Mammalivet altså. Hva er det med oss mødre som gjør at vi får høye skuldre av den minste ting? Ja visst, noen trives med å sjonglere hundre baller i luften på en gang, men jeg tror det er enda flere av oss som er gode til å kjenne på stresset når det er noe spesielt. Som til jul eller bursdager. Eller nå til 17. mai. Bunadsskjorter skal strykes, klærne skal ligge rene og parat, huset skal helst skinne og en kake eller to bakes. Og noen er i tillegg så heldige at de skal være med å arrangere skolens (som i vårt tilfelle er hele bygdas) 17. mai-feiring. De ekstra heldige, eller skal man si de som er så dumme at de får to barn på rappen, er med og arrangere det to år på rad. For ikke å snakke om korpsforeldre. Men dem mistenker jeg for å være en helt egen og uovervinnelig rase nå i disse store korpstider.

Jeg er så langt fra det som man kan komme. Jeg kjenner på stresset. Lister over alt som må gjøres tårner seg opp i hodet mitt. Skuldrene blir skyhøye.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Skyhøye skuldre der altså. Meget flatterende.

Jeg surrer rundt meg selv og går lett ut av mitt gode skinn. Bagateller vipper meg av pinnen. Hvis ting ikke går etter skjemaet er jeg en tikkende bombe. Nei, vent. Tikke gjør jeg hele tiden, feilskjær forårsaker eksplosjoner av uante proporsjoner.

Noen som kjenner seg igjen? Si ja, vær så snill. Jeg kan umulig være den eneste. Jeg lider av et snill-pike-syndrom. Jeg vet at ting ikke trenger å være perfekt, men jeg er likevel så flink til å dømme meg selv. Føle at ingenting blir bra nok. Jeg er dårlig til å gi meg selv lov til å bare slappe av midt i kaoset.

Men i dag prøver jeg på akkurat det. Jeg dytter unna det faktum at mannen jobber hele dagen. At han jobber hele denne uka. At mye av ansvaret for familiens 17. mai faller på meg. I dag er jeg litt zen. Her tror jeg sola hjelper litt.

Svetter som en gris, med hundre gjøremål i hodet, men smiler likevel.

Joda, det blir nok noen hektiske dager. Men på den positive siden, jeg trenger ikke å tenke på at bunaden (sannsynligvis) ikke passer i år. Den får henge i skapet, og med det har man et stressmoment mindre. Og uten bunadssko slipper jeg også gnagsår. Hva klær angår er jeg i rute, tror faktisk ikke jeg trenger å stryke noe heller. Hurra for det!

Og i dag lar jeg alt annet fare og fokuserer på barna. Uten stress og irritabilitet. Akkurat nå, i dette øyeblikket, bringer noen pledd spredd utover gresset ro i sjelen og glede i hjertet. Minsten har bestilt picnic-middag, og det skal han få før mammazillaen tar over igjen..

Kvalitetstid på gresset.

#mammalivet #stress #høyeskuldre #mammazilla