Er det noen som husker at jeg for 3 uker siden skrev at jeg var skummelt lykkelig?

Den gangen svevde jeg på en rosa sky, men var realistisk nok til å vite at det ikke ville vare.

«Nå om dagen går livet ganske så på skinner, og jeg er «queen of my castle». Gudinne i mitt eget liv. Nesten uovervinnelig. Og det er da det blir skummelt. For før eller siden kommer nedturen. Et eller annet kommer ut av det blå og gir deg en midt på tygga. Og du faller pladask ned fra den rosa skyen. Den som er ekstra høyt oppe når du er våryr og lykkelig. Og da slår du deg. Kraftig.»

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg hadde forventet at denne nedturen ville komme mye før, men det tok altså nesten 3 uker før slaget i ansiktet kom og verden raste. Plutselig var jeg ikke så uovervinnelig lenger, og jeg var i alle fall ingen gudinne eller dronning i hjemmet. Om det ikke finnes en dronning av tårer, desperasjon og sinne da.

På onsdag kom det et par sånne lyn fra klar himmel (merkelig hvordan alt kommer på en gang), og jeg falt altså pladask ned fra skyen min. Og det føltes som om jeg brakk alle ben i kroppen i fallet. Det startet med en telefon fra mannen som for tiden jobber veldig mye. Jeg har innfunnet meg med at denne måneden er sånn, men det er så klart slitsomt både for ham som jobber og meg som holder fortet her hjemme. Om jeg ikke tar helt feil har han hatt fri en dag så langt denne måneden, så en kommende frihelg var kjærkommen. Det som har holdt meg oppe de siste, litt slitsomme dagene, var at han etter jobb fredags ettermiddag hadde fri til mandag morgen (her skulle han egentlig ut fra turnus hatt fri fra i går kveld til mandag ettermiddag). Men plutselig måtte han jobbe også natt til lørdag. Egentlig en bagatell, men jeg raknet. Jeg er ikke stolt av det, men sånn er det. Det er så mye å gjøre frem mot 17. mai, og lørdagen var dagen vi måtte få det meste gjort. Nå blir det isteden en lørdag der vi begge er slitne, og alt blir litt på halv åtte. Sånt kan lett vippe meg av pinnen.

Og midt oppi dette fikk jeg en mail fra reiseselskapet vi bruker til sommerens ferie om at flyet vårt mellom London og LA var kansellert. HVA??? Jeg er midt oppe i en krise og et midlertidig hatforhold til mannens jobb, jeg er sliten og jeg er allergisk som pokker, og i tillegg er det dagen før bursdagen til datteren vår. Og plutselig sitter vi med flybilletter Oslo-London, Dallas-London og London-Oslo, men ingen fly TIL USA. Det totale sammenbruddet var et faktum.

Det dere får se nå er ikke pent, men det er ærlig. Lukk øynene om dere ikke klarer å se på et skikkelig (og bokstavelig) ugly cry.

Allergisk, utslitt, trist og sinna – it ain’t pretty. For ikke snakke om en smule forstyrrende at jeg i et sånt øyeblikk dokumenterer det i tilfelle jeg skulle få bruk for det senere.

Til reiseselskapets «forsvar», for 1000kr ekstra kunne de booke oss om til et annet fly senere på dagen. Vi måtte bare vente 7 timer i London. Og sånt er jo alltid morsomt, spesielt med barn.

Naboene fikk seg nok noen timers underholdning da desperasjonen og sinnet tok over for alvor. Jeg er ikke kjent for å være verdens mest beherskede sjel når sånt skjer. Jeg fremstår nok utad som nokså rolig og sindig, men på innsiden kan det gjerne koke. Jeg mistenker rett og slett at jeg har en bitteliten sydlandsk dråpe i blodet. Morssiden av familien har drevet med klippfisk i flere generasjoner og spesialiserer seg på bacalao. Kan jeg ha litt portugisisk blod i årene tro? Smeller gjør det i alle fall innimellom. Så til eventuelle naboer som måtte lese dette. Ingen grunn til bekymring. Det er bare jeg som må lufte den eventuelle portugiseren i meg. Heftig når det står på, men stormene blåser fort over. Resten av onsdagen var i alle fall bare et kaos. Flaut å si det, dumt å være så lite i kontroll over egne følelser innimellom, men sånn er det.

Fordelen er at jeg alltid klarer å samle meg sammen etterhvert. Jeg begynte med en sinna melding til reiseselskapet. Nå i ettertid er det litt flaut, men jeg tror jeg truet dem med «TV2 hjelper deg». Mailen var saklig altså, for all del. Måtte bare skremme dem bittelitt. Så lot jeg frustrasjonen over nattevakten gå. OK, ikke helt. Kjenner fortsatt litt irritasjon over den, men fra i morgen tidlig har i alle fall mannen litt fri. Så får vi prøve å gjøre det beste ut av det.

Bursdagen til jentungen skulle ikke brukes til sinne og krangling, alt det der er uansett bortkastet energi. Man blir faktisk ekstra sliten av det. Også er det rart hva blomsterhandling og varme, solfylte vårdager kan gjøre med humøret.

Obligatorisk med sånne bilder ute i sola.

Litt skam kjente jeg på hele gårsdagen (og for så vidt enda). Eller kanskje mye. For i tillegg til trykkoker-eksplosjonen dagen før, røk også slankekuren på en smell. Det ble både et glass vin, noen munnfuller potetgull og noen sjokoladebiter på onsdagskvelden. Uten at det hjalp et gram på humøret. Trøstespising er altså oppskrytt.

Et glass vin på terrassen i vårkvelden – frustrasjonen forble like stor.

Bare å starte om igjen der altså. Og det gjorde jeg også med reiseselskapet. Jeg tok sjansen og betalte de 1000kr for hjelp til ombooking. Og vips, istedenfor et senere fly fikk jeg beskjed om at de ville prøve å booke oss om til den flyvningen som har blitt satt inn istedenfor den vi opprinnelig skulle ha (et bytte fra British Airways til American Airlines), noe som innebar bare ca. tre kvarter ekstra. Plutselig var hele reiseruten vår kanskje «back on track». Ventetiden på svar har tatt tid, og jeg føler meg fortsatt litt lurt, men i dag kom det endelige svaret på at det er i orden. Lettelsen er enorm, og roen senker seg igjen over meg.

Klar for nok et stygt men ærlig bilde?

Oi, glemte jeg å be deg se vekk?

Dette er meg i dag. Utladet, bustete og med rødsprengte kløende øyne etter at jeg desperat prøvde å klore dem ut etter litt for mange timer med polleneksponering i går.

Litt urolig i hjertet, men jeg puster rolig igjen. Jeg har ikke den konstante trangen til å gråte mer. Jeg er nesten fit for fight igjen. Bare en dusj og litt sminke nå, så er jeg klar for å få ordnet litt av det som egentlig skulle gjøres i morgen, ha trampolinebursdag for jentungen og en liten alenekveld/natt. Så håper jeg på en rolig og fin helg. Kanskje jeg finner igjen den deilige, rosa skyen min også..?

#fotokjerring #ærlig #sammenbrudd #meltdown #theuglytruth