En annerledes julekalender

I skrivende stund er jeg i innspurtfasen med klargjøring av disse 72 posene. Eller, 69 da, for på julaften pleier barna å få en litt større ting under treet på morgenen. Og i år som i fjor og året før der igjen angrer jeg bittert mens jeg sitter og fordeler de siste ukers kalendergavefangst i pose etter pose. Jeg lærer aldri! Det er jo en drittjobb. Ikke tror jeg ungene kommer til å bli sånn hysterisk fornøyd over innholdet i år heller. Men pakkekalender blir det i alle fall! Nå har de mast og mast.

 “Får vi pakkekalender i år også? Væææær så snill!”

Vi har bare heist på skuldrene og mumlet noe om at det er for dyrt og for mye jobb, så forhåpentligvis blir de gledelig overrasket når de står opp i morgen tidlig. Hvis jeg kommer meg gjennom kveldens jobb da. Fingrene begynner å bli rimelig stive etter å ha knyttet bortimot 50 hyssingknuter, og enda gjenstår det noen. Likevel er dette enklere enn sånn jeg gjorde det før. Jeg tenker med gru tilbake på den tiden jeg ikke brukte disse posene men faktisk brukte tid på å pakke inn hver og en kalendergave. Den gangen var det bare 48, men det tok sin tid uansett. Og allerede da lovde jeg meg selv at hvert år ble det siste.

Mannens kalender er også klar. Denne er langt enklere og mindre tidkrevende å lage. Mye morsommere også. De siste tre årene har jeg nemlig laget fotokalender til ham. Dette er definitivt min kalenderfavoritt. Denne bestiller jeg hos Japan Photo (dette er forøvrig absolutt ikke sponset). Jeg velger ut 25 bilder fra året som har gått, et til forsiden og 24 til lukene, plasserer dem rundt der jeg vil ha dem og trykker bestill. Så enkelt! Og så populært at også barnas besteforeldre må få hvert sitt eksemplar. Det er jo unektelig koselig da, å åpne opp luken til et bilde av barn/barnebarn hver dag frem mot jul. Så får vi håpe det går bedre med mannens kalender i år enn i fjor, da han glemte å fjerne den fra toppen av peisen før han fyrte opp, noe som resulterte i en stk. svidd kalender. Tror han har lært..

Nå som jeg har denne bloggen har jeg veldig lyst å ha en slags julekalender her også. Men uten sponsorer så sier det seg selv at det blir vanskelig med giveaways og konkurranser. Alt jeg kan gjøre er å skrive. Og det har jeg lyst å prøve og gjøre hver dag frem mot julaften. For tid har man jo masse av i desember, da skjer det jo absolutt ikke noenting. Idéer bør man jo selvfølgelig også ha, et blogginnlegg krever faktisk som oftest litt tankevirksomhet. Men jeg prøver i alle fall. Tanken er at jeg skal skrive om positive og hyggelige ting. Negative innlegg får vente til 2018. Frem til jul skal det bare være kos, enhjørninger, regnbuer og rosa elefanter. Det betyr på ingen måte at jeg har begynt med lykkepiller, for det blir sikkert mer enn nok stress og irritasjon på privaten. Dere trenger ikke å bekymre dere for det. Men med mindre det skjer noe veldig spesielt skal jeg prøve å holde det for meg selv. Jeg håper å kunne fylle dagene fremover med positive ord, fine ord, gode opplevelser, smarte tips, kanskje en morsomhet eller to og eventuelt andre ting som måtte dette ned i det lille, forvirrede hodet mitt.

Dere må gjerne være med å påvirke innholdet om dere vil. Er det noe spesielt dere vil jeg skal skrive om? Noe dere lurer på? Send meg gjerne en melding, så skal jeg gjøre så godt jeg kan!

#advent #adventskalender #julekalender #pakkekalender #fotokalender #bloggkalender

TV2 hjelper deg..

..å innse at du må slanke deg. Igjen!

For du legger merke til en del ting når du ser bilder av deg selv som ikke er oppstilte. Dette åpnet øynene mine:

All sminke og styling i verden kan nemlig ikke skjule dobbelthaken og bollekinnene i det oppblåste ansiktet der. God nok grunn til å aldri klikke play og se resten av galskapen. Er det sant det de sier om at kamera legger på 10 kilo?

Dette er definitivt grunn til å se litt nærmere på seg selv. For det er ikke bare ansiktet.

For dette er bare en av bilringene som finnes på magen min. En mage som forøvrig har vært bolig for tre barn i (nesten) fulle svangerskap, så det er helt greit at den ikke er flat lenger. Men det hadde kanskje vært OK om den hadde vært litt mindre.

Jeg var jo så godt på vei når det gjaldt vektnedgang etter sommeren. Det gikk radig nedover. Så var det plutselig bråstopp. Livet skjedde. Det ble så mye fokus på andre ting at jeg mistet fokus på vekta. Det sier vel egentlig sitt når mobilen som jeg skriver fra retter "så godt" til "smågodt". Her har det sklidd ut. Det må tas tak. Og det er jo kjempelett nå rett før jul..

Jeg kan skylde på at det har skjedd mye, og at det fortsatt er mye spenning på gang i livet mitt. Men det er egentlig ingen unnskyldning for å ikke holde seg på den fine vektnedgangsveien jeg var på. Jeg kunne holdt meg til å drikke stort sett bare vann. Jeg kunne tenkt mer over hva jeg puttet i munnen. Jeg kunne bevegd meg mer. Det klarer man stort sett uansett hva som foregår i livet.

Og nå må jeg altså begynne på nytt. Rett før jul, med julemat, julekaker og julegodteri. Det føles ikke veldig overkommelig akkurat nå. Det hadde vært veldig greit å bare utsette det til etter jul. Ha det som nyttårsforsett (sånne som man aldri klarer å holde uansett). Men da blir jo jobben enda større, man må gå ned julekiloene i tillegg.

Nei, jeg må bare ta meg selv i nakken! Komme tilbake til de gode rutinene. Bake men ikke smake (så mye). Droppe litt av førjulskosen. Slank som jeg var før barna kom blir jeg aldri, men noen kilo ned er absolutt mulig! Da kan jeg være fornøyd, og gå sommeren litt lettere i møte.

Se, taket i nakken er herved tatt!

#hverdagsliv #fotokjerring #eyeopener #overflødigekilo #vektnedgang #jojoslanker #detteblirvanskelig

Snikinnføring av julen

Nå er det vel egentlig helt innenfor å begynne på julepyntingen, men siden det fortsatt verken er første søndag i advent eller 1. desember så føler jeg likevel at jeg har jukset litt.

Gamle kjerringer som meg får nemlig plutselig sterke meninger om når det er greit at julen titter frem.

Men så raidet jeg loftet etter julegardiner som selvfølgelig måtte vaskes.

Og da de var tørre så var det jo veldig fristende å stryke dem. For jeg liker å bli fort ferdig med ting jeg ikke liker, og stryking er høyt oppe på listen over det jeg liker aller minst å gjøre. Så da satte jeg rett og slett i gang bare for å bli ferdig.

Og selvfølgelig, da gardinene først var strøket, så måtte de nesten henges opp også. Kunne ikke risikere å la dem ligge for så å måtte stryke dem enda en gang. Og dermed var julegardinene på plass både på kjøkken og stue allerede 27. november. Snakk om å jukse!

Nå skulle jeg vel egentlig hatt lilla gardiner, eller i alle fall ventet et par uker med de røde, men siden det hadde betydd enda mer stryking eller stryking bare for å bytte gardiner igjen etter et par uker, kjører vi rødt hele advent. Latskapen lenge leve!

Og da jeg var på loftet og fant gardiner så passet det også å ta ned litt av julepynten. Så slipper man å klatre opp så mange ganger. Og da ble det fristende å snikpynte bittelitt..

Disse søte englene er alltid den første pynten som kommer frem til advent. Greit å holde på tradisjoner.

Oppi her skal det etterhvert komme svibler. Min julefavoritt.

Klarte ikke å la lystreet bli værende i esken sin..

Denne kom opp fordi det er så kjedelig å tvinne den på plass. Som nevnt, det jeg ikke liker gjør jeg fort unna.

Minstemann var helt i hundre da han så de små forandringene i stua.

“Mamma, nå er det ikke huset vårt lenger. Nå er det julenissehuset!”

Jeg elsker små barns glede og forventninger over advent og jul. Så da han begynte å snakke om nisser og stjerner, dro jeg i et svakt øyeblikk frem stjernen til stuevinduet også..

Men jeg har ikke plugget den i stikkontakten enda. Det får være grenser! Lysene i stjerner og staker blir ikke tent før fredag. Da er det desember. Om jeg ikke i et svakt øyeblikk tenner dem etter at huset er vasket og alt er på plass i morgen kveld. Det er i så fall nesten innenfor.

Men nissene, de får være på loftet et par uker til! Eller i alle fall noen dager. Tror jeg..

#advent #julepynt #hverdagsliv

Det glamorøse livet

Sånn så jeg ut på torsdagskvelden, passe sliten og utladet. Det er ikke så himla mye glamour i å være på TV, i alle fall ikke mine 10 tilmålte minutter. Den eneste følelsen av glamour var vel stylingen i forkant. Men for all del, sånn i etterkant, en morsom opplevelse var det. Om noen av dere i TV2 leser dette så gjør jeg det gjerne igjen. Nå vet jeg jo at det ikke er så fryktelig skummelt.

I alle fall, etter at vi forlot studio på Aker Brygge var det ikke mye glamour å snakke om resten av dagen. Da dro vi nemlig hjem til denne:

Jeg vurderte en stund å ta en Monica fra Friends da kalkunen kom ut av kjøleskapet, men med TV-sminke og nystylet hår lot jeg det være. De neste timene sto jeg omtrent på hodet i kalkun, stuffing og tilbehør. For første gang i mitt liv. Jeg følte meg supervågal. Og ikke riktig klok. For dette kom jeg helt sikkert ikke til å klare. Vi måtte nok bestille pizza når middagsgjestene kom.

Mannen hadde fri og skulle hjelpe, men det ga jeg opp da jeg sendte ham ut fordi jeg trengte 10 kvaster persille. Han kom hjem med 10 bunter..

Noen som har et tips om hva jeg kan bruke dette til?

Så da tok jeg på meg alt ansvaret selv. Og utrolig nok, det ble både søtpotetstappe,

stuffing,

og frisk salat.

Kalkunen slet jeg mer med. Hvordan i alle dager skulle jeg få den akkurat passe? Både gjennomstekt og saftig. Og ja, jeg har googlet all verdens oppskrifter, men da den sto godt plassert i komfyren min var det ikke lett å vite når den var ferdig. Til slutt måtte jeg bare ta sjansen og ta den ut. Selvfølgelig akkurat da den sterke mannen min var på nok en tur til butikken, med det resultat at jeg måtte løfte 6 kg varm kalkun i en tung ildfast form full av væske ut av ovnen selv. Etterpå måtte jeg ligge på alle fire og skrubbe både gulv og ovn for kraft..

Men kalkunmiddag ble det!

Og ikke bare det, den smakte faktisk fortreffelig!

Så klarte jeg faktisk å gjøre to ting jeg ikke kan på én dag, bare for å finne ut at jeg faktisk kan. Det kan jeg ikke være annet enn fornøyd med!

Men nå, etter dag fire med kalkunrester til middag, tenker jeg at det blir en god stund til neste gang jeg prøver meg..

Så hinsides lei av kalkun, i morgen blir det noe helt annet!

Da kvelden kom og gjestene gikk var jeg altså helt tom. Store deler av helgen ble rett og slett brukt sånn:

Nå er jeg tildels oppladet igjen, og det trengs. Nye utfordringer har dukket opp og allerede i morgen trenger jeg all ekstra energi jeg måtte finne. Resten av uken skal brukes til jobbing og planlegging av nye prosjekter. Også er det visst 1. desember på fredag. Advent altså. Denne uken er det innenfor å få litt jul inn i stua, så loftet må saumfares og gardiner vaskes og strykes. Akkurat det jeg liker aller best.. Også har jeg visst 72 kalendergaver som ligger og roper på meg en plass..

Joda, dette blir en fin og avslappende uke..!

#hverdagsliv #matlaging #kalkun #advent #juleforberedelser #nyeutfordringer #småstresset #fotokjerringfortsetterågjøretinghunikkekan

Ut av komfortsonen

Se nøye på dette bildet. Sånn ser et menneske fullstendig ute av sin komfortsone ut. Ikke bare har man stått opp kl. 05 om morgenen, men man befinner seg også rett utenfor et TV-studio hvor det foregår en live TV-sending og vet at etter nyhetene er det en selv som sitter der inne. Ikke en situasjon jeg noen gang trodde jeg skulle befinne meg i. Helt surrealistisk.

Da jeg fikk forespørselen for et par uker siden var min umiddelbare reaksjon noe sånt som; dette gjør jeg ikke! Bare i mye sterkere ordelag. Det satt langt inne bare å svare på mailen. Men så visste jeg at dette måtte jeg gjøre. Selv om bare tanken på live TV skremte vettet av meg som både er introvert og sosialt klumsete, så var det en mulighet jeg ikke kunne la gå fra meg. Jeg kan fortsatt ikke fatte at de spurte meg, at de ville ha akkurat meg som gjest. Det er mange som kunne ha snakket om dette temaet, men de kontaktet altså lille meg. Lille, ubetydelige, kjedelige og ukjente meg. Da har jeg virkelig truffet med ordene mine. Og det er jeg så takknemlig for!

Og jeg er så glad for at jeg gjennomførte det! Alle vet vel nå at dette er en viktig sak for meg. Og det er uten tvil også en viktig sak for andre. Det er fint å kunne være en stemme og et ansikt utad. Men det var også viktig på et mye mer personlig plan. Ikke bare utfordret jeg meg selv og vant. Jeg snakket også for de barna vi har mistet. De er ikke helt usynlige lenger. I tillegg ser jeg nå at å få lov til og fortelle om dem og mine opplevelser og erfaringer også blir en slags terapi for meg. Det var jo dette jeg ønsket da jeg sto midt i det, å kunne snakke høyt og fritt. Jeg trodde bare aldri at det skulle nå så langt.

Jeg kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er for at jeg fikk denne muligheten. Selv om det betydde å gå langt utenfor min egen komfortsone så var det en opplevelse for livet. OK, så var jeg så nervøs at jeg knapt husker halvparten av det som skjedde i går morges. Heldigvis var mannen med i kulissene og husker for oss begge. For det var unektelig spesielt fra begynnelse til slutt. Fra den første mailen og hyggelige, betryggende samtaler med redaksjonen. Til å bli møtt i døra av en vakt som vet hva jeg heter. Komme opp og bli sminket og stylet (det var jo nesten høydepunktet, kunne gjort den biten hver dag) ved siden av medålesunderen John Arne Riise og vær-Isabella. Til å bli servert frokost og kaffe (som om jeg orket å spise på det tidspunktet) mens man så Wenche kokkelere på kjøkkenet. Få på mikrofon, se kjente ansikter virre rundt mens man sitter der i en ut-av-seg-selv-opplevelse. Det gikk litt rundt der en stund. Men jeg følte meg hele veien så ivaretatt av profesjonelle mennesker.

Og så var det plutselig min tur. Jeg følte meg så godt ivaretatt også av Vår Staude. Det var lett å snakke med henne. Det var fullstendig surrealistisk å følge etter henne inn i et kalkunduftende studio, men også på en rar måte helt naturlig å sitte der i sofaen og snakke med henne. En sofa som forøvrig ikke er laget for oss under 1.60..

I de minuttene jeg satt der sammen med henne glemte jeg faktisk både kameraene rundt meg og alle som potensielt satt og så på. Der og da var det Vår og jeg og min historie.

Var det deilig når kameraene rettet fokus mot kjøkkenet? Ja! Har jeg følt meg dum i etterkant? Absolutt ja! Men jeg er så utrolig glad for at jeg gjorde det!!!

Dette har gitt meg inspirasjon til å fortsette. Jeg er ikke ferdig. Det er fortsatt mye som er usagt. Mye som er ugjort. Jeg sitter med erfaringer som kan hjelpe andre. Jeg har opplevd ting som er mulig å forandre på, så andre slipper å oppleve det samme. Jeg vil bruke de vonde opplevelsene mine til å prøve og gjøre en forskjell. Gjøre det negative til noe positivt.

Bare ikke akkurat i dag. For nå er jeg fullstendig utladet og full av alle mulige følelser både på godt og vondt. I dag lar jeg Black Friday og alt annet flyte forbi og flater ut på sofaen mens jeg sender takknemlige tanker til alle dere som har støttet meg både før og etter gårsdagen. Jeg blir så rørt og setter sånn pris på alle gode ord, det betyr mer enn dere aner! Tusen, tusen takk!

Om du har lyst å se mine 10 minutter i rampelyset, så kan du finne det her.

Jeg kan ikke garantere for innholdet, da jeg selv fortsatt ikke har turt å trykke på play..

Nå vet jeg forøvrig at TV-sminke fungerer fint også dagen derpå..

#fotokjerringgjørtinghunikkekan #utavkomfortsonen #tv #livetv #tv2 #godmorgennorge #gmn #hjertesak #kampsak #ansiktutad #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #missedabortion #utladet #takknemlig #takk #ikkeferdig #nyeplaner #sehvasomskjer

Introvert nervebunt på live TV – se hva som skjer!

Som nevnt tidligere så fikk jeg altså en forespørsel fra TV2 for en liten stund siden. Jeg er ikke den som stikker trynet mitt frem her og der, så dette var skumle saker. Men saken er så viktig og berører så mange at jeg bare måtte si ja. Å la en sånn mulighet gå fra seg hadde bare vært idioti. Og selv om det føles skremmende og nervepirrende nå i dagene før, så tror jeg at det vil føles bra etterpå. Jeg håper i alle fall det. Om ikke annet så for selvfølelsen og mestringsfølelsen. For en som ikke har verdens høyeste tanker om seg selv er det også ganske godt å bli lagt merke til. At de vil ha lille, ubetydelige meg på besøk i God morgen Norge er overveldende både på godt og vondt.

Jeg er heldigvis ikke den første uerfarne og ukomfortable som har vært på TV. Jeg har følt meg trygg i samtale med redaksjonen og jeg håper og tror at programlederne er erfarne og kanskje får meg til å slappe av litt. Dette kan de nok. Jeg selv prøver så godt jeg kan å puste med magen, selv om det neppe vil funke i minuttene før jeg sitter der. Nervene har allerede vært all over the place i over en uke. Noen ganger føler jeg at jeg har full kontroll – dette skal jeg klare! Andre ganger tenker jeg at det lureste er å legge seg rett ned i fosterstilling og bli der – lenge.

Og jeg har selvfølgelig gjort min del av research. Jeg liker å være forberedt i utrygge situasjoner. Jeg kan trygt si at jeg aldri har fulgt så godt med på God morgen Norge som jeg har gjort den siste uken. Vanligvis er det bakgrunnsstøy om morgenen, med mindre minstemann krever Disney Junior. Nå er det morgenkos fra Aker Brygge som dominerer i stua. Jeg misunner alle som klarer å sitte der og se helt naturlige ut. Hvordan er det mulig? Jeg har studert gjester og programledere. Antrekk og positurer. Til og med lengde på intervjuer. Jeg kan herved erklære meg som GMN-ekspert.

Og nå er det snart min tur, om noen timer er det jeg som sitter i sofaen eller ved bordet i God morgen Norge-studioet. Min tur til å snakke om mine erfaringer og min kampsak. Om jeg gruer meg? Ja! Men så er det bare snakk om noen minutter av livet mitt. Og jeg skal snakke om en sak jeg brenner for. Introvert eller ikke, de minuttene burde jeg klare å krype ut av skallet mitt. Med mindre jeg plutselig blir stum eller får et “legge-meg-i-fosterstilling-innfall” da. Men det kan kanskje bli meget underholdende TV ut av det også..

Sannsynligvis blir utfordringen større når jeg kommer hjem og skal lage min aller første Thanksgiving kalkunmiddag. Fra morgen-TV til organisering av middagsselskap, her snakker vi å ta seg vann over hodet. Men kanskje er jeg heldig og får med noen tips fra kjøkken-Wenche på kjøpet. Eller kanskje kan jeg rett og slett ta henne med hjem?

Det er altså i morgen alt skjer, den dagen Fotokjerringa skal gjøre alt hun ikke kan. Vil du se hvordan det går med en selverklært introvert (og i tillegg et livslangt B-menneske) på live frokost-TV?

Slå på TV2 og God morgen Norge i morgen tidlig kl. 8:10 og se hva som skjer..

#kampsak #svangerskap #ufrivilligabort #spontanabort #missedabortion #tv #tv2 #godmorgennorge #lillemeg #nevrotisk #introvert #utfordring #fotokjerringgjørtinghunikkekan #sehvasomskjer

Lykke

Hverdagen kan være tung. Innimellom trist og grå. Noen ganger stressende. Overveldende. Noen ganger er man så sliten, så sliten. Man vet ikke hvordan man skal orke å starte dagen, komme seg gjennom alle plikter. Hvordan man skal ha overskudd til barna. Dem som man helst vil gjøre alt for. Selv om overskuddet mangler skal to store følges opp med lekser og aktiviteter. De blir mer og mer uavhengige, men trenger (heldigvis) fortsatt mamma og pappa. Minstemann er ikke like uavhengig. Han krever mer. Mer hjelp, mer oppmerksomhet, mer lek. Var vi gærne som fikk ham så “sent” i livet? Vi er ikke unge foreldre mer. Men så etterlengtet som han var! Planen var tross alt at han skulle komme til verden flere år før han gjorde. Som vi ventet på akkurat ham!

Og når små armer holder hardt rundt halsen din, så er man plutselig verken sliten eller trist mer. Overskuddet kommer tilbake. Man føler seg nesten yngre igjen. For man har en liten lykkepille. En lykkepille med myke kinn. Full av energi og godt humør. Full av påfunn. Og man kjenner hvor heldig man er. For en lykke å oppleve denne tiden på nytt. Å få være småbarnsforeldre igjen.

Jeg føler meg så heldig når du våkner om morgenen og umiddelbart roper på meg. Når jeg kommer opp og du gjemmer deg under dyna. Når du titter frem med et stort smil. Når du sitter på fanget mitt og våkner til en ny dag full av opplevelser. Jeg føler meg heldig når jeg følger deg til barnehagen. En liten, varm hånd i min. Små føtter som prøver å holde følge med mine. Og enda heldigere når jeg kommer og henter deg igjen. Når jeg ser ansiktet ditt lyse opp, når du løper mot meg og roper “mamma”. Jeg føler meg heldig når vi stopper på lekeplassen eller fotballbanen sammen, når jeg ser fryden i øynene dine. Jeg liker ikke vinteren, men når jeg ser gleden din over vinterens første snøfall blir jeg som barn igjen selv. Jeg morer meg i snøhaugene med deg. Jeg føler meg heldig når jeg sitter på gulvet med deg, lekende med biler eller puslespill. Jeg føler meg heldig når en sliten, liten gutt sitter tett inntil meg og ser på barne-TV.

Om kvelden ligger jeg ved siden av deg. Jeg hører den rolige pusten din. Jeg ser på det avslappede ansiktet ditt der du ligger med øynene igjen. Helt uskyldig. Jeg legger hånden min på brystet ditt og kjenner den rytmiske pulseringen fra det lille hjertet ditt. Jeg fylles med ro og lykke. Og undring. Over at jeg har skapt deg. Over at du er et menneske i miniatyr, selv om du begynner å bli stor. Over det fine maskineriet som kroppen din er. Du er så fin når du sover. På lading, snart klar for en ny dag full av eventyr.

Jeg er så heldig som får følge med. Som får være din trygghet. Som får oppleve verden på nytt gjennom små barneøyne. Livet som moden småbarnsmammma er slett ikke verst!

 

#hverdagsliv #mammalivet #småbarnsmamma #modenmamma #lykke

En helt vanlig spontanabort (advarsel: mulig sterk lesing)

Jeg vet det allerede da jeg ser det første, bittelille sporet av blod. Blod som jeg ikke har sett snurten av på mange uker. I starten forventet jeg det. Nå blir jeg både overrasket og ikke overrasket. For nå trodde jeg ikke det skulle skje. At du skulle slutte å leve, ja, det forventet jeg. Jeg har blitt vant til det nå. Men ikke at det skulle skje nå, og ikke at kroppen faktisk skulle ordne opp selv. Vanen har blitt å komme lenger, og å måtte få hjelp til å sette kroppen i gang.

Dette er nytt og skummelt. Jeg vet ikke når du døde. Jeg vet ikke hvor stor du er, og hvor mye som skal ut. Jeg foretar meg ingenting, bare venter på det uunngåelige.

To dager skal det gå fra det første synet av blod. To dager med angst, sorg og håp. Håp fordi det ikke er store blødningene som kommer. Kanskje tar jeg feil? Det kan jo være uskyldig. Selv om jeg vet så alt for godt.

Omsider tar blødningene seg opp. Ikke voldsomt, men nok til at jeg ikke har et gram av tvil lenger. Nå er det virkelig over. Nå begynner kroppen å jobbe for alvor. Jeg vet hva jeg skal gjennom.

Kvelden tilbringes på sofaen med barna. Som om alt var normalt. Den ene er ikke helt i form og får sove hos oss. Midt på natten våkner jeg av de kjente smertene i magen. Jeg vrir meg, skifter stilling, puster meg gjennom så godt jeg kan mens den lille barnekroppen sover lykkelig uvitende ved siden av meg. Smertene river i meg. Så kommer det velkjente kneppet og følelsen av at det renner. Jeg krøker meg ut på badet. Helt riktig, bindet er fullt av fostervann. Er det virkelig så mye etter bare 11 uker?

Smertene slipper taket en stund. Det er godt med en pause. Så er de der igjen. Jeg holder meg på badet mens mann og barn sover. Puster, stønner, gråter. Så skjer det. Den lille klumpen glir ut av meg. Jeg fanger den opp i dopapir før den går i doskåla. Tenker at dette må være en sjokkerende opplevelse for dem som opplever det for første gang. Jeg selv vet nøyaktig hva jeg gjør. This ain’t my first rodeo.

Jeg titter på den lille klumpen. Større enn jeg trodde, men mindre enn jeg er vant til. Men helt perfekt. Bare noen få centimeter, men allerede et lite menneske. Jeg skjønner plutselig abortmotstanderne, for jeg kunne fortsatt fått frivillig abort en uke til. Så “sent” er det meste utviklet. Så fantastisk er altså naturen, fra ingenting til et lite menneske på et par måneder. Og så vondt å miste. Jeg ser og ser på dette lille vesenet, som skulle ha blitt barnet vårt. Søskenet til barna våre. Jeg kan se nesen og øynene. En hånd med fem perfekte fingre. Og utrolig nok, den andre hånden i munnen. Så rakk den å begynne og bevege seg før hjertet sluttet å slå. Sugde kanskje på fingrene. På en måte er det søtt. Den ser fredelig ut. Det gjør litt godt oppi det vonde. Sannsynligvis helt sykt for andre, men jeg synes den lille er vakker. Og kanskje enda sykere; jeg kan ikke kaste den eller skylle den ned i do. Jeg tar vare på den, den skal få hvile en mye bedre plass.

Så starter smertene igjen. Og blodbadet. For morkaken er gjenstridig, den vil ikke ut. Og nå føles det skummelt. Jeg er her helt alene. Resten av huset sover enda, selv om det nærmer seg morgen. Og det er ingen kyndige sykepleiere eller leger rundt meg. Kun meg, smertene og blodet. Og etter to timer med smerter er jeg sliten. Veldig sliten. Jeg vil bare legge meg. Sove. Men jeg vet at resten må ut. Etterhvert nesten kryper jeg mot soverommet og senga. Må hvile. Men det varer ikke lenge før smertene fører meg mot badet igjen. Frem og tilbake. Blodet renner. Morkaka henger igjen.

Tre timer etter jeg våknet av smertene står mann og barn opp. Jeg blir liggende og vri meg i smerter. Så knepper det igjen. Jeg kommer meg på badet nok en gang, og der plasker morkaka i do. Mye større enn jeg regnet med den også. Jeg håper at den er intakt. Jeg har opplevd å bli syk av rester før.

Mens verden rundt meg våkner legger jeg meg fullstendig tom i senga. Eller, helt tom er jeg ikke. Smertene fortsetter, og flere rester kommer ut. Etterhvert roer det seg heldigvis. Jeg får endelig slappe av litt. Så må dagen begynne for meg også. Blodige håndklær må vaskes. Jeg må stelle meg og komme meg avgårde, gjennomføre dagens planer og avtaler. Hente barn. Late som ingenting. Prøve å være normal mens jeg fortsatt har sporadiske smerter og blodet renner. Ingen jeg møter vet hva jeg nettopp har vært gjennom. At jeg for bare noen timer siden tok farvel med et lite barn. Mitt lille barn. Min lille venn. Barnet som skulle bli min lykke, vår lykke.

Nå er jeg tom. Jeg savner kvalmen og de vonde puppene, de slitsomme ubehagelighetene som tross alt minte meg på at du var der. Nå er alt borte. Hjertet verker. Den dårlige samvittigheten som jeg vet jeg ikke burde ha regjerer. Var det min feil? Samtidig kjennes også et rart, lite snev av lettelse. Nå har det skjedd, nå slipper jeg å gå og vente mer. Akkurat disse bekymringene er over. Det gikk ikke denne gangen heller. Det  var for godt til å være sant. Nok en sjanse til å oppleve livets største under blør ut av meg. Kanskje var det min siste sjanse, kanskje er det sånn det ender. Det skjærer i hjertet. Og livet går sin vante gang videre mens jeg prøver å henge med..

Bilde lånt fra Facebooksiden til Ultralydklinikken AS. Jeg synes dette illustrerer så godt hva man faktisk mister allerede i første trimester. Et lite menneske man aldri fikk bli kjent med, men som allerede fylte hele fremtiden.

#svangerskap #spontanabort #missedabortion #habituellabort #førstetrimester #minopplevelse #personlig

En introvert gjør ting hun ikke kan

Jeg hadde en drøm om å dele og å være et ansikt utad når det gjaldt å miste barn under svangerskapet. Det er tross alt den ene tingen i livet jeg er virkelig god på. Å miste barn under svangerskapet altså. Der har jeg masse erfaring.

Å være et ansikt utad derimot, er jeg ikke fullt så god på. Det begynte i det spede, med noen statusoppdateringer på Facebook. Litt skummelt, men det var jo ikke så farlig. Så skrev jeg et mer utfyllende blogginnlegg. Veldig overkommelig. Jeg liker å skrive og er jo relativt anonym. Greit å gjemme seg bak skjermen..

Så ble artikkelen delt på Kvinneguiden/klikk.no. Ikke fullt så anonymt lenger, men på den andre siden så følte jeg plutselig at jeg nådde ut til flere. At jeg faktisk fikk satt et ansikt på det, og at jeg traff et eller annet der ute. Jeg hadde oppnådd det jeg ønsket.

Så fikk jeg mail fra Foreningen “Vi som har et barn for lite” som spurte om de kunne bruke artikkelen min i medlemsbladet sitt. Selvfølgelig, jeg følte meg både takknemlig og beæret. Nå følte jeg enda mer at jeg hadde klart det jeg ønsket.

Og så kom det mail fra en hyggelig journalist som lurte på om jeg ville stille til et intervju om dette temaet. Dette overgikk jo alle forventninger. Litt skummelt føltes det, men selvfølgelig stilte jeg. Nå hadde jeg i alle fall nådd ut! Og nå hadde jeg nådd så langt som det var mulig å nå.

Trodde jeg..

Helt til jeg i forrige uke åpnet mailen min og fant en forespørsel fra TV2. TV der altså! Ironisk nok hadde noen spøkt med moren min om dette uken før, at snart ble jeg vel å se der. Helt utenkelig selvfølgelig. Verken et ønske eller noe jeg trodde skulle skje. Jeg formelig hyperventilerte da jeg leste mailen. De ville ha meg på besøk!??! Meg?!!?

Det ble noen dager med vurdering for og imot før jeg hadde en hyggelig samtale med en fra TV2 for et par dager siden. Tør jeg dette? Jeg er ikke et TV-menneske. Se på TV, ja. Men å være på TV er noe helt annet. Hvordan skal introverte, lille meg klare det? På den andre siden. Tenk at de spurte meg! For en ære. For en bekreftelse på at jeg har nådd ut med det jeg ønsket. Truffet. Og for en mulighet til å nå enda flere! Denne muligheten får jeg aldri igjen!

Så jeg hopper i det! For alle der ute som sitter med sorgen over å ha mistet et eller flere barn. Og for de barna som bare fikk leve i hjertet mitt. Jeg skal holde hodet høyt og snakke så godt jeg kan om et vanskelig og viktig tema. På live TV. Det passer jo helt fint for en introvert som trives best bak kamera..

#svangerskap #spontanabort #missedabortion #enavfire #ansiktutad #åpenhet #introvert #tv

Til en Superpappa

I dag feires fedre over hele landet. Litt ekstra oppmerksomhet og litt ekstra kos. Kanskje en gave og et hjemmelaget kort. For ekstra heldige pappaer kanskje en kakebit også.

Jeg får ikke feiret min pappa. Eller, jeg får i alle fall ikke feiret sammen med ham. Han er for langt borte. Dessuten feires farsdagen i USA i juni. Og da er vi faktisk som oftest sammen, så det markeres da. Men han er likevel litt ekstra i tankene mine i dag. Og jeg er heldig som fortsatt har en pappa, selv om avstanden mellom oss er stor. Han er uansett bare en telefon unna. Det er mange som sitter med et ekstra savn etter sin pappa i dag. Som ikke lenger har noen pappa å feire. Varme tanker sendes til dere.

Så over til saken. For vi feirer pappaen i huset her i dag. Selvfølgelig gjør vi det! Vi prøver så godt vi kan å gjøre dagen hans så fin så mulig, akkurat som vi vet han prøver å gjøre for oss hver eneste dag. Vi er dessverre ikke alltid like flinke til å vise at vi vet. Hverdagen blir gjerne sånn. Man er ikke like flinke til å vise takknemlighet som man burde. Men vi er takknemlige! Vi er heldige!

For her i huset bor det nemlig en Superpappa. En som alltid setter oss andre foran seg selv. En som fortjener å få være midtpunkt innimellom. En som i dag morges kom hjem fra nattevakt, sov halvannen time for så å bli med i kirka for at minstemann skulle få 4-årsboken. En som stiller opp på alt. En som er taxisjåfør. Leksehjelp. Sykepleier, ja til og med lege innimellom. Førstehjelper. Heiagjeng. Klatrestativ for minsten. Handyman. Trygghet. Stabilitet. Alt.

En som alltid er tilstede for barna, og for meg. En som har stått ved min side som et fjell gjennom vellykkede og mislykkede svangerskap. En som har støttet meg gjennom tre fødsler. En som har vært verdens beste pappa fra første stund. Hvem tror dere skiftet de første bleiene på alle de tre barna våre? Jo, det var pappa! Han har tatt like stor del i sånne ting som meg, til og med mer på noen områder. Så også timer på helsestasjon, utviklingsamtaler, foreldremøter og bursdager. Han trår til overalt, og jeg vet rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten ham.

Så, til Superpappaen i huset vårt. Selv om livet kan være trått innimellom, selv om du føler at ingen ser hva du gjør, at ingen setter pris på deg. Selv om både barna og jeg kan være sure og frustrerte og ikke virke et gram takknemlige. Selv om du føler deg utilstrekkelig og som alt annet enn en Superpappa. Vit at vi ser. Vit at vi setter pris på deg og alt du gjør. Vit at vi synes du fortjener så mye mer enn det vi kan gi deg. Vit at du er uunnværlig og at vi elsker deg!

Pappa, livets største trygghet fra første stund.

 

#farsdag #pappa #superpappa #takk