Hvordan feirer man en ettårsdag uten bursdagsbarn?

Jeg har brukt mye tid på denne problemstillingen i det siste. Mye tid til å grue meg til disse junidagene som skulle komme. 6. juni, dagen da et stille hjerte knuste mitt i fillebiter. Og 8. juni, dagen da vår lille Megan kom stille til verden. Angelversary, kalles det så fint av mange i USA. Englebursdag. Jeg kaller det bursdag. I dag har den lille jenta vår bursdag. Hun er bare ikke her..

Jeg har kommet langt siden disse hjerteskjærende dagene i fjor. Jeg har funnet en ro og en fred som den gang føltes lysår unna. Jeg er nok ikke den samme, men den nye meg er kanskje bedre. Takket være henne og hennes alt for korte liv. Ikke misforstå meg. Jeg er IKKE over å ha mistet henne. Jeg vil aldri komme over det, den sorgen vil alltid være en del av meg. Et år senere går det fortsatt ikke en dag uten at jeg på et eller annet tidspunkt tenker på henne. Noen ganger stikker det til i savn og vemod, med tanken på det som skulle ha vært. Andre ganger med glede og kjærlighet. For selv om hun er borte, vil hun alltid være min elskede datter. Tankene om henne er derimot ikke så altoppslukende lenger. De tar ikke alt fokus, livet er her og nå, og det er her jeg må være tilstede. Jeg mister ikke pusten eller fotfestet når disse tankene kommer, jeg lar tanken og minnet komme, suger litt på det som en søt karamell, sender noen kjærlige tanker ut i intet som jeg håper hun kan føle, før jeg fortsetter der jeg slapp. Det føles egentlig fint. På denne måten er hun fortsatt en del av hverdagen min, selv om jeg ikke kan se henne. Jeg har funnet en slags balanse mellom to verdener, og jeg har funnet ut hvordan jeg skal ta vare på meg selv sånn at mørket ikke tar meg som det så ofte har gjort det siste året. I alle fall midlertidig. Er det en ting jeg vet så er det at sorg er lunefull, og at den plutselig kan slå deg i bakken når du minst venter det. Det er rett og slett en livslang prosess.

Jeg hadde gitt mye for å fortsatt ha Megan her. Få være mamma for henne på ordentlig. Se henne vokse opp sammen med resten av gjengen vår. Men sånn ble det ikke. Isteden er jeg takknemlig for de månedene jeg fikk bære henne under hjertet, det lille livet i magen min. Og jeg håper hun følte kun kjærlighet i den tiden. Og jeg er uendelig takknemlig for de tre dagene jeg fikk holde henne i armene mine. Da jeg fikk memorere hver detalj i det lille ansiktet, bysse, kysse og tørke neseblod. Det høres sannsynligvis grotesk ut for dem som ikke har vært der, men når en livstid med kjærlighet må skvises inn på tre dager, blir det intenst. Og jeg hadde gjort alt igjen, gått gjennom all smerte og sorg, bare for å få holde henne de tre verdifulle dagene.

Nå har det gått et år. Både kort og lenge på samme tid. Vi har vært gjennom alle merkedager uten henne. Dette er den siste. Selve bursdagen. Den skal ha plass til hele spekteret av følelser. Vemod og savn, men mest glede og kjærlighet. Fordi det er det hun fortjener. Vi skal ikke bruke dagen på å gråte. Hennes alt for korte liv fortjener å feires. Hun betydde noe. Hun betyr noe. Hun er vår datter og vår lillesøster. Hun skal også markeres med flagg på bursdagen sin, men hennes blir på gravstedet. Hun skal også få gave, et bittelite armbånd laget av minste storebror. Hun skal også få kake, jeg baker selvfølgelig for henne også. Men det blir selvfølgelig også vi andre som spiser den. Men kaken, det er bursdagskaken til Megan min. Og akkurat som vi samles om dem som har bursdag ellers i familien, skal vi fem i dag samles rundt hvilestedet til vår lille Megan, der vi en grå og regntung junidag i fjor senket den lille, hvite kisten i jorda. Vi skal minne henne med kjærlighet og varme tanker, og håpe at hun en eller annen plass der ute kan se oss, kan føle kjærligheten og feirer sammen med oss.

“… imagine a love so strong it made saying hello and goodbye in the same day worth all the pain….”

Gratulerer med dagen, elskede Megan min! 

 

Like a sucker punch

Jeg skulle gjort som stort sett alle andre bloggere i går, skrevet et morsdagsinnlegg. Ikke nødvendigvis et svulmende innlegg med fremvisning av flotte gaver, frokost på senga og alt det der. Men et eller annet. En liten hilsen til alle mødre der ute, uansett om man er biologisk mamma, adoptivmamma, fostermamma, bonusmamma, ønskemamma, englemamma eller en annen type mamma. Eller kanskje noen ord til dem som ikke har en mamma lenger. Men det ble ikke sånn. Dagen ble rett og slett ikke som jeg hadde trodd. Det jeg trodde skulle være en nokså vanlig søndag, bare med bittelitt ekstra kos, ble ikke sånn. Isteden kom morsdagen og slo meg rett i bakken. Nesten litt ut av det blå. Joda, jeg har kjent at hjertet har vært litt ekstra vondt og tungt de siste dagene, men jeg tenkte ikke at morsdag skulle være noen stor følelsesmessig trigger. Jeg har jo feiret denne dagen i fjorten år nå. Og jeg har feiret den med det ene tapet etter det andre «under beltet», uten at det har utløst store reaksjoner på akkurat denne merkedagen. Men i går veltet all smerten inn.

Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde selv engang, men hjertet slo helt krøll på seg. Jeg prøvde hardt å fokusere på mine tre fine som gjorde sitt beste for å gjøre stas på meg. Men jeg klarte ikke å riste av meg smerten. Vissheten om at de skulle ha vært fire i år. På morsdagen i fjor lå Megan trygt plassert i magen min. Eller, trygt var det jo ikke. Og på det tidspunktet var det også fortsatt så tidlig at jeg var bortimot hundre prosent forberedt på at det ville gå galt. Jeg hadde ikke store fantasier om en morsdag med fire barn i 2020. Men etterhvert begynte også jeg å tro litt på det. Jeg begynte å se for meg livet med henne i det. Og i går skylte altså en av disse bølgene over meg. Full av savn og smerte. Selv om jeg er så ufattelig heldig som har tre barn her hos meg, tre som virkelig ga meg litt ekstra kjærlighet og oppmerksomhet akkurat denne dagen, så var bølgen ustoppelig. Jeg følte meg nesten utakknemlig, som en fryktelig mamma, som ikke klarte å skjule at jeg hadde det vondt.

Nei, morsdagen i år var ingen høydare, og jeg er både glad og lettet over at den er over. Jeg er skuffet over meg selv fordi jeg taklet denne dagen så dårlig. Nesten litt flau. I dag driver jeg med rekalibrering. Prøver å samle sammen bitene av et hjerte som nok en gang har gått i knas, lappe det sammen igjen. Det verker fortsatt. Det er fortsatt fryktelig skjørt og sårbart. Jeg er fortsatt ikke meg selv igjen, hvem nå egentlig det er nå for tiden. Men jeg jobber med det.

Og bare for å slå det fast en gang for alle, sånn at ingen misforstår; jeg er takknemlig for det jeg har. Så inn i hampen takknemlig. Samtidig så savner jeg så inderlig henne som skulle vært en del av den fine flokken min. Hun som er der men ikke er der på samme tid. Som en usynlig del av familien. Hun som skulle ha ligget inntil meg i går da barna “vekket meg” med egen-innkjøpte gaver, klemmer og fine ord – og selvfølgelig verdens fineste kort fra minstemann. Hun som skulle ha gjort livet enda litt rikere. Det er en merkelig balansegang det der, gleden og takknemligheten over dem vi har sammen med den bunnløse sorgen over henne som ikke er her. Noen ganger går det greit, andre ganger kommer det ut av det blå som nå. Og jeg innser at jeg enda har et langt stykke igjen å gå i sorgprosessen. At kantene fortsatt er skarpe, og at det vil ta lang tid før de slipes til. Og selv når den tid kommer, så vil arrene plutselig begynne å blø og slå deg i bakken igjen når du minst venter det. Og det er vondt, men samtidig litt fint også. Fordi sorgen faktisk er et uttrykk for kjærlighet den også. Mammahjertet elsker alltid!

Det skjøre hjertet

I går kom jeg over en sang som på et eller annet merkelig vis traff meg rett i hjertet. Det skjer ikke ofte, men det er noe både overveldende og fint med sånne sanger som bare kryper inn under huden din og gir deg gåsehud. Sånne sanger som du ikke vet helt om du skal smile eller gråte av. Denne fikk meg faktisk til å gjøre begge deler. Hjertet fyltes av savn etter Megan min, men samtidig så var det så fint å se for seg dette “Wonderland” som Anson Seabra synger om. Å se for seg Megan der, lykkelig i en magisk verden. Og enda bedre, å se for seg et besøk der, hos henne. Bare tanken gjør at klumpen setter seg i halsen og øynene fylles med tårer igjen. Jeg blir rett og slett litt gladtrist av denne sangen.

Akkurat sånn blir jeg faktisk.

Hver gang jeg hører den lukker jeg øynene og er der. I Wonderland. Med en lykkelig, liten jente hoppende og dansende ved siden av meg, med den lille hånden sin i min. Vi to i en magisk verden full av spennende og fargerike inntrykk. Og det er så fint. Og så triller tårene fordi denne magiske verden ikke eksisterer. Fordi jeg aldri skal holde Megan min i hånden, aldri se henne smile eller høre henne le. Og så knuser hjertet på nytt. Igjen og igjen. Livet som “englemamma”, det er så sårt og så skjørt. Og denne sangen traff perfekt på en eller annen nerve jeg ikke ante at jeg hadde.

Faktisk har den satt seg så godt at jeg bare må dele den. Både teksten, melodien og den nydelige stemmen er verdt å høre på. Enjoy! Og om du er som meg – ha et lommetørkle i nærheten..

Sannheten

Dette blir egentlig en oppfølger til gårsdagens innlegg. Et tydelig bevis på hvorfor jeg ikke føler meg sterk. Sånne dager som i dag har ingenting med styrke å gjøre. Tvert imot føler jeg meg fryktelig svak og mislykket.

For noen dager er bare det å komme seg ut av senga tungt og vanskelig. Nesten umulig. Kroppen er tung som bly og hjertet verker. Ja, kroppen verker egentlig også, uten at det er noe fysisk som skal tilsi det. Alt stritter liksom imot. Kroppen vil rett og slett ikke være med på dagen. Ikke hodet heller. Det er ikke sånn at jeg ligger og gråter eller sørger. Ikke sover jeg heller. Kroppen er bare tom. Det kan ta mange timer før jeg klarer å tvinge meg opp. Døm meg gjerne og kall meg lat, men jeg tror ikke det er latskap det handler om når bare tanken på å ta en dusj eller å kle på seg og forflytte seg til sofaen er uoverkommelig.

Sånne dager er så dritt. Når du vet du burde stå opp. Jobbe. Vaske hus (i alle fall på vasketorsdag). Gjøre nytte for deg. Men alt du klarer å gjøre er å ligge der og psyke deg opp til det som absolutt må gjøres. Noe som i dag er foreldremøte for trinnet til eldstemann. Foreldrepliktene har jeg virkelig ikke lyst til å sluntre unna.

Det er i det minste godt å vite at jeg styrer arbeidstider og arbeidsmengde selv. At jeg vet at jeg kan ta igjen det meste som forsvinner disse timene hvor kroppen ikke vil lystre. At jeg ikke må ringe til en sjef og si at jeg ikke kommer i dag eller ende opp med en sykemelding (en sånn en kunne fort blitt langvarig etter de siste månedene). Men jeg føler meg like mislykket uansett. Hater meg selv like mye fordi jeg ikke orker å gjøre det jeg burde. Det er da slett ikke så vanskelig. Jeg skal ikke ut og løpe maraton eller utføre avansert hjernekirurgi. Men så klarer jeg ikke likevel. Samtidig vet jeg at jeg føler meg så mye bedre når jeg får gjort det som henger over hodet mitt. Når jeg har jobbet ferdig og huset er rent. Når alle plikter er unnagjort og jeg virkelig kan unne meg selv å slappe av litt. Når jeg fortjener det.

Den stygge sannheten. Ikke så mye styrke i dette, bare svakhet og selvbebreidelse.

Bare en liten stund til, så kanskje jeg klarer å komme meg opp og fullføre både vasketorsdag og jobbing. I alle fall foreldremøtet. Vasketorsdag kan alltids omgjøres til vaskefredag.

Du er sterk, sa de..

Det sies ofte at vi foreldre som lever med tapet av et eller flere barn er så sterke. Jeg har hørt det selv flere ganger. «Du er så sterk!» «Du er så sterk som deler!» Tusen takk, men er jeg egentlig det da?

Skjuler det seg en sterk kvinne bak dette blasse og småslitne ansiktet?

Å dele min historie handler ikke om styrke. Jeg føler det i alle fall ikke sånn. Det handler om å synliggjøre. Det handler om å minnes. Det handler om å gi de små som ikke er hos oss et slags liv gjennom ord. Og det handler om terapi. Det hjelper ofte å skrive og å dele.

Jeg skjønner hva man mener når man sier at vi eller jeg er sterke. Og jeg setter pris på det, jeg vet det er godt ment. Men det å leve videre etter å ha mistet et barn handler ikke nødvendigvis om styrke. Ja, man må reise seg igjen, klatre opp fra bunnløse daler. Men hvilket valg har man egentlig? Man kan så klart legge seg ned og rulle rundt i sin egen sorg og fortvilelse. Og det er det slett ikke umulig at jeg hadde gjort om jeg ikke hadde de to eldste barna å leve for da marerittet vårt startet for snart ti år siden. Og om vi ikke hadde hatt våre tre fine da vi mistet Megan i fjor. Om jeg virkelig innehar noe styrke, så er det barna våre som har gitt meg det.

Man kan selvfølgelig også gi opp livet helt. Følge etter dem man har mistet. Tanken kan kanskje virke forlokkende, spesielt hvis det er sant at man møtes igjen en annen plass. Jeg håper det er sånn, og trodde lenge på det etter opplevelser jeg hadde da pappa lå på dødsleiet. Tenk så fint det hadde vært! Men mesteparten av tiden tenker jeg at døden bare er mørke. Slutt. Finito. The end. Tenk så fint om jeg tar feil. Jeg er derimot ikke på langt nær klar til å finne det ut enda.

Dette er en så fantastisk fin tanke! Det er lov å håpe..

Jeg skal ikke lyve. Jeg har innimellom vært så langt nede at jeg har tenkt at det kanskje ville være det beste både for meg og dem rundt meg. Jeg har tenkt på hvordan det ville være å bare gå ut i veien foran den traileren. Falle ned fra en høy plass eller bare sovne inn etter å ha tømt et pilleglass. Men det har bare vært flyktige tanker midt i desperasjonen. Jeg har det på ingen måte i meg. Jeg er for glad i livet tross alt. Jeg har mye å leve for. Og det hadde i alle fall ikke vært det beste for dem rundt meg. Jeg kunne aldri forlatt dem sånn. Jeg vil ikke forlate dem, jeg blir rett og slett kvalm av tanken på å en gang dø fra barna mine. Nest etter å miste dem så er det kanskje min største skrekk.

Så hva står vi da igjen med? Å leve videre og prøve å gjøre det beste ut av det. Som jeg har sagt før; en fot foran den andre, en dag om gangen. Noen dager er mørke, noen er atskillig lysere. De du har mistet er alltid med, men det er etterhvert ikke like rått. I dag fikk jeg en påminnelse på Facebook om at det har gått ni år siden vi mistet en av de små jentene våre. For noen år siden hadde jeg ikke trengt en sånn påminnelse for denne datoen, men nå hadde jeg kanskje gått gjennom hele dagen uten å komme på at dette egentlig er en litt spesiell dato.

Sorgen over Megan er fortsatt litt ferskere og råere, og dessuten litt annerledes fordi jeg var mye lenger ut i svangerskapet da vi mistet henne. Men også her merker jeg forandringer. En god stund etter at vi mistet henne kjente jeg på det hver torsdag og lørdag. Nå var det gått enda en uke siden vi fikk den fryktelige beskjeden, og enda en uke siden hun ble født. Det samme med den 6. og 8. dagen i hver måned. Nå er disse dagene som alle andre dager. Jeg er dog noe usikker på om jeg noensinne vil klare å glemme eller rett og slett hoppe over datoene 6. og 8. juni, i alle fall ikke sistnevnte, på samme måte som jeg nå altså gjør med 29. januar. Når jeg tenker meg om, så får jeg litt dårlig samvittighet for den der. Må nok bli en tur til gravstedet i Oslo, som heller ikke besøkes like flittig som før.

Men sånn er det altså. Livet går videre, og de fleste av oss velger å henge med. Det gjør oss på ingen måte sterkere enn dem som tar andre valg. Og det blir på ingen måte som før, noe vil alltid mangle. Men vi fungerer etterhvert nesten som før. Vi smiler, vi ler, vi gråter. Vi kjenner på glede, lykke, sorg og savn om hverandre. Vi har en ekstra ballast som de som ikke har opplevd å miste et barn ikke har. Og akkurat det kan dere prise dere lykkelige for, at dere ikke bærer på den. At dere ikke vet eller forstår. Men gjør det oss til sterkere mennesker enn andre? Det er jeg usikker på. Jeg kjenner meg i alle fall oftere svak enn sterk. Jeg gjør bare det jeg må. Lever videre. Gjør mitt beste for de tre miraklene jeg har i livet mitt, og finner som sagt det jeg har av styrke i dem.

Hva skal jeg ellers gjøre? Hva hadde du gjort? Hvilken av disse veiene hadde du gått? Sannsynligvis akkurat den samme.

Jeg håper du aldri trenger å leve i mitt helvete

Jeg håper du aldri må oppleve den knusende følelsen av å se et høyst ønsket lite liv uten hjerteslag på en skjerm. Jeg håper du aldri må se en leges medfølende blikk og de hjerteskjærende ordene: «Beklager, her er det ikke liv lenger». Jeg håper du aldri må oppleve smerten av å føde et barn som aldri vil trekke sin første pust, som aldri vil gi fra seg høylydte skrik. Jeg håper du aldri må oppleve den øredøvende stillheten i en fødestue etter at et livløst barn har kommet til verden. En fødestue uten glede og gratulasjoner, men desto mer full av sorg. Jeg håper du aldri må holde ditt døde barn i armene mens du memorerer hver eneste lille detalj i det lille ansiktet. Jeg håper du aldri må overøse ditt barn med en livstid av kjærlighet i løpet av bare noen timer, eller om du er heldig, noen dager. Jeg håper du aldri må tørke blod fra ditt barns bittelille nese og vite at det er det eneste du noen gang vil gjøre for henne. Jeg håper du aldri må sitte igjen alene mens du ser barnet ditt bli trillet avgårde til obduksjon. Jeg håper du aldri må forlate sykehuset uten barnet ditt, med bare en liten boks med minner og tunge skritt. Jeg håper du aldri må legge ditt barn i en liten kiste for så å skru igjen lokket. Jeg håper du aldri må bære en liten kiste til et åpent hull i bakken for så å senke den ned i det. Jeg håper du aldri må se ditt barns navn på en gravstein eller stelle ditt barns grav istedenfor å stelle barnet.

Jeg håper du aldri må våkne hver dag og gjenoppleve det vonde, kjenne på tapet av alt som ikke ble. Jeg håper du aldri må våkne hver dag med savn og tomhet. Jeg håper du aldri må se på kroppen din med hat, med en følelse av at den sviktet. Jeg håper du aldri må leve med følelsen av maktesløshet, håpløshet, utilstrekkelighet og mislykkethet. Jeg håper du aldri må leve med selvhatet og angsten. Jeg håper du aldri må leve med den konstante verken i hjertet. Jeg håper du aldri må leve med triggere hver dag. Et lite barn som gråter, en sang, et sted, et flyktig minne. Jeg håper du aldri må oppleve følelsen av å få alle sårene revet opp igjen når du trodde det gikk greit. Jeg håper du aldri må samle deg selv sammen igjen, plukke opp alle delene og starte på nytt gang på gang. Jeg håper du aldri må ta på deg en maske og late som om alt er bra selv om innsiden er revet i fillebiter. Jeg håper du aldri må regne livet ditt i før og etter katastrofen. Jeg håper du aldri må lære å leve på ny. Jeg håper du aldri må innse at livet aldri vil bli det samme, at sorg og savn for alltid vil gå hånd i hånd med resten av livets følelser. Jeg håper du slipper å oppleve ditt barns merkedager og milepæler uten at det er tilstede. Nå skulle hun ha feiret sin første jul, første bursdag, første skoledag, første alt.. Jeg håper du aldri må prøve å dytte bort disse tankene og oppdage at det er umulig. Jeg håper du aldri må kjenne på følelsen av å aldri mere være hel. Aldri føle deg komplett. Alltid savne noe. Jeg håper du aldri vil skjønne omfanget av eller kjenne deg igjen i disse ordene. Jeg håper at du aldri, aldri noensinne må leve i mitt helvete.

Jeg er ikke den samme

Jeg lever fortsatt etter eple-episoden, sånn om noen skulle lure på det. Det blir jo stadig vekk stille på denne bloggen for tiden, og det kan jo hende at noen trodde eplet tok knekken på meg for godt. Men neida, ukrutt forgår ikke så lett. Dette ukruttet har derimot ekstra lyst på eple om dagen. Man vil vel alltid gjerne ha det man ikke kan få. Og eplene i fruktskålen har definitivt aldri vært mer fristende enn akkurat nå. Samtidig føler jeg at å ta en bit av den forbudne frukten vil være et potensielt selvmordsforsøk. Så, nei takk!

Etter torsdagens nær-døden-opplevelse har jeg derimot fundert litt ekstra over livet. Hvem jeg egentlig er og hva jeg vil. Det er ikke nødvendigvis eplet som er årsaken til disse tankene. Det er nok heller en naturlig del av alt som har skjedd det siste året, eller det siste halvannet året. Nå som det begynner å komme litt på avstand, så klarer jeg kanskje å reflektere litt mer over alt som har skjedd. Og det er mye. I løpet av syv og en halv måned mistet jeg pappa og fikk et nytt liv i gave bare for å få det revet bort fra meg igjen. I løpet av nøyaktig 33 uker, eller 231 dager, mistet jeg både pappa og datteren min. Når jeg tenker på det nå, tar det nesten pusten fra meg. Hvordan klarte jeg det egentlig?

Eller klarte? Gjorde jeg egentlig det? Joda, jeg sto i stormen. Jeg kjempet meg fremover i motvinden. Men nå innser jeg hvor mye det kostet. For jeg er ikke den samme. For å være ærlig vet jeg ikke helt hvem jeg er lenger. Men jeg prøver å finne det ut. Bli kjent med den nye meg. Samtidig slo det meg for et par dager siden at jeg ikke lenger husker hvordan livet var før. Jeg husker ikke hvordan det var å ikke gå rundt med en konstant klo om hjertet. Hvordan det var å ikke være sliten hele tiden på grunn av blant annet denne konstante, verkende følelsen i hjertet. For man blir sliten av å ha det sånn. Det er akkurat som om kloen forhindrer hjertet i å gjøre jobben sin hundre prosent. Det føles mer som å gå på halv maskin. Hvordan var det egentlig å ha energi og overskudd? Det må ha vært fint! Jeg husker ikke, men jeg savner det like fullt. Jeg vil så gjerne ha det sånn igjen. Vil jeg noen gang komme tilbake dit, eller skal jeg leve på halv maskin resten av livet?

Jeg prøver så godt jeg kan. Jeg gjør det. Ofte må jeg tvinge meg selv gjennom ting. Ting som betydde mye før betyr ikke nødvendigvis like mye lenger. Jeg er i en slags rekalibreringsfase. Prøver å finne deler av den gamle meg der inne. Venner meg til det nye. Finner ut hva som gir meg glede og hva som er borte. Er konstant på jakt etter en liten pause, en solskinnsdag med skyfri himmel som Bjørn Eidsvåg så fint synger om. Og jeg bruker det som er av energi på barna. For det vet jeg, at de er det aller viktigste. De er mine største gleder. Og de fortjener alt jeg har å gi. Alt annet er sekundært. De fortjener også at jeg finner igjen meg selv. Hvem jeg nå er. De fortjener at jeg finner igjen små, enkle gleder i livet. De fortjener en mamma som smiler mer. Ler mer. Det er kanskje målet mitt for 2020. Finne gleder. Små øyeblikk med skyfri himmel. Og nyte dem når de dukker opp.

For innimellom finnes det fortsatt litt magi i hverdagen.

A year to forget

Julen er lagt bak oss, og året 2019 er snart en saga blott. Dette skulle kanskje ha vært dagen for en liten årskavalkade, men for å være helt ærlig, dette året vil jeg helst bare glemme.

Jeg må nesten le litt bittert av dette Facebook-minnet fra et år tilbake..

Dette skulle være året da jeg gikk videre etter å ha mistet pappa i oktober 2018. Etter de tøffe månedene jeg hadde i siste halvdel av fjoråret, så var jeg overbevist om at 2019 ville bli et bedre år. Det måtte det jo bli. Å, så feil jeg tok! For det gikk så absolutt an å falle enda litt nedover. Ganske mye faktisk. 2019 var et år med komplett kaos. Med den aller, aller største sorgen. De største og nesten uoverkommelige utfordringene. Joda, noen lyspunkter var det. I alle fall i første halvdel av året. De aller største gledene opplevde jeg nok med Megan i magen. Ja, hele dette året var strengt tatt preget av nettopp henne, på godt og vondt. Historien hennes startet jo allerede i januar. Nå legger vi snart Megans år bak oss. Året da hun ble til. Året da hun levde i magen min. Året da vi mistet henne. Et år det er helt greit å forlate. Et år som i fremtiden vil stå som et svart hull i livet mitt. I fremtiden kommer jeg nok dessverre til å huske lite annet enn henne fra dette året, bortsett fra de tingene som er dokumentert på bilder eller i bloggen. Kanskje glemmer jeg til og med sommerferien, for det ble aldri tatt så lite bilder som i år.

Nå legger jeg 2019 bak meg så godt jeg kan. Megan tar jeg med meg. Alltid. En del av utfordringene blir nok også med videre, uten at jeg egentlig ønsker akkurat det. Og optimismen for 2020, den mangler. Fint tall, for all del. Og jeg skulle gjerne med overbevisning sagt at etter dette året, så må 2020 bli bedre. Men av erfaring vet jeg at det ikke fungerer sånn. Jeg kan håpe, bittelitt. For hvor mye lenger ned kan man egentlig komme? På et tidspunkt må det vel gå oppover igjen. Og jeg håper det blir i det kommende året. For jeg vet ikke helt hvordan jeg skal orke et nytt 2019. Men jeg holder ikke pusten heller. Det skjer neppe et mirakel når klokka bikker midnatt. Nyttårsforsetter har jeg ikke. Ikke store planer for 2020 heller. Annet enn å fortsette og overleve (ja, jeg er ikke suicidal altså). Fortsette å gå fremover i mitt eget tempo. Bare leve livet så godt jeg klarer fra dag til dag. Men til tross for små forventninger til det nye året, føler jeg likevel at det vil by på forandringer. En sterk følelse som jeg foreløpig ikke klarer å sette fingeren på. Ikke vet jeg om vi snakker positive eller negative forandringer heller. Men sånn helt ærlig så synes jeg kanskje at jeg fortjener det førstnevnte. Vi får se hva som skjer. Fasiten sitter jeg med om ganske nøyaktig et år. Forhåpentligvis vil jeg da gå inn i et nytt år med en helt annen følelse enn i dag.

Denne nyttårsaften skal jeg bare komme meg gjennom så godt jeg kan. Ingen fest for det gamle eller det nye. Kun en rolig og egentlig ganske så vanlig kveld med flokken min. Bare med litt ekstra god mat, litt finere klær og litt fyrverkeri. For så vidt tradisjonen tro. Det er lenge siden man hadde en heidundrende fest på nyttårsaften, om du ser bort fra den første mannen og jeg hadde sammen – på en fødestue på Ullevål. Det var ganske heidundrende, på en annerledes måte. Det er ganske greit å ikke våkne fyllesyk på den førstefødtes bursdag. Ganske greit uansett, når jeg tenker meg om.

Uansett, til deg der ute, om du ser tilbake på 2019 med glede eller sorg, om du ser på 2020 med optimisme eller pessimisme, om du tilbringer nyttårsaften alene eller i en stor folkemengde, med eller uten alkohol – jeg håper 2020 vil innfri forventningene eller overraske positivt og at det blir et GODT NYTT ÅR!

Julestemningen som uteble

Jeg hadde så store planer for desember og førjulstiden. Jeg skulle riste av meg året som ligger bak meg og finne igjen den barnslige julegleden. Det skulle være kos og gode følelser. Men jeg burde ha skjønt det, at julestemning ikke kan påtvinges. Og jeg visste det nok også, innerst inne. Men jeg hadde et håp. Et håp om å dytte vekk det vonde og såre, selv om alle vet at julen faktisk forsterker sånne følelser. Jeg feilet.

Desember har på ingen måte vært sånn som jeg håpte så langt. Joda, huset er julepyntet. Juletreet står og skinner. Julekaker er bakt og kakebokser er fylt til randen. Vi har hatt julefrokoster og juleavslutninger. Men selv ikke da førsteklassingen sto og sang “En stjerne skinner i natt” en tidlig fredagsmorgen kom følelsene jeg ventet på. Når selv ikke det øyeblikket og den sangen som betyr så mye traff som den skulle, da ga jeg litt opp. Den sangen som traff meg så midt i hjertet da eldstemann sang den på julefrokost i andre klasse, og jeg sto med stor mage og kjente at denne teksten kunne like gjerne handle om vår lange reise mot minstemann. I de få dagene som fulgte før han plutselig meldte sin litt tidlige ankomst, sang jeg den sangen til magen hver dag. Og gjennom førjulsdagene på nyfødtintensiven og juledagene med en nyfødt her hjemme, var teksten enda mer riktig. Det ble på en måte minsten sin sang. Og nå sto han selv og sang den. Og inni meg skjedde – ingenting!

Ingen julesang, julepynt, julelys eller julesnø kan gi meg julestemningen jeg ønsker. Nå har det strengt tatt vært lite av sistnevnte, desember har i stor grad vært like grå som jeg ofte føler meg på innsiden. Og det står altså ikke på forsøkene her hjemme. Hver dag prøver jeg å skape litt julekos og førjulsmagi, både for familien og for meg selv. Jeg tror i det minste barna setter pris på det. De liker pynten. De liker bakingen og minsten elsker påfunnene til rampenissene. Men jeg selv føler meg litt tom. Litt alene. Ensom. Noe mangler.

Men jeg fortsetter å prøve. Det er fortsatt noen dager igjen til jul. Noen dager igjen til å finne den riktige stemningen på. Kanskje kommer den når jeg omsider blir ferdig med alle julegavene som står igjen. De som skulle være unnagjort før desember. Kanskje finner jeg den på et julemarked? Eller i et snøfnugg? Kanskje dukker den opp på bursdagen til minsten, selv om den dagen strengt tatt handler om ham og ikke jul. Barnebursdag er i alle fall allerede unnagjort, så ingenting å stresse for der. Jeg håper dagen hans blir ro og kos. Det er tross alt en av de aller viktigste dagene i året.

Jeg gir ikke opp helt enda. Julestemningen kan fortsatt komme. Kanskje allerede med lukten av pinnekjøtt fra kjøkkenet i ettermiddag blandet med lukten av blomstrende svibler på stua. Jeg håper fortsatt. Og det står som sagt så absolutt ikke på forsøkene..

Unnskyld!

Unnskyld, Megan!

Unnskyld for at kroppen min sviktet deg. Akkurat som den sviktet de andre søsknene dine som du forhåpentligvis er sammen med nå. Unnskyld til dere også. Det gjør så ufattelig vondt å vite at dere alle var friske og fine små helt til kroppen min sluttet å gjøre jobben sin. Jeg visste det jo. Jeg har jo visst det hele tiden. Nå står det der, svart på hvitt. Jeg har endelig fått svarene mine. Jeg måtte bare miste deg først, Megan. Jeg måtte miste deg for å endelig få vite det jeg har lurt på i over ni år.

Vi var så nære, Megan. Hvis kroppen min bare hadde virket i noen uker til. Da hadde du hatt en sjanse. Sånn ble det ikke. Jeg vet at det ikke er min feil, og jeg vet at både jeg og legene gjorde alt vi kunne. Likevel føler jeg skyld. Likevel hater jeg kroppen min mer enn noensinne i dag. Den føles defekt. Jeg er vrakgods. Om mulig føler jeg meg enda tommere enn den dagen vi dro fra sykehuset uten deg. Jeg har fått avslutningen, og jeg savner deg kanskje mer enn noensinne.

Likevel føler jeg også på en slags takknemlighet. Nei, ikke en slags. Bare takknemlighet. For det er faktisk mulig å både sørge og føle takknemlighet på en gang. Og i dag kjenner jeg at jeg er så veldig takknemlig for de månedene jeg hadde deg i magen og de dagene jeg hadde med deg på sykehuset, Megan. For den fine behandlingen vi fikk der. For dem som står bak obduksjonen, som gravde litt ekstra og ga oss et soleklart svar. Og for legen. Den fine legen som gråt med oss i sommer og som igjen gråt med oss, ja kanskje til og med litt mer enn oss, da hun ga oss svarene i dag. Selv om det er beintøft å vite at du var helt frisk, at du hadde vært her om det ikke var for den dumme kroppen min. Men dette visste jeg jo allerede. Jeg visste det hele tiden. At feilen lå hos meg og ikke deg. Jeg bare håper av hele mitt hjerte at du ikke led. For den tanken er nesten uutholdelig. Jeg gjorde så godt jeg kunne, Megan. Jeg tror du vet det. Jeg tror du vet hvor ønsket og elsket du var. Jeg tror du følte det. Jeg tror du følte kjærligheten alle de ukene du lå i magen min. Og jeg håper du kjenner det enda. Jeg håper du ser oss. Jeg håper du ser meg. Jeg håper du kjenner kjærligheten i tårene som triller nå. For uten kjærlighet – ingen sorg. Og mye kjærlighet – stor sorg.

Det gjør vondt nå. Mammahjertet er nok en gang i småbiter. Men jeg skal reise meg og lappe det sammen denne gangen også. Leve videre. Leve med en ny visshet. Leve med svarene. Jeg trenger ikke lure mer. Ikke på det store spørsmålet som har hengt over meg i årevis. Jeg må alltid lure på hvorfor akkurat meg, men sånn er det. Det største spørsmålet jeg sitter med nå, er hvordan jeg i det hele tatt har klart å få tre levende barn. For alle svangerskapene var kompliserte. Ja, bortsett fra frøkna i midten da. Med henne gikk det stort sett på skinner. Men nå vet jeg en gang for alle hvor annerledes det kunne ha vært. Det er ikke bare minstemann, som kom etter at vi begynte å miste barn i svangerskapet, som er et stort mirakel. De to andre er like store mirakler. Jeg kunne ha sittet her uten noen av dem. Livet kunne ha sett helt, helt annerledes ut. Jeg har aldri vært mer takknemlig over dem enn jeg er akkurat nå. Mine tre levende, friske, fine, bråkete, kranglete og til tider utfordrende barn. De som kan gjøre meg så frustrert og så sliten. Men som jeg aldri i livet kunne ha tenkt meg å være foruten.

Du skulle ha vært her sammen med dem, Megan. Du skulle ha vært her og laget litt ekstra lyd og kaos i familien. Her vil alltid være en for lite. Men i hjertene våre, Megan, der lever du. Hver dag, hele tiden, alltid.