hits

Jeg kommer til å angre

Nå har der gått over to uker siden jeg i hui og hast forlot alt og alle hjemme og fløy halve verden rundt for å være ved pappas side i hans siste dager. Lange dager som har blitt mange flere enn vi regnet med. Jeg skulle ha vært hjemme igjen nå, men isteden er returen utsatt. Pappa har åpenbart et mye sterkere hjerte enn de fleste regnet med, så selv om resten av kroppen er relativt utkjørt, tikker det fortsatt trofast i vei. En yngre og mer uerfaren versjon av meg ville nok ha sett dette som noe veldig positivt. Håp. Kanskje til og med et slags mirakel. Han har overlevd legenes forventninger, kanskje kan han overleve. Bli frisk.

Den snart 42 år gamle meg, som har vært med på en og annen rodeo før (er man Texwegian så bruker man sånne metaforer), vet at det ikke fungerer sånn. Jeg vet at det ikke finnes håp. En sliten kropp full av kreft kan ikke leve evig. Selv om både han og vi skulle ønske det var mye tid og mye liv igjen. Og det er så vanskelig. Jeg tenker tanker som umiddelbart gir meg dårlig samvittighet, men som jeg har skjønt er nokså normale likevel. For å sitte her og se pappa visne litt mer dag for dag er litt som å dra av et plaster veldig, veldig sakte. Innimellom tenker jeg at det hadde vært bedre å bare rive det rett av. Bli ferdig med det. Også hater jeg meg selv for disse tankene, og vet at jeg vil angre bittert på at jeg tenkte dem i veldig nær fremtid.

For jeg ønsker jo å ha pappa her. Jeg vil jo ikke miste ham. Han er en av de mest umistelige i hele verden. Men dette er realiteten nå. Det er ingen vei utenom. Jeg er så takknemlig for hver dag jeg kan sitte ved siden av ham, men det er vondt å se ham lide. For det gjør han. Selv om han er heldig og ikke har noe særlig med smerter, så ser jeg at dette er vanskelig og vondt for ham. En mann som en gang var sterk, livskraftig og nesten uovervinnelig. Som reiste verden rundt som pilot, virkelig levde. Nå ligger han her svak og nesten hjelpeløs. Det er nesten litt uverdig. Det er pappa, men det er likevel ikke ham. Ikke den pappaen jeg kjenner. Han er rett og slett redusert til nesten ingenting. Han fortjener bedre enn dette. Aller mest hadde han fortjent å være frisk, men når situasjonen er som den er så fortjener han å slippe. Han fortjener å få hvile, selv om jeg vet så inderlig godt at han ikke vil dra fra oss.

Dagene er lange nå, timene går sakte. Vi er alle slitne. Jeg kjenner ikke helt igjen meg selv når jeg titter i speilet. De mørke ringene under øynene blir større for hver dag. Innimellom tenker jeg at jeg ikke orker mer. Jeg vil hjem til mann og barn. Jeg har vært borte for lenge. Men så vet jeg at det er her jeg må være akkurat nå. I hvert sekund, minutt, time, dag og døgn jeg får sammen med pappa. For snart vil jeg savne det. Snart vil alt bare være tomt og jeg vil ønske meg tilbake til disse dagene. For akkurat nå, samme hvor slitsomt og vondt det er, så er jeg akkurat der jeg trenger å være.

To the bitter end..

#sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #tanker #fuckcancer

3 kommentarer

Deveny

11.10.2018 kl.07:41

Sånn var det med mon far også, men vi skapte noen minner.

Fotokjerring

11.10.2018 kl.17:12

Deveny: De minnene er gull verdt! <3

Jernbanefrua..

11.10.2018 kl.07:54

Føler så godt med, på og rundt det du skriver. Kastes tilbake til nøyaktig de samme tankene, håp som ikke er håp, søket etter verdighet i alt. Alt ender i det du avslutter med - to the bitter end <3 i hjertet. Sånn jeg leser ordene dine kan det bli flere dager. Tenker masse på deg og sender en klem <3

Fotokjerring

11.10.2018 kl.17:13

Jernbanefrua..: En stor klem tilbake til deg, snille du! <3

Skriv en ny kommentar

Fotokjerring

Fotokjerring

41, Asker

Mamma til tre, hobbyskribent og amatørfotograf. Skriver ærlig om det som opptar meg, som hverdagsliv, meninger, tanker, følelser, reiser og mye mer. Noen ganger med humor, andre ganger alvor. Kontakt: fotokjerring@gmail.com

Blogglisten

Kategorier

Arkiv