Det har gått 16 år siden jeg for første gang opplevde hvor brutalt livet kan være. Da opplevde jeg for første gang hvordan det føles når hjertet knuser i tusen biter. Kanskje det ikke knuser en gang, for det føles mer som om noen stikker en hånd inn i brystet på deg og river hjertet ut av kroppen din. Pusten blir slått ut av deg. Alt blir svart. Verden stopper opp, i alle fall for deg. Og du vet at livet aldri vil bli det samme igjen.
Før denne dagen visste jeg lite om sorg. Joda, jeg hadde opplevd kjærlighetssorg og trodd at det skulle ta livet av meg. Jeg hadde mistet besteforeldre og syntes selvfølgelig det var fryktelig vondt og trist, men på den andre siden så er det naturlig at mennesker som har levd lange og gode liv blir borte.
Men i 2001 fikk jeg det første virkelig store arret i hjertet mitt. Det var året da kreften tok fra meg min første kjærlighet og mest trofaste venn. Han fikk ikke bli 32 år engang. Han fikk ikke gjøre ferdig studier. Han fikk ikke etablere seg. Han fikk ikke oppleve å bli pappa. Han fikk ikke lov å leve livet ferdig.
Han var et fantastisk menneske. Og ja, det sier man vel stort sett alltid om mennesker som ikke er blant oss lenger. Men han var det virkelig! Det fantes ikke noe vondt i denne gutten. Jeg var så heldig at jeg fikk ha ham i livet mitt i nesten 9 år, og jeg opplevde aldri noe annet enn godhet fra ham. Uansett hva jeg gjorde, og jeg var ikke verdens snilleste jente den gangen, sto han ved min side.
Jeg var fryktelig ung da jeg traff ham, bare 15 år. Han var 7 år eldre. Han var min første kjæreste og jeg var hans. Det ble turbulent – fra min side. Jeg hadde mye å utforske. Jeg er ikke stolt av det, men jeg såret ham gang på gang. Han bare elsket meg. Uansett. Aldri et vondt ord. Det krever sin mann!
Han var typen som kom og banket på vinduet mitt midt på natten med en rose i hånda. Han jeg kunne fortelle alt til. Han som alltid stilte opp. Jeg knuste hjertet hans, men den som trøstet meg da mitt hjerte ble knust var han. Han var ikke bare min første kjærlighet. Han var min beste venn!
I to og et halvt år så jeg ham kjempe heroisk mot kreften. Tilbakeslag etter tilbakeslag – uten å klage! Aldri, ikke en eneste gang, hørte jeg ham forbanne situasjonen. Han var bare positiv. Jeg skjønte dessverre tidlig hvilken vei det ville gå. Allerede før kreften var konstantert visste jeg at det var akkurat det han hadde. Jeg husker så inderlig godt følelsen av å vente på prøveresultatene. Jeg vandret i sirkel mens jeg ba til taket om at jeg måtte slippe å miste ham. Men jeg mistet ham. Verden mistet et fantastisk menneske.
Men jeg var likevel heldig. Jeg fikk kjenne ham. Jeg fikk bli elsket av ham.
Jeg var knust etter han døde. Det tok meg mange måneder å komme på beina igjen. Jeg fikk lappet sammen hjertet, men arret er der for alltid. Nå har det fått selskap av flere arr. Arr etter barna mine, barna som aldri fikk komme til oss. Jeg håper de kanskje er sammen der ute en plass, alle sammen. At han tok imot dem – at han passer på dem. En gang ba han meg se opp på himmelen, se på den sterkeste stjernen. Han foreslo at hver gang vi savnet hverandre, skulle vi titte opp på den og vite at den andre så nøyaktig den samme stjernen. Jeg tenker enda på ham hver gang det er stjerneklart. Titter opp på den sterkeste stjernen og ser for meg at han sitter der oppe. Han og englene våre.
Når jeg er her oppe kjenner jeg at han er så nær. Innimellom tror jeg nesten at jeg ser ham. Vil springe etter og rope på ham. Men så er det jo ikke ham. Og savnet setter seg om hjertet. Alle minnene strømmer på. Fra første gang jeg så ham til den siste. Den eneste, dumme gangen jeg ikke snudde meg. For jeg gjorde det til en vane etter han ble syk, å alltid se etter ham når vi hadde møttes. Helt til han var ute av syne. Bare den aller siste gangen gjorde jeg ikke det. Da bare gikk jeg uten å snu meg. Det var for vondt å se at han hadde det vondt. Jeg har alltid angret.
Det har gått mange år nå, men han er alltid med meg. Mest av alt her i byen vår. Gatene våre. Her som alle minnene bor. Som jeg skulle ønske han var her. At vi kunne møtes over en kaffe som før. Prate som om vi aldri hadde vært borte fra hverandre. Fulgt hverandres veier gjennom livet. Men sånn ble det ikke. Så urettferdig er livet. Det klokeste hodet, den vennligste stemmen og det snilleste hjertet har vært stille lenge nå. Tilbake står minnene og en stein med navn og dato. Ditt navn, så inderlig kjært. Fortsatt så savnet.
Den eneste plassen jeg fortsatt kan besøke deg på. Så fredelig og så vakkert, akkurat som deg.
#minner #nostalgi #savn #kreft #fuckcancer