Sorgen og savnet overskygger det meste om dagen. Jeg har opplevd mye og hatt lignende, tunge tider før, men dette tar kaka. Aldri har jeg følt meg mer tom. Aldri har hjertet verket mer. Aldri har sorgen revet meg i stykker som nå. Det føles som om det aldri vil bli bedre. Fornuften og erfaringen vet likevel at de spisseste kantene vil slipes vekk etterhvert.
Jeg kommer meg gjennom dagene på et vis. Tvinger meg selv gjennom. Innimellom klarer jeg å gjøre normale og nødvendige ting. Så innhenter realiteten meg, den lille energien jeg måtte ha forsvinner og tårene kommer. Da funker lite annet enn fosterstilling på sofaen. Jeg føler meg nytteløs.
Å legge seg gjør vondt. Da kommer tankene og savnet enda litt nærmere. Det hjelper heller ikke at kveld og morgen var de tidspunktene jeg virkelig hadde tid og ro til å kjenne på livet fra Megan da hun fortsatt lå i magen min. Nå prøver jeg desperat å dytte tankene på det vekk, uten at det funker så veldig godt. Tomrommet i magen merkes så alt for godt. Fraværet av den lille bylten der inne og den voksende kulen jeg hadde blitt så glad i. Den nye bolledeigmagen håner meg.
Så flykter jeg inn i søvnen. Den er ikke god den heller. Jeg våkner flere ganger, drømmer stadig og svetter samtidig ut alt vannet som har lagret seg i kroppen de siste månedene.
Men det aller verste er å våkne. Når dagslyset siver inn og verden våkner der utenfor. Når realiteten nok en gang skyller over meg og jeg lurer på hvordan jeg skal møte nok en dag. Da kniper jeg øynene sammen og håper at søvnen vil innhente meg bare litt til. Det funker sjelden..
