Slitsomme dager

Hvem hadde trodd at man kunne bli så sliten av egentlig ingenting? Dagene siden jeg kom hit har stort sett bestått av å sitte i en stol ved siden av pappa. Faktisk mistenker jeg at jeg snart får sittesår. Seriøst! Jeg lengter etter å bevege meg litt, få litt luft. Aller helst har jeg lyst til å ta en lang tur rundt i nabolaget her, bare gå og lufte hodet. Men selv om dette er et rolig og fint nabolag, så er det ikke nødvendigvis helt trygt å surre rundt i gatene alene. Spesielt ikke for et forsvarsløst kvinnfolk. Så min lufting så langt har blitt noen minutter ute ved bassenget. Relativt behagelig i seg selv, når det nå er 28 grader og stort sett sol. Men så var det denne Texas-myggen da, som er veldig glad i mitt søte, norske blod. Etter fem minutter ser beina mine ut som kjøttkaker. Så utetiden begrenser seg ganske naturlig. Siden behovet for litt fysisk aktivitet stiger i takt med brakkefeberen, må jeg nok snart ta noen runder i bassenget (og samtidig få en kickstart på en høyst tiltrengt slankekur, siden maten jeg vanligvis elsker her borte nå frister lite). Men en del av meg føler at det ikke passer seg akkurat nå. At jeg bør sitte her, ikke plaske rundt der ute.

Jeg vet at dette ser sånn passe idyllisk ut, men med myggen og situasjonen er det så langt fra idyll som man kan komme.

Disse dagene og alle følelsene er så rare. Forvirrende og surrealistiske. Onsdag og torsdag var ganske OK. Jeg følte en ro og glede over å være her. For all del, det føles fortsatt riktig, men hjertet og sjelen blir mer og mer slitne for hver dag. Og brakkefeberen hjelper neppe akkurat her. Det er slitsomt å sitte hele dagen og se på en du har så kjær ligge i sykesenga. Takk og lov foreløpig uten smerter, bare veldig sliten. Jeg tar meg stadig i å sjekke om han puster når han sover. Og jeg blir glad hver gang han drikker en liten sup, bytter TV-kanal eller snakker. Men dagene er lange. Og resten av familien så veldig langt borte. Jeg savner mann og barn, og plages av at jeg ikke vet hvor lenge jeg blir borte fra dem. En del av meg vil være her lenge, samme hvor slitsomt det er. En annen del vil bare hjem, selv om jeg vet hva det innebærer. Nå er det dem jeg bare har på FaceTime. Prisen jeg må betale for å ha familie i to verdensdeler.

Jeg føler meg som en dritt når jeg innimellom ønsker at dette skal gå fort. Følelsene river og sliter i meg. For jeg vil jo ha pappaen min lenge enda. Jeg vil ikke miste ham. Jeg vil ikke være i denne situasjonen. Jeg forbanner denne kreften som stjeler pappa fra meg, morfar fra barnebarna. Han skulle ha levd så mye lenger. Han skulle ha vært her når vi kommer neste sommer. Og sommeren etter det. Og så videre. Jeg er sint på hans vegne og på våre vegne. Det føles urettferdig at jeg sitter her nå, og venter på at pappa skal dø. Var det ikke nok at jeg mistet ni ufødte barn?

I morgen bikker vi over i oktober. Det vil bli måneden pappa skal dø. Det er også måneden jeg ble født. Jeg håpte at disse to tingene ikke skulle falle i samme måned, men med mindre det skjer et mirakel, blir det sånn. Og det er av en eller annen grunn en ekstra vond tanke.

Dette har alltid vært min happy place. Texas. En plass jeg alltid lengter til, alltid gleder meg til og alltid er lykkelig. I 21 år. Bare ikke nå. Og jeg er redd for at det aldri vil bli det samme. Eller, det vil det jo uansett ikke bli. Neste gang er ikke pappa her. Vil det fortsatt føles som hjemme når det bare er stemor og søster her? Kan det fortsatt være min happy place når det er plassen pappa døde?

Ingenting er som det burde være..

Det er et virvar av ulike tanker i hodet mitt. Jeg sliter nå. I dag er den tøffeste dagen for meg så langt. Jeg sliter med å snakke med dem der hjemme, for jeg vil ikke bryte sammen. Vil ikke begynne å gråte, fordi jeg er redd jeg ikke klarer å slutte om jeg gjør det. Bare å skrive er en liten risikosport hva tårer angår. Men så må jeg skrive. Selv om det som kommer ut kanskje ikke helt henger sammen, så må jeg få det ut. For jeg har ikke lyst å glemme hvordan disse dagene var. Jeg skriver med andre ord mest for meg selv. Men jeg velger også å trykke «publiser» fordi jeg vet at mange kjenner seg igjen. Så får det bare være litt kaotisk, akkurat som hodet og livet ellers akkurat nå.

Når smilet ikke når frem..

#pårørende #sykdom #kreft #familie #pappa #pappajente #sliten #sorg #ventesorg #fuckcancer

4 kommentarer
    1. <3 En klem til deg i Norges natt. Håper tingene ikke «klaffer» det gjorde det her, innenfor samme uka, og ja ok - det må bare gå det også. Tenker på deg, skjønner du er sliten nå, skjønner det godt <3

    2. Jernbanefrua..: En klem tilbake til deg, som sikkert når frem på morrakvisten. Det skjer når det skjer, sånn er det bare. Mange «opptatte» datoer denne måneden. Men livet og døden kan ikke styres over. Tusen takk for at du tenker på meg, det varmer mer enn du aner! <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg