De tomme plassene

I dag var det første skoledag i enkelte deler av landet. Resten følger etter på mandag. Små, tannløse med for store sekker tviholder i trygge foreldrehender. Fulle av forventning og sikkert en del skrekkblandet fryd. Likeså for spente foreldre. Andre, som meg, ser atter en gang hvor store barna har blitt. Disse små som nettopp ble født, og i alle fall nettopp begynte på skolen. Plutselig er de blant de eldste barna på barneskolen. De har vært gjennom det ene skoleåret etter det andre. De har fått være med på små og store begivenheter gjennom disse årene, og de har lært og utviklet seg i rasende fart. Det har vært oppturer og nedturer. Det har vært nye venner, gamle venner og en og annen hjertesorg. Og vi har fått være med. Et privilegium uten like.

Det som er mindre synlig disse dagene, er alle plassene som står tomme. Tomme knagger i barnehagen, tomme pulter i klasserommet. De fleste ser ikke at de står tomme en gang. For disse knaggene og pultene er der jo egentlig ikke. De bare skulle ha vært der. I disse dager er det mange foreldre som ser med sorg og lengsel på små mennesker langs skoleveien. Som kjenner stikket i hjertet når de kjører forbi barnehagen. For akkurat der skulle deres barn også vært. Hoppende og dansende på vei til eller fra skolen. I vilter lek i barnehagen. Deres barn skulle også ha grått sine modige tårer med et fast grep om halsen deres ved morgenens barnehagelevering. De skulle også ha gått fra barnehagen med litt dårlig samvittighet, og senere på dagen bli møtt av en lykkelig liten kropp full av historier og gode klemmer.

De skulle også ha fulgt sin håpefulle til første skoledag. Fulle av følelser, men stødige og trygge for sin litt usikre førsteklassing. De skulle også ha sittet sammen med sitt lille skolebarn og hjulpet med lekser hver ettermiddag. De skulle også ha sett den eventyrlig raske utviklingen. Sett sin lille lære å lese, skrive og regne. Hente og levere. Følge til fritidsaktiviteter. Gå på danseoppvisninger. Heie på sidelinjen i vær og vind gjennom lange fotballsesonger. Tørke tårer, plastre sår. Gi omsorg og kjærlighet. Få løvetann fra en liten barnehånd, henge barnetegninger på kjøleskapet, pynte stua med skjeve vaser laget av små barnehender.

De skulle også kjent på den litt såre følelsen over at deres lille pode plutselig er stor. Nesten uavhengig. Stikker avgårde til første dag på ungdomsskolen. Første dag på videregående. Siste år på videregående og russetid. Deres “baby” skulle også ha reist avgårde til studier her eller der, kanskje ut i verden.

Men plassen til deres små har vært tom lenge. Det ble aldri noe barnehage, skole eller oppdagelsesreiser. Det ble ikke tårer og klemmer. Det ble ikke jul og bursdag. Det ble ikke sommerferier og vinterferier. Det ble med drømmen og minnet om det som skulle ha vært. Og innimellom, som ved disse milepælene, stikker det til. Det skulle vært mitt barn. Det skulle vært oss.

Så til deg, du mamma eller pappa der ute, du som kjenner at det stikker litt ekstra i hjertet i disse dager. Jeg ser deg. Jeg skjønner deg. Jeg føler med deg. Uansett om du har andre barn eller ikke, jeg vet at du ikke glemmer det som skulle ha vært. Og jeg håper noen rundt deg også husker. Jeg håper at noen nær deg kan gi deg en klem og nevne barnet ditt. Det barnet som ikke er synlig for andre men som for alltid lever i hjertet.

Ekstra varme tanker til deg som kjenner deg igjen her fra en mamma med en snart 7-klassing, 6-klassing og (heldigvis) fortsatt barnehagegutt, men som også kunne hatt en 3-klassing, en 2-klassing eller kanskje til og med fulgt en liten jente til sin første dag i 1. klasse i disse dager.

#ensomsorg #englemamma #knustedrømmer #tommeplasser

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg