Nå har jeg holdt på med prosjekt slanking i en måned. En måned med selvpining, uten noe særlig merkbart resultat på kroppen. Vekten ligger også relativt stabilt sånn ca. 10 kg fra der jeg vil ha den.

Kroppen føler seg sånn. Med innoverkinn og innovermage.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Realiteten er fortsatt noe sånt som dette.

Blubb, blubb.. En måned med strengt regime, og lårene gnisser fortsatt sammen under sommerkjolen mens magefettet nesten subber i bakken.

Og Slankegudinnen er sliten. Sånn tvers igjennom sliten. Energien jeg hadde i starten av dette prosjektet er som blåst bort. Jeg finner den ikke. Den er isteden erstattet av en konstant følelse av å være sliten og trøtt. Der jeg i starten følte meg lett på tå og full av pågangsmot, er alt jeg gjør nå tungt. Bare å løfte beina er plutselig et kjempetiltak. Ikke optimalt når man vil ned i vekt kanskje.

Jeg har åpenbart nådd et punkt der slanking ikke lenger er like enkelt som før. Der kiloene rant av for tre år siden, har de etter at jeg bikket de førti tydeligvis hengt seg godt fast. Jeg spiser sunt, jeg spiser ikke for mye, jeg prøver å spise jevnlig og jeg beveger meg (litt) mer enn før. Brus husker jeg ikke sist jeg smakte, og søtsaker har det vært ytterst lite av den siste måneden. Det kommer nok mindre kalorier inn i kroppen min pr. dag enn det egentlig burde, noe som sikkert forklarer mye. I alle fall at jeg er sliten og svimmel. At hodet ofte verker. Og at det eneste som ser ut til å slankes bort er hjerneceller.

Dette er egentlig litt skummelt. Og jeg lurer på om det i det hele tatt er verdt å fortsette dette prosjektet. For i tillegg til hjernecelledød og energitap, og innimellom bittelitt problemer med humøret, blir jeg litt manisk på hva jeg putter i meg. Spiser jeg en pizzabit eller en potetgullbit, så kjenner jeg vekta rase oppover. Jeg føler nesten at jeg burde sulte meg lenge etterpå, for å veie opp for kaloriinntaket. Og jeg ser med en viss gru på sommerferien som nærmer seg med stormskritt. For da skal vi liksom spise normalt, både mannen og jeg (han er forøvrig uhorvelig mye flinkere enn meg med dette slankeprosjektet, han er min Slankegud). Og det går jo ikke! Ikke med den innstillingen jeg har akkurat nå. Jeg kommer til å se mengder av kalorier i alt. I sørstatene har vi vår kalorifiende nummer en i sweet tea. Denne vidunderlige, søte, kalde drikken full av sukker. Den som flyter gjennom blodet vårt sammen med nachos og queso hver sommer. Hvordan skal jeg klare å få i meg dette om noen små uker? Og hvordan skal jeg IKKE drikke og spise disse kaloribombene? Ferien skal jo være litt kos. Og jeg vet at vi går så mye disse ukene at dette utrolig nok ikke pleier å gi utslag på vekta. Men med denne kalorimanien jeg nå har i hodet vil jeg gå opp et kilo bare jeg ser på et glass sweet tea. Helt sikkert!

Og sånn skal det jo ikke være. Jeg kan ikke fortsette med denne selvpiningen. Jeg må få kalorimanien ut av hodet så fort som mulig. Jeg må kunne unne meg litt ekstra jeg også, så lenge jeg holder meg på en nogenlunde sunn sti.

Og kanskje er det sånn at kroppen min skal være 10 kg mer enn hva de dumme BMI-kalkulatorene sier. Kanskje skal jeg ha grevinneheng og litt ekstra polstring på magen. Ja visst var jeg slank for noen år siden, den gangen jeg traff mannen min. Men den kroppen kommer aldri tilbake. Den forsvant en plass i en haug graviditeter og fødsler. Den har gitt liv til tre barn. Den har blitt eldre. Kanskje er jeg faktisk bra nok akkurat som jeg er. Uten flat mage og smal midje, men med en myk kosekropp. Kanskje, bare kanskje, skal jeg akseptere at disse ti ekstra kiloene er en del av meg og tillate meg selv å bare være fornøyd med det. Kanskje er det bedre å slutte med selvpining og heller nyte livet (og moderate mengder kalorier), og med det bevare de hjernecellene jeg fortsatt ikke har slanket bort.

Heller smålubben og smart enn tynn og dum. Bevar hjernecellene!

#slankegudinnen #slanking #vektnedgang #selvpining #kalorimani #hjernecelledød #branok #ikkeheltgudinne