andre, dem som etterhvert etablerte seg. Jeg ønsket nok å være som dem, men realiteten var ikke sånn. Men så dukket han altså opp. Jeg falt pladask. Og det var like håpløst som resten av livet mitt. For det første var han en god del eldre enn meg. Han var kollega av faren min. For ikke å snakke om den aller største hindringen; han var kun i Norge for noen få dager før han skulle hjem til den andre siden av Atlanteren. Amerikaneren. Det var jo bare dømt til å feile. Og normalt ville jeg ristet det av meg. Latt det gå. Men jeg kunne ikke. Av en eller annen grunn kunne jeg ikke. Jeg var kanskje klar. Jeg som aldri tok en eneste sjanse av ren frykt, hoppet i det med begge beina. Ikke bare der og da, men også noen måneder senere da amerikaneren alikevel ikke ble sent til Norge på ny jobbreise. Da tok jeg det største hoppet, kanskje det største noensinne. Lille, redde meg. Jeg spredde vingene og fløy, bokstavelig talt, over dammen. Til en by og en stat jeg ikke kjente, en plass jeg ikke kjente noen, til en amerikaner som jeg bare hadde tilbragt 2-3 dager sammen med. Helt uten sikkerhetsnett. Det som skulle være et kort besøk ble lengre. Tiden man kan være i USA er begrenset, så etter 90 dager måtte jeg ut. Men jeg dro tilbake. 90 dager. Livet mitt handlet om disse 90 dagene. Frem og tilbake. Norge ble en plass jeg var tvunget til å reise tilbake til en gang iblant. Hjemme var der. Ved en golfbane i Myrtle Beach. South Carolina. Der begynte jeg å leve igjen, der skulle fremtiden bygges.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men etterhvert ble det for vanskelig, uansett hvor mye man kjempet. Til høsten er det 14 år siden jeg dro tilbake til Norge med halen mellom beina. Fra en plass jeg var blitt så glad i. Som jeg lengtet tilbake til, men som jeg visste bare kom til å være en del av fortiden min. Men istedenfor å grave meg ned igjen, fortsatte jeg å leve her i Norge. Jeg nektet å gå tilbake til det ensomme mørket. Jeg hadde lært. Og godt var det, for noen måneder senere traff jeg ham som ble mannen min. Og resten er som de sier, historie.

Men den tiden står der fortsatt som en veldig viktig del av livet. Livsendrende. Det var en mening med det. Amerikaneren dukket opp for at jeg skulle tør å ta sjanser igjen. For at jeg skulle komme ut av skallet og begynne å leve. For at jeg skulle lære å falle og reise meg uten å flykte fra alt. No regrets. Alt har en mening. Og uten denne tiden vet jeg ikke hvor jeg hadde vært. I alle fall ikke der jeg er i dag. Og jeg er så takknemlig for at jeg kom nettopp hit. Tiden i South Carolina gjorde meg klar for nettopp dette, for familien vi har bygd.

“People come into your life for a reason, a season, or a lifetime.”

Amerikaneren er borte, og i ettertid er det veldig klart at han var min reason og season. Men hans South Carolina er fortsatt nært mitt hjerte. Ikke som mitt kjære Texas, men en god nummer to. Jeg har alltid ønsket meg tilbake til denne vakre staten. For den er en perle, full av vakre plasser og “southern hospitality”. Og nå skjer det endelig. Nesten 14 år senere. Om 4 uker er jeg der. På plassen som forandret meg. Der jeg pleide å bo. Det som ble mitt første hjem “hjemmefra”. Min ordentlige start på voksenlivet. Livet. Nå kommer jeg tilbake som turist. Med mann og barn. En litt rar tanke, men fin. Jeg gleder meg til å dele alle disse fine plassene med dem. Plassene som er kjente, men alikevel ukjente. Oppleve dem på nytt sammen med de aller viktigste. Vise dem plassen som fortsatt er så nær mitt hjerte, plassen som gjorde meg klar for livet og for dem.

I dag har jeg bare lyst å dele disse vakre ordene. Ord som da jeg leste dem for første gang i går traff meg rett i hjertet. Dette er oss. Dette er minstemann. Regnbuebabyen vår som sånne småsøsken ofte kalles, barn som kommer til verden etter søsken som ikke fikk leve her hos oss, men som alikevel alltid er med oss. Jeg liker å kalle vår mirakelgutt for hjerteplasteret. For han kom og plastret sammen knuste hjerter og gjorde familien vår så komplett som den kan bli.

En dag vil jeg dele historien min med dere. Men det må vente litt. Den krever tid og energi. Det vil bli det viktigste jeg noen gang skriver. Inntil da deler jeg altså heller noen andres vakre ord.

A Different Child
poem by Pandora MacMillian

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

People notice
There’s a special glow around you.

You grow
Surrounded by love,
Never doubting you are wanted;
Only look at the pride and joy
In your mother and father’s eyes.

And if sometimes
Between the smiles
There’s a trace of tears,
One day
You’ll understand.

You’ll understand
There was once another child
A different child
Who was in their hopes and dreams.

That child will never outgrow the baby clothes
That child will never keep them up at night
In fact, that child will never be any trouble at all.

Except sometimes, in a silent moment,
When mother and father miss so much
That different child.

May hope and love wrap you warmly
And may you learn the lesson forever
How infinitely precious
How infinitely fragile
Is this life on earth.

One day, as a young man or woman
You may see another mother’s tears
Another father’s silent grief
Then you, and you alone
Will understand
And offer the greatest comfort.

When all hope seems lost,
You will tell them
With great compassion,
I know how you feel.
I’m only here
Because my mother tried again.

Om du som leser dette kjenner deg igjen, jeg vet hvordan det er. Om du som leser ikke har fått hjerteplasteret ditt, jeg vet hvordan det føles. Jeg kjenner igjen hver tåre, hvert sår i hjertet. Jeg kjenner sorgen og følelsen av håpløshet. Ikke gi opp. Aldri gi opp!

Da er det på tide å starte på min egen, lille reiseguide. Jeg tar turen tilbake til 2015, hvor vår etterhvert årlige roadtrip i Texas også ble utvidet til Louisiana.

Jeg husker ikke lenger nøyaktig hvor lang tid vi brukte på denne turen, men det var nok rundt to uker en plass. Et par av disse stedene er så nær mitt hjerte at de fortjener et eget innlegg. Resten tar jeg for meg her.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Roadtrip i Texas er helt eventyrlig. Du  kan kjøre i endeløse strekk rett frem, uten bebyggelse eller noe rundt. Innimellom dukker det opp en ranch eller noen oljepumper. Du kjører gjennom sjarmerende småbyer og innimellom større byer. Med litt passende countrymusikk på radioen er kjøreturen et høydepunkt i seg selv.

Første etappe dette året var fra Dallas til San Antonio, en tur på 4-5 timer, litt avhengig av trafikken. San Antonio er en av mine absolutte favoritter, jeg forelsket meg hodestups i denne byen som er USAs svar på Venezia for 20 år siden. Hit kommer jeg alltid tilbake. Dette er en av de plassene som uten tvil fortjener sitt helt eget innlegg.

Neste etappe var fra San Antonio til kystbyen Corpus Christi, en kjøretur på 2-3 timer. Her bodde vi rett på stranden North Beach og bare en kort spasertur fra hangarskipet USS Lexington, som nå er et museum.

For å være helt ærlig lot vi oss ikke imponere så veldig av denne byen. Selve byen virket litt shabby, den utforsket vi ikke noe av. For oss holdt det med en dag der nede, med litt tid på stranda og besøk på hangarskipet. Det var forøvrig greit å få med seg. Mye spennende å se for både små og store med masse fly etc. Texas State Aquarium holder også til i dette området, men det besøkte vi ikke. Den beste plassen å besøke om man skal til dette området er nok heller Padre Island. Dette er et finere turistområde med bedre strender, og etter sigende er det veldig fint der. Men det tok vi oss ikke tid til, vi dro heller avgårde til min neste favorittplass, som også har fine strender rett ut mot Mexicogulfen, – øya Galveston. Her har jeg vært så mye de siste 20 årene at jeg er nesten lommekjent. Mitt øyparadis. Som også fortjener sitt helt eget innlegg.

Etter noen dager i øyparadiset, vendte vi nesen i en retning vi ikke hadde vært før, og dro mot Louisiana og New Orleans. Første stopp i dette området, foruten en overnatting i Lafayette, var den gamle plantasjen Oak Alley. Bildene taler egentlig for seg her. Vakkert og verdt å få med seg.

Så tok vi turen gjennom et litt skummelt område..

Vi unnlot å plukke opp haikere og kom oss helskinnet til New Orleans, en by som kanskje ikke trenger så mye introduksjon. Jazz, fest og moro. Eller som vi gjorde, en tur på Audubon Aquarium of the Americas hvor barna fikk nærkontakt med både hai og alligatorer. Og det var nok det mest barnevennlige vi gjorde der. For New Orleans er, selv om den har mye å tilby, kanskje ikke plassen å ta med barn. Vi opplevde flere plasser at barn ikke var velkomne, vi voksne måtte gjerne komme inn om de små ventet utenfor.. Vi gikk videre da altså, sånn i tilfelle du lurte.

Men sånn ellers, så er New Orleans en vakker og livlig by. Lar bildene tale litt for seg igjen.

Vi oppholdt oss stort sett i the French Quarter, et vakkert område med fabelaktig arkitektur og koselige restauranter. Her bør du definitivt bestille gumbo, jambalaya og andre lokale spesialiteter. Du bør også oppsøke partygata Bourbon Street, om ikke annet så bare for å ha vært der. Ta for all del en Hurricane på Pat O’Briens. Og ellers er rådet mitt å bare gå rundt og nyte atmosfæren og inntrykkene i denne spesielle byen.

Høydepunktet mitt i New Orleans var uten tvil den vakre katedralen, St. Louis Cathedral.

 
 
Sånne plasser er jeg ytterst svak for.

Også verdt et besøk er de gamle gravplassene rundt i denne byen. Vi besøkte Lafayette Cemetary, og det var en spesiell men helt fantastisk opplevelse å vandre rundt her.

Etter noen dager i Louisiana var vi klare for å vende snutene “hjem” mot Texas igjen. Det er nå engang der mitt og nå også våre hjerter ligger.

Og siden jeg ser at dette blir veldig langt, så jeg tar rett og slett en liten fortsettelse følger..

Så ruller bildene over TV-skjermen nok en gang. Nok et terrorangrep. Denne gangen orker jeg knapt å se på bildene. Små barn, unge mennesker. I hovedsak jenter. Noen kanskje på sin aller første konsert. En konsert de har gledet seg til lenge. De koser seg, synger og danser. De har kanskje den beste kvelden i sitt liv. En vellykket konsert. Så smeller det. Det er bare for ille. Jeg blir kvalm. 

Det er under 2 uker siden jenta mi og jeg var på tilsvarende konsert i Telenor Arena. Jeg tenkte på det da, at noe kunne skje. Det er nesten skremmende å se hva jeg skrev for bare noen få dager siden:

“Og da jeg i forrige uke tok med datteren min på konsert i Telenor Arena, tittet jeg meg rundt etter nærmeste og enkleste fluktvei. Og hjertet slo noen ekstra slag da ballonger som ble sluppet ut begynte å sprekke. Pang. Pang. Pang. Kanskje lite gjennomtenkt i disse terrortider. Jeg vurderte et sekund å legge meg ned på gulvet. Latterlig, men kanskje ikke unormalt. Kanskje må man være forberedt og tenke litt ekstra i denne nye hverdagen.”

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Og så skjer det. Akkurat det jeg selv var redd for. Det blir for nært. Kvalmende nært. Disse menneskene hadde en kveld akkurat som vår. Nå er de alle forandret for alltid. Minst 22 mennesker kommer aldri hjem, mange av dem barn og unge. Foreldre leter desperat etter sine, vel vitende om at grunnen til at deres barn ikke har tatt kontakt kanskje er den aller verste grunnen. Jeg kan tenke meg desperasjonen og smerten, men alikevel ikke. Og jeg håper at jeg aldri vil kunne forstå.

Midt oppi dette stiller jeg meg spørsmål om sikkerheten ved sånne arrangement. Jeg stusset litt på det da vi var på konsert. Vi kunne så og si gå rett inn. Purunge vektere, om de var det og ikke bare frivillige satt til jobben, tittet såvidt nedi vesker og kjente lett på lommer. Man kunne alt for enkelt smuglet med seg hva som helst inn i konsertlokalet. Noe mer sikkerhet enn det var det ikke, ikke som jeg så i alle fall, om du ser bort fra dem som var på gulvet og bar vekk ungjenter som fikk problemer. Nå vet jeg ikke hvordan sikkerheten var i Manchester, men om det var som her i Norge så er det absolutt kritikkverdig. Jeg vet at på lignende arrangementer i f.eks. USA er det full veskesjekk, gjerne metalldetektor og røntgenmaskin, og manuell kroppssjekk om det trengs. Nå er det ille at det skal gå så langt at man må ha så mye sikkerhetskontroll på konserter og andre arrangement, men en mellomting burde man i det minste ha i disse terrortider. I dette tilfellet hadde det kanskje ikke hjulpet, om det er sånn at det skjedde utenfor lokalet, men det er alikevel et tankekors.

Og igjen, så er det dette med at man skal fortsette å leve som før. Hvis ikke vinner terroristene. Og jeg er enig. Men det er jammen ikke lett. Jeg innrømmer at jeg blir skremt. Jeg er glad vi ikke skal på noen konsert i nærmeste fremtid. Jeg sliter nok med flyreisen vi skal ut på om noen uker. Flytur mellom Tyskland og Washington DC er ikke akkurat fristende for en litt småparanoid mamma. Men der er i alle fall sikkerhetsnivået et helt annet.

Det er så jævlig det som skjer, både i Manchester og ellers rundt i verden. Verden har rett og slett blitt gal. Og det er så mange feige mennesker der ute. Jeg blir trist. Jeg blir sint. Og jeg føler så inderlig med alle disse menneskene som bare skulle på konsert og kose seg. Og alle foreldrene på sin fortvilede jakt, og ikke minst dem som allerede har fått det aller verste svaret man kan få. Hjertet mitt blør for dem alle.

Texas er mitt amerikanske hjem. Her har jeg vært i kortere og lengre perioder i 20 år. Her har jeg deler av familien min. Her ligger deler av hjertet mitt rett og slett.

Og Texas har mye å by på! Vil du reise en annen plass enn de tradisjonelle turiststedene i USA, anbefales denne staten på det sterkeste. Den er ufattelig stor, større enn flere europeiske land til sammen. Du skal ha ekstremt god tid om du skal oppleve alt, fra nord til sør og øst til vest. Vi har kjørt mye rundt, men har fortsatt bare opplevd en brøkdel.

Sør-Texas byr på tropisk klima og kystlinje mot Mexico-gulfen. Her kan du finne milevis med sandstrender og lunket badevann. Her finner du også millionbyen Houston med alle sine severdigheter, ikke minst NASA. I sør-øst finner du den mektige nasjonalparken Big Bend, som dessverre fortsatt bare står på min bucket list. Her finner du mektige fjellkjeder og ørkenlandskap, alt i ett. I nord finner du “the panhandles”, med evigvarende sletter og imponerende canyons. Overalt i staten finnes det store og små perler, fra sjarmerende småbyer til interessante storbyer.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Texas er en sørstat, og hvis du har vært i sørstatene så vet du hva jeg mener. Dette er USA på sitt beste. Autentisk, høflig, åpent og vennlig. Klimaet er behagelig, selv om sommeren har en tendens til å bli veldig varm. Jeg liker sånt. Vil du unngå den verste heten så velger du ikke Texas i juli og august. Da er våren og høsten bedre.

Jeg er i reisemodus om dagen og har rett og slett lyst å vise frem litt av denne allsidige staten til deg som leser i tiden fremover. Kanskje skal du selv reise dit og trenger noen tips. Kanskje har du vært der selv og synes det er gøy å lese om mine erfaringer. Og kanskje får du lyst å reise dit selv etter å ha lest om alle de fine plassene som finnes der. Bli med da!