Gi meg en Å (og en syndflod fra oven)

For å starte dette innlegget må jeg nesten gå bakover. Langt bakover faktisk. Så langt bak som jeg klarer å huske, og sikkert enda litt lenger. For en konstanthet i livet mitt har vært en fotballbane og 11 menn i oransje og blått. Eller, strengt tatt har det vært mye mer enn 11 menn. I løpet av de sikkert 40 årene dette har vært en del av livet mitt, har det nok vært flere hundre sånne menn. Alle med disse draktene og en evig jakt etter en fotball og et mål som fellesnevner.

For helt siden jeg var en neve stor, dro pappa meg med på fotballkamper med dette laget. Vi snakker om Ålesund selvfølgelig. Aafk om du vil. Sannsynligvis lå jeg i vogn på min første kamp. De første årene av mitt liv bodde vi bare et par bakker nedenfor det som den gang var hjemmebanen. Kråmyra. Gode, gamle Kråmyra. Jeg gikk i barnehage i klubbhuset og sprang gjennom vannspreder på banen. Jeg var ofte med på kamp, selv om det nok de første årene var barnehagens lekeplass som lokket mest. Herlig for fotballinteresserte foreldre å plassere de håpefulle der i et par timer.. Om jeg ikke var med sto jeg alltid i vinduet hos besteforeldrene mine ved kampslutt og gjettet resultatet på dem som gikk nedover bakkene mot byen. Smilende ansikter og lette skritt – seier. Resignerte ansiktsuttrykk og tunge skritt – tap.

Etterhvert fattet jeg interesse for det som skjedde på banen også. Eller, interessen helte vel kanskje mer mot enkelte av dem som sprang rundt der ute på banen. Også var det samholdet. Det at alle som var der heiet på det samme. Seier til Ålesund. Jakten på opprykk. Jeg ble etterhvert en gjenganger på hjemmekampene. Vi hadde flyttet lenger unna Kråmyra, men hver gang det var hjemmekamp kravlet jeg meg opp åssiden bak huset vårt og gikk over fjellet for å heie frem gutta i oransje og blått. I en periode da jeg jobbet i lokalradioen fikk jeg sågar være med å rapportere fra kampene (les: bærehjelp for et drog av en mobiltelefon samt å prøve og få med seg resultater som speakeren noe utydelig delte med publikum).

Gjennom disse årene var det ofte ytterst få publikummere på disse kampene. Men noen av oss var trofaste, og møtte opp i vær og vind. Og nedturer. Mange nedturer! Vi hadde store drømmer om at laget en gang skulle oppnå store ting, men vi trodde vel knapt på disse drømmene selv. Inntil de en vakker høstdag i 2002 rykket opp i det aller helligste og fineste selskap. En av mine tre «ut-av-meg-selv-opplevelser» med dette laget. Det har vært opprykk og nedrykk. Oppturer og nedturer. Og i 2009 og 2011, to cupfinaler. Sånne øyeblikk der jeg har måttet knipe meg selv. Skjer dette virkelig? Stort bare å være der, være med på festen på Ullevål. Også vinner de! Begge gangene!

Første cupfinale og erkerival Molde knuses. Stolt, rørt og hele pakka. Hadde ikke ørene vært i veien hadde gliset gått helt rundt, si.

Jeg må nesten knipe meg i armen den dag i dag. Lille Ålesund. De som nesten ikke hadde tilskuere. Nå med ny, flott stadion, supportere både her og der, Eliteseriespill og cupfinaler. Jeg kunne knapt tro det jeg opplevde.

Cupfinalen 2011, den gangen jeg sto midt blant supporterklubben Stormen og ikke et eneste bilde etter kampslutt er i fokus..

Lang historie altså. Og langt kjærlighetsforhold. Sannsynligvis livslangt. Helt sikkert faktisk. Og selv om det i fjor ble et surt nedrykk fra Eliteserien, er kjærligheten like sterk. Ingen kan kalle meg medgangssupporter. Jeg får fortsatt med meg de fleste kampene – nå på TV. Dog, hadde jeg fortsatt bodd i Ålesund hadde du nok funnet meg på Color Line stadion annenhver helg. Og nå er det fotballen og ikke minst dette fellesskapet som drar, ikke unggutta på banen. Nei, det skulle tatt seg ut! Gamle kjerringa.

Så da dagen i går skulle planlegges, var det en litt betuttet kjerring som konstaterte at med ettermiddagskamp fikk jeg ikke sett Kongsvinger – Aafk direkte. Den måtte settes på opptak, og kamper som ikke blir sett live er bare ikke helt det samme. Det er da mannen foreslår en spontantur til Kongsvinger. Og jeg, som ikke har fått vært på en kamp siden minsten var baby, blir rørt langt inn i sjelen. Den mannen må elske meg!

De to eldste, som selv er flasket opp på oransje og blått, hadde bedre ting fore (venner og overnatting over OBOS-liga-kamp, jeg skjønner det ikke..), men minsten, mannen og jeg satte marsj mot Kongsvinger og kom fram akkurat til kampstart. Perfekt timing. Og med en bortetribune full av oransjekledde, enda bedre. Igjen dette samholdet. Fellesskapet. Alle der av samme grunn. Vi er Ålesund!

Jeg hadde tatt en kjapp sjekk av værmeldingen før vi dro. 60% sjanse for regn. OK. Med andre ord 40% sjanse for opphold. Gode odds.. Og med tidvis sol i første omgang føltes det helt greit. Vi blir ikke våte, regnet holder seg nok unna. Så kom pausen og de første regndråpene. Som etterhvert ble til nesten vannrett regn og hagl.

Tribunen ble stadig mer glissen, og det ble stadig mer folksomt under den. Jeg holdt stand. Dette har jeg gjort før. Jeg er Sunnmøring. Jeg er Ålesunder. Det var ofte mye vær på Kråmyra. Og på et eller annet tidspunkt, da regnet hadde trengt godt under dunjakka, gjennom genser og singlet, og en liten, kald bekk rant nedover ryggen min, måtte jeg rett og slett smile for meg selv. En varm følelse trosset det kalde og bredte seg inni meg. For dette var som gode, gamle dager. Jeg følte meg nesten hjemme.

Når regnet renner inn på plasser du ikke visste det kunne nå og du er like blid. Rett og slett lykkelig.

Og da solen tittet frem ved kampslutt, de oransje og blå (eller blå for bortebane-anledningen) hadde vunnet og samtlige på bortetribunen stemte i med Sunn Møring, reiste hårene på armene seg mens vannet rant i sikk-sakk rundt dem, og øynene ble muligens litt ekstra våte. Og hjertet mitt, det svulmet og sang.

«En Sunn (sunn) Møring (møring) fra Åleby.

Heia Norge, du vet ka d kan bety.

Ja, en Sunn (sunn) Møring, en liten storm

En orm, en snik som sveve på ei sky.»

Dette er lidenskap. Dette er kjærlighet. Dette er i blodet mitt. Dette er Ålesund.

Regn, snø, vind eller storm, topp eller bunn, oransje og blå kjærlighet dør aldri.

#fotball #kjærlighet #lidenskap #ålesund #aafk #klubbenimitthjerte

4 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg