Asker – Ålesund (nesten) minutt for minutt

Jammen viste det seg at jeg ikke trengte å stresse over den lange bilturen til hjembyen denne gangen heller. Det gikk som vanlig over all forventning, relativt knirkefritt og radig. Jeg er så stolt over de flinke barna vi har i baksetet, de er rå på reising! I dag satt to av dem pal helt fra Asker til Åndalsnes, og en av dem var minstemann på tre år. Det er langt det! Imponert! 56,5 mil på 7 timer og 42 minutter, inkludert et spisestopp er helt innenfor. Jeg har rett og slett tatt og oppsummert turen litt, sånn fortoner det seg altså når vår familie på fem stabler oss i bilen og kjører avgårde på høstferie.

04:30 Vekkerklokken ringer brutalt sånn ca. rett etter at jeg endelig har sovnet. Jeg forbanner hele høstferien og vurderer et sekund å avlyse hele greia før jeg velter meg ut av senga og snubler inn i dusjen. Dette er alt for tidlig!

05:00 Tre trøtte barn vekkes, minsten nekter å våkne og kles på i søvne.

05:45 Alt er pakket i bilen av en småstresset mann, reisesjefen (undertegnede) har sett til at alt er som det skal hjemme og vi kjører avgårde i mørket. Halleluja, vi klarer å slå rushtrafikken inn mot Oslo!

06:03 B-mennesket er grisetrøtt!

06:39 De første strimene av dagslys viser seg ved Minnesund.

06:48 Dagslys ved Espa i Hedmark.

07:06 Idylliske landskap farer forbi bilvinduet. (Ottestad, Hedmark)

07:30 Mor purker i passasjersetet..

08:10 Etter en stund inn og ut av bevissthet våkner jeg av knuffing mellom de to store i baksetet. Noen tar mer plass enn de skal mens de sover. Panikken for at lillebror skal våkne setter inn.

08:20 Å nei, minsten våkner!!!

08:21 Fårikål! (Fåvang, Oppland)

08:22 Første spørsmål om hvor langt det er igjen fra baksetet

08:28 Puh, minsten er i alle fall blid!

08:34 Ministopp ved bensinstasjon på Ringebu, sultne barn får boller

08:36 Sulten mor får også en bolle, men den ser rimelig tvilsom ut. Puttes tilbake i posen etter en bit..

09:05 “Hvor lenge er det igjen nå da?”

09:20 Alle er sultne og mor begynner desperat å google etter bra frokostplasser i nærheten. Vi har alltid stoppet på Frich’s Kafeteria på Dombås for spise/tisse/lekepause, men fikk nok forrige tur da vi betalte alt for mange hundrelapper for noen brødblingser fra dagen før. Da hjelper det ikke at de har et bra lekerom..

09:40 Fars teite kjørehumor våkner til liv. Til barnas store fornøyelse og mors gremmelse ruller han ned vinduene og roper til veiarbeidere langs veien. Hjelpes!

09:42 Vi finner de første antydninger til sol på Dovre. Den har vi ikke sett mye til i det siste!

09:45 Far vinker til møtende bilister. Barna har latterkrampe i baksetet, mor prøver å grave seg gjennom bilgulvet.

09:47 Proviantering av drikke på Kiwi Dombås. Nei Frich’s, dere får ikke pengene våre mer!

09:55 Endelig står det Ålesund på skiltene!

10:17 Det er trangt om plassen, beina begynner å verke.

10:20 Sol! (Lesjaskog, Oppland)

10:25 Rumpa verker!

10:27 Å nei! Minsten begynner å bli urolig, de to store begynner å irritere hverandre.

10:39 Endelig i riktig fylke!!! (Verma, Møre og Romsdal)

10:45 Mor prøver desperat å få av plasten rundt kjærligheten til minstemann (klubbe for dere som snakker riktig dialekt). Hva er dette? Barnesikring? Storebror fikser biffen. Voksensikring altså!

10:58 Å nei, bobiler.. For dere som ikke har kjørt denne veien, bobiler nedover Romsdalen betyr saaakte fart.

11:00 Forbikjøring unnagjort. Mor nyter utsikten. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kjørt denne veien, men jeg blir alltid like imponert over fjellveggene.

11:10 Mektige Trollveggen. Endelig skal vi spise! Nei vent, caféen her er visst stengt for sesongen..

11:20 Etter en liten rundtur i Åndalsnes finner vi en perle av en spiseplass inne på et kjøpesenter. Nydelig hjemmelaget mat, utsikt over elva, hyggelig betjening og klatrevegg for barna rett utenfor. Dombås, gå og vugg! Spiseriet Soltinn, vi kommer tilbake!

12:05 Tilbake i bilen, Ålesund neste!

12:09 Pokker, det er vakkert! (Veblungsnes, Møre og Romsdal)

12:11 Creepy tunnel. Jeg får alltid litt klaus i akkurat denne, en dag kommer den til å rase ned over meg. Helt sikkert!

12:24 Hurra, vi har funnet igjen bobilene fra tidligere! (Måndalen, Møre og Romsdal)

12:37 Inn i tunnel nummer ørten. (Vågstranda, Møre og Romsdal)

12:40 Barna får omsider godteposene sine, fra baksetet høres nå kun knitring og smatting. (Vikebukt, Møre og Romsdal)

12:43 Vi kjører over Tresfjordbrua. For en investering denne har vært. Jeg elsker den! Takket være den og de mange tunnelene slipper vi nå å krike oss gjennom alle fjordene som før. Herlig tidsbesparende!

12:44 Og etter broa er det viktig å velge riktig vei..

          ⬅️Ålesund – Molde➡️

13:00 Nesten fremme! Det kribler i magen! Sunnmøre altså! (Sjøholt, Møre og Romsdal)

13:20 Dette skiltet er bare en åpenbaring. En høydare. Endelig! Ålesund!

13:27 HOME!

#roadtrip #norge #øst til #vest #ferie #høstferie #sunnmøre

Der gikk lufta ut

Da begynner vi å bli klare for høstferie. Tror jeg. Ørten maskiner med klær er vasket og det siste henger til tørk klart til å bli puttet i nesten ferdigpakkede bager. Huskeliste er skrevet og det meste er under kontroll. Huset er rent. Jeg klarer ikke å dra fra et skittent hus, kall meg sprø. Eller cleanfreak. Men det er deilig at det ikke er helt kaos når vi kommer hjem. Denne gangen er til og med skittentøyskurvene nesten tomme. Herlig!

Det er en deilig følelse når det meste er klart, de store kommer fra skolen i feriemodus, minsten hentes i barnehagen for siste gang på en stund og mannen er på vei hjem etter siste arbeidsdag før over en ukes fri. Det bobler liksom litt i kroppen. Smilet sitter løsere og steget blir lettere.

Helt til kvelden kommer og hodet og kroppen sier takk for seg. Når man nesten kan senke skuldrene og bare blir helt utslått. Svimmel og kvalm. Med vissheten om at man kun har noen timers søvn foran seg før barna skal dras opp grytidlig og pakkes inn i bilen. For en lang biltur. Det går som oftest helt strålende, men man vet jo aldri. Kanskje dette er gangen det ikke går strøkent. Kanskje kommer noe i veien så vi ikke får reist i morgen tidlig likevel. Alle disse tankene som svirrer.

Akkurat nå har jeg lyst til å krype under dynen og sove i en uke, ikke tenke på reise og alt som følger med. Men jeg vet at det er verdt det når vi nærmer oss min kjære hjemby. Det finnes knapt en bedre følelse enn å endelig komme hjem etter mange måneder. Til byen min!

Men før vi kommer så langt skal jeg bare ligge her og puste litt..

#reise #reisekaos #pakking #høstferie #sliten #kaosfamilien #hjem

Når de ringer fra skolen..

Jeg tror enhver forelder kjenner seg igjen i følelsen man får når telefonen ringer og man ser at det er fra skolen/barnehagen. Tankene som flyr gjennom hodet i sekundene før man svarer. Å nei, hva er det nå? Har noe skjedd? Er den håpefulle syk? Eller i trøbbel? Hjertet synker på en måte litt. Man trekker pusten litt ekstra dypt før man svarer, usikker på hva som kommer nå.

Vi får heldigvis ikke sånne telefoner ofte. Sånn bortsett fra da poden gikk i første og var hakket for urolig, på den tiden føltes det som om den daværende læreren hans hadde oss på speed dial.

Men i morges fikk vi en sånn oppringing. En pjusk jente måtte hentes på skolen. Det er langt fra normalt. Jeg tror faktisk det er første gang vi har måttet hente hjem et sykt barn. Og det er ikke dårlig med tanke på at de to store går i femte og sjette klasse. Nå var det altså vår tur, en gang må jo være den første.

Og det burde jo ikke være en bombe at dette skjedde akkurat nå. Vi skal jo på høstferie om noen få dager. Dette er jo bare tradisjonen tro. Det slår virkelig ikke feil! Nå har ungene holdt seg friske i flere måneder, og så smeller det til rett før en etterlengtet ferie i hjembyen. Før en kjøretur på nesten 60 mil. Typisk!

Så i dag lader jentungen opp til høstferie under dyna, stort sett sovende og med magevondt og feber. Kanskje er hun smittet av det jeg hadde for et par uker siden. Kanskje har hun dradd nye ulumskheter inn i huset. Og jeg, jeg kapitulerer bittelitt. Aldri knirkefri oppladning til ferie her i huset. Og spenningen stiger, hvem blir nestemann som går ned for telling tro?

#snartferie #tradisjon #sykdom #kaosfamilien

Teksten på kjøleskapet

Denne lille teksten har hengt på kjøleskapet vårt i flere år nå. Jeg kom over den i den vanskelige tiden da vi kjempet for å få minstemann og bare mistet. Den traff meg rett i hjertet da, og det gjør den fortsatt. Så enkelt, men så sant.

Mange kalte meg sterk den gangen. Jeg følte meg langt fra det. Jeg følte meg heller uendelig svak. Hvorfor de sa jeg var sterk vet jeg fortsatt ikke. Kanskje fordi jeg reiste meg gang på gang. Men hvilket valg hadde jeg? Vi hadde jo to barn som trengte et normalt liv, jeg kunne ikke bare legge meg ned og dø heller. Selv om jeg ofte ville nettopp det. Det kostet å reise seg. Det kostet å fortsette. Og det kostet å innse sannheten. Den satt lengst inne av alt.

For til slutt så jeg ikke lys i mørket lenger. Jeg klarte ikke å kjempe mer. Jeg innså at det ikke gikk. Jeg forberedte meg på et liv med de to barna vi hadde og smerten over dem vi mistet og drømmen som aldri ble.

Og så ble alt snudd på hodet igjen. For plutselig snudde lykken og minstemann kom. Det jeg hadde gitt opp ble plutselig virkelighet likevel.

Denne teksten symboliserer alt dette for meg. Årene med kamp og nedturer. Den knuste drømmen som likevel ble virkelighet. Og årene etterpå.

Den er så sann denne teksten. Og så passende i mange situasjoner. For meg var den trøstende når jeg var på mitt svakeste. Og nå symboliserer den kampen vi var gjennom. I tillegg er den stadig like aktuell når livet butter imot. For det gjør det vel for de fleste innimellom. Da kaster jeg et blikk mot kjøleskapet og leser disse fine ordene.

Og den er verdt å dele. Kanskje trenger nettopp du å lese disse ordene akkurat i dag. Kanskje står du i en vanskelig kamp, kanskje føler du deg svak. Kanskje må du innse at livet ikke blir som du hadde planlagt eller drømt om. Sånt krever omstilling på mange måter. Men det ordner seg som oftest, og kanskje er den nye veien som blir staket ut bedre enn den gamle.

God søndag!

 

#klokeord #sterk #styrke #trøst #søndag

Endelig helg!

Noen andre som stabler leker og diverse under gulvvask?

 

Helgevasken er tatt og tacoen putrer på ovnen. Endelig er det helg! Eller nei, vent litt. Denne helgen er ikke så bra likevel. Den er ikke ordentlig helg. Helg er familietid. Tid for å finne på hyggelige ting sammen på dagtid og kose seg sammen på kvelden. Sånn folk flest gjør. I alle fall innbiller jeg meg at de gjør det.

Men så er man gift med en skiftarbeider. Dere som jobber skift eller bor sammen med en som gjør det kjenner seg kanskje igjen. Skiftarbeid kan helt klart ha sine fordeler, som fri når ikke andre har fri. Men til gjengjeld må man innimellom jobbe i helger og på helligdager. Og det er litt kjipt. I alle fall synes jeg det. Jeg burde være vant til det, jeg har vokst opp på den måten og mannen har jobbet skift siden jeg traff ham. Men jeg blir liksom aldri vant til det likevel. Når han drar på nattevakt, spesielt i helgene, sitter jeg igjen med en klump i halsen og føler meg ensom og alene. Det er jeg på ingen måte, jeg har tre barn i huset. Men en viktig del mangler.

Ja, jeg får se det jeg selv vil på TV. Jeg får eventuelt godteri for meg selv – om barna ikke er nede da. Jeg får alenetid når barna er på rommene og i sengene sine. Men det føles feil uansett. Det er stusselig. Jeg trives best når alle er samlet. De helgene mannen jobber føles ikke helt som helg. De er litt halvveis. Helger som denne suger rett og slett litt.

På den positive siden så har vi litt helg på mandag og tirsdag isteden. Og så hjelper det veldig å vite at vi bare er en uke unna høstferie sammen! Litt lettere å komme seg gjennom noen ensomme kvelder og netter da..

#helg #skiftarbeid

Rask og effektiv slanking

Etter sommerferien satte jeg igang med et lite vektreduksjonprosjekt. Det ble litt for mye god mat på ferien i USA, og utgangspunktet var heller ikke det aller beste med tanke på bunadsfadesen på 17. mai. Nå skal kosekiloene bort!

Jeg orker dog ikke alle disse forskjellige slankekurene der ute. Jeg har vært innom både suppekur og knekkebrødkur før. Sistnevnte funket faktisk ganske bra for meg, men kiloene kom jo på igjen etterpå.. Ikke har jeg selvdisiplin til å følge sånne kurer heller. Så fremgangsmåten nå er endret kosthold og mer bevegelse. Hverdagscolaen er byttet ut med vann. Brød med knekkebrød. Det inntas kalorifattig mat i hverdagen og usunnheter bare i helgen. Og vekten har gått sakte men sikkert nedover.

Helt til forrige uke. Da begynte den regelrett å rase av. Å, så deilig det har vært! Ikke bare har den rast av, men den har gjort det selv om jeg har syndet med både potetgull og cola. Virkelig den mest effektive kuren jeg har funnet. Oppskriften er superenkel. Mage/tarm-infeksjon. Helt genialt. Nå har jeg gått ned flere kilo siden torsdag, og det er visst ikke over enda. Aberet er litt hodepine pga. dehydrering. Og at det er lurt å holde seg i nærheten av et toalett, spesielt rett etter du har prøvd å spise. Litt sliten kan man også bli, da kroppen ikke holder på så mye næring. Og så kan det jo hende at disse kiloene kommer tilbake når sykdomsperioden er over.

Men sånn akkurat nå funker jo dette utmerket. Og siden mannen også trenger å gå ned litt, så er det jo greit å dele på de gode slanketipsene. Så i dag slanker vi oss sammen, han og jeg..

Neida, du får ikke vite hva jeg veier! Men det går nedover..

 

#slanking #slanketips #vektreduksjon #påramma

Takk til dere bloggere som pusser opp toppløse

Om du er litt inne i bloggverden så kan du ikke ha unngått å få med deg Anna Rasmussen aka Mamma til Michelles noe underlige innlegg hvor hun dokumenterer at hun pusser opp i bar overkropp. Med puppene helt i det fri der altså. Og i tillegg med trang bukse. Begge deler virker sånn passe unaturlig for meg, men så har jeg ikke kroppen til Anna heller. Og jammen var det flaks at hennes kjære Jan i et ubevoktet øyeblikk fant frem kamera så hele verden kunne få se hvor naturlig dette er før hun kledde på seg. Nå skjønner jeg ikke helt hvorfor hun brydde seg med å ta på en T-skjorte etter dette bildet ble tatt, siden det jo er helt naturlig å pusse opp med puppene dinglende. Og med tanke på den trange buksen så hadde det kanskje vært like greit å kaste den også. Gå all out. Puss opp kliss naken! Slipper i alle fall å grise til og ødelegge klærne.

Motivet bak dette innlegget har jeg ikke helt fått tak i. At kvinner kan gjøre alt som menn kan? Å skape debatt om forskjellsbehandlingen av toppløse menn og toppløse kvinner? Å provosere? Eller rett og slett generere klikk og penger i kassa? All PR er som kjent god PR.

I etterkant har flere kjente bloggere og komikere fulgt opp med hvor naturlig det er både å pusse opp og gjøre andre hverdagslige sysler uten en tråd på toppen. Fint det! Kropp er topp!

Jeg henger tydeligvis ikke helt med, for med unntak av på badet, soverommet eller i gangen mellom disse to rommene er klær alltid på. Som oftest den behagelige mammauniformen innenfor husets fire vegger. Er jeg ekstra vill og gal lar jeg puppene dingle bh-løse under T-skjorta, men det skjer ikke ofte altså. Har sikkert noe med at de uten bh befinner seg sånn ca. på magen å gjøre.

Hvis du som leser dette håpte trodde jeg skulle hive meg på denne toppløstrenden, må jeg nok skuffe deg. Og det skal du være veldig glad for! Men jeg har noen ganger følt at jeg har vist litt for mye i innleggene mine. Som her og her. Dette er innlegg jeg har brukt lang tid med å vurdere frem og tilbake før jeg har trykt publiser. Spesielt etter at jeg ble litt mindre anonym. Ikke minst med tanke på at jeg har barn som går på skole og i barnehage (det er vel kanskje den eneste likheten mellom Anna og meg). Trenger barna mine å få høre fra klassekamerater at de har sett mammaen deres toppløs på nett? Trenger noen egentlig å se meg toppløs på nett, eller noen andre plasser for den saks skyld? Det finnes mer enn nok annet å få mareritt av.

Etter å ha sett Annas og diverse andres dinglende pupper er jo mine bilder slett ikke så ille lenger. Og det setter jeg virkelig pris på!

Så tusen takk for at du satte i gang denne nye trenden, Anna!

Sånn ser det ut når gamla pusser opp – nå sannsynligvis med skadet rygg etter den voldsomme svaien..

 

#oppussing #hverdagsliv #fotokjerring #meninger

Nede for telling

Det har visst blitt litt sykdom på bloggen de siste par ukene. Og det er ikke over enda. Nå er det plutselig undertegnede som går på den ene smellen etter den andre. Flaks at jeg takler så bra å være syk, for denne natten og de siste timene har vært et sant helvete. Feberen herjer i kroppen, hodet verker og det føles som tarmene har knyttet seg sammen i en ball. Jeg tar ti fødsler på strak arm foran de smertene jeg har hatt det siste halve døgnet.

Og det mest fortvilende av alt, jeg er fullstendig ute av stand til å ta meg av barna. De to store måtte klare seg selv i morges. Minsten sov heldigvis nesten helt til mannen kom fra nattevakt, for jeg hadde ikke sjans til å gjøre noe annet enn å sitte i sofaen med ham. Og den stakkars mannen min da, som etter nattevakt måtte gjøre minsten klar for barnehage. Jeg får så dårlig samvittighet at det gjør vondt.

Men akkurat nå klarer jeg ikke noe annet enn å ligge her. Jeg ber til høyere makter om at dette ikke er smittsomt, for jeg unner ingen denne helvetesrunden her.

Sånn på den positive siden, kanskje dette hjelper i forhold til vektnedgangsprosjektet mitt. Jeg er dog noe usikker på om det er rett måte å gjøre det på..

Håper virkelig du der ute har en mye bedre torsdag enn meg!

Hilsen syk og svak og dårlig bak.

#stakkarsmeg #sykigjen #sykdom

Hvor var du 11. september 2001?

Noen dager går inn i historien, og man vil for alltid huske hva man gjorde og følte denne dagen. En av den nyere verdenshistoriens mest minnerike hendelser skjedde i USA for nøyaktig 16 år siden. Det begynner å bli noen år siden, men likevel føles det nesten som i går. Jeg tror ikke jeg er den eneste som fortsatt husker hva jeg gjorde og hva jeg følte denne dagen. Bildene er brent inn i hukommelsen for alltid. 

For meg var dette en helt vanlig dag. Jeg drev med nettstudier på den tiden, og klikket meg tilfeldigvis inn på en nettavis mens jeg satt og jobbet. Der hadde meldingen om at et fly hadde krasjet i World Trade Center akkurat tikket inn. Det er ikke akkurat dagligdags at fly krasjer i bygninger, men jeg tenkte likevel at dette sikkert var en liten hendelse. Et småfly som hadde forvillet seg. Ille nok forsåvidt. Av ren nyskjerrighet slo jeg på CNN, og der fikk jeg akkurat med meg at nok et fly kom brasende mot den andre skyskraperen. Og alle kunne jo se at her var det ikke snakk om noe småfly. Og to fly som ved uhell treffer to skyskrapere i løpet av kort tid er et rimelig usannsynlig scenario. Jeg husker vantroen og skrekken som skylte innover kroppen min. Jeg husker det så godt at jeg får gåsehud bare jeg skriver dette. Og så brøt det fullstendige kaos løs med meldinger om kaprede fly både her og der. Jeg klarte ikke å rive meg løs fra TV-skjermen, det var som å se på en film, men alt var høyst virkelig. På et tidspunkt trodde jeg de snakket om Dallas Airport og ikke Dulles Airport, og begynte samtidig å frykte for familien min som på den tiden bodde i Houston. Hadde ikke vært et dumt mål det heller i forhold til oljeindustrien. Da ting etterhvert begynte å roe seg ned var jeg helt utslitt. Alle inntrykkene var overveldende, og alle historiene fulle av mot og sorg som etterhvert kom ut fullstendig hjerteskjærende. Når jeg som var så langt borte ble så påvirket, tenk hvordan det var for dem som sto midt i det.

I oktober i fjor var vi på New York-tur, og tilbragte noen timer på Ground Zero og 9/11-museet der. Det var veldig spesielt å være der, og å få et enda bedre inntrykk av denne mørke dagen i historien. Skal du til New York anbefaler jeg absolutt en tur innom her. Det var en spesiell stemning og ro over denne plassen, selv minsten som da var 2 år forholdt seg helt rolig i vognen sin hele tiden mens vi gikk rundt og tittet. Inntrykkene var sterke, spesielt bildene og historiene til alle de som døde her denne dagen.

I sommer var vi også innom Pentagon og fikk se hvor det flyet som styrtet der traff. Det er egentlig helt uvirkelig å se disse plassene, det er vanskelig å forstå det marerittet som utspilte seg der for 16 år siden.

For noen år siden fikk vi et spesielt flagg av min amerikanske stemor. Flag of Heroes. Her står navnene på alle First Responders som ofret sine liv 11. september 2001. Og når man har det så må man jo bruke det, så i dag henger dette utenfor huset vårt.

Some Gave All So Others Might Live

 

I dag syntes jeg rett og slett det passet å finne frem noen av bildene fra 9/11-museet. Det ble ikke tatt så veldig mange, jeg gikk mest rundt og så og følte. Det føltes ikke riktig å fly rundt og knipse bilder. Men noen ble det, og her er noen av de tingene som gjorde sterkest inntrykk på meg (og som samtidig føltes innenfor å ta bilde av).

Samtidig lurer jeg veldig på hva akkurat du gjorde på denne dagen for 16 år siden. Del gjerne dine minner med meg!

Ground Zero Memorial

Det første som møter deg når du kommer inn i museet er the Tridents, en del av strukturen fra the North Tower
Foundation Hall

Survivor’s Stairs. Se for deg alle menneskene som skrekkslagne flyktet ned denne trappen..

First Responders. Den eneste brannstasjonen innenfor Ground Zero mistet 6 av sine menn.
One World Trade Center (også kjent som Freedom Tower). En ny skyskraper har reist seg på nedre Manhattan.
New Yorks skyline blir aldri den samme som før
Til slutt et lite minne fra Washington National Cathedral. Det var tross alt ikke bare i New York terroren rammet for 16 år siden.

 

#historie #9/11 #minner #terror #wtc #groundzero #newyork #nyc #pentagon #arlington

Den følelsen!

Når du har gått i en litt for trang bunad hele dagen, og du endelig kan slippe ut pupper og mage igjen.

Den befriende følelsen av å få puste igjen. La foodbaby-magen henge fritt. For ikke å snakke om den himmelske følelsen av å sparke av seg vonde bunadssko.

Det finnes ikke noe deiligere enn å kaste sports-bhen som har skviset puppene såpass flate at man får igjen bunaden langt pokker i vold, og bh-løs innta horisontalen i sofaen deilig sliten og glad etter en vellykket konfirmasjonsfeiring. Og her blir jeg til senga kaller..

#hverdagsliv #bunad #søndagskveld #denfølelsen