Tre uker har gått. Tre uker har jeg sittet her og ventet på det uunngåelige. Tre uker har jeg vært borte fra resten av familien min. Selv om jeg vet det har vært riktig å forlenge oppholdet, så kjenner jeg nå veldig på at jeg skulle ha reist hjem i dag. Og en følelse av frustrasjon og håpløshet legger seg over meg. Jeg trodde dette skulle være over nå. Vi trodde alle det, inkludert pappa. Han har fått nok, sier han er klar. Tre ganger de siste dagene har vi trodd slutten var nær. Først fredag, så mandag kveld og sist i går morges. Da ble jeg hentet ut i stua fordi pappa spurte etter meg, han var sikker på at nå var tiden inne. Så satt vi der ved sengen, stemoren min og jeg. Det var en fin stund. Det føltes både spesielt og riktig. Han skulle få dra fra oss på den fineste måten. Roen senket seg. Så snorksovnet han..

Etter dette ble det mer kaos i stua. Plutselig hadde vi 24-timers omsorg fra hospice. Litt rart med en fremmed i huset hele tiden, men også litt betryggende. De er engler, virkelig! Problemet er at pappa ikke vil ha dem her. Han vil ikke ha fremmede rundt seg nå, vil ikke ha hjelp av andre. Jeg vet at han hater dette. Nå er det kanskje bare for noen timer til før vi går tilbake til normalen der vi tar oss av alt igjen. Og det skremmer meg litt det også. Vi er så slitne nå.

Jeg sitter fortsatt her med et ønske om at dette snart skal være over. Han har gitt kreften en god fight og levd lenger enn forventet. Han har vist seg som den sta og sterke pappaen som han alltid har vært, selv midt i dette. Nå har han det virkelig ikke bra lenger, og det er på tide at han får slippe. Får fred og hvile. Og av litt egoistiske grunner håper jeg det skjer veldig snart. Ikke bare fordi jeg ønsker meg hjem til mine, men også fordi jeg sannsynligvis må reise hjem neste uke. Da har jeg vært her en måned, og blir jeg stort lenger da risikerer jeg å miste frilans-jobben min. Og det går bare ikke. Samtidig vil det være veldig vanskelig å reise hjem om pappa fortsatt lever. Jeg vil gjerne være til stede helt til slutten. Samtidig kommer vi nærmere bursdagen min for hver dag som går, og jeg skulle virkelig ønske at disse to «begivenhetene» ikke falt så fryktelig nært hverandre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så jeg håper og jeg ber, for pappa og for oss, at han snart får slippe mer av dette.

Vær så snill, la pappa slippe å lide mer nå. La han få forlate sykesenga og komme til en mye bedre plass.

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer