Da er nok en 17. mai-feiring overstått og slitne ben er høyt hevet. En av de beste følelsene i verden etter en lang dag. Her begynte dagen før fuglene fes, og da jeg satt i sofaen med dagens første kaffekopp sånn ca. i 6-tiden, forbannet jeg kongefamilien bittelitt. Nå er det nok ikke de som har bestemt at toget forbi Skaugum skal starte klokken 8:00, men såpass tidlig og uten en kopp koffein i kroppen tenker jeg ikke helt klart.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Trøtt i trynet.

For da klokken var 8 og jeg via TV2 og VG så faner og hodetopper promenere forbi kronprinsfamilien akkompagnert av lystig korpsmusikk, kjente jeg at det var helt greit likevel. Da hadde jeg vel og merke også to-tre kopper kaffe innabords.

Og da jeg i tillegg fikk meg en dusj og fikk malt på meg trynet, var stemningen straks mye bedre.

Når trynet er på plass og x antall kopper koffein flyter gjennom blodårene, da går det bra.

Slankegudinnen fikk en aldri så liten utfordring da en pakke bacon skulle stekes, for det duftet så himla godt. Men 17. mai-frokosten kom på bordet uten svinn akkurat da de to eldste kom hjem fra sin sjarmoffensiv mot kronprinsbarna.

Lykken var stor da de ble servert breakfast tacos. Stjerne i boka til mor da. Og siden det er 17. mai tillot jeg meg en selv også.

Himmelsk! Alt smaker jo bedre enn før nå!

Etter en håpløs fotosession med tre barn, hvorav minsten er midlertidig lite bildemedgjørlig, bar det avgårde til tog rundt bygda. Jeg blir mer og mer glad i å feire nasjonaldagen her. Det er en sjarm med det. At hele bygda er på beina og samles i toget og senere på skolen. Det jeg før syntes var litt stusselig har nå blitt koselig. Mulig det er jeg som begynner å bli eldre..

Her var det fryd og gammen for barna, med is og leker. Eldstemann presterte til og med å vinne en diger fruktkurv. Lykken var komplett. Helt til mannen gjorde oss oppmerksom på en litt merkelig person. Mannen min har en forhistorie og en jobb som gjør at han er ekstra observant på unormal oppførsel. Sånt som kan være skummelt. Og nå hadde noen fanget oppmerksomheten hans. Jeg la ikke merke til det en gang, min oppmerksomhet var alle andre plasser. Men da han gjorde meg oppmerksom på det ringte umiddelbart alle alarmbjeller også hos meg. Noe føltes helt feil, og jeg gikk rett i panikk- og flukt-modus. Noe har jeg lært på disse årene sammen med mannen jeg også. Jeg hadde ingen intensjon om å være i nærheten av denne personen, og tok nærmest umiddelbart med meg minsten vekk og rundt et hjørne. De to største barna var over alle hauger, og alle mulige panikkslagne scenarioer fløy gjennom hodet mitt. Jeg fikk tak i eldstemann på mobilen og sørget for at han kom til meg med en gang, men jentungen svarte ikke. Enda mer panikk! Heldigvis hadde resten av følget truffet henne, og det tok ikke lang tid før alle var samlet, selv om det der og da føltes som en evighet. Angsten rev i meg, frykten gikk i bølger gjennom kroppen min. Nå var vi i alle fall litt lenger unna om noe skulle skje.

Men det var ikke mannen min. Han holdt seg derimot i nærheten av situasjonen. Sånt takler jeg dårlig. I noen små glimt så jeg for meg et liv som enke med tre barn. Jeg kjente i noen sekunder på den altoppslukende sorgen jeg ville føle. Jeg hadde ikke lenger oversikt over verken ham eller denne personen, og jeg fikk ikke svar på mobilen hans. En ny bølge angst og panikk slo over meg. Jeg ville ha ham også unna. Samle flokken. Komme meg vekk.

Omsider dukket han opp. Ja, det tok nok ikke mange minuttene, mange færre enn det føltes som. Personen som vakte hans og etterhvert vår oppmerksomhet hadde nok merket at mannen min og en annen hadde observert og fulgte med. Kanskje også at mannen min ringte politiet. For så usikre var de på dette mennesket. Det var noe som ikke stemte. Svaret fra politiet var egentlig hårreisende. To oppegående mennesker med erfaring i å observere både det ene og det andre fant grunn til bekymring. I en skolegård full av festglade mennesker. Mødre, fedre, besteforeldre og fremfor alt barn kledd i finstasen. Men politiet hadde ikke kapasitet. Ring om noe skjer! Jo, takk, du! Jeg skjønner at politiet ikke har flust med ressurser, og sikkert har det travelt med å beslaglegge heliumballonger og sånt (neida, jeg vet at dere gjør uendelig mye mer enn det altså), men nå i disse terrortider burde alarmene kanskje ringe litt der også. Oslo og andre byer hadde full oppmerksomhet. Men ting kan skje hvor som helst, til og med i vår trygge, lille bygd. Her er det bedre føre var, ikke vente til folk plutselig ligger strødd. Sånn i verste fall. Jeg så det levende for meg i disse minuttene, og hadde aller mest lyst til å evakuere hele området. Isteden nøyde jeg meg altså med å rive min lille flokk ut av festlighetene. Og selv om dette mennesket forsvant, muligens med halen mellom beina, slapp jeg ikke barna ut av syne igjen. Heldigvis var det ikke mye feiring igjen på dette tidspunktet, så de godtok at en hysterisk mamma holdt dem nært. Kall meg gjerne gal, men jeg har absolutt ingen fler å miste! Og jeg følte meg fortsatt så utrygg at jeg stadig speidet etter dette mennesket resten av tiden. Nå er det slett ikke sikkert at dette mennesket hadde onde hensikter, kanskje var det andre grunner til denne oppførselen. Men det var i alle fall mer enn nok til å vippe meg av pinnen.

Det var godt å få barna trygt plassert i hjemmet mens mannen og jeg dro for å fjerne pynten vi satte opp i går. Jeg fant igjen roen der ved den nå folketomme hovedgården, med vaiende flagg, solskinn og fuglekvitter.

Se så vakkert da!

Nå er 17. mai-pliktene overstått for denne gang. Jeg er litt sånn deilig sliten. Litt sånn her.

Takk til jentungen som knipset dette blinkskuddet.

Lufta er ute, og jeg er glad noen fridager venter. Bare en enda mer sliten mann blir ferdig med nok en nattevakt. Så blir det pinse. Det blir bra!

#17mai #panikk #angst #terrorhverdagen #hysteriskmamma