Nå er jeg ikke helt sikker på om helikoptermamma er det riktige begrepet på det jeg er, men jeg synes det passer, og det har unektelig mange likheter med det jeg får opp når jeg googler begrepet. Jeg hovrer litt over barna og liker å ha kontroll. Jeg synes det er vanskelig å slippe taket. Spesielt etter de opplevelsene vi har hatt. Etter å ha mistet flere barn under svangerskap, er jeg ekstra redd for at noe skal skje og har enda større behov for kontroll. Jeg har på ingen måte flere å miste. Det takler jeg ikke!
Minsten er det selvfølgelig fortsatt rimelig lett å ha kontroll på, men de store på 12 og 11 år er det straks litt verre med. De må jo slippes løs. De vil ut. De vil være sammen med venner. Og de holder seg ikke nødvendigvis i det aller nærmeste nærmiljøet lenger. Og jeg må jo la dem «fly». Noe motvillig, jeg må ofte jobbe litt med meg selv. Når jentungen vil på stranda sammen med venninnene for eksempel. Selvfølgelig med voksent oppsyn, nervene mine blir likevel liggende utenpå kroppen. Begge våre to eldste er meget svømmedyktige, men det er jo ingen garanti. Mye kan skje i mørkt og fortsatt ganske kaldt vann. Så det er formaninger om å ikke gå langt uti, og å svømme helt ut til flytebrygga er no-no, selv om jeg vet de fint greier det. Selv om jeg kanskje oppfattes som en kjip mamma. Og det var med en viss flau latter jeg mottok bilde fra venninnens mamma, av fire jenter med svømmevester på i vannet. Er jeg virkelig så hysterisk? For det var betryggende, og jeg skull egentlig gjerne hatt ungene i en beskyttende boble til enhver tid.
Bare det å sykle til skolen gir meg grøsninger. Jeg kommer med de sedvanlige formaningene om å utøve forsiktighet på veien hver morgen. Jeg er alltid redd noe skal skje. Det samme med mannen, han får alltid beskjed om å kjøre forsiktig. Jeg kunne kommet med mange flere eksempler, jeg er definitivt litt ekstra engstelig og får lett skrekkscenarioer i hodet. Jeg liker å ha kontroll, ha oversikt, ha alle nært.
Om et par uker får jeg derfor en kjempeutfordring. Leirskole! Attpåtil med mobilforbud. Jeg skal sende avgårde eldstemann til en ukjent plass, uten å få snakke med ham fra mandag til fredag. Null kontroll. Jeg kjenner skuldrene stige bare jeg tenker på det.
Jeg misliker tanken. På grensen til hat faktisk. Selv om jeg vet at han får det kjempefint. At dette blir moro og at han sannsynligvis ikke vil hjem. Det blir nok rett og slett godt for ham. Og jeg unner ham det.
Jeg er bare litt usikker på hvordan jeg som blir sittende hjemme og lure på hvordan han har det skal komme meg gjennom disse dagene. Jeg er jo livredd for at noe skal skje. Og når han kommer hjem og forteller at de skal klatre og dra på kanotur når angsten virkelig nye høyder. Kanotur kan nok høres idyllisk ut, men bildene i hodet mitt er langt fra idyll.
En spennende liste for mange, en liste full av ulykker og katastrofer for meg.
Og det er ikke bare minsten, som forguder storebroren sin, som kommer til å savne eldstemann sårt disse dagene. Jeg gleder meg allerede som en unge til han kommer hjem igjen, til normaliteten er tilbake i hjemmet. Da er det bare å begynne og «glede» seg til å gjenta det hele med jentungen neste år..
Når en engstelig helikoptermamma mister kontrollen.
#mammalivet #mammahjertet #engstelig #angst #helikoptermamma #leirskole
En må vel kanskje gå noen runder med seg selv ja. Men jeg tenker som så jeg, hva hvis du var dem 😉 Hehe. Vi har jo vært der vi også. Før mobilen var allemannseie. Åå det var så moro :-)) Hehe. Men jeg skjønner deg og, minner meg om hva våre foreldre tenkte når vi flakset avgårde. Uten mobil. Jøje meg. Men vi hadde det gøy 🙂
Jernbanefrua..: Ja, vi var jo alltid uten mobil. Uten livslinjen til foreldrene våre. Og både de og vi overlevde. Det er bare jeg som er litt preget av våre livshendelser og sliter litt ekstra med å slippe taket.. Men det går bra det også!