Helt siden jeg så dette innslaget på God morgen Norge i forrige uke har jeg tenkt på å skrive noen ord om dette temaet. Jeg var i ferd med å sende barna til skolen og ante fred og ingen fare da Trude Havik, som har skrevet doktorgrad om skolevegring, dukket opp på skjermen. Jeg måtte rett og slett droppe alt jeg hadde i hendene og bare lytte. For hun snakket jo om meg! Skoleårene mine kom tilbake og traff meg med et brak.
Jeg nevnte jo flyktig i et innlegg bare noen dager før dette at jeg slet i skoleårene.
Jeg omtalte det som skulking, men det er jo akkurat det skolevegring ikke er. For det er ikke det at man ikke vil. Man klarer rett og slett ikke. Man er redd. Noen ganger av kjente årsaker, i mitt tilfelle var det ukjent. Eller kanskje visste jeg det innerst inne den gangen for over 30 år siden (ja, så gammel er jeg faktisk), men det har gått i glemmeboka nå. Mye har gått i glemmeboka. Faktisk hadde jeg til og med glemt at det fantes et navn på det, en definisjon. Jeg husket bare hvordan jeg slet. Men denne morgenen kom dette ordet tilbake til meg. For det var jo det de kalte det, skolevegring.
Skolevegring
Når barn vil, men ikke klarer å gå på skolen. Kjennetegnes av sterkt ubehag eller motvilje og kroppslige plager som vondt i hodet eller magen. Kan ofte være knyttet til angst.
Kilde: Trude Havik, forsker ved Universitetet i Stavanger
På en måte var det godt å se dette innslaget, se at dette faktisk er noe som blir tatt på alvor. Men så er det jo trist også, at det er såpass utbredt at noen tar doktorgrad på det. Og et kjapt Google søk på temaet viste det samme. Jeg er slettes ikke alene om å oppleve dette. Selv om det føltes sånn den gangen.
En spent seksåring på første skoledag, fortsatt lykkelig uvitende om hvor vanskelig deler av skoletiden skal bli.
Jeg husker så godt den altoppslukende angsten. Den som lå i bakgrunnen hele tiden, men ble sterkere og sterkere jo nærmere man kom skoletid. Det var vanskelig å sovne på kvelden, og enda verre å stå opp om morgenen. Frykten ga fysiske utslag. Men jeg ville så gjerne klare. Ofte tvang jeg meg selv avgårde, men ble overmannet av frykt på veien. Da satte jeg meg gjerne i skogen rett ved huset vårt til skoledagen var over. Lille meg, skolesekken, skolebøkene, matpakken, trærne og fuglene i flere timer. Ensomt og kaldt. Og en stadig frykt for å bli oppdaget og tvunget til skolen.
For i ren fortvilelse skjedde det selvfølgelig at foreldrene mine prøvde å tvinge meg til skolen. De kunne kjøre meg dit mens det foregikk en desperat maktkamp i bilen. Det var så vondt! Og jeg følte meg helt alene mot resten av verden. Meg mot skole, foreldre og lærere. Jeg følte meg sviktet av alle når de tvang meg. Nå i ettertid skjønner jeg dem jo. Jeg hadde gjort alt i min makt selv om det gjaldt mine barn. Sannsynligvis hadde jeg, selv om alle artikler jeg nå har lest fraråder det, forsøkt med tvang. I alle fall mild tvang. Jeg håper jeg slipper å stå i den situasjonen som mamma, og priser meg lykkelig over at barna våre inntil nå trives på skolen.
Jeg selv får små flashback hver gang jeg er på skolen deres. Det er noe med lukten der. Jeg merket det spesielt godt sist vi var der på utviklingsamtale. Den litt ugne lukten som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Den tar meg tilbake til en tid jeg helst vil glemme. En tid jeg tydeligvis har fortrengt mye av. Men når jeg kjenner denne lukten kommer kvalmen veltende og jeg må nesten holde pusten. Jeg husker klumpen i magen og den lammende frykten. Jeg husker bortforklaringene og løgnene. Jeg husker skammen og ønsket om å mestre. Ønsket om å være som de andre, gå glad og bekymringsløs til skolen. Følelsen av å ikke bli forstått. Følelsen av å bli sett som en skulker. En taper. En som ikke gadd. For det handlet om så mye mer enn gidde eller ikke gidde. Det var ikke latskap eller ønske om å gjøre helt andre ting. Det handlet ikke om å ikke klare seg faglig, for jeg var så absolutt skoleflink. Det handlet rett og slett om å ikke klare. Alt gikk i svart og kroppen sa stopp.
9 år etter første skoledag, tydelig sliten og snart ferdig med obligatorisk skolegang..
Jeg var så liten da det begynte. I første eller andre klasse. Med uendelig mange skoleår foran meg. Jeg fikk hjelp utenfra, og det var bedre lenge. Så begynte det på nytt på ungdomsskolen. 9. klasse var et eneste langt fravær. Et mareritt. Jeg klarte etterhvert et år på videregående, men etter en ny smell måtte jeg ordne resten på egenhånd, som privatist. Tidkrevende og enorme mengder selvdisiplin. Men hver eksamen var en seier. For ikke å snakke om da jeg kom hjem fra USA og bestemte meg for å begynne på skole! Da overrasket jeg både meg selv og mange rundt meg. Nå var utdanningen bare ettårig, noen dager i uken på kveldstid. Men det funket. Jeg klarte det med glans! En liten ting for mange, en stor bragd for meg. Ironisk nok kunne jeg godt tenkt meg mer skolegang nå. Eller studier i alle fall. Men nå passer det ikke inn i resten av livet og hverdagen. Kanskje en dag..
Skolevegring. Det er noe med ordet. Smak på det. Skolevegring. Vegring. Med en gang ordet vegring kommer inn i bildet høres det så vondt og vanskelig ut, nesten sykelig. Som spisevegring. Alle vet at det er en tøff situasjon. Og uten at disse to tilstandene kan sammenlignes, så har de sine likheter likevel. Det er en slags frykt, noe kroppen bare ikke klarer. Og det påvirker ikke bare en selv, men alle rundt. Jeg vet at disse årene var slitsomme for foreldrene mine, kanskje spesielt for mamma som var den som måtte stå i det hele tiden da pappa reiste mye. Hun gjorde alt hun maktet. Andre rundt kjente nok også på det, ikke minst besteforeldre. I tillegg var det en ekstra utfordring for lærerne mine både på barneskolen og ungdomsskolen. Jeg var stort sett veldig heldig med disse, det var mye omsorg i de fleste. Og da jeg nok en gang møtte veggen på videregående møtte jeg en helt fantastisk lærer som kom hjem til meg og underviste meg i flere fag som privatist. Disse timene var høydepunkter i en ellers ganske vond hverdag, og resulterte i tillegg i toppkarakterer. Hun har nok kanskje en liten del av æren for skrivegleden min også. Hun ga meg i alle fall troen på at jeg hadde evner og vekket en glød i meg. Helt unik var hun! Hun har en helt spesiell plass i hjertet mitt, og har sannsynligvis betydd mer for meg enn hun aner selv. Såpass mye at jeg nesten får klump i halsen når jeg innimellom møter henne tilfeldig på hjemlige trakter. Så da vet du det, om du skulle slumpe til å lese dette. Du vet hvem du er. Jeg husker ikke om jeg noen gang har sagt til deg hvor mye denne tiden betydde. Ei heller om jeg noen gang har takket. Så TAKK! Tusen takk!
Venner må nok også ha lurt. Om de ikke visste. De forsto kanskje litt. Jeg tror i alle fall ikke at jeg fortalte dem den egentlige grunnen til at jeg ofte uteble fra skolen. Jeg var vel bare syk. Jeg var mye syk. Kanskje hadde jeg andre unnskyldninger. Men uten de vennene jeg hadde, så hadde jeg neppe kommet meg på skolen i det hele tatt. For de var tryggheten min de dagene jeg kom meg dit. Sannsynligvis uten å vite det selv. De kunne lett ha sluttet å bry seg. De kunne lett ha sluttet å være sammen med meg, jeg som så ofte ikke var tilstede. Men når jeg kom, så var de der. Jeg var ikke alene. Og det er jeg sånn passe sikker på at jeg aldri har takket for. Så til dere som var der og dere som fortsatt er der, TAKK!
Og mamma, aller mest mamma. Hun som kanskje hadde det aller verst. Nå som jeg har barn selv ser jeg det så godt. Det skal ikke mye til før hjertet blør. Og man kjemper og ofrer, gjør alt man kan for at barna skal ha det bra. Og det gjorde du, mamma. Alt som sto i din makt. Jeg skjønner at det var vondt. Her strekker ikke ordene til. TAKK!
Mammas ord, mammas minner. Mye er nok fortrengt også her.
Skolevegring er ikke et oppdiktet ord. Det er ikke en lek. Det er ikke latskap og skulking. Det er et reelt problem. Og det er så vondt! Så fortvilende. Og skamfullt. For det føles flaut når du rett og slett ikke tør å gå på skolen. Når alt knyter seg i deg.
Om du som leser dette kjenner deg igjen, om du kanskje sliter med å gå på skolen, vit at du ikke er alene. Jeg leste i en artikkel om Trude Haviks forskning på temaet at det statistisk sett er 1 i hver skoleklasse som har dette problemet, og sannsynligvis enda flere siden mange ikke snakker om det. Du gjør sannsynligvis så godt du kan. Noen dager trosser du angsten og kommer deg gjennom skoledagen. Andre dager funker det ikke. Bare fortsett å prøve. Ikke gi opp! Og snakk med noen. For all del, snakk med noen!
Og til deg, du mamma eller pappa som leser dette. Du som ser barnet ditt streve. Du som med knust og blødende hjerte gjør alt du kan for å hjelpe. Du som ikke vet din arme råd. Du som gruer deg til hver morgen, hver kamp for å få barnet ditt til skolen. Du som kanskje kjenner skam og skyld. Det er ikke din feil! Søk hjelp. Ikke stå i det alene. Snakk med skole, med PPT (pedagogisk-psykologisk tjeneste) og/eller BUP (barne- og ungdomspsykiatrien). Finn en løsning som passer for ditt barn. Veien kan være lang, men den kan absolutt bli lysere.
Og tenk, det blir oppegående mennesker av skolevegrere også!
#psykiskhelse #angst #skolevegring #minerfaring #fotokjerringgåridybden #vondtmenærlig
❤️❤️
Anonym: <3
Sterk kost, kjente igjen deler av det fra meg selv. Flott tema som alltid trenger fokus <3
Jernbanefrua..: <3
Er glad jeg datt over dette intervjuet på GMN, flott at de tar det opp, selv om jeg kjente det rippet opp i en del.
Dette er det mange (dessverre) som sliter med. En fortvilet situasjon for både barnet/ungdommen og foreldrene. Så bra at du allikevel klarte å få deg en utdannelse😊 En lærer, en mamma eller en venn kan være den som utgjør en forskjell når et barn har det vondt😊
Eva: Jeg ante ikke hvor utbredt det var før jeg så dette forrige uke og begynte å Google. Men da jeg skjønte omfanget syntes jeg det var OK å skrive om det (dog noe skummelt). Åpenhet er også viktig, og kanskje kan dette få noen som er i den situasjonen jeg den gang var i til å se at de ikke er alene. <3
Dette var sterkt å lese. Fint at du tar opp dette, og at du er ærlig om dette, Jeg kjenner meg selv igjen i dette, og slet/ sliter med skolevegring…
Før het det at vi skulket og at vi var late……
Ønsker deg og dine ei fin helg <3
For de foreldre som har barn som sliter med dette er det lite trøst å få uansett. Systemet er det samme som alltid, overalt, og møter ikke barna opp et visst antall ganger. Så MÅ det være foreldrenes feil… og så er barnevernet igang. Derfra er det lotto hva som skjer.
Anonym: Det er trist å høre at du opplever det sånn. Nå vet jeg ingenting om hvordan det er å gå gjennom dette i dag, da jeg og min familie gikk gjennom dette på 80- og 90-tallet fikk vi hjelp fra skole og PPT, og såvidt jeg vet var aldri barnevernet inne i bildet. Jeg håper virkelig at det er et godt system på plass også for dem som opplever det i dag, med mindre noe er alvorlig galt i hjemmet burde det ikke bli noen barnevernsak ut av skolevegring.
poesimylife: Tusen takk for denne tilbakemeldingen! Trist å høre at du også har slitt/sliter med dette, jeg vet akkurat hvor vondt og vanskelig det kan være. Men jeg er glad for at du tør å si det, for det gjorde ikke jeg da det sto på. Og både du og jeg vet at dette ikke handler om skulking og latskap, hadde det vært så enkelt liksom.. Jeg håper virkelig du har fått/får den hjelpen og støtten du trenger.
En fin helg ønskes tilbake til deg! <3
Skolen meldte oss til barnevernet fordi vår sønn hadde for mye fravær. De viste meget godt at han ikke hadde det greit på skolen ang, det sosiale. Den saken ble avsluttet, og sluttrapport skrevet. Nå har skolen meldt av til barnevert igjen , ettersom sønnen vår hadde med seg en liten flaske med vann og pepper på skolen………Jeg kaller dette guttestreker!
poesimylife: Dette hørtes voldsomt ut. Om barnet ikke har det bra på skolen så bør vel de heller samarbeide med hjemmet og prøve å tilrettelegge for at ting skal bli bedre for barnet, ikke dytte det over på barnevernet. :-/
Interessant & flott innlegg! For oss som ikke har opplevd dette selv, er jo dette med å vegre seg for skolen noe som automatisk er blitt gitt å ha en årsak i skolehverdagen, som mobbing, dysleksi, eller en annen form for lærevanske..
Gry Henriksen: Absolutt ikke lett å forstå for dem som ikke har opplevd det selv. Nå kan sikkert faktorer som mobbing og lærevansker også forårsake skolevegring, men i mitt tilfelle var det ikke sånn.