Hvis noen der ute fortsatt henger med; ja, jeg vet at det har vært stille fra meg. Lenge. For lenge for å kunne kalle seg en seriøs blogger. Men jeg har rett og slett ikke kapasitet til å spy ut 2-3 innlegg om dagen. Og det skal kanskje dere der ute være glade for. Hadde jeg skulle ha gjort det hadde det nok blitt både depressivt og av ytterst dårlig kvalitet akkurat nå.

Jeg visste at oktober ville bli en slitsom måned, men to uker inne kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke ante at den ville ta så mye av energien min som den har gjort. Jeg jobber standhaftig med å dytte bort diverse følelser så godt jeg kan (joda, jeg vet at følelser ikke bør undertrykkes) og bare henge med på livet som naturlig nok fortsatt går sin vante gang rundt meg. Det funker sånn passe greit. To uker inne i denne spesielle måneden har jeg også innsett at for å kunne være best mulig mamma akkurat nå, må jeg ta vare på meg selv først. Jeg må lytte til hjertet og kroppen og prioritere hvilke gjøremål jeg ønsker å gjennomføre, hva som er godt for meg og hva som ikke er det, hva jeg orker og hva jeg ikke orker. Og da kommer ikke det å sette seg ned for å blogge øverst på listen.

I dag gjør jeg likevel et unntak. I tillegg tar jeg et skritt langt utenfor min egen komfortsone. Men det er for en god sak. Det har seg nemlig sånn at bursdagen min nærmer seg med litt for raske skritt. En dag jeg aller helst vil hoppe over. Jeg er slettes ikke i noe feirings-modus. For bursdagen min i år skulle tilbringes med Megan min i armene og resten av flokken rundt meg. Sånn blir det ikke. Det nærmeste vi kommer den type «familieidyll» er en tur på gravstedet for hele gjengen. Ikke helt den samme kosen kanskje..

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nå har jeg egentlig kun et ønske for bursdagen min. Et ønske som Facebook hjalp meg å sette i gang. For når det nærmer seg bursdag får man muligheten til å starte en «bursdagsinnsamling» til et veldedig formål. Jeg har aldri gjort noe sånt før, men i år føltes det bare riktig, selv om det altså er et stykke utenfor den berømte komfortsonen min å «tigge» om penger. I alle fall offentlig si..   

Et forsøk på en symbolsk komfortsone.

Men nå gjør jeg det altså. Og selv om det finnes mange verdige organisasjoner og foreninger der ute, så er det én som står mitt hjerte aller nærmest. Det er Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg aldri hadde hørt om før vi i 2010 mistet Une i uke 17. Etter det har jeg hver oktober, i forbindelse med den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse, gitt en symbolsk sum til minne om de små som vi har mistet. Og da vi mistet Megan i sommer, tok jeg skrittet fullt ut og meldte meg inn i LUB. Denne gangen følte jeg at jeg trengte det, og jeg visste på forhånd at der finnes det hjelp og støtte fra andre som har mistet det umistelige. Der finnes en helt annen forståelse for hva man går gjennom, på alle mulige måter. Der finnes det ressurser og tilbud som man ikke nødvendigvis får andre plasser. Og selv om jeg foreløpig ikke har benyttet meg av de mange tilbudene, føler jeg likevel at jeg virkelig har fått valuta for den lille støtten jeg har gitt dem før. Bare telefonen jeg fikk etter at jeg meldte meg inn, hvor navnet til Megan ble brukt helt naturlig, hvor jeg fikk alle de «riktige» spørsmålene og fikk fortelle alt jeg ville, betydde enormt mye. Og jeg vet at de er der. Jeg vet at når jeg ber om hjelp, så får jeg det. Det er en trygghet i det.

Dette er nok ikke den organisasjonen som drar inn mest penger i sånne innsamlingsaksjoner. Ved siden av organisasjoner som for eksempel Kreftforeningen og Redd Barna er de ganske små. Men for oss som trenger dem, er de minst like viktige. Og nettopp derfor håper jeg at dere som leser her vil hjelpe meg med denne bursdagsinnsamlingen. Det er dessverre alt for mange der ute som trenger støtten LUB kan gi. For dem, for oss, er Landsforeningen uventet barnedød en trygg og sterk hånd i stormen. Denne innsamlingen er for meg også en måte å minnes og hedre Megan på. Det handler ikke om meg, det handler om henne. For hvert eneste bidrag som kommer inn, føler jeg at hun ikke er glemt. At hun er med. Det er mer Megans innsamling enn Fotokjerrings (ja, nå er denne bursdagsinnsamlingen i mitt egentlige navn, men dere skjønner tegninga).

Og siden denne bloggen kanskje rekker ut til andre enn dem som følger meg på Facebook, håper jeg at å skrive om det her vil føre til litt ekstra oppmerksomhet og givervilje til denne fantastiske foreningen som virkelig fortjener og trenger det.

For dem, for alle små som ikke fikk vokse opp, for alle foreldre med tomme armer og sår i hjertet, for dem som dessverre vil trenge LUB også i fremtiden og mest av alt for min Megan, håper jeg at du vil gi et lite bidrag.

Her kommer du direkte til min bursdagsinnsamling. Du kan også finne den via min side på Facebook.

Og til dere som allerede har bidratt: et stort TUSEN TAKK fra meg!

For noen betyr ikke oktober noe, annet enn at vi er enda lenger inne i høsten og enda nærmere vinteren. For meg er oktober så mye mer enn det. I barndommen var oktober positivt ladet. Å bikke over i denne måneden betydde glede og forventning. Det var nedtelling til bursdagen min på slutten av måneden. Det var flere familiefeiringer, med onkel, tante og farfar med bursdag i samme måned. Det var vennebursdager. Og altså min egen bursdag. Hvem husker vel ikke den sitrende spenningen når ens helt egen dag nærmet seg i barneårene?

Nå er oktober noe helt annet. Når man blir eldre er gjerne ikke bursdag like stas lenger. Dårlig med kiling i magen over nytt tall når man har bikket 40 i alle fall. Og verdisynet har kanskje også forandret seg litt, for i barndommen var det gjerne gavene som fristet aller mest. Nå er kanskje det mest hyggelige med bursdag at man blir husket akkurat denne dagen.

Nei, oktober handler ikke om bursdag, gaver og fest lenger. De siste årene har oktober for meg først og fremst vært bittersøt, fordi dette er måneden for å minnes de små som ikke fikk vokse opp. Måneden som drukner litt i rosa sløyfe-aksjonen. Måneden som for meg og mange andre foreldre rundt om i verden først og fremst er rosa og blå sløyfe.

I tillegg er oktober nå også måneden da jeg mistet pappa. For et år siden satt jeg i Texas og innså at han kom til å dø akkurat denne måneden. I bursdagsmåneden min. I minnesmåneden for alle barna som ikke fikk leve. Nå skulle det også for alltid stå som måneden da pappaen min gikk ut av tiden.

I dag er denne merkelige måneden altså her. Det er 1. oktober. En dato som er etset inn i minnet mitt for alltid. En dato som betyr starten på en måned full av følelser. En dato som plutselig fikk en helt ny og viktig betydning for meg i januar. En dato som plutselig ble etterlengtet. Et symbol på noe positivt. For denne datoen var også termindatoen til Megan.

Selv om jeg visste at hun kom til å komme før denne datoen, ble den fortsatt stående som et symbol. Som målet. Nå er det målet vi aldri nådde. Oktober ble dobbelt sorg og savn istedenfor glede. Hun som skulle være lyset i mørket er ikke her. Armene føles ekstra tomme akkurat nå. Samtidig er både hun og pappa ekstra tilstede i hele meg. De kjennes i hjertet. De ligger alltid på lur i underbevisstheten. Plutselig og ofte sniker de seg frem i en sang, en lyd, en lukt, et bilde eller et ord. Megan og pappa. Dette er den nye oktober. Måneden for å minnes. Godt og vondt på samme tid. Og plutselig er mørke, triste november nesten litt forlokkende..

Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig har vi gått fra sensommer og skolestart til nesten høstferie. At tiden går fort er det i alle fall ingen tvil om. Egentlig føles det ikke så alt for lenge siden sist høst. Høsten da tankene mine konstant var et annet sted. Høsten der jeg så på høstferien som et ytterst kjærkomment avbrekk, et håp om å få tankene over på andre og hyggeligere ting. Sånn ble det ikke, for noen få dager før vi skulle pakke hele familien i bilen og kjøre til Ålesund, måtte jeg isteden hive meg på et fly til Texas og sykesengen til min kreftsyke pappa.

Det er helt utrolig at det har gått snart et år siden jeg satt der hos ham. Et år siden jeg mistet ham. Enda mer utrolig er det når jeg tenker på alt som har skjedd i løpet av dette året som har gått.

Til og med alt som har foregått i livene våre bare etter sist vi var i Ålesund på påskeferie. Den gangen, for bare fem måneder siden, var jeg lykkelig gravid. Den gangen slapp vi endelig nyheten etter å ha holdt den for oss selv i mange måneder. Den gangen trodde, eller i alle fall håpte jeg, at neste gang vi kom opp dit var vi seks. Da skulle Megan være med for første gang. Jeg trodde også at vi ikke fikk reist oppover igjen før neste år, i og med terminen min var midt i høstferien. Jeg trodde denne høstferien skulle tilbringes hjemme sammen med henne og resten av gjengen min.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Nå blir det Ålesundstur. En tur med mye ekstra psykisk baggasje. Med minnet om forrige høst, om hvordan livet var på forrige tur, om alt vannet som har rent ut i havet siden den gang, og med termindatoen rett rundt hjørnet. Likevel tror jeg det blir mest bra. Jeg gleder meg til å komme hjem til mamma, kjente og kjære, og til byen min. Det finnes ingen plass i verden hvor jeg føler mer tilhørighet enn i den vakre byen med fjord og fjell i skjønn forening. Ingen annen plass gir meg mer ro i hjerte og sjel. Høstferie i hjembyen min er akkurat det jeg trenger nå!

I dag har jeg ikke følt for å rope hurra om noe som helst, helt til jeg opplevde noe litt spesielt i ettermiddag. Sikkert trivielt for de fleste, men jeg har lyst til å dele likevel.

For i ettermiddag surret et helikopter over huset vårt. Ikke noe fryktelig spesielt med det, men det hang såpass lenge at jeg til slutt måtte gå ut og titte. Om du har lest bloggen min en stund, vet du sikkert at jeg har et spesielt forhold til helikopter. Om du ikke kjenner historien min, så er det kort fortalt sånn at pappa, som døde i fjor høst, var helikopterpilot. Jeg har det litt i blodet.

Og da jeg kom ut og tittet opp, trodde jeg knapt mine egne øyne. Jeg måtte rett og slett blunke et par ganger. For der oppe, sammen med helikopteret, var det en merkelig regnbue på himmelen. Jeg har alltid likt regnbuer (hvem gjør vel ikke det), men etter graviditeten med Megan har de blitt ekstra spesielle for meg. Det har muligens noe med hvordan sangen «Rainbow» traff meg da hun fortsatt levde i magen min. Eller at jeg så på henne som en regnbue etter stormen. Som noe vakkert og positivt. Nesten mirakuløst. Hun var min lille regnbue.

I alle fall, selv om de fleste vil se på helikopteret og regnbuen som tilfeldigheter, så ga synet meg en god følelse. For hvem vet. Kanskje finnes det mer mellom himmel og jord enn vi aner. Og kanskje bestemte pappa og Megan seg for å sende meg et lite tegn akkurat i dag. Det er i alle fall en fin tanke.

«Prosjekt positivitet» begynte så bra. Faktisk fungerte det så bra at jeg for første gang overså både den 6. og 8. denne måneden. Først i går innså jeg at det nå har gått tre måneder siden Megan kom stille til verden. I går, som var min siste egentenkte dato for når hun skulle ha kommet til verden. Nå hadde hun garantert vært her om hun hadde fått leve, selv om termin fortsatt hadde vært tre uker unna. Lenger hadde jeg ikke fått gå. Det er en fryktelig rar tanke. Alt skulle ha vært forandret nå. Isteden er alt som før, samtidig som ingenting noensinne vil bli som før. Motsigelser der, men dere skjønner kanskje poenget.

Likevel kom jeg meg gjennom gårsdagen også. Overraskende greit til og med. En bonusfridag for hele familien, som ble avsluttet med dobbel fotballkamp for jentungen på kvelden. Det er alltid like gøy å stå på sidelinjen. Og nå som vi kan la minsten bli hjemme sammen med storebror, er det også fint at mannen og jeg kan dra sammen og se på i fred og ro. Det er kjærkomment. Jeg er så glad for at vi har en så flink storebror i huset!

Men i dag har «prosjekt positivitet» truffet veggen. Det har møtt sin overmann i form av en lei forkjølelse. Jeg har hanglet litt en stund, men trodd at jeg slapp unna full pakke. Der tok jeg feil! Nå er nesen tett, kløende og rennende på samme tid, og jeg nyser så jeg nesten tisser på meg. Halsen er sår. Hodet er tungt og tett. Jeg er varm og kald om hverandre. Øynene renner og energinivået er helt på bunn. Jeg var liksom ikke på topp fra før, for i det siste har det føltes som om kroppen har trodd at den var høygravid som den skulle ha vært. Alt tærer på. Så en forkjølelse har jeg virkelig ikke overskudd til nå! Orker ikke! Vil ikke!

Her finner jeg virkelig ikke noe som er positivt. Null og niks. Ikke eventuell trøstespising. Ikke sofatid. Ingenting! Det eneste positive jeg kan tenke på i dag er at jeg gleder meg til dette slipper taket igjen. Det blir deilig det!

Og i mellomtiden kan jeg være litt takknemlig for at det nettopp var tilbud på tørkerull og at vi dermed har et par sekker med sånne..

Etter at jeg skrev mitt forrige innlegg, fikk jeg et lite innfall. For hva om jeg istedenfor å grue meg til hva dagene i september bringer, heller snur dem til noe positivt. Det ville da vært en fin måte å hedre Megans korte liv på. Selvfølgelig vil ikke hver dag være positiv. Noen dager vil være tyngre enn andre. Men uansett hvordan dagen er, ønsker jeg å finne i alle fall en positiv ting. En eneste liten ting å være takknemlig for. Sånn som i går, en dag som kun kan betegnes som grå. Veldig grå. Og regnet som kom i løpet av dagen understreket det helt perfekt. Men på morgenen kjente jeg det, at jeg var takknemlig for at det ikke regnet akkurat når minsten, snuppa og jeg skulle gå til skolen. Det var i alle fall noe.

I dag føles livet litt lysere igjen, og jeg har kjent på opptil flere sånne positiviteter. Mannen har hatt fri, og vi dro tilbake til de hyggelige folkene som leverer gravsteiner og bestilte steinen til Megan. Det ga meg en god følelse. Det føles godt å ha bestemt seg, å ha gjort det. Vi må fortsatt bestemme oss for skrift og dekor, men det største valget er tatt. Samtidig er jeg litt ambivalent til det med å bli helt ferdig med alle bestemmelser. Plutselig er det ikke mer jeg kan gjøre for jenta mi, annet enn å sørge for at graven er velstelt. Skrift og dekor på steinen blir den aller siste avgjørelsen jeg må ta i forhold til hennes eksistens. Men jeg gleder meg også til å få alt på plass. Jeg tror det blir fint.

Dagens kanskje fineste øyeblikk var da jeg satt i bilen mens mannen gikk inn på skolen for å hente minsten. Å se de to komme gående hånd i hånd, minsten lett dansende ved siden av pappaen sin, traff meg rett i hjerterota. For ikke å snakke om hvordan ansiktet hans lyste opp i et stort smil mens han vinket ivrig da han så meg i bilen. Mammahjertet formelig eksploderte av gode følelser. Mer skal ikke til.

Samtidig gleder jeg meg veldig til å være med snuppa på fotballkamp i kveld. Hun elsker å spille fotball, og jeg er minst like glad i å se henne gjøre det. I kveld skal hun spille sammen med jentene som er et år eldre enn henne, noe jeg vet betyr mye for henne. Litt sånn skrekkblandet fryd tror jeg, men sannsynligvis mest fryd. Hun er nok mer spent på morgendagens kamp, da hun skal spille med dem som er to år eldre. Det blir helt nytt. Hennes første 11er-kamp, med mange for henne ukjente jenter. Men hun mestrer nok det også. Og en stolt fotballmamma gleder seg til å se på da også. Og det er positivt!

Nye, men allerede godt brukte fotballsko klare for to nye kamper. For ordens skyld, hun bruker ikke to forskjellige sko. Vi måtte kjøpe to par av samme type sko, men i ulik farge, etter at hun ble inspirert av sin amerikanske venninne i sommer. Kan bli dyrt etterhvert om hun fortsetter med dette..

Tilbake til dette innfallet om å finne positiviteter i hverdagen. Noe man egentlig alltid burde gjøre, men som man ofte er ganske dårlig på. I alle fall jeg. Det høres jo så enkelt ut. Og det er jo ganske enkelt også, bare man tar seg tid til å stoppe opp og tenke litt. Denne måneden er det ekstra viktig for meg å kjenne på de gode tingene i livet. Forhåpentligvis kan jeg klare å finne minst en ting som jeg kan skrive ned hver dag. Om ikke på bloggen, så i det minste i notatene på mobilen min. Jeg skal prøve å dele litt her også. Hver dag vil kanskje være å legge lista høyt, men vi får se hvor vi ender når september er over. Mitt lille “prosjekt positivitet” er i alle fall i gang.

Har du noe du er spesielt takknemlig for i dag? Noe som har gitt deg en god følelse? Del gjerne med meg.

September. Måneden jeg i utgangspunktet så frem til med skrekkblandet fryd, men som jeg har gruet meg til siden juni. Måneden Megan skulle ha kommet til oss. Måneden som skulle ha vært fylt med glede. Noen utfordringer, en god dose smerter (for min del) og søvnløshet – men aller mest glede. Nå er det måneden jeg frykter. Måneden for tapte drømmer. Måneden jeg helst vil sove meg gjennom.

Jeg er livredd for hva denne måneden bringer. Livredd for å gå på nok en smell. Det har vært noen sånne de siste månedene. Foreløpig går det greit. Foreløpig dytter jeg vekk tankene og følelsene så godt jeg kan med en gang de dukker opp. Konsentrerer meg om hverdagslivet, jobb og familie. Men vi er bare tre dager inn i måneden. Jeg aner ikke hva de neste 27 inneholder..

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er helt umulig å ikke tenke på det. Det som skulle ha vært, det som har vært og det som vil bli. Om ikke det verste hadde skjedd, hadde Megan vært her i løpet av få dager. Om hun ikke hadde kommet før, er jeg overbevist om at jeg ikke hadde hatt mulighet til å bære henne lenger enn 37 uker. At om hun fortsatt hadde vært på plass i magen, hadde jeg blitt satt i gang med en gang hun ikke lenger ville regnes som prematur. Det hadde ikke vært langt unna..

Det er sårt å se denne. Se hvor nær jeg hadde vært. Å vite hvordan livet egentlig skulle ha vært nå. Samtidig kjenner jeg på en skyldfølelse for tanker jeg innimellom hadde i svangerskapet. For selv om jeg både ønsket og elsket henne, var det øyeblikk jeg var overveldet og skremt. Øyeblikk da jeg ønsket at livet bare kunne fortsette som før. Det livet vi kjente og var vant til. Livet med to voksne og tre barn. Å ha fire barn var skummelt og ukjent. Selv om jeg visste at vi ville klare det, betydde det likevel nye utfordringer og forandringer i familiedynamikken. At det gikk troll i ord, eller tanker, plager meg. For det var jo ikke dette jeg ønsket. Jeg var bare redd. Innimellom. Mesteparten av tiden fylte hun meg kun med glede, kjærlighet og forventning. Og jeg vet at vi alle hadde både elsket og forgudet henne. Herregud, så mye kjærlighet og oppmerksomhet hun hadde fått. Og så mye glede hun hadde gitt oss. Hun hadde gjort oss enda bedre. Enda rikere. Og hakket mer slitne. Men det hadde hun vært så verdt!

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det er rart hvor mye man kan savne et lite menneske som man aldri egentlig fikk bli kjent med. Hvor høyt man kan elske et bittelite menneske som bare fikk leve på innsiden. Men hun fyller hjertet mitt med både gode og såre følelser konstant. Hun er med meg hele tiden. Og hun skal alltid være med meg. Hun skal få leve i og gjennom meg. Selv om det ofte føles mørkt nå, skal jeg klare å snu Megans korte liv til noe positivt. Litt etter litt. Og jeg skal fortsette å gjøre de få, små tingene jeg kan gjøre for henne. Noe som akkurat nå begrenser seg til å stelle gravsted og finne gravstein.

Og istedenfor fødsel, så har jeg langt på vei funnet den perfekte gravsteinen for henne (og morbid nok også sannsynligvis for mannen og meg). Nå venter jeg bare på skisser og pristilbud. En rar opplevelse i seg selv. For da vi besøkte dette firmaet første gang, fikk jeg en følelse av at dette var plassen vi skulle kjøpe stein. Og vi har besøkt flere sånne steder altså. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Vi har reist rundt, tittet, undersøkt, spurt og gravd. Men denne plassen var annerledes både for mannen og meg. Vi fikk begge litt bakoversveis da vi kom inn og møtte en mann som var påfallende lik faren min, både av utseende og væremåte. Jeg er fortsatt litt usikker på om jeg er komfortabel eller ukomfortabel med akkurat det. Men en del av meg har litt lyst at han skal adoptere meg..

Samtidig ble vi møtt med en helt annen varme og forståelse her enn andre plasser. Og da denne mannen så rett på meg og sa at han syntes vi var tøffe som dro rundt og lette etter stein så kort tid etter at vi mistet Megan, da traff han meg rett i hjertet. Nå har vi vært tilbake og truffet flere av dem som jobber der, og de er alle samme type mennesker. Gode og varme, og med forståelse for at vi ønsker det beste for jenta vår. Jeg skal ikke nevne navn på firma her, men er du i Oslo-området og trenger en anbefaling, ta kontakt med meg.

Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle vite så mye om gravsteiner som jeg gjør nå, men å ha kommet dit i prosessen som vi er nå, hvor valget så og si er tatt og hvor opplevelsen har vært så god, så gir det meg en god følelse. En følelse av ro. Og en litt barnslig glede til å få en nokså unik stein på graven til Megan.

Det er rart, men godt å kunne kjenne på den følelsen også. Litt ro i sjelen midt i stormen. Sakte, men sikkert..

Etter over en ukes bloggfravær er det mye å skrive om. Eller nei, egentlig ikke. Enhver detalj fra hverdagen trengs tross alt ikke å deles. Hovedpunktene fra den siste halvannen uken er vel besøk av mamma, nok en Sverige-tur for å feire bursdagen hennes som vi gikk glipp av i sommer og ikke minst; skolestart!

Nå er allerede den første uken i en helt ny hverdag over. Hverdagen med tre skolebarn. Begge gutta var gjennom store milepæler på mandag. Eldstemann hadde første dag på ungdomsskolen. Ny skole, nye rutiner, nye lærere og nye medelever. Og minstemann sprang ivrig mot rektor og lærer på sin aller første skoledag. Han har ikke sett seg tilbake siden..

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg som hadde gruet meg så fælt til denne dagen. Jeg som har tenkt at dette er ikke femåringen klar for. Men så var han visst det. Han er foreløpig like ivrig og uredd hver morgen. Det skal de ha, disse barna våre, de har aldri vært særlig redd for det ukjente. For forandringer. Barnehagestart og skolestart har aldri vært noe problem. Minstemann har selvfølgelig også tryggheten i å ha storesøster på samme skole dette året. I tillegg er han godt kjent med de fleste av venninnene hennes og en del andre eldre barn på skolen. Sånt hjelper kanskje. Og vi voksne har tryggheten i at vi kjenner mange av de ansatte på skolen, både lærere, SFO-ansatte og øvrig personale. Det er godt å møte kjente ansikter. Og ikke minst mennesker som kjenner til hva vi nettopp har vært gjennom. Man vet jo aldri om barna plutselig får en reaksjon av et eller annet slag. Og da vil disse menneskene ha en viss forståelse for årsaken.

Er ikke denne fin? Det skal nok gå helt fint med førsteklassingen vår!

For selv om hverdagen nå er over oss, forandrer det selvfølgelig ikke på det som har skjedd. Vi sliter fortsatt med ulike utfordringer i etterkant av tapet av Megan hver dag. Alle på sin måte. Mannen og jeg påvirkes vel mest. Og hverdagen letter på ingen måte. For min del har det kanskje blitt enda tøffere. Selv om jeg føler meg heldig som hadde tre stykker som startet et helt nytt skoleår på mandag, som fikk holde i en liten førsteklassehånd før han slapp taket og løp, så kjente jeg også ekstra mye på at jeg ikke får gjøre det samme med Megan om seks år. Nå som jeg i tillegg vet at hun sannsynligvis hadde kommet til verden i løpet av et par uker (for de hadde neppe latt meg gå lenger enn 37 uker), om hun ikke allerede hadde vært her, blir følelsene enda sårere. Alt skulle vært klart for henne nå. Istedenfor har jeg begynt å kaste gammelt babyutstyr. Samtidig som jeg under rydding på stua fortsatt finner konfetti fra den fine dagen da storesøsknene fikk vite at det var en lillesøster som var på vei.

Mai vs. august. Samme konfetti – et helt annet liv.

Små, såre stikk. Som likevel er litt fine, fordi de bekrefter hennes eksistens på en måte. Følelsene er umulig å forklare. Men hun var her. En liten stund var hun en levende del av familien vår, om enn på innsiden av magen min. Hun bragte mye glede med seg. Forventning. Selv om hun ikke var planlagt, gledet jeg meg stort til å få en flokk på fire. To gutter og to jenter. Annenhver. Selv om det var skummelt og fullt av utfordringer så visste jeg at det ville gå bra. Selv om jeg ikke nødvendigvis så frem til nattevåk og bleieskift, så gledet jeg meg enormt til å oppleve alt igjen. Fra fødsel, til første smil, første skritt, første skoledag, første alt. Og sorgen gjenspeiler nettopp det jeg har mistet – ALT.

Dette er det vi sitter igjen med. En grav, tre dagers verdt av bilder, teppet og luen hun hadde mens hun var hos oss og en eske med minner.

Og kroppen min skriker etter henne. Lydløse skrik. Hjertet verker. Hele brystet verker faktisk. Magen føles som et brennende og gapende hull. Som om en kanonkule har gått rett gjennom den. Jeg føler meg nesten litt dum, for selv om jeg har vært gjennom mye før, så ante jeg ikke at sorg kunne være så fysisk vondt. Så slitsomt og så krevende.

Det har blitt mange slag i trynet det siste året. Mange tøffe tak. Og de kommer fortsatt. Jeg føler nesten at selv om solen skinner, så henger det likevel konstant en uværssky over hodet mitt. Det er stadig nye trøkker. Nye bekymringer. Alt som føltes trygt og sikkert er plutselig bare et kaos. Og det blir stadig vanskeligere å reise seg igjen. Det føles som om jeg ligger i en synkemyr og kaver. Samtidig føles det ofte som at den jeg trodde alltid var i mitt hjørne plutselig er på den andre siden av ringen. Vi dunker hodene mot hverandre og går ned for telling begge to. Jeg vet at det ikke er unormalt, men det er like tøft uansett.

Heldigvis finnes det mennesker som forstår. Heldigvis finnes det et støtteapparat når man står midt oppe i helvetet. Så lenge du kommer over et visst punkt i svangerskapet, kastes nesten tilbudene etter deg. Ikke helt kanskje, men det er en stor forskjell fra å miste tidligere i svangerskapet. Jeg tror nesten den beste samtalen jeg har hatt i løpet av ukene som har gått må ha vært telefonsamtalen jeg hadde med en hyggelig dame fra Landsforeningen uventet barnedød (LUB). En forening jeg har støttet siden første gang vi mistet i 2010, men aldri vært i kontakt med før nå. Og nå føler jeg virkelig at jeg får valuta for de småpengene jeg har støttet dem med. Der er det forståelse. Der er det omsorg. Det var så godt å kunne snakke fritt om Megan, om hva som skjedde og om følelser og utfordringer en liten stund. Og merke at det var full forståelse, fordi mennesket på den andre siden av linja hadde vært gjennom det samme selv. For et deilig pusterom.

Jeg og vi har en lang vei å gå. Reisen vår i dette nye livet har nettopp startet. Forhåpentligvis er det akkurat nå vi er i den tøffeste sjøen. Havet kan kanskje aldri bli blikkstille igjen, men jeg håper på dager med bare små krusninger. Etterhvert. Vi må bare komme gjennom stormen, både sammen og alene.

Og mens stormen raser, blir det kanskje mer sporadisk blogging fra meg. Innimellom trenger jeg kanskje å skrive av meg litt følelser, men ofte har jeg mer enn nok med å holde meg på beina og komme gjennom hverdagen. Da finnes det ikke overskudd for blogging. I starten gnaget det i meg når jeg ble stille over mange dager. Nå har jeg innsett at det bare er sånn det må være. Jeg må ta vare på familien og meg selv så godt jeg kan først, alt annet kommer i andre rekke. En blogg er virkelig ubetydelig i den store sammenhengen. Men jeg er her. Jeg lever. Og en dag, når stormen har lagt seg, skal jeg komme mye sterkere tilbake. Frem til det tar jeg et skritt og en dag om gangen mens jeg prøver å smile gjennom tårene.

Du tror det kanskje, men jeg skriver ikke om Megan for å få oppmerksomhet. Ikke for å få likes eller høyere lesertall. Det selv om jeg har oppdaget at graviditet og personlig tragedie drar flere lesere, noe som egentlig bare gjør meg trist.

Jeg skriver ikke for å få medlidenhet, selv om jeg selvfølgelig setter stor pris på ektefølt medfølelse. Jeg er livredd for å bli sett på som hun tragiske. Hun som har mistet så mange barn under graviditeten. Hun som mistet barnet sitt. Jeg er livredd for sånne blikk, sånne som sier «stakkars deg». Dette er faktisk grunnen til at jeg ikke åpnet meg om alle tapene våre før minstemann var på vei. Fordi jeg ikke ønsket at folk skulle synes synd på meg. Fordi jeg ikke ønsket å bli stemplet som den tragiske. Det er ikke den jeg er. Og litt fordi ingen trengte å vite at vi ønsket oss et barn til. Det var bedre å skjule seg bak at to var nok.

Nå er det ingenting å skjule lenger. Ikke dermed sagt at jeg utleverer alt. Men tapet av Megan er relativt offentlig. Og det er greit. Jeg hadde aldri i verden klart å skjule det uansett. Det hadde bare gjort det hele verre. For jeg vil ikke skjule henne. Jeg vil ikke at hun skal glemmes. Jeg er livredd for akkurat det. Gjennom ordene mine sørger jeg i alle fall for at noen husker henne – håper jeg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Akkurat nå skriver jeg kanskje mest for terapiens skyld. Etter torsdagens innlegg åpnet jeg faktisk de fryktede kranene helt. Det var ikke spesielt pent.

Dette ansiktet hadde sminket seg, som jeg gjør hver dag nå, kanskje fordi det er lettere å la vær å gråte da. Men etterhvert var både det og jeg helt utgrått. Aldri har sminke vært mer bortkastet.

Samtidig fikk verden denne usannheten – et menneske som nøt sommerkvelden. Et bevis på hvor mye sosiale medier faktisk kan lyge.

Og akkurat som jeg skrev, så var det faktisk litt forløsende å gråte. Litt av den store klumpen i brystet forsvant sammen med tårene. Men bare litt. Og bare for en liten stund. Helgen har vært lang og tung. Tårene har blitt mange. Og jeg er garantert ikke ferdig enda. Klumpen i brystet har tydeligvis evnen til å vokse til tross for iherdige forsøk på å gråte den langt pokker i vold.

Noe av grunnen til at jeg skriver er nok for at utenforstående skal forstå bare bittelitt. At å miste et barn er noe av, om ikke det aller verste, man kan oppleve. At det påvirker absolutt alt. At det aldri egentlig går over. At det er rått og brutalt. Men også at det ikke er skummelt. At det er greit å snakke om det. At vi som går gjennom det uansett aldri glemmer, og setter pris på at barnet eller barna vi mistet huskes. Dette temaet bør nok «avmystifiseres» litt. For jeg vet at det er mange som meg der ute.

Jeg og de fleste andre som har opplevd dette setter pris på at utenforstående engasjerer seg. Spør hvordan det går, og om svaret er halvhjertet og vagt, spør hvordan det egentlig går. Spør om barnet vårt. Spør om hva som skjedde. Spør om vi har bilder som de kan få se. Og gi en klem. Noe av det beste som har skjedd meg i løpet av disse to månedene er faktisk nettopp det. En uventet klem. At noen faktisk tør å anerkjenne det som har skjedd. At noen gråter med deg, eller til og med gråter selv om du ikke gjør det. Så enkelt men så vanskelig på samme tid.

En annen og veldig viktig grunn til at jeg skriver og deler om dette temaet, er ønsket om å hjelpe andre. Et brennende ønske som jeg har hatt siden vårt første tap for ni år siden. Det ønsket er ikke akkurat mindre nå. Jeg vet at jeg sitter på mye erfaring. Strengt tatt mye erfaring som jeg helst hadde vært foruten, men like fullt ekstremt mye erfaring. Jeg vet alt for mye om å miste barn i svangerskapet, både det fysiske og det psykiske. Jeg vet alt for mye om reaksjonene som kommer etterpå. Om utfordringene man ofte møter på veien, være det seg i parforhold, i forhold til andre eller i forhold til deg selv og din egen kropp. Jeg vet mye om ønsket om og prøving på ny graviditet, og om hvor tøft det kan være. Jeg vet mye om hvilke rettigheter man har etter å ha mistet et barn, og jeg vet mye om hvilke behov man kan ha i ettertid. Jeg vet også mye om hvordan pårørende kan hjelpe, og hvordan man ikke bør møte mennesker i sorg. Jeg vet at jeg har verktøyet til å kunne hjelpe andre som har opplevd det samme som meg, og aller helst skulle jeg ønske at jeg kunne leve av å gjøre nettopp det. Men uten den formelle utdanningen, er i alle fall akkurat nå, bloggen den eneste måten jeg kan nå ut og kanskje hjelpe noen på. Ordene jeg skriver er alt jeg har på nåværende tidspunkt. Men jeg håper at jeg en dag kan ha enda mer enn ord å bidra med.

“Well the sky is finally open, the rain and wind stopped blowin’
But you’re stuck out in the same old storm again
You hold tight to your umbrella, darlin’ I’m just tryin’ to tell ya
That there’s always been a rainbow hangin’ over your head”