Risikosvangerskap

Jeg kjenner at tid foran skjermen ikke er det rette i dag heller, så da fortsetter jeg heller på tidsreisen. Nå er vi nesten à jour, vi skal bare et par uker tilbake i tid. Til nok en kontroll på Ullevål og en skummel, ny tittel på svangerskapet.

Noen dager etter ordinær ultralyd parkerer vi foran Ullevål på nytt. Det skal nok bli mange turer hit fremover..

Foreløpig føler jeg meg litt malplassert i den innerste gangen på svangerskapspoliklinikken. De fleste som kommer hit er mye lengre på vei enn meg, vagger rundt med store mager og er nesten fødeklare. Jeg har foreløpig bare en liten kul og er ikke halvveis engang. Jeg hører til blant dem som sitter i den røde sofaen lenger borte, klare for ordinær ultralyd. Men det har jeg jo allerede gjort! Selv om det er tidlig i svangerskapet hører jeg til her nå.

Denne gangen er jeg heldig og møter på legen som fulgte meg opp før og i første trimester av svangerskapet med minstemann. Den gang på en helt annen avdeling. I etasjen over. Der som det står, eller i alle fall sto, «seksjon for ufrivillig barnløshet» på døren. Nå er hun altså her nede. Den eneste legen jeg faktisk kjenner igjen. Jeg har truffet mange av dem..

Det føles litt trygt å komme inn til et kjent ansikt. Hun beroliger meg litt i forhold til de målene som bekymret meg etter ordinær ultralyd. De ligger fortsatt i bakhodet, men hun får helt andre og bedre mål. Men nå får jeg nye bekymringer. For første gang blir ordet risikosvangerskap brukt. Jeg visste jo at det var der jeg var, men det er noe annet når du hører ordene og får dem svart på hvitt. Jeg settes på enda en type medisin. Det begynner å bli noen tabletter pr. dag nå. Og jeg settes opp til tett oppfølgning, dog ikke før vi kommer til det punktet der barnet faktisk kan reddes om noe skjer. Det føles greit for nå.

Men for første gang frykter jeg ikke lenger bare for den lille i magen. Plutselig innser jeg at det slettes ikke er utenkelig at noe kan skje med meg også. Jeg klarer plutselig ikke å se noe positivt utfall av dette lenger. Jeg har flere risikofaktorer som nesten skremmer vettet av meg. Kroppen spiller ikke på lag denne gangen heller. Magen min er kanskje ikke en trygg havn for små liv. Heller tvert imot. Hvordan skal jeg egentlig klare å holde liv i denne lille helt frem til høsten?

Jeg elsker dette bildet som henger på gangen utenfor undersøkelsesrommene. Dette er målet! Kommer vi dit?

Follow my blog with Bloglovin

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg