Svak

Om du noen gang lurte på om dette er en rosablogg eller ikke, så vil dette innlegget sannsynligvis avkrefte det en gang for alle. En svart syteblogg derimot.. Jeg føler virkelig at denne bloggen har beveget seg i en negativ retning de siste månedene, og jeg misliker det av flere grunner. For det første vil jeg ikke være en sånn blogger som bare klager. Men så er det også litt vanskelig å finne morsomme og hyggelige ting å skrive om når livet føles mest trist og kaotisk. For jeg er en sånn som skriver mest og best fra hjertet. Og sånn er det i hjertet mitt for tiden. Jeg beveger meg i en negativ retning. Og jeg vil ikke! Jeg liker det ikke, og jeg prøver å dytte det unna. Jeg klarte det en liten stund, men etter farsdagen har de siste ukene omsider tatt meg igjen. Og det suger!

Syk, trist og svak. Helt uten filter. Plutselig ser jeg 20 år eldre ut.

Nå har det gått tre uker siden jeg kom hjem, snart fire uker siden pappa døde. Og jeg trodde at livet og jeg skulle være tilbake til normalen nå. Planen min var å «tillate meg selv» å ta det litt med ro, lande litt etter den tøffe måneden i USA og bearbeide det jeg hadde vært gjennom de to første ukene etter hjemkomst. For man kan jo sette en tidsfrist på bearbeiding av sorg, akkurat som man kan sørge på kommando. Jeg leser jo selv hvor feil dette blir. Men ut fra tidligere erfaring trodde jeg at det var dette som skulle til. For etter hvert lite liv jeg har mistet, har de første ukene alltid vært de tøffeste. Selvfølgelig hadde jeg glemt at mye av dette sannsynligvis også hang sammen med kroppslige forandringer. Og det er jo ikke tilfelle nå. Så da jeg kom hjem kjente jeg ikke på denne overveldende sorgen som jeg trodde skulle komme. Joda, jeg var redusert og det førte fort til sykdom, og det har egentlig vært det jeg har slitt mest med. Sorg og savn har vært mer perifert. Allehelgensdag dro jeg som vanlig på arrangementet Hjertefred. Dette er alltid godt for hjertet, og treffer punkter i meg hvert eneste år. I år trodde jeg at det skulle vekke noe mer i meg, at sorgen skulle komme veltende. Isteden. Ingenting.

Engler og vakker stemning, men følelsene lot vente på seg.

Så kom farsdag. Og der kom de siste ukene plutselig tilbake og bet meg bak. Tre uker etter at pappa døde kom savnet virkelig veltende over meg. Og kombinert med denne seige sykdommen som suger ut alt jeg måtte ha av overskudd fikk det meg helt ut av balanse. Alle dagligdagse og automatiske gjøremål koster plutselig alle krefter jeg har. Bare å komme seg opp fra senga og inn i dusjen er en kamp. Når jeg ikke finner luen til minsten i barnehagen er jeg på nippet til å hylgrine. Jeg vil helst bare være helt alene. Uten å måtte gjøre noe. Uten å tenke noe. Uten ansvar. Kroppen og hjertet verker. Jeg klarer ikke lenger å henge med på livet rundt meg. Alt jeg vil er å komme meg gjennom dette og bli meg selv igjen. Ikke føle meg hjelpeløs, udugelig og svak, som en klump rundt foten til familien. Orke og klare igjen. Være glad igjen. Se positiviteter igjen.

For det skjer faktisk positive ting også. Som at vår trofaste oppvaskmaskin tok kvelden denne uka.

For jeg ønsket meg virkelig en ny..

Nei, det var faktisk ikke positivt i det hele tatt. Men det er positivt at vi har fått huset i orden sånn som vi ville. Og at det har skjedd før planen. Og det igjen har ført med seg andre små positiviteter, dog gjenstår det å se om det fører til ønsket resultat. Sånn livet er nå har jeg mine tvil, for det er mye et skritt frem og to tilbake. Kanskje ti tilbake til og med.

Og jeg har kommet i gang med planlegging av «begravelse» for pappa neste år, og har fått noen gode svar også der. Det er uvirkelig og vondt å sitte og planlegge sånt, men det er på en måte godt også. I alle fall når jeg ser at det kan løse seg til det beste. For det er mye som skal gå i orden når man skal bringe noen «hjem», og det er tungvint når planleggingen skal foregå på to sider av Atlanterhavet. Og det er vondt å vite at jeg ikke får vært med på den amerikanske delen av dette. Alt dette påvirker meg nok også vil jeg tro. Thanksgivinghelgen skal nemlig amerikansk familie og venner samles i en liten kirke i Nebraska, der stemoren min er fra og hvor hun og pappa giftet seg, for å ta et slags farvel med pappa. Jeg skulle veldig gjerne vært der. Det føles sårt. Men jeg kan ikke reise over dit igjen nå heller. Kanskje får jeg likevel vært med på et vis. Vi får se hva de finner på.

Men heldigvis er det sånn at pappa skal hjem. Og det er jeg glad for. At vi neste år skal få sette ned urnen hans i graven til besteforeldrene mine. Det føles riktig. Og det betyr at vi kan «besøke ham» hver gang vi er i Ålesund. Jeg tror det blir fint. Mitt håp nå er at vi kan samle flest mulig av pappas og vår familie og venner når stemoren min, søsteren min og forhåpentligvis fetteren min kommer til Norge med asken hans neste år. Pappa ville ikke ha ønsket en dyster begravelse med tårer og svarte klær. Han ville ha ønsket en fest. Latter og glede. Kom som du er. Enkelt og greit. Så, hvis noen av dere som leser her kjente pappaen min, det vil bety mye for meg og oss om akkurat du dukker opp når den tid kommer! Dette ser jeg faktisk frem til.

Og før det er det jul. Snart er det advent. Selv om det føles uoverkommelig i den tilstanden jeg er i nå, gleder jeg meg til å få frem advents- og julepynt. Og ikke minst å reise hjem til mamma og julefeiring i Ålesund. Treffe nære og kjære der. Det føles som det trengs nå. Og jeg håper så inderlig at jeg snart får litt mer energi så jeg kan kose meg litt med de forberedelsene som må gjøres også. For akkurat nå er julegaver, kalender til ungene (heldigvis halvferdig takket være Target), julekort og julebakst enda noen mursteiner på veggen foran meg. Og jeg hater det! Jeg liker ikke å føle meg så svak! Jeg liker ikke å føle at jeg ikke klarer noenting. Akkurat nå er jeg rett og slett flau over meg selv.

Når du føler at du har en stor L for loser i pannen..

#hverdagsliv #trist #tungt #sorg #savn #hjelpeløs #håpløs #huff #antirosablogg #ærlig #usensurert #svartblogg

4 kommentarer
    1. Stor klem til deg <3 Vil nå si at det kanskje er greit å bare være som man er, og skrive fra hjertet. Det er jo deg, og ikke minst realiteten. Bedre enn å lyve om at ting liksom er så bra. Du har da vert gjennom mye, og da er det helt klart at kroppen reagerer på det. <3

    2. naturogfhoto: Tusen takk! Ja, alternativet er nok å ikke skrive i det hele tatt. For å lyge på meg et perfekt liv klarer jeg ikke. Men det hadde vært greit å kunne skrive noen litt muntre innlegg innimellom, ikke bare syte og klage. 😉 Men med litt tålmodighet kommer jeg meg nok tilbake til en litt mer normal plass, må bare innse mine begrensninger og skynde meg sakte. En klem tilbake til deg!

    3. Sorg, tanker og følelser tar nok akkurat den tiden det tar <3 Vi som føler deg og bryr oss om deg akkurat slik både du og livet er tåler å lese om de andre sidene også <3 Livet er ikke bare moro og positivt, og jeg er med deg uansett - og skal smile like bredt som deg når ting smiler litt igjen, for det vil jo skje <3 Klem

    4. Jernbanefrua..: Tusen takk for veldig gode ord. Jeg føler meg litt håpløs og ensporet om dagen. Men guri malla, som jeg gleder meg til å virkelig smile igjen! 🙂 En klem tilbake til deg, snille! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg