De små sekundene

Det er noe med de første, korte sekundene etter du våkner om morgenen. Litt trøtt og fortumlet, men befriende bekymringsfri. I alle fall er det sånn når jeg våkner for tiden. Sliten og ikke på noen måte klar for å møte dagen, men i noen små sekunder tidlig på morgenen glemmer jeg alt som tynger. Rommet er mørkt og akkurat passe temperert, og dynen omfavner meg mykt. Livet føles behagelig.

Så demrer det. Alt dette som henger som en mørk sky over hodet mitt. Realiteten. Bekymringen for den som ligger på et sykehus langt unna. Bekymringen for min egen helse, som ikke er helt på topp om dagen. En bekymring som forsterkes av det som skjer rundt meg. Kloen setter seg atter rundt hjertet. Og der blir den værende resten av dagen, helt til neste morgens små sekunder.

Livet går opp og det går ned. Og akkurat nå er det nedturene som preger livet mitt. Det preger meg mer enn jeg liker å innrømme. Kanskje til og med mer enn det burde. Jeg er ikke meg selv verken fysisk eller psykisk. Bare å puste føles innimellom tungt. Kroppen henger ikke med. Det er lite eller ingen energi til overs. Jeg har ofte mest lyst til å krølle meg sammen i fosterstilling og bli liggende. Skrike. Gråte. Få ut alt som er inni det verkende hjertet. Tenk så enkelt det hadde vært. Om det bare hadde hjulpet. Men det hadde ikke gjort stort mer enn å lette bittelitt på trykket, situasjonen ville uansett vært den samme etterpå. Den ville fortsatt prege livet mitt akkurat nå. Så jeg biter tenna sammen og gjør så godt jeg kan. Prøver å finne positiviteter. Lysglimt. Jeg bruker den energien jeg har på familie og jobb. På det viktigste. Men jeg skal være den første til å innrømme at jeg føler at jeg ikke strekker helt til der heller om dagen. Ikke i forhold til familien. Humøret svinger og lunta er litt for ofte kort. Jeg føler meg slettes ikke som årets mor eller kone (i den grad jeg noen gang har vært det). Så får jeg litt dårlig samvittighet på toppen.

Livet føles ganske mørkt og tungt akkurat nå. Til og med urettferdig. Men jeg vet at dette også skal passere. Jeg vil nok en gang komme ut i lyset på den andre siden. Og inntil det, så nyter jeg de små morgensekundene hvor alt det vonde er glemt.

Jeg sparer dere for morratrynet mitt og illustrerer med en morgenfot isteden..

I et desperat Google-søk for å bekrefte eller avkrefte at humøret mitt for tiden er et symptom på at det har rablet helt for meg, kom jeg over noe som stemte på en prikk. Jeg er faktisk ikke gæren, jeg lider bare av ventesorg. Litt teit og småflaut, men tydeligvis helt naturlig.

«Ventesorg er en normal reaksjon, men livet er langt fra normalt når man går gjennom prosessen. Man vet at en kjær skal dø, men akkurat når det vil skje, vet man ikke. Spenningen er uutholdelig. Hvis man føler seg dårlig når den kjære er her, hvordan vil man da ha det når vedkommende er borte? En sorg man opplever før døden inntreffer, gjør ikke nødvendigvis at sorgen etter dødsfallet varer kortere. For noen kan den vare i mange år.»

Kilde: Tidsskrift for Den norske legeforening

Fotokjerring – tilsynelatende ikke gæren, bare trist..

#hverdagsliv #tungedager #humørsyk #selvdiagnose #ventesorg

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg