Feshowet MGP

Nå går alt så meget bedre. Mannen har endelig litt fri, sola skinner og dagen jeg har gledet meg til en stund er her. Eller rettere sagt kvelden.

Neida, vi skal ikke ut og gjøre noe festlig. Ikke skal vi gjøre noe sånn ytterst spesielt her hjemme heller. Annet enn å benke oss foran TV-skjermen og se på mennesker ikledd ymse rare kostymer, noen trangere og kortere enn andre, synge dårlige sanger. Ja, vi snakker Melodi Grand Prix. Eller den mer internasjonale og nymotens varianten; Eurovision Song Contest.

Det er så trist, men jeg tok meg selv i å glede meg til denne kvelden da jeg så at mannen hadde fri på turnusen sin denne helgen. Her skulle vi samles og kose oss alle mann. Hurra! Bare jeg skriver dette føler jeg meg både patetisk og gammel. For dette er jo egentlig et helt elendig konsept. Med relativ forutsigbar poengutdeling. Men så er det altså tradisjon.

Kunne sklidd rett inn som sukkersøt MGP-balladesangerinne..

Med unntak av noen år i ungdommen, har jeg fått med meg dette feshowet så langt tilbake som jeg kan huske. Jeg husker smørsangeren Johnny Logan i sin hvite dress (et av årene hans i dette showet i alle fall). 10-åringshjertet i meg hopper fortsatt over et slag når denne nå avdanka og slitne iren dukker opp på skjermen. Det var ham og Patrick Swayze liksom. Jeg husker ungjenta Sandra Kim. Og Bobbysocks. Selvfølgelig Bobbysocks. Jeg husker hysteriet da de vant, hvor stas det var. Jeg husker hvordan venninnene mine og jeg imiterte dem foran kassettspilleren. Med innbilte mikrofoner sang vi med.

La det swinge, la det rock ‘n’ roll
La det swinge til du mister all kontroll
Oh hi ho…
La det swinge, la det rock ‘n’ roll”

Ekstra stort var det da pappa hadde dem med på helikoptertur da de dro sin seiersgang hjemme i Norge og kom hjem med autografer. Hanne Krogh og Elisabeth Andreassen (og for meg helt ubetydelige Rolf Løvland samt noen andre navn). Jeg gikk nesten ut av mitt gode skinn. 

Når du er 8 år og disse to er det kuleste som finnes. Bilde lånt fra seher.no.

Og hvert år kjøpte jeg MGP-kassetter (om noen yngre skulle lese dette, kassetter var det vi hørte på musikk fra før CDene kom. CD er forøvrig forgjengeren til streaming) med alle sangene fra de respektive årene og hørte på dem igjen og igjen. Slet dem ut. Å, det var tider det!

Nå er ikke entusiasmen min like stor lenger, men jeg må like fullt ha med meg dette musikk-spetakkelet hver mai. Det er noe med det. Se hvilke rariteter andre europeiske (og Australia) land sender ut i verden for å representere dem. Her er det mye «interessant». Fellesnevneren er vel at stort sett alt er middelmådig. Ikke noe man sitter og hører på i ettertid. Med mindre det ender opp som en sommerlig landeplage.

Altså..hva??!? Bilde lånt fra dailystar.co.uk.

Og etter dette spetakkelet av et show, når både øyne og øre er slitne og kanskje blør litt, da kommer vi til stemmegivningen. «Hello, this is London calling..» og så videre. Nå har de effektivisert dette litt gjennom årene, til et punkt der jeg gjerne blir lettere forvirret. Men det er fortsatt like pute-TV når de forskjellige juryene rundt om i Europa skal godsnakke med MGP-vertene, gjerne på språk de ikke kan. Og den deilige 12-poengeren henger fortsatt like høyt. Og jeg blir fortsatt like såra og vonbroten hver gang Norge ikke får den. Spesielt i forhold til Sverige. Hvorfor kan de aldri gi oss 12eren? Vi gir dem stadig vekk vår! Som oftest innser jeg tidlig at seieren ikke går til Norge i år heller. Den litt synkende og skuffende følelsen når land etter land flyr forbi oss på poengtavlen. For man heier jo på Norge uansett. Så aksepterer man mens man fortsetter å se på med en viss uinteresse. Det er ikke spennende lenger. Og så blir man bittelitt sur om Sverige vinner. Alle andre enn dem er innafor. Bare ikke Sverige som bare ender opp med å peke nese til oss. Og man samler sammen skuffelsen, feier den bort og håper på bedre lykke for Norge neste år.

Når man innser at Norge ikke vinner denne gangen heller.. Bilde lånt fra scoopnest.com.

Og i kveld er det altså dags igjen. Heia Norge og heia Rybak! Det var morsomt i 2009, noe jeg dessverre gikk glipp av da jeg cruiset rundt på bøljan blå. OK, det ble en sving eller to innom den lille TVen på lugaren i løpet av kvelden.. Pinlig, men sant. Denne kvelden blir neppe like gøy. Sannsynligvis går seieren til en anime-figur fra Israel eller en veldreid kypriotisk jente med pålimte klær. Men det er greit. Bare ikke svenske-Justin med den kleine tissetrengt-dansinga! Vær så snill, Europa!

#mgp #esc #kleint #putetv #feshow #guiltypleasure #spennendekveld #ihavenolife

4 kommentarer
    1. Syns nok dette har tatt litt vel av de senere år ja, blott mye mer penger i dette også, syns nå det var kos når det var en kveld i året jeg da. Nå er det jo to finaler før den siste. Vi har muligheten til å høre alt sammen på forhånd, og gjøre oss opp en mening i god tid. Så syns faktisk det var mer stas før :-)) Ikke sett hele kvelden siden vi vant i 2009 var det vel?! Men vi setter nok på i kveld. Mest for at vi har det moro med å late som at vi er med i en epiode av «sofa» det kunne i grunn vært veldig moro. He he he.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg