Slankegudinnen

For å være helt ærlig vet jeg ikke om mai med sine feiringer og med sommerferien sånn ca. 6 uker unna er den beste tiden å slanke seg på. Jeg skulle så absolutt ha begynt i januar. Men da var det kaldt og mye snø. Kroppen trengte ekstra kalorier og ekstra polstring som beskyttelse. Sånn i ettertid var det svært lite lurt. Nå er jeg der at jeg ikke gidder å ta bunaden ut av skapet for å prøve den engang. I år går jeg for komfort på 17. mai.

I det siste har jeg følt meg omtrent sånn.

Så da mannen på onsdag bestemte seg for å sette i gang med litt slanking frem mot sommerferien (og forbi), så slengte jeg meg litt motvillig men eplekjekt med. Det er lettere når man er to, noe vi erfarte for tre år siden da kiloene rant av (og senere på igjen). Nå skal dobbelthake, grevinneheng og bilringer bort!

Dag 1: sånn passelig motivert for Noka (ikke sponset, nei) og knekkebrød.

Onsdagen gikk rimelig greit, helt til kroppen på kvelden gikk inn i en slags sjokktilstand over tilførsel av kun knekkebrød og Noka-shake og sånn ca. null sukker. Motivasjonen sank med hver magekrampe, men jeg fortsatte med friskt mot dagen etter. Knekkebrød, shake og kun proteiner og grønnsaker til middag kombinert med vasketorsdag. Her måtte da kiloene rase av. Så fikk magekramper bare være magekramper.

Tidligere forsøk har ført til at kiloene har rent av de første dagene, så det var med en viss forventning jeg stilte meg på vekten fredag morgen.

Skuffelsen var til å ta og føle på..

Vekten hadde rett og slett knapt rikket seg et gram til tross for to dagers lidelser. Her var jeg på nippet til å gi opp. Dette klarer jeg ikke! Jeg orker ikke mer! Noka-shaken ble overlatt til mannen, dette gidder jeg i alle fall ikke (og dermed forsvant enhver mulighet til Noka-spons)! Og med inntak av ordentlig mat, litt frokostblanding, de evinnelige knekkebrødene og salat til middag ble jeg i alle fall kvitt magekrampene. Kaloritelleren Lifesum ble litt sint på meg da jeg tok et lite glass vin, men hvis jeg skulle overleve middagslagingen uten å stappe i meg alt tacokjøttet måtte det bare bli sånn.

Sorry, Lifesum. Det blir neppe siste gang..

Dagen i går var egentlig generelt tung hva slanking angår. Det begynte greit med sånn passe energi, rydding i hagen og godt humør. Men i takt med synkende blodsukker, mann som jobbet kveld og barn som krevde sitt gikk det sakte men sikkert nedover. Tålmodigheten forsvant som dugg for solen, og det gjorde også den tjukke, joviale mammaen. Ja, jeg fortsatte å være tjukk altså, selv om det føltes som om både magen og kinnene gikk innover. Men etterhvert kom hodepine og svimmelhet snikende, energien forsvant og jeg ble en tikkende bombe. Makan så hissig og aggressiv da. Og da en reklame for is flimret over TV-skjermen kom tårene. Jeg som nesten aldri spiser is hadde ikke lyst på noe annet. Mannen kunne dra pokker i vold med kesamen og blåbærene sine (OK, det smakte faktisk ganske godt). Og da fjernkontrollen til TVen takket for seg gikk jeg rett og slett inn i meltdown-modus. Langt fra vakkert, det skal jeg love deg. Jeg antar at mannen glatt skriver under på den.

Dette er altså tilsynelatende sintetrynet mitt. Desperasjonen lyser lang vei.

I dag var jeg sikker på at det hadde rent av et kilo eller to. Tre dagers standhaftighet bør jo belønnes. Men neida, noen gram har det blitt, men det er jo bare en dråpe i havet. Motivasjonen synker enda mer. Lunten er kort. Det er lørdag. Godteridagen over alle godteridager. Jeg er alene med ungene. Og jeg holder meg enn så lenge til et slags regelmessig inntak av knekkebrød og vann.

Det er vondt. Jeg er sliten. Jeg er sulten, selv etter nylig inntak av to knekkebrød og et glass vann. Jeg er humørsyk. Jeg føler meg ikke som den mammaen jeg pleier å være. Kroppen skriker etter sukker og fett! Og jeg bare:

Som en annen blogger så fint sa det (dog i en helt annen men likevel ikke helt ulik situasjon): «MåHaDet».

Flaks at sola skinner i alle fall, ellers hadde denne utålmodige slankegudinnen eksplodert fullstendig i dag. Dog, dagen er enda ikke over og solstikk er ikke helt utenkelig.

#fotokjerringgjørtinghunikkekan #slanking #vektnedgang #sommerkroppen2019 #kanskje2020

5 kommentarer
    1. Jeg fant ut, at når jeg helt sluttet å stresse med det – så gikk det 🙂 Å gradvis snike inn et knekkebrød med godt pålegg på istedenfor brødskiva. Sakte men sikkert fikk jeg mer lyst på knekkebrød. Gikk ikke «all in» med å kutte ut alt nam, da følte jeg det som både tvang og at jeg gikk glipp av alt godt her i verden. Så her gikk forandringene med museskritt, mange skritt tilbake for så å fortsette. Essensen er vel kanskje at hode og hjerte må være helt enige :-)) Nyt ettermiddagen.

    2. Jernbanefrua..: Det er nok det beste. Brød kuttet jeg ut for lenge siden, liker knekkebrød bedre. Men liker også usunn mat.. Gikk ned mye ved å kutte ut brus og godteri for noen år siden, men kroppen er visst eldre nå gitt. Tror jeg må satse på mer bevegelse (trening, gulp!) og heller unne meg litt godt innimellom..

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg