Dagen mammahjertet har fryktet

I dag var altså dagen her. Den jeg har gruet meg til i noen år allerede. Nå sitter jeg her og kjenner på klumpen i magen og savnet i hjertet.

Forbereder meg på en rar og tom uke.

Jeg husker fortsatt så godt en forsommerdag i 2014, da jeg og lillebror i vogna hadde fulgt de to eldste til skolen sånn som vi ofte gjorde den gangen. Førsteklassingen og andreklassingen. Akkurat denne dagen hersket det lett kaos i skolegården, da skolens sjetteklassinger gjorde seg klare til å hoppe i bussene og dra til leirskole. Jeg husker at jeg syntes de var så store. Og jeg var så glad for at det fortsatt var lenge til våre barn skulle avgårde til en ukes annerledesskole langt unna oss her hjemme. Kanskje tenkte noen andre småskoleforeldre det samme i dag. For de årene fra andre til sjette klasse gikk lovlig fort. I dag var det min lille, store gutt som dro avgårde.

Nesten som første skoledag. Liten gutt med alt for stor sekk. Det er bare det at både gutten og sekken har vokst. Eldstemann er slett ikke liten mer!

Og selv om han uansett sannsynligvis ikke hadde vært hjemme akkurat nå, og de to andre har sykedag her hjemme, så merker jeg allerede nå tomheten etter den store gutten vår. Jeg kjenner med hele meg at jeg ikke skal se ham eller snakke med ham før fredag. Det sliter litt på mammahjertet. Og så er det det der med å ikke ha kontroll da. Vanskelig for en i overkant nevrotisk helikoptermamma. Jeg vet at han får en fantastisk uke og at han er i trygge hender. Men likevel gjør det noe med meg å ikke ha kontroll selv. For når jeg ser på listen over ting de skal gjøre, som egentlig er fryktelig morsomme ting for en 12-åring (og sikkert mange andre også), ser jeg potensielle farer i alt.

Topptur gå seg bort i fjellet, falle ned en skrent eller et stup.

Klatring/rappellering – her sier det seg helt selv. Det kan bli langt ned. Gulp!

Kanotur – også relativt selvforklarende. Jeg ser avisoverskrifter om velting og drukning. Skrekk og gru!

Terrengsykling – her er det potensiale for grufulle velt.

Villmarksleir og overnatting i lavvo – villmark sier det meste for meg. Tenk om det kommer en ulv eller en bjørn og spiser ham i løpet av natta. Eller i alle fall en huggorm. Iiiik!

For ikke å snakke om bussturen til og fra. Og en ekstra bekymring, at poden skal være smittet av småsøsknene sine og få omgangssyken mens han er langt hjemmefra. Bare tanken gjør at det skjærer i mammahjertet.

Hvordan skal dette gå?

Heldigvis er jeg i tillegg til et utall katastrofetanker også utstyrt med en liten dæsj sunn fornuft. Så jeg vet at til tross for at jeg for noen dager ikke har et eneste gram kontroll over eldstemann, og til tross for en viss skrekkblandet fryd hos hovedpersonen selv da han dro, så vil han få noen flotte dager. Det vil bli godt for ham å komme vekk fra hjemmets rutiner, og sikkert også oss andre, noen dager. Han vil oppleve nye ting, morsomme ting, spennende ting, nye vennskap, forsterkede gamle vennskap og en hel masse mestringsfølelse. Håper jeg. Og han vil komme hjem sliten men full av fortellings-iver.

Og det gleder mammaen seg til. For denne uken kommer sannsynligvis til å være lengst og vanskeligst for oss her hjemme. Kanskje spesielt for minstemann og meg. Gutta våre har til tross for 8 års aldersforskjell et helt spesielt bånd, og minsten kommer nok virkelig til å merke at storebror er borte. Eldstemann er også den som er flinkest til å hjelpe og «avlaste» meg litt, og jeg merker allerede at den ekstra hjelpende hånden min ikke er her. Som da jeg tenkte at han kunne hjelpe meg å klippe gresset etter skolen. Før det i løpet av et nanosekund slo meg. Eh, nei, det kan han jo ikke. Og savnet satte seg umiddelbart i hjertet. Gutten min kommer jo ikke hjem i dag. Med mindre noe skulle skje får jeg ikke høre stemmen hans, ikke en gang få en melding, før fredag. Og det er jo best sånn. Jeg vil heller ikke høre noe og vite at det betyr at han har det bra enn å faktisk høre fra ham eller læreren.

Det går bra. Helt sikkert! Ikke sant?

Det blir definitivt en annerledes uke. En stillere uke. En tommere uke. En uke der jeg virkelig legger merke til hvor viktig eldstemann er i familie-puslespillet vårt. Hvor aldeles inni hampen uunnværlig han er. Men kanskje er det godt å savne litt også.

En tussete mamma snek denne inn i matboksen før poden dro på tur. Håper det settes pris på og ikke er alt for flaut..

Jeg gleder meg enormt til å få ham hjem på fredag, til familien atter er samlet og komplett. Ironisk nok er det et år siden minsten lå noen dager på sykehus i dag. Muligens er den første uken av juni en sånn uke som skal være litt annerledes. Sånn for å få en liten pause fra hverandre før en lang ferie.

For heldigvis, når denne uken som jeg har gruet meg sånn til er over, er det bare hygge og familietid. Kanskje ikke fullt så idyllisk som det høres ut, men det blir i alle fall familietid for alle penga. Med besøk fra både USA og Ålesund over helga, avslutninger her og der og om to uker: SOMMERFERIE. En måned med alle oppå hverandre hele tiden, før barna og jeg roer ned her hjemme en måned til mens mannen jobber. Og da kommer jeg kanskje til å ønske alle ungene avsted til leirskole..

Med sommerferie og potensiale for fullstendig familietid-overdose i sikte. Dere husker vel Ondskapens hotell?

#mammalivet #mammahjertet #eldstemann #leirskole #savn

6 kommentarer
    1. Håper dere kan sitte igjen med følelsen om en veldig god uke alle sammen :-)) Han får testet vingene litt og mor selv kan kanskje ha litt egen mammatid :-)) Håper det blir veldig veldig bra 😉

    2. Jernbanefrua..: Hihi. Blir faktisk mere mammajobb på meg uten eldstemann her. Han er gull med minsten. Men uka blir nok likevel bra både her og der, man har godt av litt tid fra hverandre av og til. Og gleden blir stor på fredag! 🙂

    3. deveny: De skal jo det. Naturens gang. Men skulle gjerne holdt dem igjen liiiiitt til. Trøster meg med at det er lenge til minsten skal på leirskole. 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg