Er dette dagen?

Nok en morgen har kommet, og nok en lang dag står foran oss. Hva vil den bringe? Er dette dagen du skal dra fra oss?

Disse tankene er det første som farer gjennom hodet mitt hver morgen. Sammen med en lettelse over at jeg ikke har blitt vekket i løpet av natten. Da har det i alle fall ikke skjedd noe uvanlig. Likevel gruer jeg meg til å stå opp og gå ut i stua. Redd for hva som vil møte meg. Vil du sove enda mer i dag? Vil du i det hele tatt våkne? Kommer du til å snakke med meg? Eller forsvinner du bare enda lenger bort fra meg?

Noen ganger føler jeg at nå er det rett før. Rett før du drar. Pusten din virker annerledes. Jeg sitter bare og følger med på brystet ditt. Lytter. Venter. Men så går alt tilbake til normalen. Innimellom kommer noen lyspunkt. Du kvikner litt til. Smiler litt til meg. Glimtet i øyet sveiper innom, som da jeg tok noen runder i bassenget i går. Jeg tror du likte det. Ikke sommervarmt vann lenger, men med fortsatt 25 grader i vannet og 30 grader i lufta viste datteren din seg som en ekte «viking».. Jeg lever for disse øyeblikkene når jeg ser at du fortsatt er der. Som når du satt oppe i senga og spiste noen skjeer tomatsuppe i går. Og når du ber om whiskey. Alt er lov nå!

Men så er det noe skummelt med disse øyeblikkene også. Er det et oppsving før du krasjer? Jeg vet godt at man kan virke litt kvikkere rett før livet tar slutt. Så jeg tar ekstra godt vare på dem. Suger dem inn og låser dem inn i hjertet.

Det føles uvirkelig å sitte og se på deg. Jeg vet hva som snart kommer, men jeg kan likevel ikke fatte det. Jeg sitter faktisk og ser pappaen min dø. Han som alltid har vært der. Han som betyr alt. Snart er han borte for godt. Jeg skjønner, men skjønner ikke. Og jeg vil ikke! Vil bare sitte her for evig, samme hvor slitsomt det er. Holde deg tilbake.

Likevel sank hjertet da hospice-sykepleieren var her og snakket om at det kunne ta noen uker. Jeg både håper og ikke håper at det blir sånn. Samme med legens estimering, som ikke var like lang. Jeg håper, men håper ikke. For det tærer å sitte her og se på pappa. Se ham bli svakere og svakere. Det gjør så hinsides vondt. Enhver som har vært i samme situasjon skjønner hva jeg mener.

Det tærer også på å være så langt borte fra resten av familien. Og lenge. Om noen timer er det en uke siden jeg dro fra mann og barn. Det er lenge for en som er vant til å være der hele tiden. Det lengste jeg har vært borte fra dem før er vel de fire dagene jeg var på sykehuset da minstemann ble født. Men da kom de jo på besøk. Det er verre med sånt når man er halve verden unna. Jeg gleder meg til hver gang de FaceTimer, samtidig gjør det vondt. For jeg savner dem sånn. Jeg vil klemme på barna. Og jeg trenger de trygge armene til mannen min. Og hodet mitt begynner å leke med meg. De savner meg ikke. De trenger meg ikke. Men så er det også betryggende at de klarer seg så bra uten meg. Bare mannen min ikke finner ut at han klarer dette bedre alene.. (Jeg er ikke så fryktelig redd for det altså.)

Jeg har vært gjennom tøffe tak før. Jeg skal komme meg gjennom dette også. Men dagene er definitivt lange og slitsomme. Usikkerheten river i meg. Og jeg frykter og gruer meg til det som skal komme.

Vi har hatt besøk av flere hospice-engler, og vet at både sykepleier, sosialarbeider og prest står parat når vi måtte trenge dem. Det er så fint og betryggende. Noen ting funker definitivt bra i USA også.

#pårørende #sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #ventesorg #fuckcancer

4 kommentarer
    1. Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i hele beskrivelsen din… 😢
      Tusen klemmer sendes fra California til Texas <3 ❤️

    2. Skjønner så godt hva som kan – kan, romstere innvendig <3 Tenker masse på deg, og følte vel også at tiden ikke er helt «der» ennå. Hatt æren jeg føler det er av å sitte å våke over flere gjennom tiden, og det er tegn man fanger opp. Glad for at dere omringer øyeblikkene. Off, tenker så på deg <3 klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg