Ro

Det gjorde visst godt å knekke sammen litt i forgårs. Lette på trykket. Selv om det på sett og vis gjorde meg enda mer sliten. Å være åpen om det hjalp om mulig enda mer. For jeg fikk flere gode og konstruktive tilbakemeldinger fulle av omsorg. Og alle var like enige. Jeg har gjort alt jeg kan, jeg har vært her snart en måned, jeg har tatt farvel. Det er greit å reise hjem nå. Så jeg har bestemt meg for at den returen som nå er satt neste uke, den er endelig. Om noen dager drar jeg uansett. Og det føles godt for hjertet. Så må jeg bare prøve så godt som mulig å ikke klandre meg selv om pappa fortsatt lever da.

Nå har jeg sagt alt for mange ganger at han ikke lever til da og da, men han fortsetter å overraske. Så jeg skal ikke lenger si at jeg tror dette er over før jeg drar. Jeg bare håper, for hans skyld og vår skyld. Han har nå levd dobbelt så lenge som legen regnet med. Han har bevist sin styrke. Nå vil vi alle at han skal finne fred. Dog, fredelig er han i dag. Der han var urolig i går er han nå stikk motsatt. Det er ikke lett å få kontakt med ham. Men selv om han er rolig i dag, så håper jeg han ikke blir liggende sånn lenge. Dette er jo ikke ham. Det er ikke pappaen min. En del av ham har allerede reist fra oss.

Jeg var urolig for denne dagen. For jeg visste at hovedansvaret for ham ville bli på meg. Og det føltes fryktelig ukomfortabelt. Men når jeg nå sitter her og hører på den evinnelig irriterende oksygenmaskinen, ispedd noen små host, litt surkling og ellers rolig pusting, kjenner jeg en slags fred. Jeg er heldigvis ikke helt alene likevel. Siden pappa var dårligere i går (noen ønsker blir visst hørt) og må medisineres oftere, har vi fortsatt 24-timers pleie. Så selv om det var jeg som måtte gi ham morfin for en liten stund siden (yay me!), hadde jeg en trygg person ved siden av meg. Heldigvis! Jeg sier det igjen, disse hospice-folkene er engler! De skal fortsette å være her hele døgnet i alle fall til over helgen. Men pappa blir ikke bedre akkurat, så det er vel en viss mulighet for at de blir her resten av veien.

Nå skal jeg gjøre det beste ut av de dagene som er igjen. Det blir en stund til jeg ser denne siden av familien igjen. Fetteren min tok jeg farvel med allerede i går, for han har reist utenbys. Veldig vemodig. Enda rarere blir det å dra fra søster og stemor. La dem sitte igjen med dette, eller eventuelt et helt nytt liv uten pappa. Jeg skulle gjerne bodd nærmere dem i denne tiden. For de vil jo få en helt ny hverdag, uten pappa i huset. Jeg er i alle fall glad for at jeg har kunnet være her for dem nå, aller mest for stemoren min. Jeg vet hun er takknemlig for det. Og jeg tror det har knyttet oss enda tettere sammen, det å gå gjennom denne tiden i fellesskap. Og vårt forhold skal fortsette også uten pappa. Etter 21 år er hun mer som en bonusmamma enn en stemor. Jeg har selvfølgelig også min egen, fantastiske mamma, men det er fint med en i bonus også. Og søsteren min som bare fikk ha pappa i 15 år, vil kanskje etterhvert ha spørsmål om ham. Spørsmål som jeg som fikk ha ham i nesten 42 år kan svare på. Så familien vår består. Bare med en person mindre, en som vil være veldig savnet.

Once upon a time. Fortsatt mitt favorittbilde av vår lille familie.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

4 kommentarer

Siste innlegg